Heinrich Harrer
Heinrich Harrer (1912–2006) var en østerriksk fjellklatrer, oppdagelsesreisende, geograf og forfatter.
| Heinrich Harrer | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 6. juli 1912[1][2][3][4] Hüttenberg | ||
| Død | 7. jan. 2006[1][5][2][3] (93 år) Friesach[6] | ||
| Beskjeftigelse | Oppdagelsesreisende, fotograf, fjellklatrer, alpinist, skribent, manusforfatter, geograf, golfspiller | ||
| Utdannet ved | Karl-Franzens-Universität Graz[7] | ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei | ||
| Nasjonalitet | Østerrike | ||
| Medlem av | Sturmabteilung Schutzstaffel | ||
| Utmerkelser | Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Steiermarks store æresbevisning i gull Light of Truth Award (2002)[7] Østerriksk æresprofessor Østerrikes æreskors for vitenskap og kunst | ||
Harrer er kjent som en av førstebestigerne av Eigers nordvegg og ble verdensberømt med boka Syv år i Tibet. I 1962 besteg han Carstenszpyramiden i Ny-Guinea, en av Seven Summits. Heinrich-Harrer-Museum, med Harrers forskningsreiser som tema, ble i 1983 grunnlagt i Hüttenberg.
Liv
redigerFaren arbeidet i postverket og familien flyttet en rekke ganger i Harrers barndom. Harrer var lidenskapelig opptatt av idrett og ble akademisk utformester og østerriksk golfmester. Dessuten drev han med nordisk skiidrett, fjellklatring, tennis, håndball og friidrett.
Etter egne opplysninger ble Harrer hemmelig medlem av SA i oktober 1933, fem år før Anschluss. Langt senere kalte han dette en dum feil og en ideologisk villfarelse.[8]
Fjellklatring øvet en sterk tiltrekningskraft på ham, og samme dag som han avla sin siste eksamen ved universitetet, 9. juli 1938, reiste han til Grindelwald i Sveits for å forsøke en førstebestigning av Eigers nordvegg i Berner Oberland. Flere erfarne alpinklatrere hadde mislyktes i den farlige veggen, men Harrer, Anderl Heckmair, Fritz Kasparek og Ludwig Vörg gjennomførte førstebestigningen 21. til 24. juli 1938.
Prestasjonen ble belønnet med audiens hos Adolf Hitler der Harrer mottok et signert foto av føreren. Han var blitt medlem av SS og NSDAP allerede før ekspedisjonen og ble nå sportsinstruktør i SS med rang av Oberscharführer, noe som omtrent tilsvarer sersjants grad. Ifølge Harrer selv utførte han ingen oppgaver i SS. Samme år giftet han seg med Lotte Wegener, datter av den tyske polarforskeren Alfred Wegener som omkom på Grønlandsisen i 1930.
Sommeren 1939 var Harrer deltaker på en nazifinansiert undersøkelsesekspedisjon til Nanga Parbat. Ekspedisjonen fikk en brå slutt da den andre verdenskrigen brøt ut høsten 1939. Etter fire mislykte rømningsforsøk fra britiske interneringsleire, lyktes Harrer og Peter Aufschnaiter til slutt å flykte. De var på flukt i 21 måneder og gikk mer enn 2000 kilometer til fots over rundt 50 pass, hvorav ingen var under 5000 moh.
15. januar 1946 nådde de målet, den tibetanske hovedstaden Lhasa i det den gang uavhengige Tibet. Aufschnaiter ble rådgiver for den tibetanske regjeringen, mens Harrer først ble oversetter og fotograf for regjeringen, senere lærer, rådgiver og til slutt en livslang venn av den da unge Dalai Lama.
Under den tibetansk-kinesiske konflikten i 1950/51, flyktet Harrer til India og deretter til Europa. En rekke ekspedisjoner fulgte i årene som kom og han skrev over 20 bøker. Syv år i Tibet ble en bestselger oversatt til 53 språk, i den beskriver han tiden i Tibet og vennskapet med Dalai Lama. Boka danner grunnlaget for en dokumentarfilm fra 1956 og Jean-Jacques Annauds film fra 1997 med Brad Pitt som Harrer.
I 1982 ble Harrer tildelt Österreichisches Ehrenzeichen für Wissenschaft und Kunst. Først i 1997 kom det fram at han hadde vært medlem av SS og NSDAP, og han ble kraftig kritisert for å ha underslått dette faktum.
Heinrich Harrer døde 7. januar 2006 i en alder av 93 år.
Ekspedisjoner
rediger- 1953 til Amazonas' kilder, førstebestigning av Ausangate
- 1955 Alaska med førstebestigning av Mount Hunter, Mount Deborah, Mount Drum
- 1957 Ruwenzori (Månefjellene); ni måneders opphold i Zaire
- 1962 i vestlige Ny-Guinea, der han ble førstebestiger av Oseanias høyeste fjell Puncak Jaya, 4.892 moh.
