Klassisk Hollywood-film

Klassisk Hollywood-film (på engelsk som «Classical Hollywood cinema», «classical Hollywood narrative», og «classical continuity») er en betegnelse i amerikansk filmkritikk og filmanalyse som beskriver både den fortellerteknikk og den filmatisk-visuelle stil som ble utviklet i og karakteriserte amerikansk film i tiden mellom 1917 og 1960, og dominerte således amerikansk filmproduksjon.

Ben Hur, filmplakat.

Wild and Woolly, filmplakat.

Klassisk Hollywood-film er karakterisert av en rekke regler eller rettesnorer; de fleste filmer framstilt i Hollywood viser disse retningslinjene i «ustø likevekt». Disse angår bruken av særskilte tekniske virkemidler (3-punkt-belysning (belysning fra tre lyskilder), kontinuitetsklipping («usynlig filmklipping»), innramming (plassering av subjektet i henhold til andre objekter), filmmusikk, etc) for å etablere tre hovedsystemer som er beslektet: fortellerlogikk (årsakssammenheng), filmisk tid, og filmisk rom. Fortellerlogikken i klassisk Hollywood-film behandlet filmfortellingen tilsvarende som litterære fortelling, med en handlingsgang sentrert på den psykologiske motivasjonen til dens figurer, ganske like filmatisert teaterdrama; manipulere filmisk tid og rom for å få filmen til å virke like virkelig som på teaterscenen. Den klassiske Hollywood-tilnærmingen til filmisk beretning (narrativ) og visuell fortelling ble den mest kraftfulle og gjennomtrengende filmstil verden over.

Det er en del diskusjon om når den klassiske epoken var over. I 1985, da David Bordwell, Janet Staiger og Kristin Thompson i deres definerende analyse av epoken, er den satt til 1960. Andre har forsøkt å argumentere for en tidligere dato, kanskje til og med ved slutten av den andre verdenskrig, 1945.

Utviklingen av klassisk Hollywood-film

Tidlige filmer (1895–1913)

L'Arroseur arrosé (1895)

I århundrer var den eneste visuelle standard for narrativ fortelling teaterets framstilling. Siden den først narrative film, de franske brødrene Lumières L'Arroseur arrosé (1895), har filmmakere søkt å fange inn kraften og realismen til levende teateret på kinolerretet. De fleste av disse filmmakerne begynte som teaterregissører på slutten av 1800-tallet, og likeledes hadde de fleste filmskuespillere røtter fra scenen (vaudeville eller melodrama). De første filmregissørene klarte ikke å innse både begrensningene og mulighetene til det nye mediet film. Visuelt hadde de første filmene tatt til seg lite fra scenen, og fortellerteknisk enda mindre fra vaudeville og melodrama. De første filmene manglet både kraft og realisme på filmlerretet. I sammenligningen med melodrama og vaudeville ble filmens fortelling stiv og unaturlig, og dets visuelle framtoning var todimensjonal og statisk, som filmet teater. Før den visuelle stilen som ble kjent som «klassisk kontinuitet», ble scener filmet sammenhengende og benyttet omsorgsfull koreografi for å framstille fortellergang og forhold mellom figurene. Beskjæring av bildet var meget begrenset, og besto hovedsakelig av nærbilder når det var behov for å vise hva det var, som teksten i et brev eller telegram.

Stumfilmens modning (1913–1917)

Lillian Gish i D. W. Griffiths The Mothering Heart («Det moderlige hjerte», 1913).

Selv filmen manglet teaterets iboende virkelighet, hadde filmen (i motsetningen til teateret) friheten til å manipulere tid og rom, og således skape illusjon om realisme — det vil si temporal linearitet og romlig kontinuitet. Tidlig på 1910-tallet begynte filmframstilling å utfylle mediets kunstneriske muligheter. I Sverige og i Danmark kom denne perioden til å bli kjent som filmens gullalder, i Nord-Amerika er denne kunstneriske endringen tilskrevet til filmmakere som D. W. Griffith som endelig brøt med tvangstrøyen til Edison Studios (og som ble funnet skyldig i brudd på lovene om antitrust i 1915) og gjorde filmer uavhengig av monopolet. Filmer verden over begynte å tilpasse seg merkbart de visuelle og fortellertekniske elementene som senere ble karakterisert som klassisk Hollywood-film. 1913 var et særlig fruktbart år for mediet da nyskapende regissører fra flere land frambrakte mesterverker som The Mothering Heart (D. W. Griffith), Ingeborg Holm (Victor Sjöström), og L’enfant de Paris (Léonce Perret) som alle satte nye standarder for å framstille filmatiske fortellinger.

