Helotene

Helotene var mennesker som levde under tvang av Sparta på øya Peloponnes i antikkens Hellas. Helotene var ufrie, men de var ikke slaver. De kunne ikke bli kjøpt og solgt slik som slavene ble i samme perioden. I stedet levde de som vanlige folk med egne familier

Helotene stilte også som soldater i Spartas kriger. De som kjempet tappert fikk friheten og kunne frigis av staten, dog uten fullstendig borgerrett.

Helotene var opp gjennom arkaisk tid stadig en trussel mot Sparta. De var spartanerne overlegne i antall, og reiste seg flere ganger mot sine herrer. For eksempel gjorde helotene i Messenia opprør på 600-tallet f.Kr., og bare et nødskrik reddet Sparta seieren.

Etymologi

Det er flere teorier om opprinnelsen til ordet. Ifølge Hellanikos kommer det fra landsbyen Helos i det sørlige Sparta. Pausanias sier derfor at «dens innbyggere ble de første slavene i den lakedaemoniske staten og var de første som ble kalt heloter, siden de faktisk var heloter. Slavene de skaffet seg senere ble også kalt heloter selv om de var dorere fra Messenia» (III, 20, 6). Denne forklaringen gir derimot ingen etymologisk forklaring.

Lingvister har forbundet ordet med roten ϝελ, som i ἁλίσκομαι, aliskomai, «å bli fanget, å bli gjort til fange». Noen forfattere regnet ikke begrepet som etnisk, men som en indikasjon på tjenerskap. Antiokos av Siracusa skriver i et fragment, tatt vare på av Strabo, at «de av lakedaemonianerne som ikke deltok i ekspedisjonen var juridiske sett slaver og kalt helotene» (VI, 3, 2), mens Theopompos (fragment 122), sitert av Athenaios (VI, 416c), sier at «...og den nasjonen kalte deres slaver helotene og de andre kalte dem penestai...».

Det er sikkert at et aspekt ved helotismen var erobring. Dette var grunnen til at messenianerne ble heloter gjennom messeniakrigene i det 8. århundre f.Kr.. Herodot er blant dem som henviser til helotene som messenianere.

Det er mer usikkert hvordan de tidligste helotene fikk denne statusen. Ifølge Theopompos var de etterkommere av de opprinnelige akhaiene som ble erobret av dorerne. Men alle akhaiene ble ikke heloter, slik som landsbyen Amykles, hjemmet til Hyakínthia-festivalen, som hadde en spesiell status.

Samtidige forfattere foreslår alternative teorier. Ifølge Antiokos av Siracusa var de lakedaemonier som ikke deltok i messeniakrigene. For Eforos av Kyme var de perioiker fra Helos som ble nedgradert til slaveri etter et mislykket opprør. Moderne historiografer foretrekker hypotesen til Antiokos.

Helotsystemet

Status

Den juridiske statusen til helotene er kompleks. De var ikke frie og hadde ingen politiske rettigheter, og de kan dermed sammenlignes med løsøreslaver, som resten av Hellas hadde mange av. Tallrike antikke forfattere, både greske og romerske, henviste til helotene som douloi eller servi uten å legge særlig vekt på deres status. Helotene var knyttet til landet på nesten samme måte som de middelalderske livegne.

Teoretisk sett tilhørte de staten og var knyttet til et stykke land, κλῆρος (klễros, «vareparti, arv»). Borgeren som anvedte kleros kunne verken frigi helotene, som var knyttet til den, eller selge dem ut av landet. De eksisterte likefullt som en del av privat eiendom. Ifølge Aristoteles brukte borgerne «hverandres slaver som om de var deres egne, i tillegg til hestene og jakthunder» (Politikk, II, 1263a 35-37). Selv om byen eide helotene, hadde borgerne juridisk rett til å holde dem i arbeid.

