De germanske folkene (latin: Germani) eller germanerne er en kategori nordeuropeiske etniske grupper. De blir første gang omtalt av greske forfattere i år 221 f.Kr, og omtales også av romerske forfattere fra 50 f.Kr og fremover. Germanerne er også assosiert med germanske språk, som har sin opprinnelse og spredning blant dem. Språket er et av flere kriterier brukt for å definere germansk etnisitet. Den eldste kjente germanske inskripsjon er fra omkring 200 f.Kr.

Romerriket og Germania ca. år 100 e. Kr.
Hermannsdenkmal, monumentalstatue av Arminius, høvding over den germanske stammen cheruskerne som slo romerne i Slaget ved Teutoburgerskogen i år 9 e. kr., ble reist som tysk nasjonalsymbol i på 1870-tallet.
En germansk familie ca. 300 framstilt i et tysk draktleksikon fra slutten av 1800-tallet. Antrekkene er fantasifulle tolkninger av arkeologiske funn.

De germanske språkene er en undergruppe av indoeuropeiske språk. Germanerne talte opprinnelig urgermansk, som i tidens løp har gitt opphav til dagens germanske språk, bl.a. tysk, nederlandsk, engelsk og de skandinaviske språk (se germansk Europa).

Romerske skribenter fortalte om germanerne i sine bøker og skrev om at germanerne bestod av en rekke stammer i det nordlige Europa. Den første vi vet om som brukte navnet germanere var Poseidonios (c. 135 f.Kr.51 f.Kr.). Cæsar skrev også om germanerne i sin skildring av krigene. En viktig kilde er Tacitus, som beskrev dem i sitt verk Germania (omkring 100 e.Kr.). Dette verket inneholder detaljerte opplysninger om religion, sosial lagdeling, levekår og styringsorganer hos flere germanske stammer.

Ifølge de tidlige skribentene var germanerne i slekt med kelterne. Det ble sagt at skillet mellom landområdene til kelterne og germanerne gikk ved Rhinen. Tacitus skrev at navnet germanere etter alt å dømme var av ny dato.

Germanerne blir av moderne historikere inndelt i tre hovedgrener: nordgermanerne i Skandinavia, østgermanerne øst for Elben, som blant annet omfattet vandaler, burgundere og gotere, og vestgermanerne lenger vest, som blant annet omfattet anglere, saksere, markomannere og frankere. Tacitus skrev at germanerne hadde en tradisjon om en forfader Mannus, sønn av Tuisto. Mannus hadde tre sønner, som ble forfedre til tre grener, ingveonene, istveonene og irminionene. Ifølge Tacitus var det også noen som sa at Mannus hadde flere sønner, som gav opphav til andre stammer.[1]

Germanernes opprinnelse og tidlige historie forblir dunkel. Mange tenker seg at de opprinnelig hadde sitt hjemsted i det som nå er det nordlige Tyskland, det sørlige Skandinavia og Jylland, og fra ca. 1000 f.Kr. spredte seg vest- og sydover.

På slutten av 100-tallet f.Kr. hadde romerne de første sammenstøt med germanerne. I kimbrerkrigen kjempet romerne mot kimbrerne og teutonerne, som omtales som germanske stammer. I 113 f.Kr. hadde kimbrerne og teutonerne invadert en av romernes klienter og allierte, allobrogene. I slaget ved Aque Sextiae ble teutonerne slått av styrkene til Gaius Marius, og deres konge Teutobod ble tatt til fange.

Cæsar støtte på germanerne under sine felttog i Gallia på vestsiden av Rhinen. Da keiser Augustus gjorde Rhinen til riksgrense for Romerriket, kom disse germanerne under romerne. Men romernes planer om flytting av grensen til Elben måtte skrinlegges da cheruskene under ledelse av Arminius nedkjempet en romersk hær i slaget ved Teutoburgerskogen (år 9 e.Kr.). Siden fulgte en fredeligere periode, og romerne hadde vennskapelige forbindelser med det nye markomannerriket ved Donau.[2]

Fra det 3. århundre begynte germanere fra Rhinens østre bredde å forflytte seg i vestlig og sydlig retning, og i folkevandringstiden, i det 5. århundre, erobret de hele det vestlige Romerriket.

Alemannerne kom i 212 og 233 frem til Rhinen. I 257 trengte en del av frankerne gjennom Gallia og Spania frem til Afrika. I 258259 angrep alemannerne i Nord-Italia. Romerne måtte oppgi Rhingrensen i 401, da alemannerne og frankerne hadde krysset Rhinen. Vandalene overstrømmet Gallia i 406 og tok i 409 Spania i besittelse. På 400-tallet bosatte jutere, anglere og saksere seg i Britannia.

Et av de germanske folkene som kom til å gjøre seg mest bemerket var goterne, som ifølge Tacitus bodde ved elven Wisla omkring 100 e.kr. De grunnla et kongedømme i Skytia, i dagens Ukraina og Belarus. Senere delte stammen seg i to, østgoterne forble i Skytia, mens vestgoterne migrerte til Dacia, dagens Romania, for å etablere et uavhengig kongedømme. Goterne grunnla siden en rekke betydningsfulle riker i Europa.

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Germanere. (2016, 19. februar). I Store norske leksikon. Hentet 23. november 2016 fra https://snl.no/germanere.
  2. ^ Norgeshistorie.no, Lisbeth Skogstrand, «Krig og diplomati mellom romere og germanere». Hentet 23. nov. 2016 fra http://www.norgeshistorie.no/romertid/makt-og-politikk/0509-krig-og-diplomati-mellom-romere-og-germanere.html.

Eksterne lenker

rediger
  NODES
iOS 1
os 9