Gammelkinesisk
Gammelkinesisk (forenklet kinesisk: 上古汉语, tradisjonell kinesisk: 上古漢語, pinyin: shànggǔ hànyǔ) er den form av kinesisk som ble talt i Kina fra omkring 1300-tallet f.Kr., under den senere del av Shangdynastiet, til grunnleggelsen av Qindynastiet i år 221 f.Kr. Språket ble bevart langt etter at det hadde sluttet å bli benyttet, i form av klassisk kinesisk, det skriftspråk som frem til 1900-tallets begynnelse ble benyttet som felles skriftspråk for samtlige kinesiske dialekter og også som litterært språk i Japan, Korea og Vietnam.
Filosofene Konfucius' og Mencius' verker ble skrevet på dette språk likesom det taoistiske standardverket Daodejing.
Historikk
redigerGammelkinesisk kan deles inn i to perioder: eldre og yngre gammelkinesisk. Eldre gammelkinesisk kalles også førklassisk, og yngre gammelkinesisk kalles klassisk kinesisk.[1] Begrepet klassisk kinesisk har imidslertid også en annen betydning: det skriftspråk som ble benyttet i det yngre gammelkinesisk, og senere i noe forandret form til begynnelsen av 1900-tallet.
Eldre gammelkinesisk
rediger
Perioden for eldre gammelkinesisk regnes fra den senere delen av Shangdynastiet. De første bevarte kinesiske innskriftene, de såkalte orakelbenene, stammer fra den tiden. Innskriftene er nedtegnelser av spådommer på skulderblad fra okser eller skilpaddebukskjold, som fikk innrisninger fra om lag 1300-tallet til 1050 f.Kr.
Eldre gammelkinesisk gjenfinnes på Zhoudynastiets bronseartefakter, for det meste på kar som var støpt til minne om kongelige offer, samt i de første kinesiske klassikere: (deler av) Yijing (易經), Shujing (書經) samt Shijing (詩經).[1]
Yngre gammelkinesisk
redigerDet yngre gammelkinesiske ble talt fra tiden for Konfucius' fødsel, 551 f.Kr., til grunnleggelsen av keiserdømmet Qin 221 f.Kr.
Fonologi
redigerFonem
redigerFølgende tabell angir de gammelkinesiske ansatskonsonanter (ifølge Li Fang-kueis rekonstruksjon).[2]
| plosiv eller affrikater | nasal | lateral | approksimant | frikativer | |||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| ustemt | aspirert | stemt | |||||
| labialer | *p | *pʰ | *b | *m | |||
| dentaler | *t | *tʰ | *d | *n | *l | *r | |
| sibilanter | *ts | *tsʰ | *dz | *s | |||
| velarer | *k | *kʰ | *ɡ | *ŋ | |||
| labiovelarer | *kʷ | *kʷʰ | *ɡʷ | *ŋʷ | |||
| glottaler | *ʔ | *h | |||||
| labioglottaler | *ʔʷ | *hʷ | |||||
| i | u | |
| ə | ||
| a |
Referanser
redigerLitteratur
rediger- Chinese (på engelsk). Cambridge: Cambridge University Press. 1988. ISBN 0-521-22809-3.
- William H. Baxter: A Handbook of Old Chinese Phonology. Trends in Linguistics, Studies and monographs No. 64 Mouton de Gruyter, Berlin / New York 1992. ISBN 3-11-012324-X.
- W. A. C. H. Dobson: Early Archaic Chinese. A Descriptive Grammar. University of Toronto Press, Toronto 1962 (behandelt die Sprache des 11. und 10. Jahrhunderts v. Chr.)
- Zhou Fagao (周法高): 中國古代語法. (Grammatik des Altchinesischen) Taipei, 1959-62
- Xiechu Guan (管燮初): 西周金文語法研究. (Studien zur Grammatik der Bronzeinschriften der Westlichen Zhou-Dynastie) Peking, 1981
- Edwin G. Pulleyblank: Outline of a Classical Chinese Grammar (Vancouver, University of British Columbia Press 1995); ISBN 0-7748-0505-6 / ISBN 0-7748-0541-2.
- Laurent Sagart: The roots of Old Chinese. Current Issues in Linguistic Theory 184. Mouton de Gruyter, Amsterdam 1999. ISBN 90-272-3690-9/1-55619-961-9
- Axel Schuessler: A dictionary of early Zhou Chinese. University of Hawaii Press, Honolulu 1987, ISBN 0-8248-1111-9. (behandelt die Sprache der Westlichen Zhou-Dynastie, des Shi Jing und des Shujing)
- Axel Schuessler: ABC Etymological Dictionary of Old Chinese (ABC Chinese Dictionary Series). University of Hawaii Press, Honolulu 2006, ISBN 978-0-8248-2975-9.
- Sergej Starostin: Rekonstrukcija drevnekitajskoj fonologicheskoj sistemy [= Eine Rekonstruktion des altchinesischen phonologischen Systems]. Nauka, Moskau 1989.
- Dan Xu: Typological change in Chinese syntax. Oxford University Press, Oxford 2007, ISBN 0-19-929756-8.