Heloter og kleros

Helotene ble tildelt borgerne for å utføre arbeid på deres kleros. Det nevnes i forskjellige kilder at disse tjenerne fulgte en eller annen spartaner. Plutark (Agesilaus' liv, III, 1) sier at Timaea, kong Agis IIs kone, «var freidig nok til å viske blant sine helotjomfruer»; at barnet hun ventet egentlig var Alkibiades' barn, og ikke av hennes ektemann. Dette indikerer en viss grad av tillit. I det 4. århundre f.Kr. brukte borgerne også løsøreslaver til husarbeid. Noen heloter var også tjenere for unge spartanere under deres agoge (spartansk utdannelse). Disse var μόθωνες, mothōnes. Helotene kunne også være håndverkere eller handelsmenn.

Det ble krevd av dem at de skulle overlevere en fastsatt del av avlinger (ἀποφορά, apophóra), mens heloten beholdt overskuddet. Ifølge Plutark var denne delen 70 medimnos bygg for en mann, 12 for en kvinne, i tillegg til olje og vin i fornuftige mengder for behovet til en kriger og hans familie eller enke. Eksistensen av apofora er bestridt av Tyrtaios, sitert av Pausanias: «For det andre pleidde de å bringe halvparten av all frukt og grønnsaker fra markene deres til Sparta, selv om det ikke ble lagt en fast skatt på dem...Som esler nedtrykket av sine tunge byrder, brakte de av nødvendighet halvparten av fryktene som kornlandet bærer til sine herrer» (IV, 14, 4–5). Dette gjelder riktignok perioden rett etter den første messenianerkrigen da forholdene uten tvil var hardere.

Etter at de hadde betalt sin skatt, kunne heoltene ofte leve ganske godt. Landene til Lakonia og Messenia var svært fruktbare, og tillot ofte to avlinger i året. En viss grad av rikdom var mulig. I 223 f.Kr. kjøpte 6000 heloter seg fri for 500 drakmer hver, en betydelig sum på den tiden. Spartanerne satte riktignok i gang tiltak for å forhindre at helotene ble for rike.

Demografi

Helotene levde i familieenheter og kunne inngå avtaler seg i mellom. Dette var en betydelig forskjell fra løsøreslavene, for blant dem var ikke kontrakter, ekteskap og familieforhold juridisk anerkjent. Familieenhetene til helotene stod derfor i mindre fare for å bli spredt. På grunn av dette reproduserte helotene seg, i motsetning til andre slaver i antikkens Hellas. Deres antall, som antagelig ikke var ubetydelig til å begynne med, økte, til tross for krypteia, andre massakrer av heloter og tap i krig. Samtidig fortsatte befolkningen av borgere å synke.

Fraværet av en formell folketelling forhindrer oss fra nøyaktig vurdering av deres antall, selv om det er mulig å gjøre noen overslag. Ifølge Herodot (IX, 28–29) var helotene syv ganger så tallrike som spartanerne under slaget ved Plaitaia i 479 f.Kr. På tiden til kinadonkonspirasjonen på begynnelsen av det 4. århundre f.Kr. kunne bare 40 borgere telles i en folkemengde på 4000 (Xenofon, III, 3, 5). På det tidspunktet var den totale befolkningen av heloter, inkludert kvinner, anslått til mellom 170 000 og 224 000.

Med tanke på at helotbefolkningen, i motsetning til løsøreslavene, ikke kunne vokse gjennom kjøp eller erobringer i krig, måtte den støtte seg på naturlig vekst. Helotene ble oppmuntret av spartanerne til å innføre eugenikk som lignet den de selv praktiserte. På denne måten, ifølge gresk tro på denne tiden, ble ikke bare genetikk, men også skaffede karakteristikker gitt videre til etterfølgende generasjoner. Under krypteia var de sterkeste og sunneste helotene de primære målene til kryptes, å velge svake mål var tegn på svakhet.

Spartanerne brukte helotkvinner som et middel for å møte statens behov med tanke på menneskelige ressurser. Løsunger (nothoi) født av spartansk far og helotisk mor hadde en mellomgrad i det lakedoniske samfunnet og fylte ut rekkene i borgerhæren. Det er vanskelig å fastslå om disse fødslene var resultat av frivillig kontakt (i det minste for farens del) eller del av et statlig formelt program. Det er sannsynlig at jentene som ble født av en slik kontakt som ikke hadde noen militær funksjon, ble satt ut ved fødselen.

