Helena

«Helena» har flere betydninger.

Helena (gresk: Ἑλένη, Helénē), også kalt for «Den skjønne Helena», var i henhold til gresk mytologi en datter av Zevs og Leda. I greske myter ble hun betraktet som den vakreste kvinnen i verden. Ved ekteskap var hun dronning av Lakonia, en provins innenfor Homers Hellas, som hustru av kong Menelaos. Da hun ble røvet av Paris, prins av Troja, førte det til utbruddet av den trojanske krig.

Helena
Helena, maleri av Gaston Bussière, 1895
Trossystem		Gresk mytologi
Religionssenter		Antikkens Hellas
Originalt navn		Ἑλένη
Foreldre		Leda (mor) og Zevs (far)
Søsken		Klytaimnestra, Kastor, Polydevkes
Make		Menelaos, Paris
Barn		Hermione
Aspekt		Skjønnhet
Bosted		Sparta
Tekster		Homer Aiskylos Evripides Hyginus Pausanias

Som med alle legendariske figurer i den heroiske tidsalder, tilskrev legendene et guddommelig opphav for henne. I henhold til myten hadde guden Zevs kommet til hennes mor Leda i form av en svane, forført henne og gjort henne gravid. Leda frambrakte fire barn fra to egg: Kastor og Klytaimnestra i det ene egget, og Polydevkes og Helena i det andre. Således hadde Kastor og Klytaimnestra Tyndareos som far, mens Helena og Polydevkes hadde Zevs som far.

Sammendrag av legendene

Statue av Helena, av Antoine Étex, 1859, Louvre.

På den tiden da hun var klar for å bli gift var hun fortsatt svært ung, og betraktet som den vakreste kvinnen i verden. Hun hadde mange friere før hun giftet seg med Menelaos. Legendene er uklare om hennes påfølgende engasjement med Paris var kvinnerov eller forførelse. Populære myter tenderte å bli utbrodert og gitt ytterligere og ofte gjentakende detaljer: det ble sagt at hun allerede hadde blitt bortført av helten Thesevs og født ham et barn. Frierne konkurrerte om henne og Menelaos ble den seirende, og det ble sverget en hellig ed blant de øvrige frierne, kjent som Tyndareos' ed, og da Paris bortførte henne, påberopte Menelaos eden og krevde militær støtte for å få henne tilbake; en ed som endte i Trojakrigen.

Helena av Troja, maleri av Evelyn de Morgan, prerafaelittisk maler, 1898

Legendene har motstridende fortellinger om Helenas skjebne i Troja. Den fremste poeten Homer har i Iliaden framstilt henne som en tenksom og selv sorgfylt figur som kom til angre på sitt valg og som ønsket å bli gjenforent med Menelaos. Helena er beskrevet som ensom og hjelpeløs, og søkte å finne trygghet mens Troja sto i brann. På den annen side er det motstridende redegjørelser av en forræderirsk kvinne som simulerer dionysiske ritualer og fryder seg i krigens blodbad. Til sist ble hennes valg tatt av skjebnen da Paris ble drept i kamphandlingene. Homers epos lar hennes endelige skjebne å bli forent med Menelaos, men andre versjoner etter Homer lar henne stige opp til gudene i Olympos.

En kult knyttet til henne utviklet seg Lakonia, både ved Sparta og andre steder. I Therapnes delte hun en helligdom med Menelaos. Hun ble også dyrket i Attika og på Rhodos. Både Helena som Menelaos ble enten dyrket som guder, eller som guddommeliggjorte helter.

Om hennes skjønnhet skrev den engelske dramatikeren Christopher Marlowe i 1592 i dramaet Doktor Faustus de udødelige linjer i britisk litteratur:

Was this the face that launch'd a thousand ships

And burnt the topless towers of Ilium ... ?

Inspirert av legenden om hennes skjønnhet, som «kunne sjøsette tusen skip», inneholder billedkunsten i klassisk tid, middelalderen, renessansen og moderne tid svært mange representasjoner av Helena, og de avbilder personifiseringen av en idealskjønnhet, typisk for hver epoke. Hun ble først avbildet på stein, leire og bronse fra 600-tallet f.Kr. I antikkens Hellas var hennes bortføring av Paris et populært motiv. I middelalderens illustrasjoner var denne hendelsen jevnlig framstilt som forførelse, mens renessansens maleri forestilte seg henne som voldtatt av Paris. Et populært tema på slutten av 1800-tallet var Helena på Trojas festningsvoll.

En del avarter av legenden nekter for at Helena i det hele tatt dro til Troja, og flere greske dramaer lar henne oppholde seg i Egypt under Trojakrigen mens trojanerne fortalte grekerne at Helena ikke er i deres by og grekerne mistror dem. De fremste litterære kildene for legendene om Trojakrigen og Helena er først og fremst Homers to epos, Iliaden og Odysseen, men også Aristofanes, Evripides og Cicero har skrevet om henne.

Forhistorisk og mytologisk kontekst

Helenas tårer, maleri av Edward Burne-Jones, 1882-98.

Opprinnelsen til myten om Helena går tilbake til mykensk tid. De første nedtegnelser av hennes navn som er bevart, opptrer i diktene til Homer, men forskere forutsetter at slike myter ble funnet på og innlemmet av mykenske grekere før de fikk sin form hos Homer. Hennes mytologiske fødested var i Sparta i heroisk tid. I senere minne i antikkens Hellas ble den mykenske bronsealderen tidsalderen for greske helter, det vil si tiden rundt den trojanske krig, kanskje på 1200-tallet f.Kr. Kongene, dronningene og heltene i den litterære trojanske syklus er ofte knyttet til den greske gudeverden ettersom guddommelig opphav ga sosial status til de greske etterkommerne som skrev slektstavler som beviste at de nedstammet fra en gresk helt som igjen nedstammet fra et guddommelig opphav. Fallet og ødeleggelsen av Troja kom til å representere et fall fra en glansfull heltetid, minnet i århundrer etter i den muntlige tradisjonen før den ble skrevet ned og fant sin endelige form en gang mellom 700- og 500-tallet f.Kr.

