Wikipedia

M1 Karabin

halvautomatisk karabingevær

United States Carbine, M1, også kjent som M1 Carbine (approbert av Forsvaret som selvladekarabin (SLK), også kjent som US karabin eller M1 karabin) er en amerikansk halvautomatisk karabin som ble utstedt til det amerikanske forsvaret under andre verdenskrig, Koreakrigen og Vietnamkrigen.[1]

M1 Carbine
Basisdata
OpphavslandUSAs flagg USA
TypeKarabin
Produsent(er)Se artikkel
Innført1941
Utfaset1973
Bruker(e)USA og de allierte, Israel, Norge, Sør-Vietnam, Brasil, Sør-Korea
Tekniske data
Kamring.30 Carbine
MekanismeHalvautomatisk
Vekt2,36
Lengde904
Magasinkapasitet15 og 30
SiktemidlerHullsikte

M1 karabinen ble produsert i flere varianter og ble mye brukt av paramilitære og politistyrker over hele verden etter andre verdenskrig. M2-karabinen er den selektive utgaven av M1 karabinen, som kan skyte i både halvautomatisk og helautomatisk. M3 karabinen var en M2 karabin med et aktivt infrarødt siktesystem.[2]

Til tross for at den har et lignende navn og fysisk ytre utseende, er ikke M1 karabinen en karabinversjon av M1 Garand riflen.

1. juli 1925 begynte den amerikanske hæren å bruke den nåværende navnekonvensjonen der «M» er betegnelsen for «Model» og tallet representerer den sekvensielle utviklingen av utstyr og våpen.[3] Derfor var «M1 karabin» den første karabinen utviklet under dette systemet. «M2 karabin» var den andre karabinen utviklet under systemet, osv.

Utviklingshistorie

rediger

Begrensninger for våpen i det amerikanske arsenalet

rediger

Før andre verdenskrig mottok den amerikanske hærens våpenavdeling rapporter om at M1 riflen var for tung og uhåndterlig for mange støtteavdelinger (stab, artillerister, radiomenn osv.). Under feltøvelser før og tidlig i krigen ble det oppdaget at M1 Garand begrenset soldatenes bevegelighet ved at den ofte satte seg fast i vegetasjon eller tippet hjelmen fremover. Riflen gled også av skulderen med mindre den ble båret diagonalt, noe som hindret bruk av standard feltsekker.[4]

Tysklands bruk av fallskjermstyrker til overraskelsesangrep bak fronten utløste et behov for et nytt, kompakt infanterivåpen.[5][6] Det skulle være lettere enn både Thompson maskinpistolen og M1 riflen, men med større rekkevidde, presisjon og ildkraft enn en pistol.[5] Hæren bestemte at en karabin kunne oppfylle disse kravene, og spesifiserte at den nye modellen ikke skulle veie mer enn 2,3 kg og ha en rekkevidde på 270 meter.[7][8] En versjon med sammenleggbar kolbe ble også utviklet for fallskjermsoldater.[9]

Design

rediger

I 1938 ba infanterisjefen våpenavdelingen om å utvikle en lett rifle eller karabin, men kravet ble formelt godkjent først i 1940. Winchester utviklet .30 Carbine-ammunisjonen, men leverte ikke en karabindesign da de jobbet på Winchester G30 riflen, opprinnelig designet av John Moses Browning. Etter Browning døde, ansatte Winchester David Marshall Williams, kjent for sitt kortslags gasstempel, for å fullføre arbeidet. Williams’ endringer resulterte i .30 M2 Winchester Military Rifle.

Flere av de første karabinprototypene ble vurdert som utilfredsstillende av våpenavdelingen.[8] Major René Studler så potensialet i Winchesters M2 design og ba om en prototype raskt. På 13 dager laget Winchester teamet en nedskalert modell basert på Williams' siste .30-06 M2, som umiddelbart vakte hærens interesse.[10][11]

Etter tester i 1941 ble en forbedret modell utviklet, og Winchester vant kontrakten. Den ble standardisert som M1 karabinen 22. oktober 1941. Historien inspirerte filmen Carbine Williams (1952), selv om Williams’ bidrag hovedsakelig var hans gasstempel. Williams jobbet isolert fra resten av teamet, og hans endelige design kom først i desember, etter at M1 karabinen var valgt. Winchesters Edwin Pugsley understreket at M1 karabinen var et samarbeid mellom flere ingeniører og teknologier.[12]

Egenskaper

rediger

Ammunisjon

rediger

.30 Carbine-patronen er en rimløs versjon av den gamle .32 Winchester Self-Loading-patronen, men med nyere krutt som øker kraften med ca. 27 %. En standard .30 Carbine-kule veier 110 grains (7,1 g) og har en utgangshastighet på 610 m/s og en energi på 1 311 joule fra M1 karabinens løp.

