Ironi
Ironi er en tilsiktet gjennomskuelig, uoppriktig språklig ytring. Som virkemiddel i muntlig kommunikasjon brukes «ironi» som et bevisst uttrykk for flertydighet, for eksempel ved at man sier én ting, men mener noe annet, ofte det motsatte. Ironi kan uttrykkes både i skrift og i tale, og kan oppleves som en uskyldig spøk, men også som spottende hån.
Ironi er en form for uttrykk hvor en underforstått mening er skjult eller motsier uttrykkets bokstavelige betydning. Ironikeren forutsetter vanligvis at mottakeren forstår at tingene ikke er hva de sies at de er eller hva de synes å være, men også ironi kan av og til misforstås. Ironi er en form for innforstått manglende forbindelse mellom de faktiske ordene og den underliggende mening.
Selve ordet ironi kommer fra gresk εἰρωνεία (eironeia), som betyr «forstillelse» eller «hyklerisk uvitenhet» (en teknikk som ofte ble benyttet av den greske filosofen Sokrates, se nedenfor), fra είρων (eiron), «den som spør later som han er naiv». είρειν er også et radikalt verb av det greske «å snakke»; verbet είρειν (eirein) selv kommer sannsynligvis fra det indoeuropeiske roten *wer- i betydningen «å si».
Typer ironi
rediger- Retorisk ironi brukes ved å uttrykke et forhold med ord som betegner dens motsetning. «Dette er sannelig et nydelig vær», mens det egentlig er uvær og full storm.
- Skjebnens ironi kan også uttrykkes uten ord hvis de rådende omstendigheter dementerer forventningene.
- Sokratisk ironi er måten man som spørsmålstiller gir uttrykk for en forstilt uvitenhet (naivitet), i det som Sokrates selv kalte en «jordmorsteknikk» for å avsløre og vise frem dens andres svake posisjon eller til å oppgi sin innbilt viten og bli «forløst» til den sanne innsikt: "Er Norge et land?", mens spørreren egentlig vet svaret.[1]
- Romantisk ironi er når dikteren skaper en illusjon og deretter bryter den bevisst.
- Tragisk ironi er når en person i en tragedie sier replikker som har dobbelt bunn, en for personen selv og en annen for tilhøreren og publikum. Publikum forberedes gjennom tidligere replikker og uttalelser slik at ens egentlige meninger allerede er kjent. Tonefall og kroppsspråk bidrar sterkt til gjenkjennelsen av ironi.
- Romersk ironi ble benyttet ved offentlige taler og i retorikk hvor ordene hadde den motsatte mening eller hensikt. William Shakespeare etterlignet romersk ironi i sitt teaterstykke Julius Cæsar hvor han lar Marcus Antonius si «Venner, romere, landsmenn, lån meg deres ører! Jeg er kommet for å begrave Cæsar, ikke for å prise ham.» I den påfølgende monologen benyttes ironi som glorifisert Julius Cæsar mens Antonius velger ord som tilsynelatende synes å støtte snikmorderne, mens egentlig er det motsatte sannheten.
- Komisk ironi finnes i lag i Jane Austens romaner, eksempelvis i Stolthet og fordom som åpner med et nær matematisk postulat: «Det er universelt anerkjent at en ugift, formuende mann må ha behov for en hustru.» I den påfølgende scenen forrådes postulatet: «En rik ung mann som har flyttet til nabolaget har ikke kommet for å finne seg en hustru.» Rett etter blir det opplagt at Austin mener det motsatte, kvinner eller deres mødre må alltid ha behov for eller være desperat på jakt etter en ektemann. Ironien utdypes av at fortellingen fremmer hans romanse og ender i et dobbelt bryllup.
Ironi i dag
redigerDagens ungdom har blitt kalt for «den ironiske generasjonen», generasjonen som gir uttrykk for det motsatte av hva de føler. Det har i større grad enn tidligere blitt populært å kritisere når man egentlig mener å rose, eller å tilsynelatende rose når man har det stikk motsatte syn.
Musikeren Alanis Morissettes populære sang «Ironic» fra 1995 pustet nytt liv i den pågående debatten om hvordan ironi kan defineres. Sangen fikk mye oppmerksomhet for sin åpenbare misbruk av ordet ironisk, eksempelvis i den følgende strofen:
- It's like a traffic jam/When you're already late
- He won the lottery/And died the next day
Noen mente at sangen benyttet en feilaktig definisjon av ironi, mens andre fant det i seg selv ironisk at Morissette kunne skrive en sang med tittelen «Ironic» som ikke hadde faktisk ironi i seg. I 2004 innrømmet Morissette selv at sangen ikke levde opp til definisjonen, hvilket var ironisk.
En populær definisjon på ironi blir uttrykt i filmen Con Air fra 1997 hvor Steve Buscemi i rollefiguren Garland Green slår fast, samtidig som Sweet Home Alabama av Lynyrd Skynyrd spiller i bakgrunnen: «Definerer ironi – en gjeng idioter som danser rundt i et fly til en sang som ble gjort berømt av et band som døde i flykrasj!»
Annet
rediger- Selvironi er ironi som noen viser overfor seg selv, for eksempel ved at en spøker med egne svakheter.
- Skjebnens ironi er et uttrykk som brukes når noe uventet skjer og det virker som en spøk, for eksempel når en oppnår en overraskende fordel i en ellers umulig og alvorlig situasjon.