Nyere arkeologiske utgravninger og undersøkelser i Hellas synes å antyde at dagens Lakonia var et særskilt område i den senere bronsealder, men mens poetene framstilte det som et rikt og blomstrende kongerike, har arkeologien ikke funnet et mykensk palasskompleks under jorden i dagens Sparta. Et betydningsfullt mykensk sted lå ved Menelaion og et heroon (kultbygning for gresk helt) for Helena og Menelaos. Det ble ødelagt en gang rundt 1200 f.Kr. og de fleste andre mykenske steder i Lakonia har også forsvunnet. Det er sammenskrumping og svinn fra rundt femti steder til femten tidlig på 1100-tallet f.Kr. og deretter enda færre på 1000-tallet.

Livet til Helena

Leda og svanen, maleri av Cesare da Sesto (ca. 1506–1510). Kunstneren har blitt pirret av ideen om Helenas ukonvensjonelle fødsel; hun og Klytaimnestra vist klekket fra ett egg mens Kastor og Polydevkes fra et annet.

Fødsel

De fleste kilder, inkludert Iliaden og Odysseen, nevner Helena som datter av Zevs og Leda, og som hustru av Menelaos, konge av Sparta. I Evripides' drama Helena, skrevet på slutten av 400-tallet f.Kr., er den eldste kilde som nevner den mest kjente redegjørelse av Helenas fødsel; at selv om hennes antatte far var Tyndareos, var hun faktisk datter av Zevs. I form av en svane ble gudenes konge jaget av en ørn og søkte tilflukt hos Leda. Svanen fikk hennes hengivenhet, og de to lå med hverandre. Leda frambrakte deretter et egg som Helena ble klekket fra. Første vatikanmytograf (de anonyme forfattere av tre tekster i et middelaldermanuskript) innførte forestillingen om at det var to egg som kom fra denne foreningen: det ene inneholdt Kastor og Polydevkes og det andre med Helena og Klytaimnestra. Uansett, den samme forfatteren uttrykte senere at Helena, Kastor og Polydevkes ble frambrakt fra et enkelt egg. Pseudo-Apollodorus forklarte senere at Leda hadde samleie med både Zevs og Tyndareos den natten hun ble gravid med Helena.

På den annen side, i Kypria, en av tekstene i Den episke syklus, var Helena datteren til Zevs og gudinnen Nemesis. Dateringen av Kypria er usikker, men det er generelt antatt å bevare tradisjoner tilbake til minst 600-tallet f.Kr. I Kypria ville ikke Nemesis gå til sengs med Zevs, og hun forvandlet derfor form til ulike dyr i sine forsøk på å unnslippe Zevs, før hun til sist tok form som en gås. Zevs forvandlet seg til samme type fugl og besteg henne i denne formen. Nemesis la deretter et egg som Helena ble klekket fra. Formodentlig ble det beskrevet i Kypria, tekst som ikke er bevart, at dette egget ble gitt til Leda. Senere kilder uttalte enten at egget ble fraktet til Leda av en gjeter som oppdaget det i en lund i Attika, eller at det sluppet i fanget hennes av Hermes.

Asklepiades fra Tragilos og Pseudo-Eratosthenes har kommet med en lignende fortelling, bortsett fra at Zevs og Nemesis ble svaner istedenfor gjess. Timothy Gantz har foreslått tradisjonen med at Zevs kom til Leda i form av svane som avledet fra versjonen hvor Zevs og Nemesis ble forvandlet til fugler.

Pausanias uttalte at på midten av 100-tallet e.Kr. var levningene av eggeskall, knyttet opp i sløyfer, fortsatt hengende fra taket i tempelet på akropolis i Sparta. Folk mente at dette var «det berømte egget som legenden sier Leda brakte fram». Pausanias reiste til Sparta for å besøke helligdommen, dedisert til prestinnene Hilaeira og hennes søster Foebe, for å kunne se relikvien med egne øyne.

Thesevs' bortførelse

Thesevs forfølger en kvinne, antagelig Helena. Side A fra en attisk rødfigur-kratér, ca. 440–430 f.Kr. (Louvre, Paris).

To athenere, Thesevs og Peirithoos, mente at siden de begge var sønner av guder, burde de begge ha guddommelige hustruer. De lovte hverandre dyrt og hellig å hjelpe hverandre røve til seg de to døtrene til Zevs. Thesevs valgte seg Helena mens Peirithoos akte å gifte seg med Persefone, hustru av Hades. Thesevs stakk av gårde med Helena og etterlot henne hos sin mor Aithra eller hos sin medarbeider Afidnos ved Afidnae eller Athen. Thesevs og Peirithoos reiste deretter til underverden, Hades' rike, for å røve til seg Persefone. Hades lot som om han var gjestemild og holdt en fest for dem, men snart som de to satte seg ned, kom det slanger tytende fram og krøllet seg om føttene deres og holdt dem fast. Kvinnerovet av Helena førte til at hennes brødre Kastor og Polydevkes angrep Athen, befridde Helena, og tok med seg søsteren tilbake til Sparta og dessuten Aithra som hevn.

I de fleste utgaver av denne fortellinger var Helena ganske ung; Hellanikos av Lesbos sa at hun var sju år gammel mens Diodorus Siculus mente at hun var ti år gammel. På den annen side uttalte poeten Stesikhoros at Ifigeneia var datteren til Thesevs og Helena, noe som opplagt antyder at Helena var i alder hvor hun kunne føde barn. I de aller fleste kilder er Ifigeneia datteren til Agamemnon og Helenas søster Klytaimnestra, men Duris fra Samos og noen andre skribenter fulgte Stesikhoros' redegjørelse.

Ovids Heroider gir en forestilling om hvor gammel og i særdeleshet hvordan romerske forfattere tenkte seg Helena var i sin ungdom: hun er presentert som en ung prinsesse som bryter naken i palaestra (sted for brytning og boksing); en bilde som henspiller delvis til pikes fysiske utdannelse i Sparta i klassisk tid (og ikke mykensk). Sextus Propertius tenker seg Helena som en pike som praktiserer våpenbruk og jakter i skogene med sine brødre:

«[...] eller som Helena, som på sandstranden til Eurotas, mellom Kastor og Pollux [=Polydevkes], en som seiret i boksing, den andre med hester: med nakne bryst bar hun våpen, sa de, og rødmet ikke med sine guddommelige brødre der.»