Frigjøring

Frigjøring av helotene var ifølge Myron av Pirene, sitert av Athenaios (The Deipnosophists, VI, 271F), «vanlig» (πολλάκις, pollákis). Teksten antyder at det vanligvis var knyttet til fullføring av militærtjeneste. Den første eksplisitte henvisningen til denne praksisen med tanke på helotene finnes hos Thukydid (IV, 26, 5). Dette er i sammenheng med hendelsene ved Sfakteria da Sparta måtte unnsette sine hoplitter som var beleiret på øya av athenere:

«Faktum var at lakedaemonierne hadde bedt om frivillige til å bære korn, vin, ost og annen mat som var nyttig under beleiringen inn på øya. Høye priser ble tilbudt og frihet ble lovet enhver heliot som lyktes i å gjøre dette».

Thukydid rapporterer at anmodningen ble møtt med noe suksess, og helotene fikk forsyningen gjennom til den beleirede øya. Han nevner ikke om spartanerne holdt sitt ord. Det er mulig at noen av heliotene senere ble henrettet av de sfakterianske frivillige.

Den andre anmodningen kom under den thebanske invasjonen av Lakonia. Xenofon slår i Hellenica (VI, 5, 28) fast at autoritetene gikk med på å frigi alle heloter som meldte seg frivillige. Han anslår så at 6000 meldte, noe som var flaut for spartanerne.

De 700 helotene som tjente Brasidas i 424 f.Kr. i Khalkidikí ble frigitt, og de ble etterpå kjent som «brasidianene». Det var også mulig å kjøpe seg frihet eller å få den ved å gjennomføre den tradisjonelle spartanske utdannelsen. Generelt ble frigitte heloter henvist til som «neodamoder» (νεοδαμώδεις, neodamōdeis), de som sluttet seg til deme (δῆμος, dễmos) til perioikene.

Moses Finley understreker at det faktum at heloter kunne tjene som hoplitter utgjorde en alvorlig mangel i systemet. Hoplittsystemet var en streng metode for å sikre at disiplinen ble opprettholdt i falanksen. Spartanerne fikk et betydelig rykte som hoplitter på grunn av taktiske evner utviklet gjennom kontinuerlig trening. I tillegg til dette militære aspektet, var det å være hoplitt en nøkkelkarakteristikk til gresk borgerskap. Å introdusere heloter i dette systemet førte derfor til uunngåelige sosiale problemer.

Mothaker og mothoner

Fylarkos, sitert av Athenaios (VI, 271 E), spesifiserer en klasse menn som samtidig var frie, men ikke borgere. Mothakene (μόθακες, mothakes, hadde gjennomført agoge, det spartanske utdanningssystemet. Klassisk historiografi anerkjenner at helotene bestod av en stor del av disse mothakene. Denne kategorien gir et antall problemer, først og fremst vokabularmessig.

De klassiske forfatterne brukte et antall begrep som ser ut til å dekke lignende konsepter:

• μόθακες: en konnotasjon for frihet, Fylarkos fastslo at de var frie (eleutheroi), Claudius Aelianus (Varia Historia, 12, 43) at de kunne være borgere.
• μόθωνες (mothōnes): en konnotasjon for underdanige, ordet betegner slaver som var født til hjemmet.
• τρόφιμοι (trophimoi): elever, adopterte barn. Plutark klassifiserer dem blant xenoi (fremmede).
• σύντροφοι (suntrophoi): bosktavlig «de som ble oppfostret med», dvs fosterbarn, gitt av Fylarkos som det samme som mothakes
• παρατρέφονοι (paratrephonoi): bokstavelig «de som ble foret nær deg», betydninger er nokså forskjellig fra de foregående da dette ordet også ble brukt om husdyr.

Denne situasjonen er noe komplisert ved en forklaring fra Hesykios av Alexandria som sier at mothakes var slavebarn (δοῦλοι, doũloi) som ble oppfostret samtidig med barn av borgere. Filologer løser dette praktiske dillemmaet på to måter:

• De insisterer på å lese μoθᾶνες, mothãnes, for μόθωνες (Arnold J. Toynbee)
• Hypotesen om at douloi har blitt interpolert av en som kopierte teksten som blandet mothakes og mothônes.

