Hijab

Hijab eller hidsjab (حجاب, arabisk for substantivet «dekke», basert på rotordet حجب, h-j-b; hejab på persisk) er både et skaut for muslimske kvinner og fellesbetegnelse for tildekkende muslimsk påkledning for kvinner og menn. Den konkrete utformingen av hijab som en islamsk drakt eller påkledning har variert mye over tid og mellom land.

Hijab med og uten skjult ansikt

Muslimsk drakt og hodeplagg

Kart over utbredelsen av hijab. Mørkegrønn farge angir påbud, mellomgrønn omfattende bruk og lysegrønn at det er veldig vanlig, og gul at det er vanlig. Rød firkant angir begrensning av bruk ved lov.

I islamsk lovfortolkning og vestlig islamforskning blir hijab brukt i ulike sammenhenger knyttet til dyd og moral, ikke minst i forholdet mellom kvinner og menn og særlig i forhold til påkledning. Koranen stiller generelle krav til både kvinner og menns påkledning.^{[trenger referanse]}

Ordet «hijab» brukes hovedsakelig om hodeplagget båret av muslimske kvinner. Dette skautet dekker normalt håret og konturen av ansiktet. Ordet hijab har opprinnelig flere betydninger eller dimensjoner: Det handler om å skjule; om å markere en grense eller skille ad; og moralsk om å markere eller skjule et forbudt område. Betegnelsen hijab kan i den vide betydningen brukes om ulike praksiser for å skille ad eller markere grenser. Ordet brukes også snevert og konkret om en bestemt klesdrakt (skautet) båret av en del kvinnelige muslimer. Det som skiller og beskytter er da et hijab. Verbet hajaba betyr å skjule.

Opprinnelse

I Koranen 33/53 heter det at gjester skal tale til profetens hustruer fra bak et forheng (hijab). Dette verset har vært tolket som et spørsmål om en grense mellom profeten Muhammed og gjestene. Det har vært vanligst å tolke verset som oppfordring til å romlig adskillelse av kvinner og menn. I islamske samfunn har det vært vanlig å dele huset i en mannlig/offentlig og i en kvinnelig/privat sfære. Koranen påbyr (i likhet med bibelen) ifølge vanlig tolkning en anstendig klesdrakt for kvinner. Det er ulike oppfatninger av hvilke deler av kvinnekroppen dette gjelder fordi det ikke sies klart og konkret og det er uenighet blant muslimer om hvordan de aktuelle versene skal tolkes. Hadith-litteraturen har mer konkrete retningslinjer for eksempel at når en jente har nådd menstruasjonsalderen er det upassende at noe annet enn ansiktet og hendene skal være synlige. Det er ulike oppfatninger av om disse retningslinjene er absolutte regler. Noen kilder oppgir at skikken med slør foran ansiktet ikke er påbudt ifølge Koranen og at skikken med slør allerede var gammel på Muhammeds tid.

Ideen om hijab har bakgrunn i menneskenes rett til privatliv og beskyttelse mot upassende inntrenging i den private sfæren slik Koranen 33:53 forteller fra bryllupet mellom Muhammed og Zaynab. Muhammed ble kritisert blant annet for valg av ektefelle (Zaynab var hans kusine). Det var også misnøye i samtiden med at hustruene deltok i det offentlige og uttalte seg frimodig om følsomme tema som seksualitet. Ifølge Tove Stang Dahl ble profetene presset til at kvinnene skulle ha slør på offentlig sted. På bryllupsnatten handlet hijab (forheng) om privatlivets fred, mens profetens motstandere ville beskytte den offentlige orden. Beduinstammene i før-islamsk hadde trolig skikker for kvinners tildekking. I de førislamske Egypt hadde kvinner mange av de rettighetene som ble introdusert med islam, mens i de arabiske områdene fikk kvinner flere styrket sine rettigheter med islam. I Egypt ble ikke slør like utbredt som i andre deler av de islamske områdene og adskillelsen av kjønnene var langt mindre streng enn andre islamske samfunn. Da Egypt ble erobret av det osmanske riket i 1517 fikk kvinner innskrenket sin frihet ved at osmanene fulgte strenge regler for kvinners yrkesdeltakelse og bevegelse offentlig.