Helenas friere

Helena bortføres av Paris, maleri av Maarten van Heemskerck, 1535.

Da det ble tide for Helena å bli gift var det mange konger og fyrster rundt om i verden som kom for hennes hånd, brakte med seg rike gaver, eller sende utsendinger for å snakke for seg. I løpet av tevlingen hadde Kastor og Polydevkes framtredende roller i forhandlingene med frierne, skjønt den endelige beslutningen lå hos Tyndareos. Menelaos, hennes framtidige ektemann, deltok ikke, men sendte sin bror Agamemnon for å representere seg.

Det finnes tre tilgjengelige og helt konsekvente lister med friere, satt sammen av Pseudo-Apollodorus (31 friere), Hesiod (11 friere), og Hyginus (36 friere), til sammen 45 særskilte navn. Det er kun fragmenter igjen fra Hesiods dikt, slik at hans liste kan ha vært lengre. Akilles' fravær fra listene er merkelig, men Hesiod forklarer at han var for ung til å delta i tevlingen. Sett i sammenheng utgjør listen med friere omtrent den samme listen med kapteiner i skipskatalogen i Iliaden; imidlertid synes det som at en del av navnene kan ha bli plassert i listen av friere kun for at de seilte til Troja. Det er ikke usannsynlig at slektninger av en frier har deltatt i krigen.

Seks friere listet i alle tre kilder

• Ajax, sønn av Telamon. Ledet 12 skip fra Salamis til Troja. Begikk selvmord der.
• Elefenor, sønn av Khalkodon. Ledet 50 skip til Troja og døde der.
• Menelaos, sønn av Atrevs. Ledet 60 skip fra Athen til Troja. Han vendte tilbake til Athen etter krigen.
• Menestheus, sønn av Peteos. Ledet 50 skip fra Athen til Troja. Han vendte tilbake til Athen etter krigen.
• Odyssevs, sønn av Laertes. Ledet 12 skip fra Ithaka til Troja. Han vendte først hjem til sin øy etter ti år virrende rundt på havene (fortalt om i Odysseen)
• Protesilaos, sønn av Ifikles. Ledet 40 skip fra Fylake i Magnesia til Troja. Han var den første grekeren som døde i slag for Hektors våpen.

Tyndareos' ed

Tyndareos fryktet å velge en ektemann for sin datter, eller å avvise noen av frierne i frykt for å fornærme noen og således gi grunnlag for strid. Odyssevs var en av frierne, men han kom ikke med noen gaver da han ikke trodde han hadde større sjanser for å vinne tevlingen. Han lovte derfor å løse problemet om Tyndareos til gjengjeld ville gi ham sin støtte i frieriet til Penelope (Penelopeia), datteren til Ikaros. Tyndareos ga ivrig sitt samtykke, og Odyssevs foreslo deretter at før noen beslutning om valg av frier, skulle alle frierne sverge det mest høytidelige ed om forsvare den valgte ektefellen mot hvem det var som yppet til strid mot ham. Etter at frierne hadde sverget på å ikke ta hevn, ble Menelaos valgt som Helenas ektefelle. Som et tegn på paktens viktighet ofret Tyndareos en hest. Helena og Menelaos ble herskere av Sparta etter at Tyndareos og Leda hadde abdiserte. De hersket i Sparta for minst ti år; de fikk en datter, Hermione. I henhold til en del myter fikk de også tre sønner: Aethiolas, Maraphios og Pleisthenes (andre myter oppgir et annet opphav for disse).

Ekteskapet til Helena og Menelaos markerer begynnelsen på slutten på heltenes tidsalder. I konklusjonen av katalogen over Helenas friere, fortalte Hesiod om Zevs plan om å utrydde den menneskelige rase og heltene i særdeleshet. Trojakrigen, utløst av Helenas flukt med Paris ble hans virkemiddel for å oppnådde dette.

Forført av Paris

Paris' dom, maleri av Enrique Simonet, 1904.

«Paris og Helena», klassisistisk maleri av Jacques-Louis David fra 1788, viser figurene Helena og Paris (med frygisk lue og lyre)

Paris, en trojansk prins, kom til Sparta for å kreve Helena under dekke av å være diplomatisk reise. Før denne reisen hadde Paris blitt utpekt av Zevs til å dømme om hvem som var den aller vakreste gudinnen; Hera, Athene eller Afrodite. For å få hans gunst bestakk Afrodite ham med løftet om at han skulle få den vakreste kvinnen i verden. Fristet av Afrodites tilbud valgte Paris henne som den vakreste blant gudinner, men fikk samtidig raseriet til både Athene og Hera.

Selv om Helena er tidvis framstilt som voldtatt av Paris, er antikkens greske kilder ofte tåkete og selvmotsigende. Herodotos uttalte at Helena ble bortført, men Kypria nevner ganske enkelt at etter å ha gitt Helena gaver, «Afrodite førte den spartanske dronning sammen med prinsen av Troja.» Poeten Sapfo argumenterte at Helena frivillig etterlot Menelaos og deres ni år gamle datter i Sparta for å bli med Paris til Troja.

Noen sier en skare av ryttere, andre infanteri og andre

av skip, er det aller vakreste på den mørke jord

men jeg sier, det er hva du elsker

Helt enkelt er det å gjøre dette forstått for den ene og alle:

for hun som overgikk alle dødelige i skjønnhet, Helena

hennes meget høyverdige ektefelle

Etterlatt, og seilte til Troja, uten en tanke

for hennes datter eller kjære foreldre.

Dion Khrysostomos på 100-tallet e.Kr. har gitt en fullstendig annerledes versjon av fortellingen og tviler på Homers troverdighet: etter at Agamemnon hadde giftet seg med Helenas søster Klytaimnestra, ville Tyndareos at Menelaos, bror av Agamemnon, skulle gifte seg med Helena av politiske årsaker. Imidlertid var det mange friere som svermet om Helena og som kom fra langt og fjernt, blant dem også Paris fra Troja. Paris overgikk de fleste og vant innpass hos Tyndareos og begge sønnene hans. Paris fikk Helena og reiste i all åpenhet og full aksept med henne til Troja. Kypria forteller at etter kun tre dagers seilas nådde Paris og Helena fram til Troja. I motsetning til Kypria som hevdet at de elskede gikk til sengs sammen natten før de forlot Sparta, forteller Homer at i løpet av et kortvarig opphold på den lille øya Kranai utenfor Gytheio, fullbyrdet de sin lidenskap:

«Kom, la oss gå til vårt leie og frydes i ømmeste elskov. Aldri har kjærlighet så omtåket mitt sinn og mitt hjerte, ikke en gang da jeg hist fra ditt yndige hjem Lakedaimon [Sparta] førte deg bort over hav på de gyngende snekker og hvilte førstegang ømt i din favn på Kranaes yndige fjellø, slik som jeg elsker deg nu og bever i søteste lengsel.»

