Georges Boulanger
Georges Ernest Jean-Marie Boulanger (født 29. april 1837 i Rennes, Ille-et-Vilaine, død 30. september 1891) var en fransk general, militær reformator og reaksjonær politiker som blant annet er kjent for å ha fremmet en aggressiv nasjonalisme rettet mot Tyskland. Han var nær ved å skaffe seg diktatorisk makt.
| Georges Boulanger | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 29. apr. 1837[1][2][3][4] Rennes[5] | ||
| Død | 30. sep. 1891[1][3][4][6] (54 år) Cimetière d'Ixelles (Ixelles, Belgia) Skuddsår | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, militært personell | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | École spéciale militaire de Saint-Cyr lycée Georges-Clemenceau | ||
| Ektefelle | Lucie Renouard | ||
| Partner(e) | Berthe de Courrière Marguerite Brouzet | ||
| Far | Ernest Jean Rosalie Boulanger[7] | ||
| Mor | Mary Ann Webb Griffith[7] | ||
| Parti | Ligue des Patriotes | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Cimetière d'Ixelles[8] | ||
| Utmerkelser | 9 oppføringer
Storoffiser av Æreslegionen
Offiser av Instruction publique Storkors av Iftikhar-ordenen Storkors av Kambodsjas orden Mecidi-ordenen Grand Cross of Military Merit Kommandør av Romanias kroneorden Isabella den katolskes orden Ridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden | ||
| Våpenart | Infanteri | ||
| Militær grad | Divisjonsgeneral | ||
| Deltok i | Den andre italienske frigjøringskrig, Cochinchina Campaign, Den fransk-tyske krig, undertrykkelsen av Pariserkommunen | ||
| Signatur | |||
 | |||
Boulanger gikk inn i den franske hæren i 1856. Med støtte fra sin nærmeste overordnede, Henri d'Orléans, ble Boulanger utnevnt til brigadegeneral i 1880. I januar 1886, etter at Charles de Freycinet ble brakt til makten, ble Boulanger utnevnt til krigsminister. Han begikk selvmord ved skyting september 1891.
Liv og virke
redigerTidlig karriere
redigerBoulanger tjenestegjorde i arméen fra 1856, blant annet i Algerie og Indokina.Han kjempet i Den andre italienske frigjøringskrig, ble såret og mottok den franske Æreslegionen. Han kjempet også i den fransk-tyske krig 1870–1871. Boulanger var blant den tredje republikks militære ledere som knuste det revolusjonære folkestyret Pariskommunen i april og mai 1871. Boulanger ble såret for tredje gang da han ledet tropper under beleiringen av Panthéon, og han ble forfremmet til Kommandør av Æreslegionen av Patrice Mac-Mahon.
Han ble i 1880 brigadegeneral, direktør i krigsministeriet i 1882 og var sjef for de franske styrkene i Tunisia 1885-1886.
Med støtte fra de radikale republikanere viet han seg fra 1884 til politikken. Etter at han i januar 1886 var blitt krigsminister i Charles de Freycinets regjering, en post han beholdt i René Goblets regjering, tok han initiativet til en mengde administrative og tekniske reformer innen forsvaret, blant annet en ny hærordning i 1886.[9]
Særlig satte man pris på forbedringene av de meniges leveforhold han fikk gjennomført. En taleturné øket ytterligere hans popularitet.
Revansjebevegelsen, eget parti
redigerBoulanger ble også leder for den revansjistbevegelse som krevde Elsass-Lothringen tilbake fra Tyskland. Hans popularitet tiltok særlig i samband med Schnäbeleaffæren, der hans provokative opptreden mot Tyskland hos bredere befolkningsskikt ble antatt å ha ført til at Schnäbele ble løslatt. Han fikk tilnavnet Le Géneral Revanche.[10]
Boulangers mistro mot det parlamentariske system ble imidlertid stadig tydeligere, og både fra venstre- og høyrehold hadde man en kritisk holdning til Boulanger. Etter at Goblets regjering falt, ble Boulanger forflyttet til en armékommando på landsbygden. Uten permisjon besøkte han imidlertid flere ganger Paris, hadde treff med rojalistiske agenter og møtte prins Napoleon i Sveits. Av denne grunn ble han i 1888 avskjediget fra sin generalsbestalling.