Moderne tid

Egypt

På 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet var det vanlig at kristne, jødiske og muslimske kvinner i Egypts byer hadde slør, mens det på landet ikke var så vanlig og mest utbredt i overklassen. På slutten av 1800-tallet var det vanlig at kristne jenter begynte med slør i 10-års alderen. Juristen Qasim Amin argumenterte i boken Kvinners frigjøring (Tahrir al-mara, 1899) for en friere klesdrakt for kvinner. Amin mente at de rådende klesreglene ikke var hjemlet i koranen eller i sunna. I 1923 ble Egypts første kvinnesaksforening dannet, Den feministiske egyptiske union. Huda Shaarwai fra foreningen fjernet sløret etter en utenlandsreise og flere fulgte hennes eksempel. I 1950-årene var det få unge kvinner med hijab i egyptiske byer. I 1970-årene begynte flere å gå med tildekket hår og noen begynte å gå med drakt der bare ansikt og hender var synlig, drakten var løs slik at kroppens konturer ikke skulle vise og som regel i neddempede farger som mørkeblå, brun eller grå. Denne stilen ble først vanlig blant unge studenter og jenter fra bedrestilte familier. Klesdrakten var knyttet til likhetsideologi der ingen skulle stikke seg ut og et ønske om å unngå kontakt mellom kjønnene utenfor ekteskap. Blant fattige egyptere i 1970-1980-årene var det vanlig at unge kvinner fulgte vestlig stil og gikk i fargerike klær. I løpet av 1980-årene gikk også fattige egyptere over til lange ermer og lange skjørt med neddempede farger, etter hvert ble det normen å dekke til håret også. Tilgang til høyere utdanning for bredere lag av befolkning var en viktig bakgrunn for at hijab ble vanlig i Egypt. Fra omkring år 2000 begynte overklassekvinner å gå uten hijab og det ble etter hvert oppfattet som lavstatus. Noen barer og restauranter som retter seg inn mot velstående egyptere praktiserer forbud mot hijab og lignende antrekk.

Frankrike

Blant muslimer i Frankrike har det vært vanlig å la fotblad og ankler være synlig i høyhælte sandaler, til forskjell fra Iran. I Frankrike siste del av 1900-tallet har selve skautet (fransk: la foulard) oftest bestått av stort skjerf som festes under haken, ferdigsydde hetter som tres over hodet har også vært brukt. Noen muslimer kombinerer skautet med moderne, vestlige klær, andre kombinerer skautet med en tradisjonell djellaba (en form for lang kåpe). Skautet som er vanlig i Frankrike ligner det tyrkiske basörtu. Persisk chador innrammer ansiktet, dekker håret og hele kroppen til og med anklene med et sammenhengende plagg.

Da bruken av hijab eller det å skjule håret ikke er tydelig påbudt i islam eller koranen, mener mange at hijab således ikke regnes som et religiøst plagg, men er et politisk og kulturelt symbol. Dette synet har blitt kritisert av andre igjen.

Jacobsen skriver at «nypraktiserende» kvinner i Frankrike knyttet skautet til kjønn og seksualitet. Disse kvinnene knytter hijab-skautet til selvstendighet og til personlig og moralsk verdighet; det handler både om selvbilde og om kollektiv islamsk identitet. Ifølge Jacobsens undersøkelse tar de skautet i bruk på eget initiativ og det frie valget er avgjørende for selvbildet. For noen av disse kvinnene er skautet også forpliktende - de føler at det må leve opp til en viss moralsk standard som gode muslimer og som representanter for islam.

