Hinduistisk mytologi

Hinduistisk mytologi er den store mengde av mytologi som er relatert til hinduisme, særlig den som finnes innenfor litteraturen på sanskrit slik som epikk på sanskrit og Puranaene. Som sådan er den en delmengde av indisk mytologi.

Illustrasjon i manuskript av slaget ved Kurukshetra.

Kilder

Rama (til høyre) sittende på skuldrene til Hanuman, bekjemper demonkongen Ravana.

De fire vedaer, særlig Rig Veda-hymnene, inneholder hentydninger til mange mytologiske temaer som guder og elver fra Rig Veda.

I perioden til klassisk sanskrit ble mye mytologisk materiale bevart i epikk på sanskrit, Ramayana og Mahabharata. Foruten mytologi har det fyldige eposene også gitt en overflod av informasjon om oldtidens indiske samfunn, filosofi, kultur, religion og levemåter.

Puranas handler fortellinger som er «mytologisk» eldre enn eposene (Purana er faktisk sanskrit for «oldtid»). Dateringen av puraniske tekstene slik de er bevart hovedsakelig av senere tid, rundt tidlig middelalder.

Eposene i seg selv er plassert i en ulik yogaer (epoker) eller tidsperiode i hinduistisk mytologi. Ramayana, skrevet av poeten Valmiki, beskriver livet og tidene til Rama (den syvende gudeinkarnasjon av Vishnu) og skjedde i treta yuga. Mahabharata beskriver livet og tidene til Pandavaer og skjedde i Dwapara yuga, en periode knyttet til Krishna (den åttende gudeinkarnasjon av Vishnu).

Bhagavatham (også referert til som Srimad Bhagavatham eller Bhagavatha Purana) er sannsynligvis den mest leste og mest populære av puranaer. Den er en form for krønike for guden Vishnu og hans inkarnasjoner på jorden.

Vedisk mytologi

Røttene til mytologien som er utviklet fra klassisk hindusime kommer fra tiden til den vediske sivilisasjon fra oldtidens vediske religion.

Figurene, teologien, filosofien og fortellingene som finnes i oldtidens vediske myter er uutslettelig knyttet til hinduistisk trosforestillinger. Vedaene er et sigende å være fire i antallet; Rig Veda, Yajur Veda, Sama Veda, og Atharva Veda. En del av disse tekstene nevner mytologiske sammenhenger og maskiner svært lik dagens vitenskapelige teorier og maskiner.

Eposer

De to store hinduistiske epos, Ramayana og Mahabharata, forteller historien om to bestemte inkarnasjoner til Vishnu (Rama og Krishna). Disse to verkene er kjent som Itihasa. Eposene Mahabharata og Ramayana tjener både som religiøse skrifter og som en rik kilde for hinduistisk filosofi og etikk. Eposene er delt inn i kapitler og inneholder ulike korte fortellinger og moralske situasjoner hvor figurene tar en bestemt handlingskurs i henhold til hinduistiske lover og koder for rettferdighet.

Den mest berømte av disse kapitlene er Bhagavad Gita (sanskrit «Herrens sang») i Mahabharata hvor Krishna forklarer konseptene for plikt og rettferdighet for helten Arjuna før det siste slaget. Disse fortellingene er dypt innbakt i hinduistisk filosofi og tjener som lignelser og kilder for fromhet for hinduer. Mahabharata er verdens lengste epos på vers og består av mer enn 30 000 linjer.

Kosmogoni

Hinduismen presenterer et antall nedtegnelser som handler om kosmogoni (verdens tilblivelse) og flere forklaringer som har blitt gitt om universets opprinnelse. den mest populære forestillingen er den hvor universet er oppstått fra Hiranyagarbha, den gylne livmor. Hiranyagarbha fløt rundt intethetens vann og i ingentings mørke. Til sist ble det gylne egget delt og kosmos ble skapt. Swarga oppsto fra den gylne overdel av Hiranyagarbha mens Prithvi kom ut fra sølvfargede nedre del (se også Verdensegget).

Krigene og våpenen

Bortsett fra de tradisjonelle våpen som mennesker benytter som sverd, dolker, spyd, klubber, skjold, piler og buer, og lignende, finnes de våpen som gudene benytter seg av, som Indras lynstråle Vajrayudha. Tekstene nevner ulike guddommelige våpen som ble håndtert av forskjellige helter, hver knyttet til en bestemt gud eller guddom. Disse våpene er hovedsakelig gitt til halvguder, mennesker eller rakshasaer av gudene, stundom som et resultat av en botsøving.

Det er flere våpen som er antatt benyttet av gudene i hinduistisk mytologi, noen av disse er Agneyastra, Brahmastra, Chakram, Garudastra, Kaumodaki, Narayanastra, Pashupata, Shiva Dhanush, Sudarshana Chakra, Trishul, Vaishnavastra, Varunastra, og Vayavastra.

En del av disse våpene er uttrykkelig klassifisert (eksempelvis, Shiva Dhanush er en bue, Sudharshan Chakra er en diskos og Trishul er en trefork), men mange andre våpen synes å være våpen som særlig velsignet av gudene. For eksempel, Brahmastra, Agneyastra (sanskrit Astra = guddommelig våpen, særlig når den blir kastet mot en motstander) og andre astraer synes å være enkeltvåpen som krevde en intrikat kunnskap for å bruke, ofte avbildet i kunsten og litteraturen som guddommelig velsignet piler.