- 1965 Nepal, India, Sikkim
- 1966 Amazonas, Xingu-indianerne
- 1966 Surinam
- 1968 Reise jorda rundt på leting etter forsvarsverker
- 1969 Fransk Guyana
- 1971 Sudan
- 1971 Borneo, Bestigning av Kinabalu
- 1972 Borneo fra nord til syd
- 1973 Nepal
- 1974 India, Ladakh, Nepal
- 1974 Andamanene
- 1976 Ladakh
- 1977 Zaire, Uganda
- 1978 Ladakh
- 1979 Sikkim, Ladakh, Burma
- 1980 Sikkim og Bhutan
- 1981 Bhutan, Nepal, Indien
- 1982 Tibet
- 1983, 1985 og 1986 Bhutan
- 1991 Ladakh
Verk
rediger- Das alte Lhasa. Bilder aus Tibet, Ullstein, Berlin 1997, ISBN 3-550-08435-8
- Borneo. Mensch und Kultur seit ihrer Steinzeit, Pinguin-Verlag, Innsbruck 1988, ISBN 3-7016-2294-9
- Denk ich an Bhutan, Herbig, München 2005, ISBN 3-7766-2439-6
- Erinnerungen an Tibet, Ullstein, Frankfurt/M. 1993, ISBN 3-550-06813-1
- Geheimnisvolles Afrika, Pinguin-Verlag, Innsbruck 1980, Innsbruck, ISBN 3-524-76027-9
- Geister und Dämonen. Magische Erlebnisse in fremden Ländern, Ullstein Frankfurt/M. 1993, ISBN 3-548-35336-3
- Haka-Haka. Bei den Xingu-Indianern im Amazonasgebiet, Ullstein, Frankfurt/M. 1979, ISBN 3-548-32013-9
- Der Himalaya blüht. Blumen und Menschen in den Ländern des Himalaya, Pinguin-Verlag, Innsbruck 1980, ISBN 3-524-76031-7
- Ich komme aus der Steinzeit. Ewiges Eis im Dschungel der Südsee, Fischer, Frankfurt/M. 1978, ISBN 3-596-23506-5
- Ladakh. Götter und Menschen hinter dem Himalaya, Ullstein, Frankfurt/M. 1988, ISBN 3-548-32016-3
- Die letzten 500. Expedition zu den Zwergvölkern auf den Andamanen, Ullstein, Berlin 1977, ISBN 3-550-06574-4
- Mein Leben, Ullstein, München 2002, ISBN 3-550-07524-3
- Meine Forschungsreisen, Pinguin-Verlag, Innsbruck 1986, ISBN 3-7016-2242-6
- Rinpotsche von Ladakh, Pinguin-Verlag, Pinguin 1981, Innsbruck 1981, ISBN 3-7016-2102-0
- Sieben Jahre in Tibet. Mein Leben am Hofe des Dalai Lama, Ullstein, Berlin, 1953, ISBN 3-548-35753-9
- Unter Papuas. Mensch und Kultur seit ihrer Steinzeit, fischer, Frankfurt/M. 1980, ISBN 3-596-23508-1
- Unterwegs. Handbuch für Reisende, Brockhaus, Wiesbaden 1988, ISBN 3-7653-0318-6
- Die Weiße Spinne. Das große Buch vom Eiger, Ullstein, München 2001, ISBN 3-548-36229-X
- Wiedersehen mit Tibet, Ullstein, Frankfurt/M. 1997, ISBN 3-548-35666-4
- Gaisbergbahn, Verlag Josef Otto Slezak, Wien 1984, ISBN 3-85416-096-8
Referanser
rediger- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000003472, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id harrer-heinrich[Hentet fra Wikidata]
- ^ Luminous-Lint, Luminous-Lint ID Heinrich__Harrer, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.heute.de[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Eesti entsüklopeedia ID harrer_heinrich[Hentet fra Wikidata]
- ^ Wiliam Cole, AP: Heinrich Harrer er død Der Spiegel 7. januar 2006 Tilgjengelig online
Litteratur
rediger- Gerald Lehner: Zwischen Hitler und Himalaya. Die Gedächtnislücken des Heinrich Harrer. Czernin Verlag, Wien 2007. ISBN 3-7076-0216-8 Omtale i Berliner Zeitung 2. januar 2007
- Ralf Leonhard: Fjellklatrer og venn av Dalai-Lama (Die tageszeitung, 9. januar 2006)
- Fjellklatrer-legenden Harrer er død (Neue Zürcher Zeitung, 7. januar 2006)
- Zwischen Hitler und Himalaya: Die Gedächtnislücken des jüngst verstorbenen Bergsteigeridols Heinrich Harrer (tidsskriftet Datum, februar 2006)
Eksterne lenker
rediger- (en) Offisielt nettsted
- (en) Heinrich Harrer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Heinrich Harrer på Internet Movie Database
- (en) Heinrich Harrer hos The Movie Database
- (de) Verk av og om Heinrich Harrer i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
- Kaparek-Harrer-ruta på Eiger (PDF)
- Harrer-Museum Hüttenberg Arkivert 30. september 2007 hos Wayback Machine.
- Heinrich Harrer og nazistene
- Ren Yanshi: Naziforfatteren av Syv år i Tibet, besøkt 23. desember 2009