I promessi sposi

roman

I promessi sposi (nynorsk: Dei trulovade) er en roman av Alessandro Manzoni. Den ble første gang utgitt i 1827. Gyldendal forlag ga ut boken på norsk i 2001 med tittelen Dei trulovade. Den er oversatt av Magnus Ulleland.[1][2][3]

Tittelside fra 1840

Handlingen foregår året 1628, i en tid da Spania hersket over områder som ligger i dagens nordlige Italia. Romanen tolkes gjerne som en indirekte kritikk av Østerrike, som styrte regionen da boka ble utgitt.

Om boken

rediger

I likhet med mange andre romaner som ble utgitt i Europa på 1820-tallet var I promessi sposi tydelig påvirket av Walter Scotts historiske romaner (Ivanhoe med flere). I promessi sposi ble en stor suksess i samtiden, og den tyske dikteren Goethe var blant dem som hyllet verket.

Litteraturforskerne mener at romanen har hatt betydning for det italienske skriftspråkets utvikling, fordi Manzoni i sin siste utgave i 1840 omarbeidet boken, som opprinnelig var skrevet på lombardisk eller milanesisk dialekt, til toskansk. Dette førte til at toskansk ble normgivende da et litterært italiensk riksspråk vokste fram.[2]

Fortsatt har romanen en sterk stilling på undervisningsplanen i italienske skoler.

Boka har vært utgangspunkt for en rekke filmer og TV-serier; i 1908[4], 1913, 1922[5], 1941, 1964[6], 1967[7], 1990[8].

Amilcare Ponchielli ferdigstilte i 1856 en opera som bygget på romanen.

Handlingen

rediger

Kapittel 1–8: Flukten fra landsbyen

rediger
 
Inngraveringen «Quel ramo del lago di Como ...» fra kapittel 1 i en tidlig utgivelse (Illustrasjon: Francesco Gonin)

Renzo og Lucia bor i en ikke navngitt landsby i Lombardia, i nærheten av Comosjøen. De har planlagt å gifte seg den 8. november 1628. Kvelden før bryllupet er landsbypresten don Abbondio på vei hjem da to skumle typer stanser ham og sier at han ikke må vie Renzo og Lucia neste dag, fordi den lokale baronen don Rodrigo ikke vil ha noe av det.

Da Renzo møter opp i kirken dagen etter, sier presten at bryllupet må utsettes; han er for feig til å si sannheten. Renzo klarer likevel å få presten til å innrømme at det angivelig er don Rodrigo som har satt en stopper for vielsen. Det viser seg at don Rodrigo selv har kastet sine øyne på Lucia, og at han har inngått et veddemål med sin fetter, grev Attilio, om at han skal erobre henne.

Lucias mor, Agnese, råder Renzo til å søke hjelp hos «Dr. Azzeccagarbugli», en advokat i byen Lecco. Han viser seg å være en øyentjener

 
Legmunken Cristoforo og Don Rodrigo

Etter hvert får Renzo og Lucia hjelp av legmunken Cristoforo, som er romanens moralske kompass. Denne munken kom fra en velstående familie. Før han trådte inn i munkeordenen hadde han drept en mann.

Kapittel 9–10: Nonnen fra Monza

rediger
 
Nonnen fra Monza

Nonnen Gertrude har man tillit til, og hun får et visst ansvar for Lucia.

Hun kommer i kontakt med en ung mann uten skrupler, Egidio, som er en kontakt av den verste baronen i samtida, Innominato (den "Ubenevnte").

Kapittel 11–17: Renzo i Milano

rediger
 
Ferrer fra kapittel 13

Renzo ankommer den sultrammede storbyen Milano og besøker klosteret, men den ansatte som han søker har fravær. Derfor vandrer Renzo videre inn i byen. Et bakeri ødelegges av en folkemengde, og den drar videre til huset til «Kommisjonæren for forsyninger». Kommisæren reddes i siste liten av Ferrer - som har ankommet med vogn; Ferrer kunngjør at han skal ta kommisjonæren til fengsel. Ferrer får hjelp av Renzo for å komme seg gjennom folkemengden; Renzo får en framskutt posisjon.