I verden generelt og i Nord-Amerika særskilt var innflytelsen til Griffith i filmframstilling enestående. Like innflytelsesrike var hans skuespillere i å tilpasse deres framføring til det nye mediet. Lillian Gish, stjernen i The Mothering Heart, er særskilt bemerket for hennes innflytelse på teknikker for framføring for filmlerretet. Griffiths filmepos En nasjons fødsel (1915) var banebrytende i henhold til filmatisk fortelling — et mesterverk av litterær narrativ med tallrike innovative visuelle teknikker (til tross for at filmens innhold var en hyllest til rasisme og et forsvar for Ku Klux Klan). Filmen innførte så mange nyvinninger i amerikansk filmproduksjon at den ble sett på som foreldet i løpet av noen få år. Selv om 1913 var et global milepæl for filmframstilling, var 1917 i hovedsak en tilsvarende amerikansk.

I stumfilmens tidsalder (1917 – slutten av 1920-tallet)

Tidsalderen til klassisk Hollywood-film er framragende av en fortellende og visuell stil som begynte å dominere mediet i Nord-Amerika ved 1917.

Betydelige filmer i denne perioden var blant annet Rebecca of Sunnybrook Farm (1917), The Poor Little Rich Girl (1917), Wild and Woolly (1917), Broken Blossoms (1919), The Last of the Mohicans (1920), Within Our Gates (1920), Pollyanna (1920), Way Down East (1920), Orphans of the Storm (1921), The Four Horsemen of the Apocalypse (1921), Safety Last! (1923), Greed (1924), Sherlock Jr. (1924), The Thief of Bagdad (1924), Ben-Hur (1925), The Big Parade (1925), The Gold Rush (1925), The Black Pirate (1926), The General (1926), Flesh and the Devil (1926), It (1927), og The Wind (1928).

• 
  Rebecca of Sunnybrook Farm: Mary Pickford.
• 
  A Poor Little Rich Girl: Mary Pickford.
• 
  The Last of the Mohicans: Barbara Bedford og Alan Roscoe (utsnitt).
• 
  Within Our Gates: Scene med lynsjingen av Jasper Landry (William Stark) og hans kone (Mattie Edwards).
• 
  Pollyanna: Mary Pickford og Katherine Griffith.
• 
  Way Down East: Richard Barthelmess og Lillian Gish.
• 
  The Four Horsemen of the Apocalypse, tangoscenen
• 
  Safety Last!: Harold Lloyd
• 
  Ben Hur, scenen med hesteveddeløpet.
• 
  The Gold Rush, Charlie Chaplin spiser skoene sine.
• 
  The General, Buster Keaton.
• 
  Flesh and the Devil: Greta Garbo og John Gilbert.

I lydfilmens tidsalder (slutten av 1920-tallet – 1960)

Den narrative og visuelle stilen til klassisk Hollywood-film ble ytterligere utviklet i lydfilm fra hvor den begynte i stumfilmene. De fremste endringene i amerikansk film kom fra filmindustrien selv og på studiosystemets fremste tid. Denne produksjonsmåten med dets system av regjerende stjerneskuespiller finansiert av flere av de fremste filmstudioene, og hadde forrang i mange år. Ved midten av 1920-tallet hadde de fremste regissørene og skuespillerne, som tidligere hadde arbeidet uavhengig siden tidlig på 1910-tallet, blitt nødt til å bli en del av det nye studiosystemet for å kunne fortsette å arbeide.

Begynnelsen av lydfilmens tidsalder er i seg selv tvetydig definert. En del definerer begynnelsen av lydfilmens tidsalder med The Jazz Singer som hadde premiere i 1927 og de økende inntektene på kinoene da lyd ble introdusert i spillefilmer. Andre har definert tidsalderen fra 1929 da stumfilmens tid var helt og holdent over. De fleste filmer fra Hollywood fra slutten av 1920-tallet og til 1960 holdt seg strengt til en sjanger — western, slapstick (farse), komedie, musikal, tegnefilm, biopic (biografisk film) — og de samme kreative teamene arbeidet ofte på de ulike sjangerfilmene som ble framstilt i det filmstudio de var ansatt i. Eksempelvis arbeidet Cedric Gibbons og Herbert Stothart alltid for Metro-Goldwyn-Mayer (MGM); Alfred Newman for Twentieth Century Fox i tjue år; Cecil B. DeMilles filmer var alle gjort for Paramount Pictures; regissør Henry Kings filmer ble nesten utelukkende framstilt for Twentieth-Century Fox. Tilsvarende var skuespillerne på kontrakt i de ulike filmstudioer. Filmhistorikere og kritikere har merket seg at det tok bortimot et tiår for filmene til å tilpasse seg lydfilmen og igjen oppnå nivået med kunstnerisk kvalitet som stumfilmene hadde, noe som først skjedde på slutten av 1930-tallet.

