Lockheed Orion

Lockheed Modell 9 Orion er et én-motors passasjerfly bygget i 1931 for kommersielle flyselskaper. Det var det første passasjerfly med opptrekkbart understell og var raskere enn mange militærfly på den tiden. Det var konstruert av Richard A. von Hake, og var det siste monoplan bygget av trematerialer som ble bygget av Lockheed Aircraft Corporation.

Lockheed Orion
Lockheed L-9C Orion "Shellightning" i oktober 1932
Informasjon
Rolle		Passasjerfly
Produsent		Lockheed Aircraft Company
Designet av		Richard A. von Hake
Første flyvning		1931
Introdusert		mai 1931
Utfaset		1947
Status		Pensjonert
Brukt av		Bowen Air Lines Swissair
Antall produsert		35
Enhetspris		$25 000
Utviklet fra		Lockheed Altair

Overlevende

Lockheed bygde til sammen 35 Orions til en pris på 25 000 dollar. Det er ikke kjent om noen overlevde etter 1940-tallet, bortsett fra det ene som eksisterer i dag. Denne enslig gjenværende Orion ble opprinnelig bygget som en eksperimentell Altair med metallskrog. Denne Altair (bygget i 1931) ble skadet under en landing i Columbus, Ohio i 1933. Det ble returnert til Lockheed hvor den ble bygget om i 1934 til en Orion 9C konfigurasjon av den opprinnelige konstruktør, Richard A. von Hake, og andre som jobbet gratis under en treg periode da Lockheed fabrikken gikk konkurs. Orion var det siste fly som ble bygget mange elementer fra tidligere Lockheed-kostruksjoner. Det brukte først og fremst alle elementer fra Altair, men inkluderte en spiss cockpit, lik Vegas, pluss NACA cowling, først brukt i Air Express. Lockheed brukte det samme grunnleggende skrog og vinger for alle disse tre design. Orion hadde lukket kabin med plass til seks passasjerer. Orion fikk typedertifikat 6. mai 1931.

Et argument har vært reist som siden flykropp, vinger og hale av begge fly er identiske, og at det også ble gjenoppbygd av den opprinnelige konstruktør på Lockheeds anlegg kan det betraktes som en faktisk Orion i stedet for en modifisert Altair. I alle fall, den ble solgt til Shell Aviation Corp., malt gul-oransje og rødt og fikk navnet '"Shellightning."' Den ble brukt av Shells aviation manager, James H. Doolittle, på cross country flyvninger. Jimmy Doolittle har gjort i hundrevis av turer i denne Lockheed, og flyet blir vist på fystevner, ved åpning eller jubilerer av flypasser.

I 1936 var "Shellightning" igjen involvert i en ulykke, i St. Louis, og ble lagret der. To år senere ble Paul Mantz rammet av «fartsbasillen» i tillegg til hans filmvirksomhet. Han kjøpte den skadede "Shellightning" og fikk det gjenoppbygd på Parker Air College i St. Louis, Missouri, med en mer kraftfull Wright Cyclone motor og noe effektivisering for å økt hastigheten. Det ble malt rød med hvit trim og Mantz konkurrerte om Bendixtroféet i 1938 og 1939, kommer på tredje begge ganger. I 1943 solgte han solgte fly, og det gikk gjennom en serie av eiere til Mantz kjøpte den tilbake i 1955. Han beholdt eiendomsretten til solgte det til TallMantz Aviation, Inc. i 1962.

I 1964 ble flyet parkert Orange County Airport, nå i John Wayne lufthavn, i blå-hvitt American Airways-trim. En gang på 1960-tallet ble det kjøpt av Swiss Air og ombygd til flydyktig status av Fokkers restauraterings team og er utstilt på Det sveitsiske transportmuseum i Luzern i Sveits i livery av den opprinnelige Swiss Air Orion.

Spesifikasjoner (L-9D)

Den eneste eksisterende Orion, Sveits Transportmuseum, Lucerne

Tekniske data
Mannskap	1
Lengde	8,43 m
Vingespenn	13,04 m
Høyde	2,95 m
Vingeareal	27,32 m²
Vekt (uten last)	1 551 kg
Vekt (maksimalt)	2 360 kg
Motor	1 × Pratt & Whitney Wasp S1D1 (1 × 404 kW)
Ytelser
Maksimal hastighet	354 km/t
Rekkevidde	1 250 km
Marsjhøyde	6 705 m
Passasjerer	6

Eksterne lenker

• Lockheed L.9 Orion Arkivert 30. september 2018 hos Wayback Machine.

Autoritetsdata