Dette ble signalet til dannelsen av det boulangistiske parti. Den 15. april 1888 ble Boulanger valgt med stort flertall til deputert. Som sådan krevde han vidtgående politiske reformer, krevde senatets og nasjonalforsamlingens oppløsning og innkallelsen av en ny nasjonalforsamling med ettkammersystem. Hans antiparlamentisme vant bredere støtte i samband med Wilsonskandalen.[10]
Boulanger ble støttet av såvel monarkister som bonapartister, men også av radikalere blant småborgere og arbeidere.[10]
En forsømt kuppsjanse
rediger
I kammeret foreslo han forandringer i forfatningen som skulle gi presidenten kraftig øket makt, et program som gav økt støtte for hans parti. I suppleringsvalg høsten 1888 vant han majoritet i tre departementer og den 27. januar 1889 triumferte han i alle Paris' arrondissementer utenom ett (totalt cirka seksti prosent av stemmene i byen Paris). Da dette valgresultat stod klart, dro jublende folkemasser gjennom byens gater og ville at Boulanger skulle ta makten, noe som lå innen mulighetens grenser. Men Boulanger gikk glipp av denne sjanse til et statskupp – han feiret i stedet seieren hos sin elskerinne. Partiet tapte deretter støtte; den nye republikanske regjering endret valgordningen, satte ledende boulangister under politiovervåkning og omorganiserte høyesterett for å tilrettelegge for en tiltale mot Boulanger for angrep mot statens sikkerhet.
Slutten
redigerMer eller mindre bevisst «lekket» innenriksministeriet at en arrestering var nært forestående, og den 1. april begav George Boulanger seg ubemerket til Brussel. Ifølge Times' pariskorrespondent var det innenriksminister Ernest Constans personlig som kalte til seg en høy polititjenestemann, kjent som tilhenger av Boulanger, og beordret denne å forberede Boulangers grunnløse arrestering, som i etterhånd skulle godkjennes av deputertkammeret.[11]
Han ble under sitt fravær tiltalt og dømt 14. august til landsforvisning, dette til tross for at han egentlig aldri hadde brutt mot noen lov. De allmenne valg samme måned ble en katastrofe for boulangistene. Boulanger selv ble forlatt også av sine personlige venner, og i juli 1891 ble han rammet av enda et hardt slag da hans elskerinne, friherrinne Marguerite de Bonnemain døde. To måneder senere tok han sitt liv på hennes grav.
Litteratur
rediger- Frederic H. Seager: The Boulanger affair. Political crossroad of France, 1886-1889, Cornell Univ. Press, Ithaca, NY 1969
- Philippe Levillain: Boulanger: le fossoyeur de la monarchie, Flammarion, Paris 1982
- Jean Garrigues: Le général Boulanger, Olivier Orban, Paris 1991. Nyutgave Perrin, Paris 1999. ISBN 2-26201-534-1
Referanser
rediger- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Georges-Ernest-Jean-Marie-Boulanger, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 9021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Roglo, Roglo person ID p=georges;n=boulanger[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID boulanger[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118659499, besøkt 14. august 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Georges-Ernest Boulanger, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0011798[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave[Hentet fra Wikidata]
- ^ Svensk uppslagsbok, andra upplagan 1947 Arkivert 2. april 2015 hos Wayback Machine.
- ^ a b c Carlquist, Gunnar, red. (1939). Svensk uppslagsbok. Bd 4. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB. s. 840-841.
- ^ Sundsvalls Tidning (54): 3. 7. mai 1889.
Eksterne lenker
rediger- (en) Georges Boulanger – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Georges Boulanger – galleri av bilder, video eller lyd på Commons