Wikipedia

Homer

gresk forfatter

Homer (gresk Homēros / Ὅμηρος) var en gresk forfatter som antas å ha levd rundt år 800 f.Kr. og som tradisjonen har navngitt som forfatter av to sentrale verker i den vestlige kulturkrets, de klassiske eposene Odysseen og Iliaden. Spørsmålet om hvorvidt Homer var en virkelig person eller ikke, «det homeriske spørsmål», er ubesvart, selv om de fleste forskere har konkludert med at han var en virkelig person.

Homer
FødtὍμηρος
ca. 9. århundre f.Kr.[1]Rediger på Wikidata
Dødca. 8. århundre f.Kr.[2]Rediger på Wikidata
Ios
BeskjeftigelseLyriker, forfatter, skribent Rediger på Wikidata
MorKretheis
NasjonalitetDet joniske forbund
Homer på Commons
Denne marmorbysten av Homer er utstilt i Louvre.

Eposene som tilskrives Homer er de to eldste greske verkene som er bevart til vår tid, og de innleder følgelig den greske antikkens litteratur. Iliaden og Odysseen er de gjenværende delene av Den episke syklus, hvor de utgjør henholdsvis andre og sjuende delen. I eldre tid ble Homer også tillagt en rekke andre dikt, hvorav flere nå er tapt.

Verkene

rediger

Disse to verkene, Iliaden og Odysseen, er blant de første nedskrevne historier man kjenner til i europeisk litteratur, og fører videre en muntlig fortellertradisjon. Historiene er av de ytterst få som er bevart for ettertiden, og var allerede i klassisk gresk tid høyt skattet. Deres betydning for den greske, og dermed den vestlige kulturutvikling var umåtelig.

Verkene er utmerkede representanter for den klassiske heltediktningen, fulle av dramatikk og tragedie, men også seire og heltemot. Selve historien er knyttet til heltens raseri og dets konsekvenser. Allerede i første linje i Iliaden slås tonen an:

Syng, gudinne, om vreden som tok Peleiden Akillevs.

Formmessig er skriftene episke fortellinger skrevet på heksametervers, et strengt oppbygget metrisk system.

Personen

rediger

Uklarhetene omkring Homers identitet kalles for «det homeriske spørsmålet». Han nevnes noen steder av greske forfattere på 600-tallet f. Kr, så senere kan han ikke ha levd. Noen kilder mener han kom fra eller hadde bodd på Khios, og navnet «Homer» er jonisk. Ifølge overleveringen var han en blind aoide (sanger), trolig basert på en linje fra hymnene der sangeren - som imidlertid ikke er Homer - beskriver seg selv slik: «Blind er mannen og bor på det sønderrevne Khios».[3] Det har vært uenighet om hans hjemland, men den geografiske horisont i Iliaden tyder på at eposet er oppstått et sted i det vestlige Lilleasia (Tyrkia).

Det er imidlertid usikkert om han i det hele tatt er en historisk person, og om han i så fall har skrevet disse eposene eller i det minste én av dem, eller om han kun er den som til sist samlet dem og skrev dem ned. Noen forskere tror at det fantes en historisk Homer i det 8. århundre f. Kr., mens andre forskere mener at diktene er oppstått fra en muntlig tradisjon båret av såkalte rapsoder og senere nedskrevet – muligens på ordre fra Athens hersker Peisistratos, for å sikre dem for ettertiden.

En mulighet er at Homer ikke var én bestemt person, men snarere representerer en lang dikterisk tradisjon av flere forfattere som så endte opp i, og siden ble husket, som «Homer». Spørsmålet om Homers identitet ble mye diskutert på 1800-tallet. Ettersom det er for få muligheter til å avgjøre spørsmålet, har man i dag spøkefullt sagt at versene ikke var skrevet av Homer, men av en mann med samme navn.

 
L'Apothéose d'Homère («Homers apoteose») av Jean Auguste Dominique Ingres (1827), Louvre.

Det homeriske spørsmålet

rediger

I antikkens Hellas var den allmenne oppfatningen at en mann ved navn Homer hadde skrevet både Iliaden og Odysseen. Ganske tidlig oppstod det riktignok tvil om at én og samme person hadde skrevet begge verkene. De som hevdet at to ulike personer hadde skrevet eposene, ble omtalt som οἱ χωρίζοντες (hoi khorizontes), «separatorene».[4]

Det finnes store likheter i stil mellom de to verkene, men også store forskjeller. I Odysseen opptrer lurvete tiggere, fulle sjøfolk og andre tvilsomme personer, mens Iliaden utspiller seg blant adelen og lederskikkelser. Da Thersites tar ordet og kritiserer Agamemnon og hele felttoget til Troja, drar Odyssevs til ham. Allerede i antikken la tilhørerne merke til at ridning, trompetspill og kokt kjøtt bare opptrer i Iliadens lignelser, mens det er vesentlig færre slike i Odysseen.[5] Mange av de poetiske formlene forekommer i begge verkene, men det finnes ulikheter i ordforråd og oppbygning og forskjeller i beskrivelsene av gudene og deres interesse for menneskenes gjøren og laden. I Iliaden griper gudene ofte inn i handlingen, men bråker også seg imellom. I Odysseen er deres inngripen sjeldnere, og gudene mer fredelige. En tidlig oppfatning var at de to verkene ble skrevet i ulike perioder av Homers liv.[6]

På 1700-tallet ble det som kom til å kalles «det homeriske spørsmålet», om verkenes enhet, først stilt av François Hédelin d'Aubignac (i Conjectures académiques, publisert i 1715) og senere av Friedrich August Wolf (i Prolegomena ad Homerum, 1795). De hevdet at de tekstene vi kjenner er et verk av en senere redaktør.[4]