Mange store filmverker som kom i denne perioden var meget uniformerte og framstilt innenfor et system av strengt kontrollerte forventninger. En årsak var at med et så høyt antall filmer som ble produsert ville nødvendigvis de færreste bli en suksess. Et filmstudio kunne satse på en film med et godt manus, et middels budsjett og relativt ukjente skuespillere, og Citizen Kane, regissert og spilt av Orson Welles, ofte beskrevet som en av de beste filmer gjennom alle tider, passer til denne beskrivelsen. I andre tilfeller kunne sta regissører med sterke viljer som Howard Hawks, Alfred Hitchcock og Frank Capra kjempe med filmstudioene for å oppnå deres kunstneriske visjoner. Studiosystemets fremste tid kan muligens ha vært i året 1939 da klassikere som Trollmannen fra Oz, Tatt av vinden, Ringeren i Notre Dame, Stagecoach, Mr. Smith kommer til Washington, Destry Rides Again, Young Mr. Lincoln, Wuthering Heights, Only Angels Have Wings, Ninotchka, Beau Geste, Babes in Arms, Gunga Din, Goodbye, Mr. Chips og The Roaring Twenties ble utgitt.

• 
  Trollmannen fra Oz: Judy Garland som Dorothy Gale.
• 
  Tatt av vinden: Clark Gable og Vivien Leigh.
• 
  The Hunchback of Notre Dame: Maureen O'Hara som Esmeralda.
• 
  Stagecoach: George Bancroft, John Wayne og Louise Platt.
• 
  Mr. Smith Goes to Washington: Claude Rains og James Stewart.
• 
  Destry Rides Again: James Stewart og Marlene Dietrich.
• 
  Wuthering Heights: Laurence Olivier og Merle Oberon.
• 
  Only Angels Have Wings: Cary Grant (i midten).
• 
  Ninotchka: Greta Garbo.
• 
  Babes in Arms: Mickey Rooney og Judy Garland
• 
  Gunga Din: Victor McLaglen og Cary Grant.
• 
  The Roaring Twenties: Humphrey Bogart, James Cagney og Jeffrey Lynn.

Blant andre filmer fra denne perioden som er nå betraktet som klassikere, er: Casablanca, Robin Hoods eventyr, Livet er vidunderlig, Det hendte en natt, King Kong, Rebecca, Suspicion, Citizen Kane, Swing Time, Noen har det hett, A Night at the Opera, Sergeant York, All About Eve, Malteserfalken, På sporet, Laura, Med hjertet i halsen, Marokko, Rotløs ungdom, Vinduet mot bakgården, Dobbel erstatning, Byens lys, Psycho, Sheriffen (High Noon), Katt på hett blikktak, Bringing Up Baby, Beryktet, Singin' in the Rain, Ben-Hur, Roman Holiday, Herfra til evigheten, og Storbyhavnen.

Stil

«Klassisk Hollywood-film har en stil som i stor grad er usynlig og vanskelig for den vanlige tilskueren å se. Fortellingen er avlevert så effektivt og uanstrengt til publikum at de synes som den ikke har noen kilde. Det kommer på magisk vis fra filmlerretet.» John Belton, filmforsker, Rutgers University

Den visuelle og fortellende stilen klassisk Hollywood-film som er utdypet av David Bordwell, var sterkt påvirket av tankene i renessansen og dens fornyelse av menneskeheten som et felles fokus. Det er preget på tre generelle nivåer: innretninger, systemer, og forhold mellom systemene.

Innretninger

De innretninger som er mest knyttet til klassisk Hollywood-film er de knyttet til kontinuitetsklipping («usynlig filmklipping») som er noe mer en kun filmklipping: Med denne teknikken menes at tilskueren ikke skal være bevisst at det faktisk skjer et filmklipp. Det er flere metoder for å skjule et klipp. Det vanligste er å klippe i bevegelsen, ikke i kamerabevegelsen, men i bevegelsen til for eksempel en person. Seeren opplever således filmen som en flytende billedstrøm og helheten framstår som et sammenhengende handlingsforløp. Det omfatter også 180-gradersregelen, en av de fremste visuelle og rommelige elementer i kontinuitetsklipping. 180-gradersregelen beholder «fotografert teater» ved å skape en imaginær 180-graders akse mellom det som filmes og betrakteren slik at sistnevnte kan orientere seg i posisjonen og retningen av handlingen i en scene. I henhold til 30-gradersregelen, klipp i den vinkelen som scenen er sett fra må være betydelig nok slik betrakteren forstår hensikten med en endring i perspektivet. Klipp som ikke er bestemt av 30-gradersregelen, som og «hoppbilde» («jump cut»), er overtredelser for illusjonen om temporal eller tidsmessige kontinuiteten i filmingen.