Stundom er astra avbildet for deres funksjon, eller den naturkraft som de fremmer. Mahabharata siterer tilfeller når Nagastra (sanskrit Nag = slange) ble benyttet, og tusener av slanger kom pøsende ned fra himmelen på intetanende fiender.

Bortsett fra astraene er det andre tilfeller av guddommelige eller mytologiske våpen som besto av rustninger (Kavacha), kroner og hjelmer, stenger og smykker (Kundala).

Syndflod

Fortellingen om en stor oversvømmelse er nevnt i oldtidens hinduistiske tekster, hovedsakelig Satapatha Brahmana. Den er sammenlignet med redegjørelsene av en oversvømmelse som er funnet i flere andre religioner og mytologier. Manu ble informert om en kommende oversvømmelse og ble beskyttet av Matsya Avatara til guden Vishnu, som hadde manifestert seg i denne formen for å kvitte seg med verden av moralsk forkastelige mennesker og beskyttet de fromme foruten også dyrene og plantene.

Etter oversvømmelsen inspirerer guden Manusmriti, hovedsakelig basert på vedaene som gir detaljer om moralkoder for oppførsel, hvor å leve og delingen av samfunnet i henhold til kastesystemet.

Verdener

Hinduistisk mytologi definerer fjorten verdener (ikke til å bliforvekslet med planeter) – syv høyere verdener (himler) og syv nedre verdener (helveter). Jorden er betraktet som den laveste av de syv himmelske verdener. Alle verdene unntatt jorden er benyttet som midlertidige oppholdssteder: når man dør på jorden vil dødsguden (offisielt kalt for 'Yama Dharma Raajaa' – Yama, rettferdighetens herre) gjøre oppregning av den dødes gode og dårlige dåder på jorden og avgjøre om sjelen går til himmelen eller helvete, for hvor lenge og i hvilken kapasitet.

En del versjoner av denne mytologiske tilstanden kan de gode og dårlige dådene nøytralisere hverandre og sjelen tilbringer tid enten i en himmel eller i et helvete, men ikke i begge, mens det i henhold til en annen tankeretning kan de gode og dårlige gjerningene ikke oppheve hverandre. I uansett tilfelle blir sjelen gitt en kropp som er i henhold til den verden som den kommer til (gjenfødt som en livsform på jorden). Det er betraktet som kun fra jorden og kun etter et menneskelig liv at sjelen kan oppnå en guddommelig frelse eller salighet, tilstanden fri syklusen av fødsel og død og plassert hinsides de fjorten verdener hvor de evige guder lever.

Guddommer

Det er mange guddommer i hinduismen. Øverst er trimurti: Shiva (ødeleggeren), Vishnu (beskytteren), og Brahma (skaperen), og deres hustruer (gudinner i egen rett): Shakti (også kjent som Paarvathi, Ambicaa), gudinne for mot og makt; Lakshmi, gudinne for alle former for rikdom; og Saraswati, lærdommens gudinne. Barn av trimurti er også devaer, slike som Ganesha og Skanda eller Kartika.

Brahma er betraktet som herskeren av de høyeste av himlene (verden kalt Sathya), og i en mening er Brahma ikke hinsides de fjorten verdener slik Shiva og Vishnu er.

En del guder er assosiert med bestemte elementer eller funksjoner: Indra (guden for torden og lyn; han er også hersker av verden Swarga); Varuna (havets gud); Agni (ildens gud); Kubera (vokter av gudenes rikdom); Surya (solgud); Vayu (vindens gud) og Soma (månegud).

Inkarnasjoner

Flere guder er antatt å ha hatt flere inkarnasjoner. Som beskytter av livet er en av pliktene til Vishnu å opptre på jorden når en bestemt hånd er påkrevd for gjøre noe riktig. Det episke Bhagavatham er en kronologi av Vishnus ti viktigste inkarnasjoner (er totalt sett 26 inkarnasjoner): Matsya (fisk), Kurma (skilpadde), Varaha (villsvin), Narasimha (menneske med løveansikt), Vamana (en asket i form av en dverg), Parasurama (en militant Brahmin), Rama, Krishna, Gautam Buddha (senere skilte buddhistene seg hinduistene), Kalki (en forutsagt kriger på en hvit hest som vil komme i denne yuga) hvis framtoninger også signaliserer begynnelsen av slutten på hver epoke.

Litteratur

• Dallapiccola, Anna L.: Dictionary of Hindu Lore and Legend. ISBN 0-500-51088-1
• Walker, Benjamin: Hindu World: An Encyclopedic Survey of Hinduism, (to bind), Allen & Unwin, London, 1968; Praeger, New York, 1968; Munshiram Manohar Lal, New Delhi, 1983; Harper Collins, New Delhi, 1985; Rupa, New Delhi, 2005, ISBN 81-291-0670-1.

Eksterne lenker

• Clay Sanskrit Library Arkivert 7. juli 2019 hos Wayback Machine. utgir klassiske indiske litteratur, blant annet Mahabharata og Ramayana, med tekst i to språk, original og oversettelse.
• Sanskrit Documents Collection: Dokumenter i ITX-format av Upanishader, Stotraer etc.