Sammenlignet er .30-06 Springfield-patronen i M1 Garand nesten tre ganger så kraftig, mens .30 Carbine patronen er dobbelt så kraftig som .45 ACP-patronen i Thompson maskinpistolen.[13] Karabinen gir derfor bedre rekkevidde, presisjon og gjennomtrengningsevne enn maskinpistolen, samtidig som den veier halvparten og bruker lettere ammunisjon.[14]

M1 karabinen plasseres mellom maskinpistol og automatgevær og regnes som en forløper til dagens personlige forsvarsvåpen.[15] En annen nyhet var bruken av ikke-korroderende tennhetter for å forhindre skader på gassystemet, som ikke kunne demonteres i felt.[16][17]

Sikter, rekkevidde og nøyaktighet

rediger

M1 karabinen kom først med et enkelt sikte med to innstillinger: 150 og 300 yards (140 og 270 m).[18] Felttester viste imidlertid at siktet var utilstrekkelig, og i 1944 ble det erstattet med et justerbart sikte med fire innstillinger: 100, 200, 250 og 300 yards, samt vindjustering.

På 100 yards (91 m) kan M1-karabinen oppnå grupperinger på 3–5 tommer (76–127 mm), som er tilstrekkelig for nærforsvar. Den har en maksimal effektiv rekkevidde på 300 yards (270 m), men kulefallet er betydelig etter 200 yards (180 m). Dermed er den praktiske rekkevidden omtrent 200 yards.[19][20]

Magasiner

rediger

M1 karabinen ble først levert med et rett 15 skudds magasin. Da M2 karabinen ble introdusert i oktober 1944,[21] kom også et buet 30 skudds magasin, kjent som «bananmagasin».[22] Etter andre verdenskrig ble 30 skudds magasinet standard for både M1 og M2, selv om 15 skudds magasinet var i bruk helt til slutten av Vietnamkrigen.[14]

Det mest brukte tilbehøret til M1 karabinen var en magasintaske som ble tredd over kolben og holdt to ekstra 15 skudds magasiner. Etter introduksjonen av 30 skudds magasinet, begynte soldater å tape to magasiner sammen, kjent som «jungelmagasin». For å erstatte tapemetoden lanserte hæren en metallklemme for å feste to magasiner sammen.[23]

De tyngre 30 skudds magasinene passet dårlig i den originale M1 karabinens magasinholder, som var designet for 15 skudds magasinet. Dette kunne føre til at magasinet vippet, noe som svekket påliteligheten, eller falt ut. For å løse problemet ble eldre M1 karabiner utstyrt med type IV magasinholderen fra M2, som sikret bedre feste.[24]

Tidlige rapporter viste også at soldater i kamp ofte forvekslet magasinutløseren med sikringen, noe som førte til at magasinet falt ut. Som løsning ble sikringen redesignet til en roterende spak.[25]

Tilbehør

rediger

Opprinnelig hadde ikke M1 karabinen bajonettfeste, og soldater fikk ofte M3 kampkniv. På forespørsel ble karabinen modifisert i 1945 for å inkludere et bajonettfeste på løpet.[26] Få slike karabiner nådde fronten før slutten av andre verdenskrig, men etter krigen ble mange M1 karabiner utstyrt med bajonettfeste under arsenaloppgraderingene. Ved Koreakrigen var dette standard, og nå er det sjeldent å finne en original M1 karabin uten bajonettfeste. M1 karabinen bruker M4 bajonetten, basert på M3 kniven, som senere inspirerte M5, M6 og M7 bajonettene.

