Ino
Ino (gresk: Ἰνώ)[1] var i henhold til gresk mytologi en jordisk, dødelig kvinne som var dronning av den greske polis Theben og etter hennes død og forvandling ble hun dyrket som en gudinne under epitetet Leukothea (gresk: Λευκοθεα; «den hvite gudinne»).[2] Ino Leukothea var knyttet til de dionysiske forestillingene ved at hennes søster var mor til guden. Med sin ektemann Athamas utløste hun vreden til Hera da de fostret barneguden Dionysos. Som straff drev gudinnen Athamas inn i et morderisk raseri og han drepte sitt eldste barn. Ino grep den andre, og hoppet utenfor en klippe og i døden i havet. De ble deretter ønsket velkommen blant de maritime guddommene.[2]
| Ino Leukothea | |||
|---|---|---|---|
 Ino Leukothea i Parc de Versailles, statue av Pierre Granier, utsnitt | |||
| Trossystem | Gresk mytologi | ||
| Religionssenter | Antikkens Hellas | ||
| Originalt navn | Ἰνώ Λευκοθεα | ||
| Foreldre | Kadmos og Harmonia | ||
| Søsken | Semele, Agave, og Autonoë | ||
| Make | Thesevs | ||
| Barn | Learkhos og Melikertes | ||
| Aspekt | Dionysisk vanvidd, hav | ||
| Bosted | Theben, Egeerhavet | ||
| Tekster | Homer: Odysseen Hesiod: Theogonien | ||
| I andre mytologier | Ino (romersk mytologi) | ||
Lyrikeren Alkman kalte henne for «Havets dronning» (θαλασσομέδουσα),[3] så sant det ikke var en overdrivelse, gjorde det henne til en dublett av Poseidons dronning Amfitrite. Som Ino Leukothea ble hun dyrket som en havgudinne som støttet sjøfolk i havsnød,[2] da i opposisjon til Poseidon: etter at havguden hadde ødelagt Odyssevs' flåte kom Ino Leukothea helten til hjelp ved å spinne om ham sitt trygge sjal som holdt ham flytende.
Bakgrunn
rediger
Før Ino ble gudinne, var hun den andre hustruen til Athamas, konge over minyerne, et urgresk folk i Thessalia og Boiotia. Hun ble mor til Learkhos og Melikertes og var stemor til Frixos og Helle. Ino var datter av Kadmos og Harmonia[4] Hennes tre søstre var Semele (som fødte Dionysos), Agave, og Autonoë. Mytologen Károly Kerényi slo fast at Ino var en «opprinnelig dionysisk kvinne, amme for guden og en guddommelig mænade».[5]
Den tvilsomme stemor
redigerMænadene var for deres farlige ekstase og beryktet for at de kunne rive i stykker sine egne barn i galskapen. I bakgrunnshistorien for den heroiske fortellingen om Jason og det gylne skinn fortelles det at tvillingbarna til Athamas og Nefele, Frixos og Helle, ble hatet av deres stemor Ino. For å bli kvitt tvillingene fikk hun svidd av åkre slik at bøndene ikke kunne høste avlingen og barna skulle sulte.[6] eller alternativt, slik Kerenyi har foreslått, at hun ikke fikk såkornet til å bli brent, men introduserte praksisen med å riste korn generelt.[7] Bøndene ble skremt av den kommende sulten og spurte orakelet om hjelp. Ino bestakk orakelet til å hevde at for å unngå sult måtte Frixos bli ofret, noe Athamas motvillig bøyde seg for.
Rett før Frixos ble drept, kom et gyllen bukk med vinger som reddet ham og søsteren Helle ved å fly dem bort. Bukken var sendt av deres forsmådde mor Nefele. Da de fløy gjennom luften over det landområdet som skiller Asia fra Europa ble Helle svimmel og falt ned av bukken. Hun falt i vannet og druknet. Etter henne har sundet blitt kalt for Hellesponten, det vil si «Helles hav». Frixos overlevde og havnet i Kolchis ved Svartehavet hvor han ble tatt godt imot av kong Aietes som lot ham ble gift med sin datter. Friksos ofret bukken til Zevs, det gylne skinnet hengte han opp i en hellig lund hvor det ble voktet av den drage.
Opphøyd til guddom
redigerSenere ble Ino fostermor av sin nevø Dionysos,[8] Det førte til at Hera ble overveldet av sjalusi og som hevn rammet hun Athamas med galskap. I sitt vanvidd drepte han sønnen Learkhos i den tro at han var en bukk, og løp deretter rasende etter hustruen Ino. Hun grep sin andre sønn Melikertes. For å unnslippe kastet hun seg til sist utenfor en klippe. Da grep gudene inn og reddet dem begge. Hun ble etterpå dyrket som en havgudinne, Ino Leukothea og Melikertes som Palaemon.
