Leonhard Seppala

Leonhard Isaksen Seppala (1877–1967) var en norskfødt hundekjører og gullgraver i Alaska.

Leonhard Seppala
Født		14. sep. 1877 Skibotn
Død		28. jan. 1967 (89 år) Seattle
Beskjeftigelse		Oppdagelsesreisende, hundekjører, gold mining in Alaska, smed, fisker
Nasjonalitet		Norge (1877–) USA
Leonhard Seppala på Commons

Ti Seppala-hunder i Yukon

Foto: Isa Boucher

Seppala skapte seg tidlig et navn innenfor hundeløp ved å ofte vinne konkurransene han deltok i, samtidig som han behandlet hundene sine usedvanlig humant. Den store berømmelsen kom imidlertid etter hans innsats i serumløpet i 1925, hvor en stafett av hundekjørere fraktet antiserum til byen Nome i Alaska for å bekjempe en difteri-epidemi.

Seppala blir av mange ansett som tidenes dyktigste hundekjører. Han bidro da American Kennel Club godkjente sibirsk husky som en egen hunderase i 1930. En variant av denne kalles i dag for Seppala husky. I dag er hunderasen en populær familie- og utstillingshund, mens blandingsrasen alaska husky er dominerende innen hundekjøring.

Liv

Leonhard Seppala ble født i Skibotn i Storfjord og var av kvensk avstamning. Det kvenske navnet seppälä kommer av seppä ‘smed’ og endelsen -lä ‘sted’, dvs. ‘smedplassen’. Faren het Isak Isaksson Seppälä og var født i Junosuando i Tornedalen, Sverige. Moren Anne Henrikka var født Henriksdatter i Kvalvik i Lyngen, også hennes slekt har kvenske aner. Da Leonhard var to år gammel, flyttet familien til Skjervøy, der faren livnærte seg som smed og fisker, og bygget opp en relativt stor gård. Han var den fjerde blant ti søsken, og den eldste av de fire som overlevde barneårene, og måtte tidlig hjelpe til med arbeid hjemme. Tolv år gammel ble han med til Finnmark på fiske, noe som fortsatte hver vinter fram til 1897. Her traff han Jafet Lindeberg som senere dro til Alaska, fant gull og var med på å grunnlegge byen Nome.

Seppala-minnesmerket i Skibotn

20 år gammel flyttet Seppala til Kristiania (Oslo), hvor han arbeidet noen måneder på Akers mekaniske verksted og senere hos C. F. Andersens smie, hvor han avla svenneprøve som kleinsmed. I Kristiania fant han seg en kjæreste som han planla å gifte seg med, men som døde. Han reiste da tilbake til Skjervøy for å arbeide i farens smie.

Norske aviser, også i Nord-Norge, hadde hyppige artikler om Klondike fra høsten 1897 og utover. Kameraten Jafet Lindeberg kom tilbake fra Amerika med mengder av gull, og sa seg villig til å låne Seppala penger til billetten på betingelse av at han skulle jobbe for Lindeberg. Seppala slo til, og satte seg på båten til USA i 1900. Han gikk i land på Ellis Island, hvor immigrantene måtte gjennom en rekke inspeksjoner. Han reiste deretter til Nome via Seattle. Søsknene Asle, Sigurd Waldemar og Felicie dro også til USA.

Seppala giftet seg i 1909. Bruden het Constance og var fra Belgia. Hun kom til Alaska mellom 1906 og 1908 og de møttes da hun fikk arbeid som kokke og ble Seppalas kollega i The Pioneer Mining Company. Hun deltok også i hundesledeløp i Nome. Seppalas bror Sigurd døde i en ulykke i 1915. Søsteren Felice fikk datteren Sigrid, men døde også tidlig. Felices datter vokste derfor opp hos Leonhard og Constance Seppala.

Hundene

På en skjerpeekspedisjon, på jakt etter nye gullfelter, fikk Seppala sitt første møte med trekkhunder. På den tiden var hundesleden det mest effektive transportmiddelet i Alaskas villmark om vinteren. Seppala ble raskt fascinert av hundekjøring, og skaffet seg egne hunder i løpet av kort tid. Han var atletisk, og med sine 162 cm og 65 kilo hadde han en kroppsbygning som passet til å kjøre med hunder.

Seppala var i Nome ved Roald Amundsens ankomst etter dennes sensasjonelle gjennomseiling av Nordvestpassasjen i 1906. De møttes flere ganger senere. .