Konklusjonen må behandles forsiktig:

• Mothônes var unge tjenere med ansvar for husarbeid for unge spartanere under deres utdannelse (Aristoteles, I, 633c), forble slaver da de ble voksne.
• Mothakes var en uavhengig gruppe heloter som var født frie.

Frykt og ydmykelse

«Forakt for helotene»

Uttrykket «forakt for helotene» av Jean Ducat forteller om en annen av de store karakteristikkene til helotene blant tjenerbefolkningen i gresk antikk. De ble rituelt mishandlet. Kildene for dette er rikelige og detaljerte.

Myron av Priene, sitert av Athenaios (XIV, 657 D), spesifiserer ydmykelsene de ble utsatt for. De måtte bruke hatter av hundeskinn (κυνῆ, kunễ) og saueskinn (διφθέρα, diphthéra) for å skille seg ut fra andre. Den grunnleggende symbolikken var tydelig for grekerne, et krypende og feigt dyr. Hvert år ble heloter rituelt pisket, antagelig ikke av noen annen grunn enn å bekrefte deres tjenerstilling, men det ser ut til at bare en liten gruppe ble pisket som et symbol for hele helotbefolkningen.

Plutark (Lykurgs liv, 28, 8-10) indikerer også at de ble tvunget til å drikke ren vin, noe som ble regnet for å være farlig, Vin ble vanligvis blandet ut med vann, «...og å lede dem i denne tilstanden inn i deres offentlige haller, slik at barna kunne se hva en full mann er. De fikk ham til å danse tvilsomme danser og synge latterlige sanger...» under syssitia (obligatoriske måltid). Det ble rapportert i samme kilde om at Thebanere beordret en gruppe helotiske fanger til å resitere vers fra Alkman og Terpandros (poeter fra Theben). Helotene nektet på grunnlag av at det ville mishage deres herrer.

Da eforene inntok embetet, erklærte de rutinemessig krig mot helotene, noe som gjorde at spartanere kunne drepe dem uten ettervirkninger. For det meste skjedde dette gjennom kryptes, ferdigutdannede fra agogen som tok del i krypteia. 2000 heloter ble i 425 f.Kr. masakrert i en nøye planlagt hendelse. Thukydid (IV, 80, 4) sier at:

«Helotene ble invitert gjennom en proklamasjon til å utpeke de i sitt antall som ble regnet for å ha utmerket seg mest mot fienden for at de kanskje kunne få sin frihet. Meningen var å teste dem siden det ble antatt at de første som krevde sin frihet ville være de som var mest troverdige til å gjøre opprør. Så mange som 2000 ble slik utvalgt som kronet seg selv og gikk rundt templene og gledet seg over sin nye frihet. Spartanerne kvittet seg derimot med dem kort tid etterpå, og ingen vet hvordan hver av dem forsvant.»

Myron av Priene indikerer også at helotene som ble for fete ble drept. Deres herrer fikk straff for å ha latt dem bli fete.

Kontekst

Bildet bygget opp av tilgjengelige kilder er enstemmige. Helotene ble rituelt ydmyket og psykologisk mishandlet. Likefullt må dette bildet holdes i konteksten.

For det første, klær: Dipthera (bokstavelig «lær» var det generelle klesplagget for den fattige arbeiderklassen og ble også båret av frie menn i Athen. I Aristofanes' Skyene er dette antrekket for karakteren Strepsiades. På lignende vis er ordet κυνῆ, kunễ, brukt i gresk litteratur, særlig av Homer i Iliaden der det menes en hjelm. I Athen og i Odysseen (XXIV, 231) betyr det også en hatt av skinn eller lær.