Kapittel 18–24: Lucia og «Den navnløse»

rediger

Kapittel 25–27: Don Rodrigos fall

rediger

Kapittel 28–30: Hungersnød og krig

rediger

Kapittel 31–33: Pest

rediger

Kapittel 34–38: Bitene faller på plass

rediger

Persongalleriet

rediger
  • Lorenzo Tramaglino (Renzo) – en fattig ung silkevever
  • Lucia Mondella – Renzos forlovede
  • Don Abbondio – landsbypresten
  • Fra Cristoforo – en legmunk («fra» er en kortform av den latinske tittelen frater (broder).
  • Don Rodrigo – den lokale baronen
  • L'Innominato – «Den navnløse», en mektig og brutal gangster; romanens mest sammensatte figur
  • Agnese – Lucias mor
  • Federico Borromeo
  • Perpetua
  • La monaca di Monza – «Nonnen fra Monza»
  • Griso
  • Dr. Azzeccagarbugli – advokat i byen Lecco
  • Grev Attilio – fetter av don Rodrigo
  • Nibbio – «Den navnløses» høyre hånd
  • Don Ferrante – en kvasiintellektuell og tåpelig skikkelse som hevder at pesten skyldes astrologiske fenomener
  • Donna Prassede – don Ferrantes hustru; hun er villig til å hjelpe Lucia, men er også en svært fordomsfull og geskjeftig kvinne

Referanser

rediger
  1. ^ «Dei trulovade (2001)». Nasjonalbiblioteket - www.nb.no. Besøkt 26. februar 2021. 
  2. ^ a b Alnæs, Karsten (15. juli 2001). «Frodig, fargerik og endelig på norsk». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 26. februar 2021. «Det hører med til romanens historie at den er kjent og elsket over hele Europa, og at forfatteren omarbeidet den etter at den først kom ut i 1825- 27 og ga den ut på nytt i 1840- 42, nå i en toskansk språkdrakt, renset for de mange lombardiske ord og uttrykk som preget den første utgaven. | Utgave nummer to fikk svært mye å si for utviklingen av moderne italiensk, det er derfor i dobbelt forstand en historisk bok som Gyldendal nå gir ut. Den kommer for øvrig ut i den såkalte Klassikerserien som er en satsing som til nå har gitt oss flere nødvendige inspirasjoner av stor verdenslitteratur.» 
  3. ^ Steinar Lone (29. mars 2019). «Magnus Ulleland, 1929–2016 | Norsk Oversetterleksikon». Oversetterbloggen. Besøkt 26. februar 2021. «Etter Komedien gjekk Ulleland laus på ein nyare klassikar: Alessandro Manzonis I promessi sposi kom ut som Dei trulovade i 2001, eit «moderne» verk frå 1827 og med handling frå så seint som på 1600-talet. Det skulle bli den siste ferdige omsetjinga hans.» 
  4. ^ «I promessi sposi (1908)». IMDb.com. 21. juni 1908. Besøkt 26. februar 2021. 
  5. ^ Vidali, Emilia; Serra, Domenico; Dinelli, Nini; Parpagnoli, Mario. «I promessi sposi (1922)». Bonnard Film. Besøkt 26. februar 2021. 
  6. ^ Angelini, Nando; Brignone, Lilla; Campanini, Carlo; Carlini, Paolo (20. februar 1964). «Promesso Sagrada (I promessi sposi) (1964)». Cineproduzione Emo Bistolfi, Copercines, Cooperativa Cinematográfica. Besøkt 26. februar 2021. 
  7. ^ «I promessi sposi (TV Mini-Series 1967– )». Besøkt 26. februar 2021 – via IMDb. 
  8. ^ Marchesini, Anna; Solenghi, Tullio; Lopez, Massimo; Badaloni, Piero. «I promessi sposi (1990)». Besøkt 26. februar 2021. 
  NODES