I 1913 planla Roald Amundsen en nordpolekspedisjon og bestilte trekkhunder og tilhørende utstyr fra Jafet Lindeberg, en av lederne i The Pioneer Mining Company. Lindeberg satte Seppala til å trene hundene, og tillot at hundene ble brukt i konkurranser inntil Amundsens ankom. Seppalas første løp var The Solomon Moose Burden Handicap Race i februar 1914, som han tapte. En måned senere deltok han i Safety Moose Burden Handicap Dog Race, og vant sin første seier. Sommeren 1914 avlyste Amundsen nordpolekspedisjonen og Pioneer beholdt hundene. Seppala fikk ansvar for stell og trening, og kunne bruke hundene i konkurranser.

De første Tsjuktsji-hundene hadde blitt importert fra Sibir til Alaska i 1908 for å delta i All Alaska Sweepstakes (et 657 kilometer langt løp fra Nome til Candle og tilbake) i 1909. I 1910 tok et sibirsk lag førsteplassen på rekordtid.

Jeg hørte ikke til dem som trakk det store lodd i gullgravingen i Alaska. Det får så være. Når alt kommer til alt så har det betydd mer for meg at jeg kom over i hundekjøringen, og at jeg lærte å stelle og omgås med polarhunder. Erfaringen har vist meg at man oppnår ikke topp-prestasjoner ved tvang og hard behandling. Gode hunder som kjenner sin herre, forstår hva som forlanges av dem og er alltid villige til å yte sitt ytterste.

Leonhard Seppala

Til å begynne med ble hundene nedsettende kalt «sibirske rotter» av hundekjørerne i Alaska, på grunn av sin beskjedne størrelse i forhold til de lokale sledehundene, men hundenes utmerkede temperament og utholdenhet gjorde dem raskt populære for transport, postkjøring og løp i Alaska.

Seppala deltok i sitt første All Alaska Sweepstakes i 1914; laget hans var uerfarent og han var nødt til å trekke seg midt i løpet. De tre neste årene vant han og hans sibirske lag. 1917 var det siste året All Alaska Sweepstakes ble arrangert, og Seppalas lag kom i mål fire og en halv time foran nestemann. Mellom 1914 og 1936 deltok Seppala i de fleste viktige hundesledeløp i Alaska og på Østkysten, bl.a. All Alaska Sweepstakes, Ruby Derby, Solomon Moose Burden, John Borden, Poland Spring Dog Derby, New England Point to to Point, Eastern International Dog Sled Champion Race og Ottawa International Dog Derby. Han vant ofte både førsteplassen og prisen for best hundehold.

Dette dannet grunnlaget for en berømmelse for Seppala som fortsatte inn i 1920- og 1930-tallet.

Hans utradisjonelle måte å behandle dyrene på ble lagt merke til. Han var en av de få som ikke brukte pisk, og han var kjent for å alltid ha med seg alle hundene i mål. Han brukte heller ikke tvang eller kjeft på dem. Seppala ble en foregangsfigur for humant behandling av trekkhunder, slik det var nedfelt i Nome Kennel Clubs regler fra 1908.

Plakett på minnesmerket på Skibotn

Serumløpet

Utdypende artikkel: Serumløpet til Nome

Da difteri brøt ut i Nome i januar 1925, med temperaturer ned i 45 minusgrader og vindstyrker på over 35 m/s, kunne ikke datidens primitive flyteknologi gjøre noe for å levere den nødvendige medisinen. I stedet ble serumet fraktet med tog fra Anchorage til Nenana, og videre i stafett med hundekjørere de siste 1085 kilometrene. Etter bare fem og en halv dag fullførte Gunnar Kaasen siste etappe, og kom fram til Nome med lederhunden «Balto» først i spannet.

Både Kaasen og Seppala brukte sibirske huskyer.

Leonhard Seppalas lag reiste den lengste strekningen; 547 km ut fra Nome og tilbake, gjennom de mest forræderske områdene av Alaskas villmark. De kjørte blant annet over den livsfarlige isen på Nortonsundet og fraktet serumet mer enn 145 km langs stafettruten. Til sammenligning kjørte de fleste andre kjørerne i serumløpet 50–80 km. Seppalas lederhund var den berømte løpsvinneren «Togo».

Epidemien og stafetten ble en mediebegivenhet i USA. Kaasen og «Balto» tok størstedelen av oppmerksomheten, og i oppstyret etterpå ble en statue av «Balto» reist i Central Park i New York. I Carl Barks' Donald-fortelling Gøy i Alaska (opprinnelig North of the Yukon, utgitt 1965) spiller hunden "Bjeffo" (eng: Barko) en sentral rolle, en tydelig henvisning til Seppolas hund Balto.

Serumløpet til Nome er kjent som «The Great Race of Mercy» eller «Kappløpet med døden». Det årlige Iditarodløpet følger deler av samme løype, og utgir en hederspris i Seppalas navn til den føreren som har tatt best vare på hundene sine.

Etter det store løpet

Nordmennene visste å utnytte publisiteten de fikk etter Serumløpet; både Kaasen og Seppala brukte flere år på å turnere det nordamerikanske kontinentet. Det var enda ikke kjent at sigaretter var helseskadelig, og Seppala opptrådte blant annet som reklamefigur for Lucky Strike.

Seppala hadde med seg rundt 40 av sine hunder når han turnerte. Mellom 1927 og 1932 kjørte han flere løp på østkysten, hvor han raskt la de lokale konkurrentene og deres større, tregere hunder bak seg. Seppala var også dommer i mange hundeløp. Den store entusiasmen for sledehundløp som fantes i den regionen gjorde det mulig for Seppala og hans parter Elizabeth Ricker å etablere en sibirsk kennel i Poland Spring i Maine. Dette var begynnelsen på den sibirske huskyens utbredelse.

Seppala hadde gjort noen forsøk på å finne gull på egen hånd, men klarte aldri å tjene noe på denne virksomheten. Han fant ut at det mest lønnsomme i lengden var å fortsette å jobbe for gruveselskapet, hvor han hovedsakelig hadde vært oppsynsmann for vannkanaler. Han ble etter hvert forfremmet. I 1928 flyttet han til nærheten av Fairbanks i Alaska.

Hundekjøring var demonstrasjonsgren ved Vinterlekene i Lake Placid i 1932, og Seppala var en av 13 deltakere. Her tok han sølv. Elizabeth Ricker skilte seg fra sin ektemann Edward Payson Ricker og giftet seg med Kaare Nansen (sønn av Fridtjof Nansen) i 1931. De reiste på bryllupsreise til Norge før de bosatte seg i Canada. Hun utga i 1930 en roman om Seppalas eventyr (hun sa det var «ord for ord, eftersom han fortalte») om Seppala på engelsk i 1930, før ekteskapet med Nansen. To år senere (1932) oversatte hennes nye mann (Nansen) boka til norsk, med en del informasjon fra originalutgaven utelatt..

Etter å ha trukket seg tilbake, flyttet Seppala i 1946 med sin kone til Seattle, hvor han bodde til sin død. I 1950 besøkte han Norge og Skjervøy for siste gang, og ble utnevnt til æresmedlem i Norges Trekkhundforbund og Tromsø og omegn trekkhundklubb. Han ble også intervjuet på radio, og fortalte blant annet at han betraktet seg som heldig som aldri ble rik på gull, fordi de fleste av hans gamle kamerater som hadde blitt rike, nå var døde. Selv hadde han holdt seg i god form på grunn av livet med hundene.

I 1958 og 1963 ga han Tromsø Museum flere gjenstander fra sin tid i Alaska. Den største samlingen finnes imidlertid på Univerisity Museum of Alaska. I 1967 oppkalte Tromsø kommune Leonhard Seppalas veg etter ham.

Etter et slag i 1961 blir Seppala avhengig av stokk. Han døde i 1967, og asken hans ble spredt av Constance i Iditarod-løypa i Knik, Alaska. Constance døde i 1969. Slektninger reiste et minnesmerke for ham i Skibotn i juni 1999.

I dag er Seppala regnet som den sibirske huskyens far, og rasen ble godkjent som en registrert rase av American Kennel Club i 1930. Det årlige Seppalaløpet i Norge er et minneløp over Seppalas seruminnsats. Seppalaløpets vandrepokal er Seppalas premie fra hans seier i The Eastern International Dog Sled Champion Race i 1929.

Litteratur

• Elizabeth Nansen; Seppala, hundekjøreren. Norsk utgave ved Kaare Nansen, Gyldendal forlag, 1932. 247 sider.
• «En prat med hundekjøreren og gullgraveren Leonhard Seppala» I: Polarboken, 1950, s 32ff
• Leonhard Seppala. «Litt om hundekjøring og andre ting» I: Polarboken, 1955, s 7ff
• Einar Sæter. Gullfeber : norske gullgravarar i Klondike og Alaska. Samlaget, 1996. ISBN 82-521-4769-0
• Asbjørn Jaklin. «Som en romanfigur av Jack London» I: Nordlendinger til tusen. Nordlys, 1999. ISBN 82-91668-09-4. Se også polarhistorie.no Arkivert 26. mars 2009 hos Wayback Machine.
• Nina Kristin Nilsen. Sepp: en biografi om Leonhard Seppala, Cappelen Damm, 2017. 246 sider.

Eksterne lenker

• (en) Leonhard Seppala – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Leonhard Seppala – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Om Leonhard Seppala Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine. - radioopptak fra NRK (audio), 1950, intervju med Seppala
• (en) Bilder av Leonhard Seppala - Alaska's Digital Archives