Gilde (forening)
Gilde[a] var i middelalderen en forening eller sammenslutning av likestilte medlemmer som gikk sammen for å fremme felles interesser. Et gilde kunne ha både religiøse, selskapelige, økonomiske, faglige, sosiale eller politiske formål. De kunne bestå av bønder, håndverkere eller kjøpmenn. Det opprinnelige formålet med sammenslutningen i gildene var, ved siden av de religiøse og selskapelige, at medlemmene skulle yte hverandre gjensidig rettsbeskyttelse. Ble en gildebror drept, var det gildebrødrenes plikt å hevne ham. Snart ble det også gjensidig økonomisk understøttelse i ulykkestilfeller. Gildene var vanlige i hele Nord-Europa.[1]
Alt i en forordning fra Karl den store ble gilder forbudt som en slags sammensvergelser. Bare foreninger «uten edsavleggelse» som delte ut almisser og ytte hjelp ved brann eller skipbrudd, fikk bestå; men på tross av motstand fortsatte gildene å vokse. I et kapitular fra 884 fikk bisper og grever ordre om «å forby byenes innbygger å danne kollekt, som kalles gilde, mot ransmenn; for de skal søke rett og vern hos sine geistlige og verdslige herrer». Gildene fremstår som germanske i opprinnelse, siden de er såpass like i frankiske, angelsaksiske, skandinaviske og frisiske områder, mens laugene hadde større likhet med romerske kollegier og fortsatte en del tradisjoner derfra.[2]
Etymologi
rediger
Gilde betyr laug og gjestebud, avledet fra norrønt gildi, grunnbetydning «betaling; avgift»,[1] foruten også «anseelse; gjestebud; forening». Utviklingen fra betaling til gjestebud og forening kan skyldes at deltakerne måtte bidra med penger for å betale for gilde. Det norrøne ordet gildi er avledet fra det germanske *geldija, som gjenfinnes i norrøne gildr, «fullgod; som det må betales for», derav norske gild i betydningen «stor; flott; glorete».[3] Det tilsvarende ordet på engelsk er guild, oversatt til laug. Tidlig på 1200-tallet ble det stavet yilde, men senere staving som guild er antatt påvirket av norrøne gildi,[4] kanskje også en semantisk fusjon av angelsaksiske gegield, laug, broderskap», og gield, «tjeneste; betaling; kompensasjon». Ordet har også gitt opphav til gammelfrisiske geld i betydning «penger», som også har gitt de moderne nederlandske og tyske ordet geld, «penger».[5] Sistnevnte betydning finnes også i det sammensatte ordet «danegeld», den betaling norrøne vikinger (daner) krevde i England i tidlig middelalder.
Betydningen kontinentale kjøpmannslaug i Europa, innlemmet i hver by og med eksklusive rettigheter til å gjøre forretninger der ble etablert i middelalderen. I mange tilfeller ble de det styrende organet i en by, sammenlign med Guildhall, «laugshallen» som kom til å bli Londons rådhus. Handelslaug oppsto på 1300-tallet, da håndverkere gikk sammen for å beskytte deres felles interesser.[4]
Gilder i Norge
redigerGildet stammer trolig fra senest 1000-tallet i Norge, og var en viktig institusjon i lokalsamfunnet. Gildene var lukkede fellesskap som krevde edsavleggelse av nye medlemmer. Både menn og kvinner kunne bli medlemmer. Gildene hadde sine egne vernehelgener og arrangerte fester for å dyrke disse. Trolig var det gilder i hver eneste bygd i Norge og flere i byene.[6]
Ifølge Snorre satte Olav Kyrre miklagilde i Nidaros, og mange andre i kjøpstedene.[7]
En kongelig forordning fra 1293/94 forbød i Bergen gilder for loser, gull- og jernsmeder, Englandsfarere, håndverkssvenner, arbeidsmenn, ølbryggere og tjenestekvinner. Dette vitner kanskje om tilløp til fagforeninger, i det som var den største byen i Danmark-Norge.[8] Kongen tillot imidlertid tre: Mariagildet, Nikolasgildet og Jatmundgildet (etter den hellige Edmund martyren). Mariagildet hadde sitt eget gildehus ved Mariakirken. Gildebrødrene hadde ikke egne kirker i Bergen, men det var vanlig at gildebrødre hadde egne altre i kirkene.[9]
I Norge forsøkte man å unngå avhengighetsforhold som kunne oppstått om noen ga mer enn andre. Gildene var ment som felles forsikringsselskaper, og gaver og vennskap måtte holdes utenfor. Noen gilder gikk sammen i større lag. Miklagildet (= det store gildet) i Trondheim omfattet etter hvert de åtte områdene i Trøndelag. Gildene skulle dømme i de fleste konflikter. Bare i saker om jordbruk og eiendommer, og etter 1274 i drapssaker, hadde ikke gildene noen jurisdiksjon. De ble sittende med de oppgavene kongemakten ikke overtok. Trolig innså kongemakten gildenes nytteverdi som konfliktløsere, og sikret deres status. Gildenes betydning ser ut til å ha tiltatt etter 1100, trolig fordi lokale småkonger gradvis forsvant. En samlet kongemakt kunne ikke yte samme vernet som gamle tiders høvdinger, og dermed var bøndene tvunget til tettere samarbeid.[10]
Se også
redigerFotnoter
redigerReferanser
rediger- ^ a b c «gilde», NAOB
- ^ Frisch, Hartvig (1963): Europas kulturhistorie, bind 2, Oslo: Gyldendal norsk forlag; s. 273
- ^ Caprona, Yann de (2013): Norsk etymologisk ordbok, Oslo: Kagge forlag, ISBN 978-82-489-1051-1; s. 1193
- ^ a b «guild (n.)», Online Etymology Dictionary
- ^ Ayto, John (1990): Dictionary of Word Origins, Bloomsbury Reference, ISBN 0-7475-4570-7; s. 267
- ^ Orning, Hans Jacob: «Lokalsamfunnet i middelalderen», Norgeshistorie.no
- ^ Snorre Sturlason: Olav Kyrres saga, kap. 2
- ^ Knut Helle: Norge blir en stat 1130–1319 (s. 175), Universitetsforlaget 1974, ISBN 82-00-01323-5
- ^ Hellemann, Audun (2003): Kirken mellom de syv fjell, Flekkefjord, ISBN 82-303-0110-7; s. 76
- ^ Sigurdsson, Jón Vidar (2010): Den vennlige vikingen, Oslo: Pax forlag, ISBN 978-82-530-3359-4; s. 89–90
Eksterne lenker
rediger- (no) «Gilde (forening)» i Store norske leksikon