Fra 1700-tallet ble det homeriske spørsmålet diskutert livlig og to skoler skilte seg ut. En retning, «analytikerne», forsøkte å skille ut et opprinnelig dikt som skulle ha vært skrevet av Homer selv fra senere tillegg og endringer, og trakk fram usammenhengende innslag i teksten, eksempelvis at den trojanske helten Pylemenes blir drept i den femte boken, men opptrer igjen senere. Den andre retningen, «unitarierne», understreket på sin side enheten i verkenes komposisjon og stil og forsvarte tesen om en enkelt forfatter, Homer, som hadde forfattet verkene med utgangspunkt i ulike kilder som fantes på hans tid. Forskjellene mellom de to verkene kan forklares med at Iliaden ble skrevet av en ung forfatter og Odysseen av samme forfatter i en eldre utgave, eller av en etterfølger i hans skole. Den vanligste oppfatningen blant dagens forskere er at de to verkene ikke er skrevet av samme person.[6]

Ytterligere idéer om Homers identitet har også blitt lagt fram. Det kan tenkes at Homer ikke var én forfatter, men et samlenavn for et kollektiv. Et forslag er at Homer er et navn som i ettertid har blitt laget for å betegne en tenkt stamfar til en gruppe sangere, «homeridene» fra øya Khíos, og at eposene skulle være en samling av deres dikt.

Homers ettermæle

rediger

Etter det vestromerske keiserdømmets kollaps på 400-tallet forsvant greskkunnskapene i Vest-Europa gradvis. Lærdom ble formidlet på latin. Selv de hellige skriftenes greske og hebraiske originaltekster ble erstattet med den latinske oversettelsen Vulgata. Da Petrarca gjennom en bysantinsk ambassadør fikk tak i et Homer-manuskript, kunne han ikke lese det, noe han beklagende skrev til forfatteren med adresse i dødsriket. Vinteren 1358/59 lærte Petrarca imidlertid den greskkyndige Leontius Pilatus fra Calabria å kjenne, som også tilskyndet at Boccaccio oversatte Iliaden og Odysseen til latin i årene frem til 1362.

Da Konstantinopel ble erobret av tyrkerne i 1453, flyktet mange lærde til Vesten, medbringende bøker og dokumenter. Disse eksil-grekerne under Medici-familiens beskyttelse slo seg for en stor del ned i Firenze, som ble et sentrum for renessansens blomstring. Nylesingen av de greske klassikerne fikk avgjørende betydning i den prosessen. Den første boken trykt med greske bokstaver ble utgitt i Brescia i 1474. Det var en parodi på Homer, Batrachomyomachia (= «Krigen mellom frosker og mus»), og etter alt å dømme skrevet til greskundervisning. Først i 1488 utkom en førsteutgave av Homer i Firenze. Eksilgrekeren Demetrios Khalkondyles hadde samlet Iliaden, Odysseen, Batrachomyomachia og de homeriske hymnene.

Da vesteuropeere på 1500-tallet for alvor begynte å lese Homer, ble han likevel utklasset av Vergil. I sine syv bøker om diktekunst, Poetices libri septem fra 1561, kritiserte Julius Cæsar Scaliger (1484-1558)[7] Homer for umoralske historier. Gudene gir seg av med utukt og incest, og inkonsekvensene får diktene til å fremstå dumme i Scaligers øyne, som når solguden, som angivelig «allting kan se og allting kan høre», får høre av andre at Odyssevs' menn har stjålet oksene hans, for selv verken så eller hørte han det. Attpåtil beskriver Homer Achillevs som «rappfotet» når helten sitter oppløst i tårer.[8]

Referanser

rediger
  1. ^ BnFs generelle katalog, besøkt 6. november 2016[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ GND-ID 11855333X[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gerhard Bendz: «Gresk litteratur», Verdens litteraturhistorie bind 1 (s. 240), J.W. Cappelens forlag, ISBN 82-574-0062-9
  4. ^ a b Simon Pulleyn, «Introduction» i Homer: Iliad I. Edited with an introduction, translation and commentary by Simon Pulleyn. Oxford University Press 2000. ISBN 0-19-872186-2
  5. ^ Gerhard Bendz: «Gresk litteratur», Verdens litteraturhistorie bind 1 (s. 239)
  6. ^ a b A. F. Garvie, «Introduction», i Homer: Odyssey, Books VI-VIII. Cambridge University Press 1994. ISBN 0-521-33840-9
  7. ^ «Julius Caesar Scaliger», Catholic encyclopedia
  8. ^ Jon Haarberg: «Brennende kjærlighet», Antikken i ettertiden (s. 80-4), Universitetsforlaget, Oslo 2009, ISBN 978-82-15-01482-1

Litteratur

rediger
På dansk
  • Per Krarup, Homer og det homeriske Spørgsmaal, København: Gyldendal 1945.
  • Minna Skafte-Jensen, Homer og hans tilhørere: Iliaden og Odysseen, København: Gyldendal 1992.
  • Giuseppe Torresin, Homer, Hjørring: Klassikerforeningen 1989.
På engelsk og tysk
  • Joachim Latacz, Troia und Homer. Der Weg zur Lösung eines alten Rätsels, München: Koehler & Amelang 2001, 2. utgave München: Piper Verlag 2003.
  • Gregory Nagy, Homeric Questions, Austin: University of Texas Press 1996.
  • Minna Skafte-Jensen, The Homeric Question and the Oral-Formulaic Theory, Copenhagen: Museum Tusculanum 1980.

Eksterne lenker

rediger
Wikisource har originaltekst relatert til denne artikkelen:
Homer


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Homer&oldid=24735100»
  NODES
HOME 66
Intern 2
iOS 4
mac 2
os 24