Fugl Føniks

et fabeldyr fra egyptisk mytologi - et symbol på gjenfødelse.

Fugl Føniks er et fabeldyr fra egyptisk mytologi, hvor den er et symbol på gjenfødelsen. Legendene om fugl Føniks finnes også i gresk og romersk mytologi og i kristen ikonografi. Lignende myter gjenfinnes også i mange andre kulturer, som i Kina (fenghuang), Japan og Korea. Navnet føniks kommer av gresk phoinix, som betød purpur, og som også gav navn til Fønikia, siden innbyggerne der handlet nettopp med denne etterspurte rødfargen.[1] I senere tolkninger er den også blitt symbol på gjenoppstandelse, udødelighet og liv etter døden. Fuglen skal ha lignet en hegre med fjær i gull og rødt, men både ørner og flamingoer nevnes også i de gamle kildene. Fugl føniks skulle også være en svær fugl med brennende fjær.

Fugl Føniks som brenner seg selv og stiger forynget opp av asken, framstilt i manuskriptet Aberdeen Bestiary, et bestiarium fra middelalderen.

Fortellinger

rediger

Ifølge sagnet lever Føniks mellom 500 og 1000 år. Mot slutten av livsløpet flyr den til den hellige byen Heliopolis, hvor den bygger et reir av myrra i tempelet til solguden Ra. Ved soloppgang antennes reiret av gløden til morgenrøden, og både reiret og fuglen brenner kraftig og blir til aske. Fra denne asken gjenoppstår Føniks som en ung, ny fugl, som stiger høyt opp på himmelen. Dette blir i dag også brukt i overført betydning når man snakker om «fugl Føniks».

Symbolikk

rediger

I tidlig kristen gravskulptur er fugl Føniks et symbol på oppstandelse og håp om seier over døden.

Fuglen kan også muligens oppfattes som et kosmologisk motiv, da den finnes i den nederste delen av globen på prekestolen i Mariakirken i Bergen. Fugl Føniks er også et av de dyresymbolene som er brukt i alkymien.

I Harry Potter-bøkene har professor Humlesnurr en føniks kalt Vulcan (engelsk: Fawkes)

I Kristen tradisjon og hos pave Klemens av Roma finner vi at myten om Føniks ble brukt som et naturens vitnesbyrd på oppstandelsens mysterium jfr. 1 Klemensbrev 25

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Tom Holland: Perserkrigene s. 225

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger
  NODES