En versjon med foldestokk, M1A1, ble utviklet for fallskjermsoldater. Inland Division av General Motors produserte 140 000 av disse i 1942, først til 82. og 101. luftbårne divisjoner og senere til alle amerikanske fallskjermenheter og marinekorpset. M1A1 stokken låses ikke i åpen eller lukket posisjon, men holdes på plass av en fjærbelastet kam.[21]

Under restaurering ble M1 karabinene oppgradert med nye deler som magasinfeste, baksikte og bajonettløse løpsbånd. Mange halvautomatiske M1 karabiner ble også ombygd til helautomatiske M2 karabiner ved hjelp av konverteringssett som inkluderte modifisert avtrekkerhus og sikring for både halv- og helautomatisk skyting.[27]

Under krigen ble T23 (M3) flammedemper utviklet, men den ble først brukt på M3 karabinen. M2 karabintester førte også til en forespørsel fra hæren som resulterte i T13-rekylbremsen, godkjent i september 1945.[28][16]

Produksjon

rediger

Mer enn 6,1 millioner M1 karabiner ble produsert, noe som gjorde den til det mest produserte håndvåpenet for det amerikanske militæret under andre verdenskrig. Selv om designet kom fra Winchester, ble de fleste karabinene laget av andre selskaper. Inland divisjonen i General Motors var største produsent, men selskaper som IBM, Underwood Typewriter Company og Rock-Ola Manufacturing Corporation bidro også. De fleste produsentene laget ikke alle delene selv, men kjøpte fra andre leverandører som Marlin Firearms eller Auto-Ordnance. Delene måtte være utskiftbare, og produksjonsdeler ble ofte sendt mellom selskaper for å holde opp produksjonstakten. En uvanlig kombinasjon var «Un-quality»-merket, laget av Underwood og Quality Hardware, med deler fra Union Switch and Signal.[29]

Etter krigen ble mange karabiner restaurert med blandede deler, så originale eksemplarer fra krigen er spesielt ettertraktede blant samlere.[30]

Stridsbruk av USA

rediger

Andre verdenskrig

rediger

M1 karabinen med sin svakere .30-kaliber patron var ikke opprinnelig ment som et hovedvåpen for infanteriet, men den overgikk .45-kaliber maskinpistoler i både presisjon og gjennomslagskraft, samtidig som den lettere ammunisjonen tillot soldater å bære mer.[5] Karabinen ble raskt utbredt blant offiserer, fallskjermjegere, underoffiserer, ammunisjonsbærere og andre soldater i frontlinjen. De første M1 karabinene ble levert i midten av 1942, med prioritet til de europeiske styrkene.[31]

En standard amerikansk infanterikompanis utrustning inkluderte 28 karabiner: ni i kompani-hovedkvarteret, seksten i våpenplutongen og én i hver av de tre geværplutongene.[32]

Karabinen fikk ros for sin kompakte størrelse, lette vekt og ildkraft, men blandede tilbakemeldinger fra frontlinjene, særlig under operasjoner på Sicilia i 1943 og senere i 1944, indikerte manglende gjennomslagskraft. I det asiatiske stillehavsområdet var karabinen populær i jungelkrigføring, men hadde begrenset stoppkraft i tett kamp, spesielt i Filippinene, der rapporter om svak gjennomslagskraft kom fram.[33][34][35]

Bruken av ikke-korrosive tennhetter viste seg ideell i fuktige områder i Stillehavet, hvor korrosjon var et problem, men noen soldater i Europa rapporterte feiltenning på grunn av fukt.[16][17]

Koreakrigen

rediger

Under Koreakrigen erstattet M2 karabinen i stor grad maskinpistolen i amerikanske styrker og ble den mest brukte karabinvarianten,[36] selv om halvautomatiske M1 også ble mye brukt, særlig blant støttetropper.[37][38][39] Karabinen fikk imidlertid et rykte for å låse seg i sterk kulde, noe som ble sporet til svake returfjærer, frosne deler på grunn av tykk olje og redusert rekylkraft ved lave temperaturer.[40][41]

Soldater klaget også på at karabinens kuler ofte ikke stoppet tungt påkledde eller utstyrsladede nordkoreanske og kinesiske soldater, selv på kloss hold.[42][43] I noen tilfeller beordret marinesoldater fra 1st Marine Division karabinskyttere til å sikte mot hodet.[44][42] Selv fiendtlige soldater som brukte erobrede karabiner mislikte våpenet av samme grunn.[45]

En offisiell evaluering fra 1951 rapporterte at det var få bevis for karabinens treffsikkerhet over 50 meter, og at 95 % av drapene med karabinen skjedde på kortere avstand. Evalueringen nevnte også at soldatene ofte sløste ammunisjon i kamp før de lærte å bruke den automatisk ild-funksjonen fornuftig, noe som krevde erfaring og kamptrening.[40]

