Georges Pompidou
Georges Jean Raymond Pompidou (1911–1974) var en fransk politiker (UDR) som var Frankrikes president fra 1969 til sin død i 1974.
| Georges Pompidou | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Georges Jean Raymond Pompidou 5. juli 1911[1][2][3][4]  Montboudif[5][6] | ||
| Død | 2. apr. 1974[1][2][4][5] (62 år) 4. arrondissement[5][7] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, bankier | ||
| Utdannet ved | Lycée Louis-le-Grand École normale supérieure Sciences Po Lycée Pierre-de-Fermat | ||
| Ektefelle | Claude Pompidou | ||
| Far | Léon Pompidou | ||
| Barn | Alain Pompidou | ||
| Parti | Union des démocrates pour la République (1968–1974) Union pour la nouvelle République (1958–1968) Rassemblement du peuple français (1947–1955) | ||
| Nasjonalitet | Frankrike[8] | ||
| Gravlagt | Orvilliers | ||
| Utmerkelser | 8 oppføringer
Storkors av Æreslegionen
Storkorset av Den nasjonale fortjenstorden Æreslegionens stormester Concours général (1927) Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden Offiser av Æreslegionen Ridder av Æreslegionen Storkors av Ordenen Polonia Restituta | ||
| Frankrikes president | |||
| 1969–1974 | |||
| Forgjenger | Charles de Gaulle | ||
| Etterfølger | Valéry Giscard d'Estaing | ||
| Signatur | |||
 | |||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerEtter sin khâgne ved Lycée Louis-le-Grand, der han ble en venn av den senere senegalesiske dikter og statsmann Léopold Sédar Senghor, tok han eksamen fra École normale supérieure med en agrégationsgrad i litteratur.
Han underviste så i litteratur ved lycée Henri IV i Paris til han ble ansatt i 1953 av Guy de Rothschild til en stilling hos Rothschild. I 1956 ble han bankens administrerende direktør, og hadde denne stillingen til 1962. Han ble underveis engasjert av Charles de Gaulle til å ivareta Anne de Gaulle-fondet for Downs syndrom (de Gaulles datter Anne hadde Downs syndrom).[trenger referanse]
Politikk
redigerSom en nær støttespiller til Charles de Gaulle tjenestegjorde han under ham som statsminister fra 16. april 1962 til 13. juli 1968. Som statsminister under studentdemonstrasjonene i 1968 fikk Pompidou et godt omdømme for å ha sørget for at demonstrasjonene gikk fredelig for seg. Han trakk seg som statsminister etter å ha vunnet parlamentsvalget 23. og 30. juni 1968.
Hans sterke posisjon, særlig etter håndteringen av studentdemonstrasjonene, gjorde at mange så på ham som de Gaulle naturlige etterfølger da de Gaulle trakk seg som president, og Pompidou erklærte sitt kandidatur i januar 1969, og ble valgt ved valgene 15. juni samme år.[9]
Skjønt han var gaullist, var Pompidou mer pragmatisk en de Gaulle, noe som viste seg ved at han la til rette for at Storbritannia fikk ble medlem av EF den 1. januar 1973. Han la ut på en industrialiseringsplan og initierte Arianespace-prosjektet, så vel som TGV, og fremmet det franske sivile atomprogram. Han var skeptisk til sin statsminister Jacques Chaban-Delmas «nye samfunn»-program. I 1972 erstattet han Chaban-Delmas med Pierre Messmer, en mer konservativ gaullist.
Mens venstreopposisjonen organiserte seg og fremla et «fellesprogram» før velgene i 1973, klarte Pompidou å utvide sin presidentielle majoritet ved å knytte til sentristiske pro-europeiske partier. Han engasjerte seg også for problemløsning på regionale og lokale plan, og styrket dermed også sit parti, Union des Democrates pour la Ve République (UDR), som dermed ble en sentral og varig drivkraft i den gaullistiske bevegelse.[10]
Utenrikspolitisk kunne landet dra fordel av at USA ivret etter å bedre sitt forhold til Frankrike nå etter at de Gaulle var ute av bildet. Den nye amerikanske presidenten, Richard Nixon, og hans ledende rådgiver, Henry Kissinger, satte pris på Pompidou; de var enige med hverandre om de fleste spørsmål. Pompidou tok også sikte på å nære gode forbindrelser til de nylig selvstendige tidligere franske kolonier i Afrika. I 1971 besøkte han Mauritania, Senegal, Elfenbenskysten, Kamerun og Gabon. Han tilbød, uten en bismak av gammel paternalisme, samarbeid og finansiell assistanse. Han var også opptatt av tettere bånd til landene i Nord-Afrika og Midtøsten.[11]
Han bestrebet seg på å modernisere hovedstaden Paris på forskjellige vis. Han stod i spissen for et nytt museum for moderne kunst - Centre Beaubourg (etter hans død ble det hetende Centre Pompidou) i utkanten av Marais-området i Paris.
Han døde mens han satt i embetet, av Waldenströms sykdom, den 2. april 1974.
Referanser
rediger- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Georges-Jean-Raymond-Pompidou, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Léonore database, «Georges Jean Raymond Pompidou», Léonore C/0/25[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Sycomore, «Georges Pompidou», Sycomore-ID 6410[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Fichier des personnes décédées mirror, Fichier des personnes décédées ID (matchID) uwXdH7exqUaS, besøkt 16. november 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Помпиду Жорж, besøkt 26. februar 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Помпиду Жорж, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Biblioteca Virtual Miguel de Cervantes, BVMC person ID 51751, besøkt 13. mai 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Tim Greve (28. desember 2012). «Georges Pompidou». Store norske leksikon. Besøkt 21. desember 2015.
- ^ Frank L. Wilson, "Gaullism without de Gaulle," Western Political Quarterly (1973) 26#3 pp. 485-506 in JSTOR
- ^ Edward A. Kolodziej, French Foreign Policy under de Gaulle and Pompidou: The Politics of Grandeur (1974).