Iran

Reza Pahlavi, den første sjahen, forbød i 1936 tildekking som et ledd i modernisering av landet. Kvinner som brøt reglene ble stanset og sjalene fjernet med makt. Overklassen og eliten i Teheran ønsket dette velkommen blant annet som et bidrag til kvinnefrigjøring. Siden den gang har spørsmålet om hijab vært et viktig konfliktområde mellom tilhengere av modernisering på den ene siden og tilhengere av presteskapet og forestillinger om islamsk autentisitet på den andre. Politikken ble videreført av arvtakeren Muhammed Reza Pahlavi. Hijab kom på mote etter den iranske revolusjonen i 1979 og ble påbudt ved lov. Kvinners klær har vært et sentralt tema for regimet siden 1979.

Kvinner i landet har hatt ulike former for hodebekledning og slør i århundrer. Mange av dem som begynte å gå med hijab i 1980-årene, hadde tidligere gått utildekket eller brukt skaut som viste deler av håret og halsen.^{[trenger referanse]}

Irans straffelov foreskriver inntil 2 måneder fengsel eller inntil 500 000 rial (omtrent 100 kroner, mindre enn en tiendedel månedslønn) i bot for kvinner om viser seg offentlig uten «ordentlig hijab». Loven angir ikke nærmere hva «ordentlig hijab» er noe som gir stort rom for tolkning og tøying av grenser. En egen gren av politiet, «moralpolitiet», sammen med frivillige basij håndhever bestemmelsen. I praksis dreier det seg om å dekke hud unntatt ansikt og hår samt kvinnelige former. Presteskapet anser sort som en den mest moralsk korrekte fargen, men fargerik antrekk er utbredt i Teheran. En del kvinner i Iran bruker chador som dekker hele kroppen med ett plagg, mens roosari er løstsittende sjal som dekker håret. Menn har større valgfrihet i antrekk, men korte bukser anses som upassende.

Begrunnelse i religiøse tekster

Koranen sier at kvinner og menn skal kle seg anstendig, men sier ikke tydelig hva som menes med det. I sure 24 vers 31 står det: «Dra sløret over sine bryst og ikke vise sin pryd» og i sure 33 vers 59 står det at kvinner skal «svøpe kappen om seg». Et annet vers sier at du skal dra din «jilbab» til deg. Det er uenighet om hva dette ordet betyr. Det oversettes ofte med «ytterplagg».

I hadith-litteraturen finnes det derimot flere tekster hvor profeten Muhammad forteller om at en kvinne må dekke til alle områder unntatt hendene og ansiktet.

I muslimske samfunn er det ofte en eller annen kjønnsdeling i forhold til sosial omgang utenfor den aller nærmeste familie. Denne kjønnsdelingen begrunnes gjerne med henvisning til en konkret handling av profeten selv. Det fortelles at tidlig på 600-tallet hengte Muhammed opp et forheng mellom mennenes og kvinnenes del av rommet i forbindelse med et bryllup, slik at kvinner og menn kunne være på hver sin side av forhenget.

Den strengeste kjønnsdelingen kommer til uttrykk der kvinner helst ikke skal ferdes i det offentlige rom uten å være helt tildekket. En slik drakt kalles niqab på arabisk, og burka i Afghanistan og Pakistan. En iransk chador er en lang kappe, som dekker håret og kroppen til en kvinne, mens ansiktet fremdeles er (eller kan være) synlig.

En mer avgrenset form for tildekking er hijab. Hijab er et stort skaut som dekker hår og skuldre og eventuelt også henger løst over brystpartiet ned til midjen. Utgangspunktet er at håret regnes som en tiltrekkende og intim del av kvinnenes kropp og som derfor skal tildekkes på linje med andre intime kroppsdeler. En hijab dekker ikke ansiktet, men kan tvert imot framheve det.

Felles for både kvinner og menn er at de skal kle seg i romslige klær som ikke avslører eller framhever kroppens former. Tekster i Koranen oppfordrer også begge parter til ikke å stirre på hverandre når de møtes, men heller slå blikket ned (sure 24, 30-31).