Til tross for sitt blandede rykte, gjorde M2 karbinens ildkraft den ofte til det foretrukne våpenet når det kom til nattpatruljer i Korea.[40]

Vitenamkrigen

rediger

M1 og M2 karabiner utstedt til amerikanske styrker ble først gitt til amerikanske militærrådgivere i Vietnam i 1956, senere også til U.S. Air Force Security Forces og spesialstyrker i hæren. Disse karabinene begynte å bli erstattet av M16 i 1964, og var generelt ute av tjeneste på 1970-tallet. Ved krigens slutt var det anslått at totalt 1,5 millioner M1 og M2 karabiner var igjen i Vietnam.[46]

Minst 793 994 M1 og M2 karabiner ble overført til Sør-Vietnamesiske styrker og var mye brukt gjennom Vietnamkrigen.[47] Flere av disse karabinene ble også tatt til fange av Viet Cong,[48] og noen ble modifisert ved å forkorte løpet og/eller kolben for å gjøre dem mer kompakte. Selv om karabinens lette vekt og høye ildhastighet gjorde den godt egnet for småvokste soldater, ble den ansett for å ha utilstrekkelig slagkraft og gjennomtrengning. Etter hvert ble karabinen utkonkurrert av AK-47 automatgeværet.[14]

Norske forhold

rediger

Avdelinger i det norske forsvaret var satt opp med US Karabin frem til ca. 1970.[49] Utfasingen av våpenet startet med leveringen av enhetsriflen AG-3 fra Kongsberg Våpenfabrikk.[50]

Produsenter (antall i parentes)

rediger
  • Inland (2 632 097)
  • Winchester Repeating Arms (828 059)
  • Underwood (545 616)
  • Saginaw Gear (517 212)
  • Irwin-Pedersen (produsert av Saginaw)
  • National Postal Meter (413 017)
  • Quality Hardware (359 666)
  • IBM (346 500)
  • Standard Products (247 100)
  • Rock-Ola (228 500)