Helena i Egypt

Minst tre greske skribenter i antikken nektet for at Helena noen gang reiste til Troja. Isteden foreslo de at hun oppholdt seg i Egypt under hele Trojakrigen. Disse tre var Evripides, Stesikhoros og Herodotos. I den versjonen som ble fremmet av Euripides i hans drama Helena, formet Hera en likhet med Helena (εἴδωλον, eidolon) ut av skyene på anmodning av Zevs, og Hermes tok henne med til Egypt og hun dro aldri til Troja. Eidolon er også tilstedeværende i Stesikhoros' framstilling, men ikke i Herodotos' rasjonelle versjon av myten.

Herodotos la vekt til den «egyptiske versjonen» av hendelsene ved å legge fram sitt eget bevis — han reiste til Egypt og spurte ut prestene ved tempelet Utenlandske Afrodite (ξείνης Ἀφροδίτης) i Memfis. I henhold til disse prestene hadde Helena kommet til Egypt kort tid etter å ha forlatt Sparta. Sterke vinder hadde ført Paris' skip ut av kurs og sørover. Kong Protevs av Egypt var forferdet over at Paris hadde bortført en konges hustru og forbrutt gjestefriheten i Sparta. Han nektet Paris å ta med seg Helena til Troja. Den trojanske prins vendte tilbake til Troja uten sin nye brud, men grekerne nektet å tro at Helena var i Egypt og ikke bak Trojas murer. Således ventet Helena ti år i Egypt mens grekerne og trojanerne utkjempet sin krig om henne. Etter at krigen var over seilte Menelaos til Egypt hvor Protevs forente ham med sin hustru.

Helena i Troja

Helena på Troja festningsvoll, maleri av Frederic Leighton, 1865.

Helena, prinsesse av Sparta angripes av Menelaos som slipper sverdet da han ser hvor vakker hun er. Eros flyr over og Afrodite (til venstre) ser på. Detalj fra maleri på et attisk rødfigur-kratér fra 450–440 f. Kr.

Da Menelaos oppdaget at hans hustru var blitt borte, tilkalte han alle de andre frierne og krevde at de innfridde sine eder, således begynne den trojanske krig. Den greske flåten samlet seg i Aulis, men på grunn av manglende vind kunne skipene ikke seile. Årsaken var at gudinnen Artemis var rasende over en vanhellig handling som grekerne hadde gjort, og kun en ofringen av Agamemnons datter Ifigeneia kunne formidle gudinnen.

I Euripides' drama Ifigeneia i Aulis, tigget Klytaimnestra, mor av Ifigeneia og søster av Helena, sin ektemann om å overveie på nytt sin beslutning, og karakteriserte Helena «en ond kvinne». Klytaimnestra advarte uten hell Agamemnon mot å ofre Ifigeneia på grunn av Helena er «å kjøpe hva vi avskyr med hva vi holder mest kjært.»

Før krigføringen begynte sendte grekerne en delegasjon til trojanerne ledet av Odyssevs og Menelaos. De forsøkte å overtale kong Priamos av Troja til å utlevere Helena, men de fikk ikke gjennomslag for kravet sitt. Et populært tema, «Anmodningen om Helena» (Ἑλένης Ἀπαίτησις, Helenes Apaitesis), var emne for et drama av Sofokles, nå tapt.

Homer har framstilt et skarpt og ensomt bilde av Helena i Troja. Hun er fylt med selvforakt og angret på hva hun hadde foresaket. Mot slutten av krigen kom trojanerne til å hate henne. Da Hektor dør, er hun den tredje sørgende i hans gravferd, og hun sier at av alle trojanere var Hektor og Priamos de eneste som var vennlige mot henne:

«Dog, et bebreidende ord har jeg aldri av deg måtte høre; men når en annen i hallen forhånet meg, snart dine brødre, snart deres langslørete hustruers flokk og snart dine søstre, eller din mor; - ti mild var din far, som var jeg hans datter, - holdt du dem vennlig tilbake og talte dem alltid til rette mildt med forsonende ord, som kom fra ditt kjærlige hjerte.»

Disse bitre ordene avslørte at Helena hadde gradvis innsette Paris' svakhet, og hun besluttet å alliere seg med Hektor. Det er et ømt forhold mellom de to, og Helena har biske ord å si til Paris da hun sammenlignet de to brødrene:

«Men siden gudene selv ville volde meg all denne jammer, burde jeg dog ha fått en edlere mann til min husbond, en som gav akt på menneskers hat og sviende hånsord. Denne har ei i sitt sinne noen manndom og fasthet, og aldri får han det heller. Han høster vel snart, kan jeg tro, som han sådde.»

Etter at Paris ble drept i krigen var det en del strid blant trojanerne om hvem av Priamos' overlevende sønner som skulle gifte seg med Helena: Helenos eller Deifobos, men hun ble gitt til sistnevnte.

I løpet av Trojas fall og ødeleggelse var Helenas rolle tvetydig. I Vergils Æneiden forteller Deifobos om Helenas forræderirske posisjon: da den trojanske hest ble trukket inn i byen, hadde hun forvrengt dionysiske ritualer, ledet et kor av trojanske kvinner, og holdt en fakkel blant dem, og deretter signalisert til grekerne fra byens høyeste tårn. Imidlertid i Homers Odysseen fortelles en annen historie: Helena sirklet rundt hesten tre ganger, og hun etterlignet stemmene til de greske kvinnene til mennene inne i trehesten, hustruene som var etterlatt hjemme, og således smertet dem, inkludert Odyssevs og Menelaos, og fikk dem nær til å avsløre seg.