180-gradersregelen og 30-gradersregelen er elementære retningslinjer i filmframstillingen som gikk forut begynnelsen av den klassiske Hollywood-filmen med et tiår, slik som kan bli sett i den nyskapende franske filmen Le Voyage dans la Lune (Reisen til månen) fra 1902. Klippeteknikker i kontinuitetsklipping tjener til å etablere eller opprettholde kontinuitet, slik som kryss-klipping, som etablerer sammenfall i handling fra ulike lokaliseringer. Hoppbilde er tillatt i form av aksial klipping som ikke endrer filmvinkelen i det hele tatt, men som har en klar hensikt i å vise perspektivet nærmere eller fjernere fra subjektet og derfor ikke bryter med temporal kontinuitet.

Systemer

Fortellerlogikk

Fortellerteknikken i klassisk Hollywood-film utvikler seg alltid ved psykologisk motivasjon, det vil si ved viljen til en menneskelig figur og dets strid gjennom hindringer mot et definert mål. Dette narrative elementet er som oftest den primære handlingsgangen (ofte en romanse), men som igjen flettet sammen med en sekundær handlingsgang, som for eksempel en bedrift eller en forbrytelse. Denne fortellingen er strukturert med en umiskjennelig begynnelse, en midtre del og en slutt (se Aristoteles), og det er generelt en klar løsning (målet) på de innledende problemstillingene. Å utnytte skuespillere, hendelser, kausale effekter, hovedpunkter og sekundære punkter er grunnleggende kjennetegn ved denne type fortelling. Figurene i klassisk Hollywood-film har klart definerbare trekk, er aktive, og veldig målorientert. Figurene drives fram av årsakssammenhenger, motivert av psykologiske motiver framfor sosiale bekymringer. Handlingsgangen er en kjede av årsak og effekter med figurer som representerer årsakssammenhengene — i klassisk Hollywood-stil skjer ikke hendelser tilfeldig.

Filmatisk tid

Tid i klassisk Hollywood-film er kontinuerlig, lineær og ensartet ettersom det som er ikke-lineært (eksempelvis ikke fortalt i kronologisk orden) tiltrekker seg oppmerksomhet i filmmediets illusoriske verden som et brudd. Den eneste tillate måten å manipulere med tiden i dette formatet er tilbakeblikk («flashback»). Det benyttes hovedsakelig for å innføre en minnesekvens hos en bestemt figur, eksempelvis slik som i Casablanca.

Filmatisk rom

Hovedregelen i klassisk kontinuitet angående rom er objektvarighet: betrakteren må tro at scenen eksisterer utenfor den filmatiske rammen for å opprettholde filmens realisme. Behandling av rom i klassisk Hollywood-film streber etter å overvinne eller skjule filmens to-dimensjonale vesen («usynlig stil») og er sterkt sentrert på det menneskelig legeme. De fleste filmers fokus er på gester, bevegelser, blikk og ansiktsuttrykk. André Bazin sammenlignet en gang klassisk Hollywood-film med fotografert teater ved å hevde at hendelser i filmen synes å eksistere objektivt og at kameraene bare gir tilskuerne den beste utsikten til hele dramaet.

Denne behandlingen av rom består av fire hovedaspekter: sentrering, balansering, frontalitet og dybde. Personer eller gjenstander av betydning er for det meste i den midtre delen av filmens bilde og er aldri ute av fokus. Balansering refererer til visuell komposisjon, det vil si figurene som er jevnt fordelt over hele bildet. Handlingen er umerkelig rettet mot tilskueren (frontalitet), og scenen, belysningen (hovedsakelig 3-punkt-belysning, se over) og kostymer er særskilt utformet for å skille forgrunnen i bildet fra bakgrunnen (dybde).

Forbindelser mellom systemer

Tid- og rom-aspektet er underordnet det narrative element.

Litteratur

• Bordwell, David; Staiger, Janet; Thompson, Kristin (1985): The Classical Hollywood Cinema. New York: Columbia University Press. ISBN 0-231-06055-6.
• Bordwell, David; Staiger, Janet; Thompson, Kristin (september 2010): «The Classical Hollywood Cinema Twenty-Five Years Along», David Bordwell's website on cinema
• Salt, Barry (2009): Film Style and Technology: History and Analysis, 3. utg., Starword. ISBN 9780950906621

Eksterne lenker

• Classical Hollywood Cinema ved Jin Sang You 27. november 2012
• «Classical Hollywood Cinema»: history, poetics, narratology, and beyond, lenkesamling