En glosse er et begrep som har gjennomgått betydelige betydningsendringer gjennom over to tusen år. En vanlig moderne bruk er at en glosse er en forklaring av et enkeltord (en glose), men slik har det ikke alltid vært.

Dekretaler med Glossa ordinaria som fullstendig omringer hovedteksten

Ordet er gresk, og betyr «tunge».

I den greske oldtid ble γλῶσσα (eller i sin attiske form γλῶττα) fra Aristoteles' dager (Poetica 1457 b 4, Rhetorica 1410 b 12) et grammatisk-retorisk faguttrykk for et fremmedartet ord (fremmedord, dialektord, arkaisk ord).

De romerske grammatikere og retorikere, som skrev på latin, benyttet ikke ordet glossa for dette, men tok i bruk et annet og yngre gresk fremmedord, glossema eller glossematum. Dette ble det gjengse faguttrykket på latin, som hos Quintilian (1.8.15), som forklarer at «glossemata (...), id est voces minus usitatae» (Glossemata, det vil si lite benyttede ord).

Denne latinske kodeksen har eksempler på såkalte glosas emilianenses, det er glosser – over, mellom og ved siden av teksten – som nå anses for å være de eldste bevarte eksempler på kastiljansk skriftspråk.

I senantikken forskjøv betydningen seg fra selve det ordet som skulle forklares og til forklaringen selv. En glosse/glossemata er dermed blitt en ordforklaring. Isidor av Sevilla (Etymologiae 1.30) skriver videre om en glosse at det er særlig når man forklarer ett enkeltord med et annet: «cum unius verbi rem uno verbo manifestamus» (når vi fastlegger ett ords betydning ved ett annet ord).

Etterhvert kommer også en annen betydning til. I den latinskspråklige middelalderterminologi begynte ordet også å bli benyttet om forklaringer som er tilføyd i en håndskrift for eksempel med mindre skrift mellom linjene, eller etterhvert mer vanlig, med en kort tekst i margen. Disse marginale glosser kunne etterhvert bli temmelig omfattende tekster, og kunne helt ta overhånd. De kan sammenlignes med moderne fotnoter -- og mange ganger ble glossene også skrevet i nedre marg, under hovedteksten.

Man kan skjelne mellom middelalderglossene etter deres plassering og også etter deres innhold. En glosse i margen er marginalglosser (glossa marginalis), de gjerne svært korte som kan opptre mellom linjene er en interlinearglosse (glossa interlinearis), og en slik som innføyes som små eller store avsnitt kan kalles en kontekstglosse. Man kjenner også uttrykket griffelglosse om en form for glosser.

Det ble tidligere alment hevdet at den første glossator av marginalglosser var Walafrid Strabo (død 849), og at de første interlineare glosser ble skrevet av Anselm av Laon (død 1117).

Glosser kunne finnes i nært alle slags tekster, men etter 1100-tallet er det særlig et fenomen som knyttes til lovtekster og til bibeltekster. Det ble for eksempel vanlig å kalle lovkommentatorer som opererte slik for glossalister, eller glossatorer.

Glosser til lovtekster ble antagelig benyttet av jurister i Bologna fra sent på 1100-tallet. Den mest kjente glossator til kirkerettslige tekster var Gratian.

I moderne tid lever begrepet videre først og fremst videre som glose, som i «glosebok, glossar». Ved læring av fremmedspråk har det lenge vært en vanlig metode at elevene utarbeidet sin egen glosebok, foruten at en kunne få kjøpt egne glossarer til enkelte tekstbøker.

Referanser

rediger
  NODES
Note 1