Imidlertid synes det som om de ulike framstillingene av Helena i Troja motsier hverandre. Fra den ene siden fortelles om det forræderiske Helena som simulerte dionysiske ritualer og gledet seg over nedslaktningen av trojanerne da byen ble stormet. På den annen side er det en annen Helena, ensom og hjelpeløs, desperat etter å finne trygghet mens byen brenner. Stesikhoros forteller at både grekere og trojanere samlet seg for å steine henne til døde. Da Menelaos til sist fant henne løftet han sverdet for å drepe henne. Han hadde krevd at var den eneste som kunne drepe sin troløse hustru, men da han var i ferd med å gjøre det, slapp hun kappen ned fra sine skuldre, og synet av hennes skjønnhet fikk ham til å slippe sverdet. Elektra jamret:

«Akk for mine vanskeligheter! Kan det være at hennes skjønnhet har sløvet deres sverd?»

Skjebne

Helena gjenkjenner Odyssevs' sønn Telemakhos, maleri av Jean-Jacques Lagrenée, 1795.

Helena vendte tilbake og levde for en tid sammen med Menelaos. Hun ble oppmuntret av Telemakhos, Odyssevs' sønn, i henhold til Odyseeen. I en annen versjon som ble benyttet av Euripides i hans skuespill Orestes, hadde Helena for lenge siden forlatt den dødelige verden og blitt hentet opp til Olympos til gudenes verden bortimot med en gang etter at Menelaos hadde kommet hjem.

I henhold til den greske geografen Pausanias: «Forellingen til de på Rhodos er forskjellig. De sier at da Menelaos var død, og Orestes fortsatt streifet rundt, ble Helena fordrevet av Nikostratos og Megapenthes og kom til Rhodos hvor hun hadde en venn i Polykso, hustruen til Tlepolemos. For Polykso, sa de, nedstammet fra Argos, og da hun allerede var gift med Tlepolemos, delte hun hans flukt til Rhodos. På den tiden var hun dronning av øya, etterlatt med en farsløs gutt. De sa at det var dette Polykso fikk henne til hevne Tlepolemos' død på Helena, nå som hun hadde henne i sin makt. Så hun sendte terner til henne da hun badet, utkledd som erinyer [hevngudinner], og de hengte henne opp i et tre. Av denne grunn har folket på Rhodos en helligdom av Helena av Treet.»

Tlepolemos var en sønn av Herakles og Astyokheia, som var en datter av Phylas, konge av Efyra (en mytisk by i Thesprotia, sørvestlige Hellas), som ble drept av Herakles. I henhold til Iliaden ble Tlepolemos drept av Sarpedon (sønn av Zevs, kjempet på Trojas side, ikke til å forveksles med Sarpedon, bror av Minos) den første dagen Trojakrigen brøt. Nikostratos var en sønn av Menelaos med sin frille Pieris fra Aitolia. Megapenthes var en sønn av Menelaos med hans frille Tereis.

Kult

Romersk relieff med Helena og dioskurene, 30 x 27 cm

De fremste sentrene for Helenas kult var i Lakonia. Ved Sparta, den urbane helligdommen for Helena, var lokalisert i nærheten av Platanistas, navngitt etter platantrærne som var plantet der. Antikke kilder knytter Helena til gymnastiske øvelser og/eller kordanser for unge kvinner i nærheten av elven Evrotas. Theokritos manet fram brudesangen epithalamion som spartanske kvinner sang ved Platanistas i feiringen av ekteskapet mellom Helena og Menelaos:

«Av de fireganger seksti jomfruer som var Spartas blomst og stolthet

Det var ingen så vakker som kan jevnføres med Menelaos' brud.»

Dyrkelsen av Helena var også til stede på den motsatte bredden av Evrotas ved Therapnes hvor hun delte en helligdom med Menelaos og sine brødre dioskurene. Helligdommen ble kalt for Menelaion, det vil si Menelaos' helligdom, og det var antatt at Helena var gravlagt her ved siden av Menelaos. Til tross for navnet tilhørte både helligdommen og kulten opprinnelig Helena; Menelaos ble lagt til siden som hennes ektefelle. Retorikeren Isokrates skrev at ved Therapnes ble Helena og Menelaos dyrket som guder, og ikke som helter. Linda Lee Clader har argumentert at om Helena faktisk ble dyrket som en gudinne ved dette stedet, da ville hennes krefter hovedsakelig angå fruktbarhet. Det er også bevis for en kult for Helena i Sparta: regler for ofring og festivaler i hennes og Menelaos' ære er bevart.

Helena ble også dyrket i Attika sammen med sine brødre dioskurene, og på Rhodos som Helena av Trærne (Έλένα Δενδρῖτις, Helénē Dendritis); hun kan ha en vegetasjonsgudinne eller en fruktbarhetsgudinne, skjønt det faktum at hun ble hengt antyder en dødskult. Martin F. Nilsson har argumentert for at kulten på Rhodos har sine røtter i minoisk, førgresk tid da Helena var angivelig dyrket som en vegetasjonsgudinne. Claude Calame og andre forskere har forsøkt å analysere slektskapet mellom kultene til Helena og Artemis Orthia, og pekte på likheten av de kvinnelige terrakottafigurene som ble ofret til begge gudinner.

Det er en del vanskeligheter i gudinneteorien av Helena. Som datter av Zevs med en mor som aldri er nevnt av Homer var Helena allerede en halvgud. De eldste omtalene av Helena er hos Homer og uten noen henvisning till Helena Dendritis (av Trærne). Henvisningen til guddommeliggjøringen av Helena er fra den posthomeriske tiden som forskningen knytter til den prehomeriske tiden. For å tilpasses omfanget i Iliaden ble hun rasjonelt redusert som guddom til heltinne. Hun ble gjort til heltinne på samme vis som heltene ble det, men hvorfor skal vi anta at helter ble opphøyd fra mennesker til halvguder og daimoner mens Helena ble opphøyd i revers fra gudinne til iboende gudinne til menneske? Hun har isteden en dobbelhet, er både menneske/heltinne og gudinne.

Etymologi

Helena av Troja, rødhåret Helena, utsnitt av maleri av Frederick Sandys, 1867.

