Georges Danton
Georges Jacques Danton (født 26. oktober 1759 i Arcis-sur-Aube i Frankrike, henrettet 5. april 1794 i Paris) var en av lederne i den franske revolusjon.
| Georges Danton | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 26. okt. 1759[1] Arcis-sur-Aube | ||
| Død | 5. apr. 1794[2][3][4][5] (34 år) Paris[6][7] | ||
| Beskjeftigelse | Advokat, revolusjonær, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Antoinette Gabrielle Danton (bryllupssted: Saint-Germain-l'Auxerrois) Louise Sébastienne Danton | ||
| Parti | Cordelierklubben | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Errancis Cemetery | ||
| Medlem av | Comité de salut public | ||
| Signatur | |||
 | |||
Danton var godt likt av folket, han ble ikke betraktet som en kjølig, beregnende politiker som Robespierre, men ledet Frankrike i den tunge krigsperioden i 1793. Han forsøkte blant annet å få regjeringen til å handle med besluttsomhet og sammenfattet situasjonen med følgende ord: «All denne diskuteringen er meningsløs. Jeg ser bare fienden» og «kan vel alt vår kiv ta livet av en eneste prøysser?»[trenger referanse] Han forsøkte senere å stoppe de verste overdrivelsene under terroren, den terror som han selv hadde vært med på å sette på dagsordenen.
Georges Danton var en flott taler. Hans største og fremste drøm var å styre en stat der alle var venner, men selv sendte han sine fiender i giljotinen. Han sa det slik: «Skrekken må holde de misnøyde i tømme».[trenger referanse] Snart skulle han selv få oppleve smerte og skrekk i sin egen kropp.
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerDanton stammet fra Champagne. Han var sønn av Jaques Danton, en statsadvokat, og hans kone Marie – Madeleine Camas. Etter han ble utdannet advokat i 1784 i Reims, dro han til Paris for å praktisere, og i 1787 kjøpte han - dels for lånte penger - et kontor i et advokatfirma. Senere giftet han seg med Antoniette Charpentier. Han ble snart berømt for sine talegaver.
Karriere, virke under den franske revolusjon
redigerEtter den franske revolusjons utbrudd i juli 1789 innledet han sin politiske virksomhet i Cordelierdistriktet på venstre bredd av Seine (nåværende Place Odeon). Han vervet seg inn i Garde Bourgeoise (den borgerlige garde). Da distriktene ble erstattet av seksjoner i 1790 deltok han i grunnleggelsen av den folkelige og radikale Cordelierklubben, der han sammen med blant andre Marat ble dominerende. Han ble tidlig, og før Robespierre, tilhenger av et republikansk statssystem.
Etter massakren på Marsfeltet den 17. juli 1791 måtte Danton flykte fra Paris til sine hjemtrakter for å unnslippe arrestasjon. Deretter oppholdt han seg en tid i London. På høsten samme år vendte han tilbake til Paris for å delta i valgene til den nye lovgivende forsamling. Da han ikke lyktes i å bli innvalgt i denne tok han på seg et oppdrag i Paris' kommunestyre. Samtidig begynte han å fremtre i jakobinerklubben.
Da han i mars 1792 ikke ble tilbudt noen ministerportefølje i det første patriotiske ministerium, orienterte han seg i retning av Robespierre og bort fra Jacques Pierre Brissot. I krigsspørsmålet (mot Østerrike og Preussen) stilte han seg nøytral, det vil si mellom Brissot (for krig) og Robespierre (mot krig).
Etter det patriotiske ministeriets fall i juni 1792 innledet Danton kampen for å endelig styrte monarkiet, noe som skjedde i og med krisen den 10. august 1792. Som seirende den 10. august ble han dagen derpå gjort til justisminister av den lovstftende forsamling, og ble dermed i realiteten Frankrikes regjeringsjef, en post han beholdt til den 11. oktober 1792, da han avgikk på grunn av at han var blitt valgt til medlem av konventet og fordi den prøyssiske invasjonsarmé hadde forlatt fransk territorium. I kraft av sin energi og rykte, og som en følge av det behov av en kraftfull ledelse som den tilspissede indre og ytre situasjonen dikterte, ble Danton en sentral skikkelse i Frankrikes politikk i republikkens første år.
I september 1792 ble han innvalgt i den forsamling som ettertrådte den lovstiftende: nasjonalkonventet. I tiden frem til Girondens fall forsøkte han forgjeves å forhandle mellom de radikale montagnardene og de måteholdne girondistene. På Dantons forslag opprettet konventet i april 1793 Comité de salut public, som ble hans fremste og viktigste instrument i krigs- og utenrikspolitikken. Danton hadde selv sete der fra 6. mai til 10. juni 1783.
Under skrekkveldet gjorde Danton seg til talsmann for dem som ville ha en mer forsonlig politikk (indulgentene) og til å begynne med syntes han å ha Robespierres støtte.
Dette endret seg da krisen i mars 1794 nådde sitt høydepunkt. Danton falt da som offer for de utrenskninger som skjedde både til høyre og til venstre for gruppen omkring Robespierre. En bidragende årsak til dette var etter alt å dømme Dantons arrogante selvtillit og hans innblanding i en korrupsjonsskandale omkring handelsselskapet Compagnie des Indes.
Danton ble fengslet, men forsvarte seg så godt i rettssalen at anklageren holdt på å gi opp. Robespierre var redd for at folk skulle gjøre opprør for å støtte Danton. Derfor ble Danton og vennene hans dømt raskt til døden. Han ble ført til giljotinen den 5. april 1794. Da han stod under giljotinen sa han til bøddelen: «Glem ikke å vise hodet mitt fram for pøbelen. Det er vel verdt å kaste et blikk på.»[trenger referanse] Hans aller siste ord til folket var «Jeg drar Robespierre med meg!»[trenger referanse] Og det gjorde han også. En tid etter Dantons død ble også Robespierre henrettet.
Verksamling
rediger- Hector Fleischmann (utg.): Discours Civiques de Danton. Avec une introduction et des notes. Bibliothèque-Charpentier. Paris 1920 (online i Project Gutenberg).
Referanser
rediger- ^ Sycomore, oppført som Georges, Jacques Danton, Sycomore-ID 12249, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Georges-Danton, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ GeneaStar, oppført som Georges Jacques Danton, GeneaStar person-ID danton[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Georges Jacques Danton, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0021443[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Дантон Жорж Жак, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
rediger- Frédéric Bluche: Danton. Librairie Académique Perrin, Paris 1984.
- Norman Hampson: Danton. Oxford 1988, ISBN 0-631-16116-3.
- Mona Ozouf: Danton. I: Mona Ozouf og François Furet (utg.): A Critical Dictionary of the French Revolution. Harvard University Press, Cambridge, MA 1989, s. 213–223, ISBN 0-674-17728-2.
Eksterne lenker
rediger- (en) Georges Jacques Danton – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Georges Jacques Danton – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Wikiquote: Georges Danton – sitater
- (de) Verk av og om Georges Danton i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket