Wikipedia

L’Oiseau Blanc

fransk fly brukt i et forsøk på å krysse Atlanterhavet

«L'Oiseau Blanc» var en fransk Levasseur dobbeltdekker som forsvant i 1927 under et forsøk på å gjennomføre den første non-stop transatlantiske flyvningen mellom Paris og New York for å konkurrere om Orteigprisen. Flyet ble fløyet av Charles Nungesser og François Coli, to franske flyverhelter fra første verdenskrig. Flyet tok av fra Paris den 8. mai 1927 og ble sist sett over Irland. Mindre enn to uker senere lyktes Charles Lindbergh i å fly fra New York til Paris med «Spirit of St. Louis», hvoretter han gjorde krav på prisen.

Postkort med L'Oiseau Blanc og Nungesser (v) og Coli (h)

«L'Oiseau Blanc»s forsvinning blir sett på som et av de største mysteriene i luftfartens historie.[1] Mange rykter har sirkulert om flyet og besetningen, men den gjengse oppfatningen på den tiden var at flyet sannsynligvis ble borte i et uvær over Atlanterhavet. Undersøkelser gjort på 1980-tallet indikerer at flyet sannsynligvis nådde Newfoundland, og kan ha havarert i delstaten Maine.

Minnet om Nungesser og ColiIs forsvinning lever videre, blant annet i mange filmer og museer. En gate i Paris har fått navn etter flyverne, og et minnefrimerke ble utgitt i 1967. Det er reist en statue ved Le Bourget til minne om det forsvunne flyet, og det står et minnesmerke ved klippen Étretat hvor flyet sist ble sett i Frankrike.

François Coli (til venstre) og Charles Nungesser poserer for fotografer før flyvningen. Coli er formelt kledt, mens Nungesser bærer en lang flyverdrakt.
Kart som viser L'Oiseau Blancs planlagte rute i 1927, fra Paris til New York

Bakgrunn

rediger

I 1919 satte hotelleier Raymond Orteig i New York opp en premie på 25 000 dollar til den første flyveren som gjennomførte en non-stop transatlantisk flyvning mellom New York og Paris i løpet av de neste fem år.[2] Siden ingen hadde klart det til da, fornyet han tilbudet i 1924, da flyteknologien hadde gjort store nok fremskritt til at mange ville forsøke.[3] De fleste ville fly fra New York til Paris, men noen franske flyvere planla å fly i motsatt retning, fra Paris til New York.

François Coli, en 45 år gammel og veteran fra første verdenskrig og mottaker av Æreslegionen, hadde foretatt mange rekordflyvninger over og rundt Middelhavet og hadde planlagt en transatlantisk flyvning siden 1923.[4] Hans opprinnelige plan var å fly med sin kamerat fra krigstiden, Paul Tarascon, et flyveress med 12 seire under krigen. De ble interessert i Orteigptisen i 1925, men sent 1926 ble deres Potez 25 ødelagt i et havari.[4] Tarascon ble sterkt forbrent og avsto fra sin plass i flyet til fordel for den 35 år gamle Charles Nungesser, et flyveress med over 40 seire i luftkamper, den 3. høyest rangerte blant de franske .[1][5][6]

Nungesser hadde planlagt et uavhengig forsøk på en solokryssing for å vinne Orteigprisen, men diskusjoner med konstruktøren, Pierre Levasseur, førte til at selskapets eiere insisterte på at Coli skulle bli med som navigatør i en ny to-seters variant av Levasseur PL.4.[4]

Konstruksjon og utvikling

rediger

Ved Pierre Levasseurs fabrikk i Paris arbeidet Nungesser og Coli tett med sjefsingeniør Émile Farret og produksjonssjef Albert Longelot med den nye dobbeltdekkeren Levasseur PL.8. Den var basert på Levasseur PL.4, som var utviklet for Aéronavale til det franske hangarskipet "Béarn". PL.8 var et konvensjonelt fly bygd med en ramme av tre, kledd med stoff, med et mannskap på to, som satt ved siden av hverandre i en åpen cockpit.

Større modifiseringer som ble utført var blant annet forsterkninger av kryssfinerskroget og fjerning av de to fremre cockpitene slik at cockpiten kunne gjøres bredere slik at Nungesser og Coli satt ved siden av hverandre. Vingespennet ble økt til om lag 15 meter. To ekstra drivstofftanker ble montert bak torpedoveggen. PL.8s tre drivstofftanker kunne romme 4 025 l bensin.[7]

I PL.8 var flere sikkerhetstiltak iverksatt i tilfelle nødlanding på havet. Bortsett fra små flottører festet direkte på undersiden av nedre vingepar, kunne understellet og haleskien kastes etter avgang for å redusere flyets vekt. Undersiden av skroget hadde fått en båtlignende fasong og ble gjort vanntett for landing på havet. Nungesser og Colis plan var å lande i sjøen i New York, foran Frihetsgudinnen.[5]

En W-12 Lorraine 12E Courlis 340 Hk motor med sylindrene i tre rekker i 60° vinkel mot hverandre, tilsvarende arrangementet som ble brukt i Napier Lion motorer ble installert. Motoren ble testet for å sikre at den ville vare gjennom hele turen, og var prøvekjørt i over 40 timer, mens den var i fabrikken i Paris.[1]

Ytterligere en PL-8 utstyrt med en Hispano-Suiza 12M, 500 Hk motor ble for øvrig bygget i 1928.

Flyets navn og utstyr

rediger

Flyet ble døpt L'Oiseau Blanc (som betyr Den hvite fuglen). Det var hvitmalt, slik at det skulle være godt synlig om de måtte nødlande i sjøen. Det var merket med den franske trikoloren, og flyskroget var dessuten prydet med Nungessers personlige logo som flyveress fra første verdenskrig: et dødningehode og korslagte knokler, stearinlys og en kiste på et sort hjerte.[8] Flyet hadde ingen radio, ettersom datidens radioer ble ansett som så upålitelige at det ikke var verdt den ekstra vekten. Navigering ble gjort etter stjernene, en av Colis spesialiteter fra hans tidligere flyvninger i Middelhavsområdet.[5]

 
Kartet viser L'Oiseau Blancs planlagte rute over det nordvestre Frakrike, England og Irland

Operativ historie

rediger

I april 1927 ble PL.8-01 fraktet fra fabrikken slik at Nungesser kunne begynne en serie med tester for å fastslå flyets ytelser. De fleste av disse ble utført rundt Villacoublay og Chartres. Selv om full last med drivstoff aldri ble fraktet under en flight, nådde han en fart på 207 km/t og en høyde på 4 900 m. Evalueringene var vellykket gjennom hele prøveperioden, uten at større endringer ble nødvendig. Det eneste tilfelle var at en brann brøt ut i hangaren hvor PL.8-01 hadde blitt lagret. Brannmerket stoff på øvre vingepar ble resultatet, dette ble reparert kort tid etterpå. Den 7. mai 1927, etter alle tester blitt gjennomført kunne flyet klargjøres for sin rekordforsøk, og ble fløyet fra Villacoublay til Le Bourget.[9]

Transatlantisk forsøk

rediger

Nungesser og Coli tok av fra fra Le Bourget flyplass i Paris, med kurs for New York, klokken 5:17 om morgenen den 8. mai 1927.[8][10] Deres PL.8-01 veide 5 000 kg ved takeoff, noe som var ekstremt tungt for et en-motors fly. Det gikk bare såvidt klar av en rekke med trær ved enden av plassen.[11] Sammen med en eskorte av franske jagerfly svingte Nungesser og Coli tilbake til flyplasen i lav høyde som planlagt og kastet understellet.

Den planlagte rute ville følge en storsirkel som ville ha tatt dem over den den engelske kanal, over den sydvestre delen av England og Irland, over Atlanterhavet til Newfoundland, så mot syd, over Nova Scotia, til Boston, og til slutt landing på sjøen i New York.[12][13]

Flyet ble eskortert til Frankrikes kyst av fire militærfly ledet av kaptein Venson, og observert i kystbyen Étretat.[11] En observasjon ble gjort av kommanderende offiser på den britiske ubåten H50 som skrev et notat i sin logg at han hadde observert en dobbeldekker i 300 m høyde, 20 nautiske miles sydvest av The Needles på Isle of Wight. I Irland ble et fly observert av en innbygger i byen Dungarvan og en katolsk prest rapporterte en observasjon over landsbyen Carrigaholt. Siden ble ingen flere verifiserte observasjoner gjort.[14]

Skarer av mennesker samlet seg i New York for å se den historiske ankomsten med titusener av mennesker samlet i Battery Park i Manhattan for å ha god sikt mot Frihetsgudinnen hvor flyet skulle lande. Rykter sirkulerte om at «L'Oiseau Blanc» hadde blitt observert langs sin rute, i Newfoundland, eller over Long Island.[5] I Frankrike kunne noen aviser rapportere at Nungesser og Coli hadde ankommet trygt i New York, noe som skapte en bølge av fransk patriotisme. «L'Oiseau Blanc» hadde fraktet en betydelig mengde med drivstoff, 4 000 l som kunne ha gitt dem om lag 42 timer i luften. Etter at den tiden hadde gått, uten noen meldinger om flyets skjebne, måtte man innse at flyet var tapt.[15] I Frankrike ble publikum skandalisert av aviser, slike som La Presse som hadde trykt falske rapporter om flyets ankomst, og sinne ble rettet mot de involverte selskaper, med demonstrasjoner i gatene.[16][17]

I tiden like etter deres forsvinning, ble en internasjonal undersøkelse iverksatt for å finne Nungesser og Coli. Aviation Digest sponset en velkjent pilot, Floyd Bennett, for å lete i området mellom New York og Newfoundland i ni dager. Canadian Ministry of Lands and Forests sendte også ut to letefly (det ene havarerte). Letemannskaper omfattet den franske marine, U.S. Navy og Royal Canadian Navy som lette langs ruten, inklusive Labrador, nordøstkysten av USA og området rundt St. Lawrence-elven.[14] Uten noe tegn til fly eller flyvere ble videre leting avlyst.[5]

Tolv dager etter Nungesser og Colis avreise fløy Charles Lindbergh alene med Spirit of Saint Louis. Han tok av fra New York på sin berømte ferd. Etter 33 timer og 30 minutter i lufta fikk han en helts velkomst da han landet i Paris, selv om franskmennene sørget over tapet av Nungesser og Coli.[18]

Mysteriet

rediger

Den gjengse oppfatning var at L'Oiseau Blanc havarerte i Atlanterhavet på grunn av en kraftig kastevind. Ikke desto mindre hevdet 12 vitner i Newfoundland og Maine å ha hørt flyet da det passerte. Beboere i Harbour Grace, Newfoundland rapporterte å ha sett et hvitt fly sirkle i tåke og skodde sent den 9. mai 1927. Da intet fly fantes på øya og ingen overflyvning var rapportert skrev de lokale aviser om "mysteriefly" . Hvis disse historiene var sanne, ville det bety at flyet lå langt etter ruten, da de i så fall hadde fløyet i 40 timer. Denne forsinkelse kunne forklares da flyet fløy mot den fremherskende vindretningen. Fiskere på Newfoundlandkysten rapporterte at været hadde slått om til kulde og dårlig vær som kunne ha forårsaket forsinkelsen.[8] I mai 1927 fant den amerikanske kystvakten en flyvinge i Napeague Bay ved Fort Pond Bay i Long Island Sound.[19][20] Det ble også rapportert at vrakdeler var sett 200 miles utenfor New Yorks kyst i august 1927.[21][22]

Mange rykter svirret om flyets forsvinning, inklusive en teori om at flyverne var blitt skutt ned av spritsmuglere i smuglerbåten Amistad[23] med tommyguns,[22] så vel som en teori om at Nungesser og Coli fremdeles var i live, og bodde hos indianere i Canada. I 1930 sirkulerte rykter om at L'Oiseau Blancs motor var funnet i Maine, men intet kunne bekreftes.[1] Senere historier dukket opp i 1948 at cariboujegere og pelsjegere hadde funnet flyvraket i Great Gull Pond i Newfoundland.

Fornyet interesse

rediger

Interessen for L'Oiseau Blanc fikk nytt liv på1980-tallet, etter at forfatteren Gunnar Hansen fra Northeast Harbor i Maine gransket og fant og publiserte en artikkel i juni 1980 utgaven av Yankee Magazine, med tittelen The Unfinished Flight of the White Bird.[24] Det dukket også opp historier i 1948, etter beretninger fra reinsjegere og pelsjegere som skulle ha funnet vrakdeler fra fly i Great Gull Pond i Newfoundland.[25]

En fornyet interesse for L'Oiseau Blanc ble vekket i 1980-årene, etter at frilansskribenten Gunnar Hansen fra Maine, gjorde undersøkelser og publiserte en artikkel i juni 1980-utgaven av Yankee Magazine, med tittelen "The Unfinished Flight of the White Bird".[24] Hansen skrev om Anson Berry (d. 1936), en eneboer som bodde i Machias, Maine, som hevdet at han om kvelden 9. mai 1927 hørte et fly med motorproblemer over den isolerte leiren hans ved Round Lake i Maine.[26] Berry hadde ikke vært istand til å se flyet på grunn av tåke og lave skyer, men hadde hørt noe som hørtes ut som et havari eller nødlanding i det fjerne.[27] Berry forsøkte å lokalisere havaristedet, men lyktes ikke.[28] Hansen og andre gjorde omfattende undersøkelser på 1980-tallet og fant flere andre vitner som mintes å ha hørt flyet på dets rute fra Nova Scotia og ned til det østlige Maine den dagen.

I 1984 gjorde den franske regjering en undersøkelse og konkluderte med at det var mulig at flyet hadde nådd Newfoundland.[12][16] I 1989 fremmet NBC i sin TV-serie Unsolved Mysteries en teori om at de to flyvere hadde kommet over havet, men havarerte og omkom i Maines skoger. En av Nungessers slektninger, William Nungesser, foretok flere turer til Maine for å lete, han fokuserte sin energi på nordsiden av Round Lake Hills i Washington County i Maine, og i området rundt Lake Winnipesaukee.[8]

Den kjente forfatteren Clive Cussler og hans NUMA forsøkte også å løse mysteriet, og lette etter flyet i Maine og i Newfoundland. De gjorde flere besøk på 1980-tallet, og intervjuet dusinvis av eldre vitner: jegere, fiskere og andre som sa de hadde sett eller hørt flyet passere i 1927. NUMA-ekspedisjonen ble kalt "Midnight Ghost",[6] etter Lindberghs sitat i sin bok The Spirit of St. Louis, hvor han sa at Nungesser og Coli hadde «vanished as midnight ghosts».[25][26] I 1992 reiste dykkere til Newfoundland og forsøkte å lokalisere og lete etter vrak i Great Gull Pond, men fant ingenting, og var ikke engang sikre på om de hadde funnet den rette innsjøen.[25][27] Andre innsjøer ble også undersøkt fra Machias til Chesterfield i Maine.[29]

 
På en stenvegg henger en stenplate som viser to ansikter i profil. Sammen ser de oppover og til høyre, mot himmelen. Begge med flyverhjelmer og den ene har en lapp over høyre øye. Plakett på museumsveggen i Étretat, Frankrike, til ære for Nungesser og Coli

Flere deler ble funnet, og selv om det ikke var tilstrekkelig til å trekke noen endelig konklusjon, pekte de i retning at L'Oiseau Blanc hadde nådd det amerikanske kontinentet. Lite av flyet ville være igjen siden det hovedsakelig var bygget av kryssfiner og canvas. De deler som mest sannsynlig ville ha tålt tidens tann, ville ha vært motoren og drivstofftankene av aluminum.[1][8][29][30] I Maine ble deler av stag og trevirke tilsvarende det som ble brukt i bygging av flyet funnet. Motordeler i metall som ikke var typiske for USA eller Kanada ble også funnet nær byen Machias. To lokale innbyggere beskrev et stort metallobjekt som «a really big motor» som hadde blitt trukket ut av skogen for å bli berget, langs en sti anlagt for skogsdrift.[8][25]

I 2011 rapporterte Wall Street Journal at et uoffisielt fransk team fokuserte på teorien om at flyet havarerte utenfor Canadas kyst etter å ha fløyet over Newfoundland.[31]

Arven

rediger

L'Oiseau Blancs forsvinning har blitt kalt «the Everest of aviation mysteries». TIGHAR, International Group for Historic Aircraft Recovery, har kalt flyet «History's Most Important Missing Airplane».[1] Det har blitt hevdet at dersom flyvningen hadde vært vellykket, ville ikke Lindbergh kunnet konkurrere om Orteigorisen, som var den eneste grunnen til hans forsøk. Da Lindbergh lykkedes med sin egen flyvning over Atlanterhavet, fikk han internasjonal oppmerksomhet for sin bedrift, muligens forsterket på grunn av 'L'Oiseau Blancs forsvinning, som skjedde bare dager tidligere. Det er også antydet at det var Lindberghs historiske suksess som ga et stort oppsving for den amerikanske flyindustrien.[29]

Et monument ble reist i Étretat i 1927 for å markere det siste stedet hvor flyet ble observert i Frankrike, men det ble ødelagt i 1942 av den tyske okkupasjonsmakten. Et nytt 24 m høyt monument, "Monument Nungesser et Coli" ble reist i 1963 på toppen av en av klippene. Det er også et museum i nærheten.[32][33]

 
En statue til ære for Nungesser, Coli og Lindbergh på Le Bourget-flyplassen ved Paris

Et annet monument i Frankrike ble avduket 8. mai 1928 på Le Bourget flyplass.[34] På en plakett er innskrevet A ceux qui tentèrent et celui qui accomplit (overs:«Til de som prøvde, og til den som lyktes»). Det franske postvesen ga ut et minnefrimerke i 1967, 40 år etter flyvningen for å minnes Nungesser og Colis forsøk.[35] En gate ved Stade Jean-Bouin i 16. arrondissement i Paris, "Rue Nungesser et Coli» har navn etter flyverne.

I 1928 fikk flere innsjøer i Ontario navn etter flyvere som hadde omkommet i 1927, vesentlig etter flyvere som hadde omkommet under Atlanterhavsflyvninger.[36][37] Blant disse er Coli Lake (51°19′N 93°35′V) og Nungesser Lake (51°29′N 93°31′V).

I 2008 var flyets understell, som er de eneste bekreftede gjenværende delene av flyet, utstilt i Musée de l'Air et de l'Espace (Det franske fly og romfartsmuseum) på flyplassen Le Bourget i Paris, stedet hvor L'Oiseau Blanc tok av.[18]

Spesifikasjoner

rediger
 
Postkort med 'L'Oiseau Blanc
  • Besetning = To
  • Lengde = 9,75 m
  • Vingespenn = 15 m
  • Høyde = 3,89 m
  • Vingeareal = 61,0
  • Vekt, tom = 1 905 kg
  • Vekt, lastet = 5 000 kg
  • Motor 1 x Lorraine-Dietrich 460 hk
  • Toppfart = 193 km/t
  • Marsjfart = 165 km/t
  • Rekkevidde = 7 000 km
  • Flytid = 40 timer
  • Marsjhøyde 7 000 m

Referanser

rediger
  1. ^ a b c d e f Godspeed, Charles and Francois. "The Secret of The White Bird." aero-news.net, 9. mai 2006. Besøkt 16. januar 2009.
  2. ^ Schneider, Keith. "Win fabulous prizes, all in the name of innovation." The New York Times, 12 November 2007.
  3. ^ Stoff 2000, pp. 24–25.
  4. ^ a b c McDonaugh 1966, p. 27.
  5. ^ a b c d e O'Mara, Richard. "Surviving Amelia." The Sun, 10. januar 1999.
  6. ^ a b "Curtain Call." Arkivert 21. oktober 2016 hos Wayback Machine. Tighar Tracks (TIGHAR), Volume 3, Issue 1, Våren 1987. Besøkt 17. januar 2009.
  7. ^ McDonaugh 1966, s. 29.
  8. ^ a b c d e f Wiggens, Bill. "Mystery of the White Bird." Air Classics, July 1999.
  9. ^ McDonaugh 1966, s. 30.
  10. ^ Berg 1999, p. 105.
  11. ^ a b McDonough 1966, p. 31.
  12. ^ a b Farrell, John Aloysius. "Unraveling the mystery of White Bird's flight." Boston Globe, 8 March 1987.
  13. ^ Will 2008, pp. 21–22.
  14. ^ a b Clayton, John. "The White Bird: Tracking an aviation mystery to NH." New Hampshire Sunday News, 28 May 2006.
  15. ^ Mosley 2000, p. 86.
  16. ^ a b "Nungesser & Coli disappear aboard The White Bird – May, 1927." Arkivert 30. august 2017 hos Wayback Machine. Ministry of Transport, Republic of France, June 1984 via tighar.org. Retrieved: 18 January 2009.
  17. ^ Wohl 2007, s. 10.
  18. ^ a b Ward, John W. "The Meaning of Lindbergh's Flight." American Quarterly (The Johns Hopkins University Press), Volume 10, Issue 1, Spring 1958, pp. 3–16. DOI=10.2307/2710171, jstor=2710171.
  19. ^ National Archives
  20. ^ Meridan Daily Journal June 9, 1927 -it is unknown if the wreckage was from the L'Oiseau Blanc or from the missing aircraft on Mansell James who had disappeared in 1919
  21. ^ US National Archives
  22. ^ a b Wreckage seen floating in August 1927?
  23. ^ Jackson, Joe, "Atlantic Fever: Lindbergh, His Competitors, and the Race to Cross the Atlantic", Farrar, Straus and Giroux, New York, 2012, Library of Congress card number 2011046068, ISBN 978-0-374-10675-1, page 257.
  24. ^ a b Hansen, Gunnar. "The Unfinished Flight of the White Bird." Arkivert 30. august 2017 hos Wayback Machine. Yankee Magazine, June 1980. Retrieved: 18 January 2009.
  25. ^ a b c d Laskey, Jane. "Uncovering ghosts." St. Cloud Times, 10 July 2007.
  26. ^ a b "Project Midnight Ghost ." Arkivert 8. august 2017 hos Wayback Machine. tighar.org, 2006. Retrieved: 18 January 2009.
  27. ^ a b "The White Bird." NUMA. Retrieved: 16 January 2009.
  28. ^ Bangor Daily News July 13, 1987
  29. ^ a b c Heins, Catherine. "White Bird's trail fading – Many convinced trans-Atlantic flier made it to Maine." Bangor Daily News, 29 July 1998.
  30. ^ Bangor Daily News Sept 11, 1986 p.8
  31. ^ Moffett, Sebastian. "Charles Lindbergh Won the Prize, but Did His Rival Get There First? A Countryman Tries to Unravel the Unsolved Mystery of Charles Nungesser's Last Flight." Wall Street Journal, 6 September 2011.
  32. ^ Lagarde, Michel. "Étretat naturellement belle." (in French). Arkivert 4. mai 2008 hos Wayback Machine. Office de Tourisme d'Etretat. Retrieved: 16 January 2009.
  33. ^ Schofield, Brian. "Hop over: five-day drives just across the Channel – France." Sunday Times, 22 September 2002.
  34. ^ La vie aerienne: Deux grand departs, ont eu lieu ce matin pour le record d’endurance. (in French) Journal des débats politiques et littéraires, 9 May 1928.
  35. ^ "Timbre Nungesser Coli" (in French). phil-ouest.com. Retrieved: 8 October 2009.
  36. ^ "St. Raphael Signature Site Strategy." Arkivert 27. september 2012 hos Wayback Machine. Ontario Ministry of Natural Resources (Toronto, Ontario), 2007, p 14. Retrieved: 19 July 2011.
  37. ^ "Lost Aviators: New Lakes Named." The West Australian (Perth, Western Australia), 16 January 1928, p. 13. Retrieved: 19 July 2011.

Litteratur

rediger
  • Berg, A. Scott. Lindbergh. New York: G.P. Putnam's Sons, 1999, First edition 1998. ISBN 978-0-42517-041-0.
  • Jackson, Joe. Atlantic Fever: Lindbergh, His Competitors, and the Race to Cross the Atlantic. New York: Farrar, Straus and Giroux, 2012. ISBN 978-0-37410-675-1.
  • McDonaugh, Kenneth. Atlantic Wings 1919–1939: The Conquest of the North Atlantic by Aeroplane. Hemel Hempstead, Herts, UK: Model Aeronautical Press, 1966. ISBN 978-0-85344-125-0.
  • Montague, Richard. Oceans, Poles and Airmen: The First Flights Over Wide Waters and Desolate Ice. New York: Random House, 1971. ISBN 978-0-39446-237-0.
  • Mosley, Leonard. Lindbergh: A Biography (Dover Transportation). Mineola, New York: Courier Dover Publications, 2000. ISBN 978-0-48640-964-1.
  • Stoff, Joshua. Transatlantic Flight: A Picture History, 1873–1939. Mineoloa, New York: Dover publications, Inc., 2000. ISBN 0-486-40727-6.
  • Will, Gavin. The Big Hop: The North Atlantic Air Race. Portugal Cove-St. Phillips, Newfoundland: Boulder Publications, 2008. ISBN 978-0-9730271-8-1.
  • Wohl, Robert. The Spectacle of Flight: Aviation and the Western Imagination, 1920–1950. New Haven, Connecticut: Yale University Press, 2007, First edition 2005. ISBN 978-0-30012-265-7.

Eksterne lenker

rediger

(en) L'Oiseau Blanc – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=L’Oiseau_Blanc&oldid=22754304»
  NODES
innovation 1
INTERN 3
Project 1