Etymologien av Helenas navn (Helen på engelsk, Hélène på fransk) har vært og fortsetter å være et problem for forskerne. Georg Curtius knyttet Helena (Ἑλένη) til månen (Selene; på gresk Σελήνη er uttalt sɛˈliːniː). Émile Boisacq mente Ἑλένη kom fra substantivet ἐλένη i betydningen «fakkel». Otto Scutsch mener at dette substantivet vanskelig kan identifiseres med Helenas navn, men ser en del symbolsk tilknytning til det. Det har også vært foreslått at λ i Ἑλένη har kommet fra en opprinnelig ν, og at etymologien slik kan knyttes til rotordet av Venus som kommer fra urindoeuropeiske *wen-, «å strebe etter, ønske, begjære». Linda Lee Clader har imidlertid påpekt at ingen av disse forslagene har vært tilfredsstillende. Hjalmar Frisk og Pierre Chantraine har begge oppgitt håpet om å finne en etymologi for navnet grunnet at det ikke er mulig.

Om navnet likevel kan ha en indoeuropeisk ordforklaring, er det muligvis en endelsesform (suffiks) av roten *wel-, «å snu, rulle». Den siste muligheten vil tillate en sammenligning med Saraṇyū i vedisk sanskrit, det sanskrit som brukes i Veda-samlingene, som ble bortført i Rigveda 10.17.2, en parallell hentydning av et urindoeuropeisk bortførelsemyte (se urindoeuropeisk religion). Saraṇyū betyr «rask» og er avledet fra adjektivet saraṇa («løpe», «hurtig, rask»), hunkjønnsformen er saraṇā; sistnevnte er lydmessig identisk med «Ἑλένα». Denne formen av navnet hadde ikke bokstaven digamma. Den formen av Helena som ble dyrket i Sparta og Therapnes, begynte med en digamma. På den annen side er det i Korint bevis på formen Helena uten digamma. Otto Skutsch antyder at vi har å gjøre «med to forskjellige navn, to forskjellige mytologiske Helenaer». At Helenas navn muligens er forbundet med substantivet «ἐλένη» («fakkel»), kan også støtte slektskapet med hennes navn til vediske svaranā («den skinnende»).

Lingvistiske spekulasjoner til tross, ingen av de etymologiske kildene synes å støtte, bortsett fra tilfeldigheter alene, en forbindelse mellom navnet Helena og hellenere (folket fra Hellas) navnet som antikkens grekere beskrev seg selv med, det vil si hellenere (folket fra Hellas).

I kunsten

Helenas tilgivelse, billedteppe, 1515-1525.

Helena røves, maleri av Giovanni Francesco Romanelli, midten av 1600-tallet.

Allerede i antikken var kunstnerisk framstilling av Helena en bemerkelsesverdig utfordring. Historien om maleren Zeuksis omhandler dette nøyaktige spørsmål: hvordan kan en kunstner gjengi udødeliggjort idealskjønnhet som kunne «sjøsette tusen krigsskip»? Han valgte til sist de beste trekkene fra fem unge kvinner. Den antikke verden begynte å male Helenas bilde eller risse inn hennes form på stein, leire eller støpe henne bronse på 600-tallet f.Kr. På athensk vasemaleri er Helena framstilt som truet av Menelaos og flykter fra ham. Det er derimot ikke tilfellet i kunsten i Lakonia: på en arkaisk stele som framstiller Helenas gjenvinning etter Trojas fall, er Menelaos bevæpnet med et sverd, men Helena møter ham uten frykt og ser ham rett inn i øynene. I andre kunstframstillinger på Peloponnes er Helena framstilt bærende på en krans mens Menelaos holder sitt sverd hevet vertikalt. I kontrast truer han henne direkte med sverdet på athenske vaser i tidsrommet rundt 550 til 470 f.Kr.

Bortførelsen av Paris var et annet populært motiv i antikkens vasemaleri; betydelig mer populært emne enn Thesevs' bortførelse. I en berømt representasjon av den athenske vasemaleren Makron, følger Helena etter Paris som en brud følger brudgommen ved at Paris holder om hennes håndledd. Etruskerne som hadde omfattende kjennskap til gresk mytologi, viste en særlig interesse for temaet av nedkomsten fra Helenas egg, som ble avbildet i relieff på speil.

Helena, maleri av Gustave Moreau.

I renessansens maleri er Helenas avreise fra Sparta vanligvis avbildet som en scene hvor hun ble tatt med makt (voldtekt) av Paris. Det er imidlertid ikke tilfellet med bestemte sekulære illustrasjoner i middelalderen. Kunstnere i tiden 1460-1470-tallet var påvirket av Guido delle Colonnes Historia destructionis Troiae hvor bortførelsen av Helena ble framstilt som forfølelse. I bokverket Florentinsk billedkrønike, bestående av 99 graveringer, er Paris og Helena vist reisende fra Sparta arm i arm. Deres ekteskap ble feiret på frankisk-flamsk billedvev.

I Christopher Marlowes drama Doktor Faustus, første gang oppført i 1589, besverger Faust skyggen av Helena. Når han ser henne uttaler han den berømte replikken: «Was this the face that launch'd a thousand ships, / And burnt the topless towers of Ilium.» (Akt V, scene I.) Helena manes fram også av Faust i Goethes drama Faust (første del i 1808, siste del posthumt i 1832).

I moderne tid er Helena ofte blitt framstilt med rødt hår, som opp gjennom kunsthistorien har hatt særskilt betydning. I prerafaelittisk kunst på 1800-tallet er Helena ofte framstilt tenksom og idealisert med langt, skinnende, og krøllete hår. Andre malere i samme epoke framstilte Helena på Trojas festningsvoll, og fokuserte på hennes uttrykk; ansiktet er uten ytre følelser, stivt og uutgrunnelig som om de store følgende av at hun fulgte med til Troja fyller henne med gru. Til sist er Helena i Gustave Moreaus maleri blitt nær ansiktløst; et blankt eidolon (drømmebilde), majestetisk på festningsvollen foran Trojas ruiner.

I moderne litteratur og kultur

Helena som den idealiserte, rødhårete prerafaelittisk skjønnhet, utsnitt av maleri av Dante Gabriel Rossetti, 1863

En realistisk Helena, skuespilleren Irene Papas, 1971.

Helena opptrer i ulike versjoner av Faust-myten, blant annet som nevnt i Christopher Marlowes drama Doktor Faustus (1589) hvor Faust maner fram Helena og omtaler henne som «var dette ansiktet som sjøsatte tusen skip?» Den tyske poeten Johann Wolfgang von Goethe skrev sin visjon av møtet mellom Faust og Helena. I den andre delen av hans drama Faust (1832) ble foreningen mellom Faust og Helena en kompleks allegori på møtet mellom den moderne verden og det klassiske ideal.

Rupert Brooke som døde kun 27 år gammel i Egeerhavet, skrev diktet «Menelaus and Helen» som framstilte en aldrende Helena som ble født «Child on legitimate child» og ble et skingrende utskjelling i den bitre sorgen over minnene om den døde Paris.

Den irske poeten William Butler Yeats sammenlignet Helena med hans egen vanskelige elskerinne Maude Gonne i diktet «No Second Troy» (1916).

I 1927 hadde filmen Metropolis av Fritz Lang den usette figuren Hel. Hun var den avdøde hustruen til Joh Fredersen og målet for begjæret til doktor Rotwang som inspirerte ham til å skape automaten. Denne søken etter kvinnen førte til sist til sammenbruddet av Fredersens rike. Det er også tallrike referanser som sammenligner Metropolis med et Babels tårn i Egypt som det ble sagt at Helena oppholdt seg under Trojakrigen.

I 1928 skrev Richard Strauss den tyske opera Die ägyptische Helena som er fortellingen om vanskelighetene til Helena og Menelaos da de strandet på en mytisk øy.

I 1928 ble myten om Helena filmatisert i form av den amerikanske stumfilmen The Private Life of Helen of Troy, regissert av Alexander Korda, basert på en roman av John Erskine og med ungarske María Corda som den skjønne Helena. I 1951 ble Sköna Helena filmatisert i Sverige, basert på Jacques Offenbachs operette La belle Hélène (1864). Filmen hadde Max Hansen og Eva Dahlbeck i de fremste rollene. Det ble for øvrig regissøren Gustaf Edgrens siste film. I 1956 hadde en fransk-engelsk samproduksjon premiere, Helen of Troy, regissert av Robert Wise og med den italienske skuespilleren Rossana Podestà i hovedrollen. Den var filmatisert i Italia og med en rekke kjente britiske skuespillere i ulike støtteroller; Harry Andrews, Cedric Hardwicke, og Torin Thatcher.

Greske Michael Cacoyannis regisserte i 1971 den engelskspråklige filmen The Trojan Women hvor Helena ble framstilt av Irene Papas, og med Katharine Hepburn og Vanessa Redgrave i andre sentrale roller. Filmen ble gjort med minimale endringer av Edith Hamiltons oversettelse av Evripides' antikke tragedie Helena og hvor de greske gudene var utelatt da de i henhold til Cacoyannis var «vanskelig å filme og gjøre realistiske».

I den store spillefilmen Troja fra 2004 med Brad Pitt i hovedrollen som Akilles, portretterer Diane Kruger den vakre Helena. I denne utgaven av fortellingen vender hun ikke tilbake til Sparta med Menelaos (som er framstilt som en skurk), men forlater det ødelagte Troja med helten Paris (Orlando Bloom).

Den engelske forfatteren av eventyrromaner, H. Rider Haggard, skrev romanen The World's Desire (1890) som blandet sammen ulike myter ved å la Odyssevs seile til Egypt hvor han fant Helena og giftet seg med henne. Likeledes inkluderte antologien The Dark Tower (1977), et ufullført manuskript av C. S. Lewis, et fragment kalt «After Ten Years». Her kommer Menelaos til Egypt og må velge mellom den virkelige, desillusjonerte Helena og en ideell Helena frammanet av egyptiske magikere.

Den kanadiske forfatteren og dikteren Margaret Atwood gjenskapte myten om Helena i en moderne, feministisk forkledning i sitt dikt «Helen of Troy Does Countertop Dancing». Også den amerikanske poeten Hilda «H.D.» Doolittle forestilte seg en annen Helena i sitt episke dikt Helen in Egypt (skrevet mellom 1952–54) hvor myten ble studert fra et feministisk og Helenas eget perspektiv.

Litteratur

Antikke kilder

• Aristofanes: Lysistrata. For en engelsk oversettelse, se Perseus Project.
• Cicero: De inventione II.1.1-2
• Kypria, fragmentene 1, 9, and 10. For en engelsk oversettelse, se Online Medieval and Classical Library.
• Dion Chrysostomos: Diskurser. For en engelsk oversettelse, se Lacus Curtius.
• Evripides: Helena. For en engelsk oversettelse, se Perseus Project.
• Euripides: Ifigenia i Aulis. For en engelsk oversettelse, se Perseus project.
• Euripides: Orestes. For en engelsk oversettelse, se Perseus Project.
• Herodotos: Historier, Bok II. For en engelsk oversettelse, se Perseus Project.
• Hesiod: Kvinnekatalogen og Eoiae. For en engelsk oversettelse, se Online Medieval and Classical Library.
• Homer: Iliaden, oversatt til norsk ved P. Østbye, Oslo: Aschehoug 1980; nynorsk ved Eirik Vandvik, Oslo: Det Norske Samlaget 1951, 1965
• Homer: Odysseen, oversatt til norsk ved P. Østbye, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag 1922, 1961, 1976
• Hyginus: Fabulæ. oversatt til engelsk av Mary Grant.
• Isokrates: Helena. For en engelsk oversettelse, se Perseus Project.
• Servius, In Aeneida I.526, XI.262
• Lactantius Placidus, Commentarii in Statii Thebaida I.21.
• Lille-Iliaden, fragment 13. For en engelsk oversettelse, se Online Medieval and Classical Library.
• Ovid: Heroider, XVI.Paris Helenae. For en engelsk oversettelse, se Perseus Project.
• Pausanias: Beskrivelse av Hellas, bok III. For en engelsk oversettelse, se Perseus Project.
• Pseudo-Apollodorus, Bibliotheca, Book III; Epitome.
• Sapfo: fragment 16.
• Sextus Propertius: Elegier, 3.14. Oversatt til engelsk av A.S. Kline.
• Theokritos: Idyller, XVIII (The Epithalamium of Helen). Oversatt til engelsk av J. M. Edmonds.
• Vergil: Æneiden. Bok VI. For en engelsk oversettelse, se Perseus Project.