Synspunkter

Professor i sosialantropologi Unni Wikan sier: «Ordet hijab er ikke brukt i Koranen i betydningen vi bruker det i dag. Hijab nevnes flere steder, og omtaler forheng, gardin, skille, men uten referanse til kvinners klesdrakt. Hodeplagg er ikke nevnt spesielt. I hadith og fiqh er det kommet til tekster om hvordan de skal dekke til hele kroppen, bortsett fra hender, føtter og ansikt, men reglene varierer fra kultur til kultur.»

En vanlig islamsk forståelse er at kvinner, når de er sammen med menn som ikke er i den nærmeste familien, skal kle seg og oppføre seg på en måte som ikke kan tiltrekke seksuell oppmerksomhet. Oppfatningene av hvilke krav dette stiller til klesdrakt varierer fra lovfortolker til lovfortolker og fra land til land. Hijabens rolle er først og fremst å skjule kvinnens hår for menns blikk.

Walid al-Kubaisi hevdet at hijab ikke er et påbud i islam, men et uttrykk for det politiske islam som begynte som en mote etter Khomeinis revolusjon i 1980-årene. Tilhengere av politisk islam brukte denne moten for å markere sitt politiske ståsted.

I Den vestlige verden er det uenighet hvor langt staten skal gå i tillatelsen av hijab. I blant annet Storbritannia og USA er det tillat å bruke hijab for eksempel som del av en politiuniform. Tyrkia har tidligere forbudt kvinner å bruke sjal i offentlige bygg som skoler og universiteter. Dette forbudet ble fjernet i 2008. I Norge var det på ettervinteren 2009 en diskusjon om bruk av hijab for politikvinner, den såkalte hijabsaken.

På mitt kontor har kvinner grått sine modige tårer over å måtte gå med hijab. Utallige unge jenter har fortvilet fortalt meg at hvis de ikke har hijaben på seg til enhver tid, får de juling. Disse våger ikke å stå fram i den offentlige debatten.

Gerd Fleischer, leder for Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF)

Forfatteren Espen Goffeng viser i en kommentar i Nettavisen til at det er et visst press på kvinner i Norge for å bruke hijab, og at det skjer at unge jenter blir slått av foreldre fordi de har tatt av seg hijab på vei til skolen.

Ulike typer hodeplagg for muslimske kvinner

• 
  Palestinsk skolejente på Gazastripen med hvit hijab
• 
  Hijab på irakisk jente.
• 
  Nikab på kvinne fra Jemen
• 
  Kvinner fra Afghanistan iført burka, heldekkende med ytterplagg med ansiktsgitter
• 
  Iransk kvinne med chador, sidt, kappeformet ytterplagg som også dekker håret

Kuriositet

Når de første brukerne av hijab flyttet til Norge på slutten av 1960-tallet var det ingen som reagerte på hijaben fordi den gange brukt mange eldre kvinner skaut. Det man derimot reagerte på var at de ofte også brukte kjole med langbukse under. Kombinasjon av bukse og kjole/skjørt benyttet ingen i Norge, så det var mange som syntes det var merkelig.

Se også

• Chador
• Nikab
• Burka
• Skaut

Kilder

• koranen.no
• Astrid Meland: Hijab brer om seg i Europa, dagbladet.no/magasinet
• Professor Unni Wikan: Fattigfolk i Cairo, Gyldendal; I morgen, hvis Gud vil: Kvinneliv i Cairos bakgater, Universitetsforlaget; Mot en ny norsk underklasse: innvandrere, kultur og integrasjon, Gyldendal; For ærens skyld: Fadime til ettertanke, Universitetsforlaget; Medmennesker: 35 år i Kairos bakgater, Pax; Om ære, Oslo; diverse intervjuer
• Professor Oddbjørn Leirvik: Møte med islam, Pax
• Islam i Norge – en oversikt, uio.no
• Basim Ghozlan: Kvinners stilling i Islam, islam.no

Eksterne lenker

• (en) Hijabs – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Hijab – galleri av bilder, video eller lyd på Commons