For det andre, herrenes forpliktelse om å forhindre at deres heloter ble fete virker uoverenstemmende: Siden homoioi levde separat, hvordan kunne diettinntaket bli nøye kontrollert? I tillegg, siden manuelt arbeid var en viktig funksjon til helotene, for eksempel ved å bli brukt til å bære deres herrers våpen og rustning på felttog, ville det være naturlig å holde helotene velernærte. Fra Thukydid (IV, 6, 1) kjenner vi til rasjonene som ble gitt av spartanerne til deres beleirede hoplitter ved Sfakteria. Vi vet også at helotene var på halve rasjoner. Kalkulasjoner indikerer at denne halve rasjonen langt fra var kummerlig. Den tilsvarer 81% av daglig næring som trengs for en moderat aktiv mann, ifølge FAO sine standarder. Komplementert med litt kjøtt og vin var dermed denne rasjonen nær normal.

Sikkerhetstiltak

Dette hatet til spartanerne mot helotene hadde sin opprinnelse i frykt som skyldtes det relativt lite antallet spartanere sammenlignet med tjenerbefolkningen, den naturlige frykten for at helotene ville forsøke å ødelegge dem bidro til deres mishandling. Ifølge tradisjonen bar spartanerne alltid sitt spyd, tok bare av reimene på skjoldene sine da de var hjemme for at helotene ikke skulle ta dem og låste sine dører i hjemmene sine. Thukydid oppsummerer dette med en kjent frase:

«Lakedaemoniernes...politikk til alle tider har blitt styrt av nødvendigheten av å ta forholdsregler mot dem.» (IV, 80,3)

Helotopprør

Til tross for brutaliteten i sin verden gjorde helotene sjelden opprør. De få sitatene som har blitt assosiert med helotopprør er diskutert nedenfor.

Pausanias' komplott

Det første helotopprøret som er rapportert er det som ble fremprovosert av general Pausanias i det 6. århundre f.Kr. Thukydid (I, 132, 4) rapporterer:

«Dessuten, de ble informert om at han til og med la intriger med helotene, og dette var virkelig fakta, for han lovet dem frihet og borgerskap dersom de ville slutte seg til ham i et opprør og ville hjelpe ham med å utføre hans plan.»

Men disse intrigene ledet ikke til et helotopprør. Thukydid impliserer at Pausanias ble overlevert av helotene (I, 132, 5, «beviset av helotene selv.») Der er liten tvil om at løftene gjort av Pausanias var for generøse til å være troverdige, ikke en gang Brasidas da han frigjorde sine helotiske frivillige, tilbød borgerskap.

Massakren ved Taenaros

Massakren ved Kapp Taenaros, på enden av Taygetos, er også rapportert av Thukydid (I, 128, 1):

«Lakedaemoniene hevet en gang noen bønnfalende heloter fra tempelet til Poseidon ved Taenaros, ledet dem bort og drepte dem. For dette trodde de at det store jordskjelvet ved Sparta var hevn.»

Denne affæren som ble husket av athenerne i svar til en spartansk anmodning om å sende Perikles i eksil, er ikke datert. Vi vet bare at den skjedde før det katastrofale jordskjelvet i 464 f.Kr. Thukydid er den eneste som impliserer helotene. Pausanias (IV, 24, 5) snakker om lakedaemonier som hadde blitt dømt til døden. Teksten lar oss heller ikke konkludere med at dette var et mislykket helotisk opprør, bare at der var et forsøk på flukt. I tillegg er et helotisk opprør i Lakonia usannsynlig, og messenianerne ville antagelig ikke søke tilflukt nær Kapp Taenaros.

Jordskjelv

Opprøret som sammenfalt med jordskjelvet i 464 f.Kr. er godt bevitnet, men greske historikere er ikke enige om tolkningen av denne hendelsen.

Thukydid (I, 101, 2) sier at helotene og perioikene i Thouria og Aithaia tok fordel av jordskjelvet til å gjøre opprør og etablere en posisjon på Ithome. Han legger til at de fleste av opprørerne var av messeniansk opphav, noe som bekrefter Ithome som et historisk sted for messeniansk motstand og fokuserer oppmerksomheten på perioikene i Thouria, en by på den messenianske kysten. Vi kan anta at en minoritet av helotene var lakoniske. Dette er dermed det eneste opprøret i deres historie. Kommentatorer som Stefanus av Byzantium antyder at dette Aithaia var i Lakonia, noe som indikerer et opprør i stor skala i regionen. Pausanias' sin versjon av hendelsene er svært lik.