Sekundære kilder

• Allan, Williams (2008): «Introduction», Helen. Cambridge University Press. ISBN 0-521-83690-5.
• Anderson, Michael John (1997): «Further Directions», The Fall of Troy in early Greek Poetry and Art. Oxford University Press. ISBN 0-19-815064-4.
• Cairns, Francis (2006): «A Lighter Shade of Praise», Sextus Propertius. Cambridge University Press. ISBN 0-521-86457-7.
• Calame, Claude (2001): «Chorus and Ritual», Choruses of Young Women in Ancient Greece (overs. til engelsk av Derek Collins og Janice Orion). Rowman & Littlefield. ISBN 0-7425-1525-7.
• Caprino, Alexandra (1996): «Greek Mythology in Etruria» i: Hall, Franklin: Etruscan Italy. Indiana University Press. ISBN 0-8425-2334-0.
• Chantraine, Pierre (2000): «Ἐλένη» i: Dictionnaire Étymologique de la Langue Gercque. Klincksieck. ISBN 2-252-03277-4.
• Cingano, Ettore (2005): «A Catalog within a Catalog: Helen's Suitors in the Hesiodic Catalog of Women» i: Hunter; Richard L.: The Hesiodic Catalog of Women. Cambridge University Press. ISBN 0-521-83684-0.
• Clader, Linda Lee (1976): Helen. Brill Archive. ISBN 90-04-04721-2.
• Cyrino, Monica S. (2006): «Helen of Troy» i: Winkler, Martin M.: Troy: from Homer's Iliad to Hollywood. Cambridge University Press. ISBN 1-4051-3182-9.
• David, Benjamin (2005): «Narrative in Context» i: Jenkens, Lawrence A.: Renaissance Siena. Truman State University. ISBN 1-931112-43-6.
• Eaverly, Mary Ann (1995): «Geographical and Chronological Distribution» i: Archaic Greek Equestrian Sculpture. University of Michigan Press. ISBN 0-472-10351-2.
• Edmunds, Lowell (May 2007): «Helen's Divine Origins» i: Electronic Antiquity: Communicating the Classics X (2): 1–44.
• Frisk, Hjalmar (1960): «Ἐλένη» i: Griechisches Etymologisches Wörterbuch I. French & European Pubns.
• Gantz, Timothy (2004): Early Greek Myth. Baltimore, MD and London: The Johns Hopkins University Press. ISBN 0-8018-5362-1.
• Gumpert, Matthew (2001): «Helen in Greece» i: Grafting Helen. University of Wisconsin Press. ISBN 0-299-17124-8.
• Hard, Robin; Rose, Herbert Jennings (2004): «the Trojan War» i: The Routledge Handbook of Greek Mythology. Routledge. ISBN 0-415-18636-6.
• Hughes, Bettany (2005): Helen of Troy: Goddess, Princess, Whore. New York: Alfred A. Knopf. ISBN 0-224-07177-7.
• Pickert, Joseph P., red. (2000): «Indo-European roots: wel₂» i: The American Heritage Dictionary of the English Language. Houghton Mifflin Harcourt. ISBN 0-395-82517-2.
• Jackson, Peter (2006): «Shapeshifting Rape and Xoros» i: The Transformations of Helen. J.H.Röll Verlag.
• Kim, Lawrence (2010): «Homer, poet and historian» i: Homer Between History and Fiction in Imperial Greek Literature. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-19449-5.
• Lindsay, Jack (1974): «Helen in the Fifth Century» i: Helen of Troy: Woman and Goddess. Rowman and Littlefield. ISBN 0-87471-581-4.
• Lynn Badin, Stephanie (2006): «Religion and Ideology» i: The Ancient Greeks. ABC-CLIO. ISBN 1-57607-814-0.
• Maguire, Laurie (2009): «Beauty» i: Helen of Troy. John Wiley and Sons. ISBN 9781405126359.
• Mansfield, Elizabeth (2007): «Helen's Uncanny Beauty» i: Too Beautiful to Picture. University of MinnesotaPress. ISBN 0-8166-4749-6.
• Matheson, Susan B. (1996): «Heroes» i: Polygnotos and Vase Painting in Classical Athens. University of Wisconsin Press. ISBN 0-299-13870-4.
• Meagher, Robert E. (2002): The Meaning of Helen. Bolchazy–Carducci Publishers. ISBN 0865165106.
• Mills, Sophie (1997): «Theseus and Helen» i: Theseus, Tragedy, and the Athenian Empire. Oxford University Press. ISBN 0-19-815063-6.
• Moser, Thomas C. (2004): A Cosmos of Desire. University of Michigan Press. ISBN 0-472-11379-8.
• Nilsson, Martin Persson (1932): «Mycenaean Centers and Mythological Centers» i: The Mycenaean Origin of Greek Mythology. Forgotten Books. ISBN 1-60506-393-2.
• Pomeroy, Sarah B. (2002): «Education» i: Spartan Women. Oxford University Press. ISBN 0-19-513067-7.
• Redfield, James (1994): «The Hero» i: The Tragedy of Hector. Duke University Press. ISBN 0-8223-1422-3.
• Skutsch, Otto (1987): «Helen, her Name and Nature» i: The Journal of Hellenic Studies 107, s. 188–193. doi:10.2307/630087. JSTOR 630087.
• Suzuki, Mihoko (1992): «The Iliad» i: Metamorphoses of Helen. Cornell University Press. ISBN 0-8014-8080-9.
• Thompson, Diane P. (2004): «The Fall of Troy – The Beginning of Greek History» i: The Trojan War. McFarland. ISBN 0-7864-1737-4.
• Whitby, Michael (2002): «Introduction» i: Sparta. Taylor & Francis. ISBN 0-415-93957-7.

Eksterne lenker

• (en) Helen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• En analyse av legenden, inkludert historiske spor av dyrkelse som gudinne, Whitedragon.org.uk
• «Helen», Greek Myth Index