Keiser Wen av Sui

Keiser Wen av Sui, eller Wendi, eller Sui Wendi (隋文帝; personlig navn Yang Jian 楊堅, pinyin: Yáng Jiān; født 21. juli 541 i kommanderiet Hongnong 弘農 – omtrent dagens Sanmenxia i Henan i Kina; død 13. august 604), var grunnlegger og første keiser av Kinas Sui-dynasti, som etter over 350 års nasjonal splittelse skulle lykkes i å samle Kina igjen.

Keiser Wen av Sui
Født		21. juli 541 Chang'an
Død		13. aug. 604 (63 år) Baoji (Sui-dynastiet)
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Keiser av Kina (Sui-dynastiet, 581–604)
Ektefelle		Dugu Qieluo Consort Chen Q16603415 Q8253505
Far		Yang Zhong
Mor		Lü Kutao
Søsken		6 oppføringer 昌樂公主 (隋朝) 安成長公主 楊瓚 楊嵩 Yang Shuang 楊整
Barn		10 oppføringer Yang Yong Keiser Yang av Sui Yang Jun Yang Xiu Yang Liang Yang Lihua Princess Lanling Princess Xiangguo Princess Guangping Princess Yifeng
Nasjonalitet		Kina Sui-dynastiet
Keiser Wen av Sui på Commons

Han var en hardtarbeidende administrator og ofte gikk langt inn i detaljene. Som buddhist oppmuntret han til buddhismens spredning i landet, skjønt hans regjering offisielt støttet konfucianismen.

Liv og styre

Yang Jian begynte som embedsmann i Det nordlige Zhouriket. Han ble positivt lagt merke til i regjeringstidene til keiser Wu og keiser Xuan av det nordlige Zhou. Da keiser Xuan døde i 580, grep Yang, som var hans svigerfar, makten som regent. Etter å ha seiret mot general Yuchi Jiong, som stod ham i mot, etablerte han sitt eget dynasti: Sui-dynastiet, som keiser Wen. Dette dynastiet dominerte det nordlige Kina.

Det fulgte fem år med konsolidering og territorielle utvidelser. Deretter innledet han en omfattende administrativ reform, i stor grad etter modell fra det gamle Han-dynastiet. Han sørget også for at regjeringsverket ble dominert av hankinesere. Det ferske forbudet i Det nordlige Zhou mot buddhisme og daoisme ble reversert. Rikets buddhister ble så å si overflommet av keiserens gunst, noe som ikke minst hjalp den religiøse leder Zhiyis arbeide med å utvikle en mer stedegen kinesisk form for buddhisme.

Hovedstaden Chang'an ble så å si demontert og bygget opp på nytt, men i en enestående ny stor skala. Jordbruket tok seg opp, skatteinngangen økte og arbeidsstokken økte. Samtidig ble de militære styrker bygget kraftig opp.

I 589 klarte keiseren å beseire Chen, det siste av de ti dynastier, og med det erobre hele det sørlige Kina. Det siste angrepet fant sted langs flere akser: En halv million mann angrep fra Sichuan i øst til det nedre Yangtze i vest, med elvebåter og infanteri. Chenrikets skipsstyrker bet godt fra seg rundt de tre kløfter oppstrøms for Yichang, men styrkeoppbygningen der var skjedd på bekostning av sjøforsvaret av Yangtzi ved Chen-hovedstaden, Jiankang (nå: Nanjing). Slik kunne to Sui-styrker uhindret krysse elven, og kunne innta hovedstaden etter vare ett slag av betydning. Få falt, og byen ble ikke plyndret. Selv om mannefallet skulle ble større under de påfølgende fremrykningene sørover, var gjenforeningen gjennomført og landet i fred i 590.

Bodhisattva i Shanxi, fra Sui-dynastiet.

Keiser Wen var blitt oppdradd som buddhist. Vel ved makten gjorde han det ene krafttak etter det andre for å spre denne lære. Nesten 4 000 templer, pagoder, nonneklostre og munkeklostre ble grunnlagt under Wens styre, mange av dem i Chang'an. Én av pagodene der skal ha hatt en bakkeomkrets på 131 meter og en høyde på 100 meter. Antallet nye buddhastatuer som ble oppstilt var på over 100 000, i tillegg til de 1,5 millioner statuene som ble restaurert etter det nordlige Zhous ikonoklasme.

Mot slutten av sitt styre organiserte keiseren en seremoniell distribusjon av buddharelikvier til tredve spesialbygde relikviehelligdommer rundt om i riket. Relikviefordelingen var inspirert fra tilsvarende i det gamle India under keiser Ashoka (304–232 f.Kr.).

Keiser Wen rakk å repetere relikviedistribusjonsprosesjonene to ganger, slik at relikviehelligdommenes antall kom opp i 114. Dette ble viktige pilegrimsmål.

Keiser Wens personlige buddhisme handlet også om å sone for sine synder og forbedre sin karma; den milde fredsælhet som gjerne forbindes med buddhismen var ikke så fremtredende i hans embedsførsel. Mange var dem som keiseren sendte til retterstedet, likeså innvilget han svært mange «selvmordets privilegium». Han var en brutal keiser. Men på det personlige område førte han et nøysomt og eksemplarisk liv.

Hans kone var ikke kineser, og etter felles avtale tok han seg ikke flere hustruer, og etter at hun hadde født ham syv barn, var de tilfredse. I keiserpalasset ble ekteparet omtalt som «de to vise».

Det er uklart hvordan han døde. Den senere historieskrivning var kritisk til hans sønn og etterfølger, og det blir der mer enn antydet at sønnen, Yang Guang, drepte sin far fordi han fryktet hans straff. Men det kan også være at den 63 år gamle keiseren døde av sykdom.

Litteratur

• Denis C. Twitchett og John K. Fairbank (utg.): The Cambridge History of China, Vol. 3, Sui and T'ang China, 589-906 AD, Cambridge 1979.
• Suishu