En alternativ versjon er at Ino også ble rammet av vanvidd, drepte Melikertes ved å koke ham i en kjele, tok deretter kjelen og hoppet i havet. En medfølende Zevs ønsket ikke at Ino skulle grunnet Heras rankespill og omformet henne og Melikertes til Leukothea og Palaemon.
Tragisk galskap
rediger
Fortellingen om Ino, Athamas og Melikertes er relevant også i konteksten av to større temaer. Ino, som datter av Kadmos og Harmonia, måtte nødvendigvis død like tragisk som sine søsken: Semele døde mens hun var gravid med Zevs' barn, drept av sin egen stolthet og mangel på tillit til sin elsker; Agave drepte sin egen sønn Pentevs mens hun var rammet av dionysisk galskap; og Aktaion, sønn av Autonoë, ble drept da han ble revet i filler av sine egne jakthunder.
Også galskapen til Ino og Athamas, som jaktet og felte sin egen sønn som et jaktbytte, kan bli forklart som resultatet av deres kontakt med Dionysos da hans nærvær kan føre til sinnssyke. Ingen kan unnslippe Dionysos' makt. Dramatikeren Evripides tok opp fortellingen i sin tragedie Bakkantinnene som ble fremført etter Euripides død under Dionysiafestivalen år 406 f.Kr. Stykket forklarte deres galskap i dionysiske betingelser, et resultat av at deres innledende motstand mot å tro på Dionysos' guddommelighet.
Da Athamas vendte seg til sin andre hustru Ino, søkte hans tredje hustru Temisto (datter av Hypsevs) hevn ved å kle sine barn i hvitt og Inos barn i svart. Deretter regisserte hun drapet på alle barna i svart. Ino byttet klær på barna uten at Temisto fikk vite det og som da fikk sine egne barn drept.
Som Ino Leukothea
rediger
Omformet til gudinnen Ino Leukothea representerte hun en av mange gudommelige kilder som støttet helten Odyssevs i Odysseen,[9] hennes tidligste opptreden i litteraturen. Homer kaller henne for «Ino Leukothea med de vakre ankler [καλλίσφυρος]»:
- Nu fikk Leukotea se ham, den deilige datter av Kadmos.
- Ino het moen tilforn, da hun talte som jordiske kvinner.
- Nu har hun vunnet guddommelig rang på det bølgende havdyp.
- Ynkende såre Odyssevs' nød, da han drev på sin flåte,
- dukket hun opp fra det brusende hav som en sjøfugl å se til,...[10]
Opp fra saltvannet dukket datteren og skaffet Odyssevs et slør, ba ham kaste sin kappe og forlate sin flåte, rettledet ham i hvor han skulle kaste seg i bølgene og redde seg i land på faiakernes øy Korkyra (Korfu).
I historisk tid sto et søsterskap av mænader i Theben i Dionysos' tjeneste. De hevdet å spore deres slekt på morssiden tilbake til Ino, noe som er kjent fra en inskripsjon i Magnesia ved Meander. Stedet hadde tilkalt tre mænader fra Theben fra Inos slekt for lede Dionysos' mysterier i Magnesia.[11]
Referanser
rediger- ^ Ἰνώ i: Liddell, Henry George & Scott, Robert (1940): A Greek-English Lexicon
- ^ a b c «Ino Leukothea», Theoi Project
- ^ Alkman, fragment 83.
- ^ Hesiod, som kaller henne kun Ino, lister blant det «praktfulle avkommet» til foreningen mellom en dødelig og en gudinne, jf. Theogonien 975f.
- ^ Kerenyi (1976), s. 246
- ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca i.9.1
- ^ Kerenyi (1976), 264
- ^ Den lokale tradisjon har utpekt stedet hvor Dionysos ble ammet, det var Brasiai i Lakonia, jf. Kerenyi (1951), s. 264
- ^ Homer: Odysseen, 5:333ff
- ^ Homer: Odysseen, Oslo 1976, P. Østbyes oversettelse, s. 79.
- ^ Burkert (1992), s. 44
Litteratur
rediger- Dalby, Andrew (2005): The Story of Bacchus, London:British Museum Press, ISBN 0-7141-2255-6 (US ISBN 0-89236-742-3) s. 36–42, 151
- Burkert, Walter (1992): The Orientalizing Revolution: Near Eastern Influence on Greek Culture in the Early Archaic Age, Cambridge:Harvard University Press.
- Kerenyi, Karl (1976): Dionysus: Archetypal Image of Indestructible Life, Princeton: Bollingen.
- Kerenyi, Karl (1951): The Gods of the Greeks, Thames and Hudson.