Diodorus Siculus (XI, 63, 4-64,1), antagelig influert av Eforos av Kyme, fordelte ansvaret for opprøret likt på messenianerne og helotene. Denne versjonen av hendelsene støttes av Plutark.

Noen forfattere legger ansvaret for opprøret på helotene i Lakonia. Dette er tilfellet for Plutark i hans Simons liv (17, 8): Helotene i Eurotasdalen ønsket å bruke jordskjelvet til å angripe spartanerne som de trodde var ubevæpnede. Intervensjonen til Arkedamos II som kalle lakedaemonierne til våpen, redder dem samtidig fra jordskjelvet og helotenes angrep. Helotene trakk seg unna, men gikk til åpen krigføring sammen med messenianerne.

Det er vanskelig å samle disse versjonene. Det er uansett klart at opprøret i 464 representerte en betydelig traumatisk hendelse for spartanerne. Plutark indikerer at krypteia og annen dårlig behandling av helotene ble institusjonalisert etter dette opprøret. Dersom der er noen tvil i disse bekreftelsene, understreker de i det minste den umiddelbare spartanske reaksjonen: Allierte blir samlet og krig følger med det samme Athen som de stod ovenfor i Peloponneserkrigen.

Athenske utposter

Under den samme krigen og etter kapitulasjonen til spartanerne beleiret i Sfakteria, innsatte athenerne en garnison i Pylos som bestod av messenianere fra Naupaktos. Thukydid (IV, 41, 2-3) understreker at de hadde håpet å utnytte patriotismen til messenianerne for å pasifisere regionen. Selv om messenianerne muligens ikke satte i gang full geriljakrig, plyndret de området og oppmuntret helotisk desertering. Sparta ble tvunget til å dedikere en garnison for å kontrollere denne aktiviteten. Dette var de første ἔπιτειχισμόι, épiteikhismoi («defensive murer»), utposter plantet av athenerne i fiendtlig territorium.

Den andre av disse utpostene var ved Kythera. Denne gangen var athenernes mål helotene i Lakonia. Igjen skjedde plyndringer og desertering, men ikke i den skala som athenerne håpet på eller spartanerne fryktet. Der var ingen opprør som det etter jordskjelvet.

Litteratur

• Paul Cartledge, Sparta and Lakonia. A Regional History 1300 to 362 BC. Routledge, New York, 2002 (2nd edn). ISBN 0-415-26276-3
• Jean Ducat, «Le Mépris des Hilotes», in Annales ESC, Number 29 (1974), p. 1451-1564
• Jean Ducat, «Aspects of Helotism», in Ancient Society, Number 9 (1978), p. 5-46
• Jean Ducat, Les Hilotes. Athènes : École française d'Athènes, Bulletin de correspondance hellénique, suppl. XX, 1990. ISBN 2-86958-034-7
• Moses Finley, «Sparte et la société spartiate», Économie et société en Grèce ancienne, Seuil, "Points Histoire" collection, 1984. ISBN 2-02-014644-4
• Yvon Garlan, «Greek slaves in time of war», i Actes du Colloque d'histoire, Besançon, 1970
• Yvon Garlan, Slaves in Ancient Greece, La Découverte, coll. "Textes à l'appui" collection, Paris, 1995. ISBN 2-7071-2475-3
• Yvon Garlan, Edmond Lévy. Sparte : histoire politique et sociale jusqu’à la conquête romaine. Seuil, «Points Histoire» collection, Paris, 2003. ISBN 2-02-032453-9
• Pavel Oliva, Sparta and her Social Problems, Academia, Prague, 1971
• Sarah B. Pomeroy, Spartan Women, Oxford University Press, Oxford, 2002. ISBN 0-19-513067-7
• Schreiner, Johan Henrik, Antikkens historie 1996 Oslo

Eksterne lenker

• (en) Helots – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Livius, Heloter Arkivert 22. desember 2012 hos Wayback Machine. av Jona Lendering