Referanser

rediger
  1. ^ «M1 Carbine: The collector's item you can actually use». Guns.com. 6. juni 2013. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. 
  2. ^ Military Small Arms of the 20th Century (7th utg.). Krause Publications. 10. februar 2000. s. 290. ISBN 978-0-87341-824-9. 
  3. ^ International Encyclopedia of Military History. James C. Bradford. Routledge, 1 Dec 2004. p. 886
  4. ^ Dabbs, Will (21. januar 2019). «THE CARBINE CONUNDRUM: Two Steps Forward, One Step Back». Arkivert fra originalen 8. februar 2023. 
  5. ^ a b c Shots Fired In Anger (2nd Revised & Enlarged utg.). Washington, D.C.: National Rifle Association of America. 1981. s. 394. ISBN 978-0-935998-42-9. 
  6. ^ World War II Small Arms . Chartwell House. 1. mai 1989. s. 130. ISBN 978-0-88365-403-3. 
  7. ^ Archived at Ghostarchive and the «M1 Carbine at 300 Yards». YouTube. 2. oktober 2012. Archived from the original on 3. mai 2017. Besøkt 3. november 2024. : «M1 Carbine at 300 Yards» (Video). YouTube. 2. oktober 2012. 
  8. ^ a b M1 Carbine: Design, Development & Production. The Gun Room Press. 1988. ISBN 0-88227-020-6. «contains many Ordnance documents related to the "Light Rifle" specification that led to the M1 carbine» 
  9. ^ Herbert, Terril. «Gun Review: Inland M1A1 Paratrooper Carbine in .30 Carbine». Arkivert fra originalen 1. desember 2022. 
  10. ^ 'Carbine' Williams: Myth & Reality (February 2009 Reprint). The American Rifleman. NRA Publications. 7. april 2016. 
  11. ^ Bishop, Chris (1998). The Encyclopedia of Weapons of World War II. New York: Orbis Publishing Ltd. ISBN 0-7607-1022-8. .
  12. ^ E.H. Harrison, "Who Designed the M1 Carbine?", in U.S. Caliber .30 Carbine, NRA American Rifleman Reprint.
  13. ^ Shots Fired In Anger (2nd Revised & Enlarged utg.). Washington, D.C.: National Rifle Association of America. 1981. s. 394. ISBN 978-0-935998-42-9. 
  14. ^ a b c Green Beret in Vietnam: 1957–73. Osprey Publishing. 20. juni 2012. s. 41. ISBN 978-1-78200-051-8. 
  15. ^ Shots Fired In Anger (2nd Revised & Enlarged utg.). Washington, D.C.: National Rifle Association of America. 1981. s. 394. ISBN 978-0-935998-42-9. 
  16. ^ a b c Ordnance Went Up Front (1st utg.). R&R Books. 1993. s. 240, 293–297. 
  17. ^ a b With British Snipers To The Reich. Lancer Militaria. 1988. s. 191–195. «Small-statured men such as Capt. Shore and Sgt. Audie Murphy liked the carbine, as its small stock dimensions fit them particularly well.» 
  18. ^ «BASIC FIELD MANUAL - U.S. CARBINE, CALIBER .30, Ml» (PDF). War Department. 20. mai 1942. Arkivert fra originalen (FM 23-7) 5. april 2023. 
  19. ^ Cartridges of the World (6th utg.). Iola, WI: DBI Books Inc. 1997. s. 52,127. ISBN 978-0-87349-033-7. 
  20. ^ Jane's Gun Recognition Guide. Harper Collins Publishers. 20. september 2005. s. 330. ISBN 978-0-00-718328-9. 
  21. ^ a b «The M1 carbine – short history». RJ Militaria. Arkivert fra originalen 25. april 2023. Besøkt 29. oktober 2015. 
  22. ^ US Marine Corps 1941–45. Osprey Publishing. 15. mai 1995. s. 14. 
  23. ^ Leroy Thompson (2011). The M1 Carbine. Bloomsbury USA. s. 57. ISBN 978-1-84908-619-6. 
  24. ^ «Carbine magazine catches». Civilian Marksmanship Program. januar 2010. Besøkt 10. februar 2016. 
  25. ^ M1 Carbine: America's Unlikely Warrior. Guns & Ammo. 6. oktober 2014. «The M1 carbine (M1A1 shown) was one of America's most widely used arms in three major conflicts and a popular lend/lease item to Allied countries.» 
  26. ^ «Collecting The M1 carbine». RJ Militaria. Arkivert fra originalen 28. januar 2023. Besøkt 29. oktober 2015. 
  27. ^ Cartridges and Firearm Identification (1st utg.). CRC Press. 26. november 2012. s. 254. ISBN 978-1-4665-0206-2. 
  28. ^ War Baby: The U.S. Caliber .30 Carbine, Vol. 1 (1st Limited utg.). Collector Grade Publications. 1992. s. 621–623. ISBN 978-0-88935-117-2. 
  29. ^ «UN-QUALITY Stamp». 11. november 2013. Arkivert fra originalen (Photo) 11. november 2013. 
  30. ^ «A Pocket History of the M1 Carbine». Fulton Armory. Arkivert fra originalen 12. oktober 2007. 
  31. ^ GI: The US Infantryman in World War II. Osprey Publishing Ltd. 21. november 2003. s. 33–35. ISBN 1-84176-739-5. «Officers were issued .45 M1911 pistols as individual weapons until 1943, when they were issued the M1 carbine in place of the pistol» 
  32. ^ «T/O&E 7-17 Infantry Rifle Company» (PDF). U.S. Government (War Department). 26. februar 1944. Arkivert fra originalen (PDF) 5. april 2023. Besøkt 15. juni 2018. 
  33. ^ The Deadly Brotherhood: The American Combat Soldier in World War II. New York: Random House Publishing. 27. april 1998. s. 52. ISBN 978-0-89141-655-5. «Armored infantryman Herb Miller, of the U.S. 6th Armored Division, pointed out one of the M1's strong points, "I was very happy with the carbine... It's fast, it's easy to use in a hurry. For churches and houses and things like that, it was good".» 
  34. ^ War and Peace in the Space Age. New York: Harper and Brothers. 1958. s. 57, 63. «Col. Gavin's love affair with his M1A1 carbine ended in Sicily, when his carbine and that of Maj. Vandervoort jammed repeatedly. Noticing that carbine fire rarely suppressed rifle fire from German infantry, he and Vandervoort traded with wounded soldiers for their M1 rifles and ammunition; Gavin carried an M1 rifle for the rest of the war.» 
  35. ^ Seven Roads To Hell. New York: Presidio Press. 14. april 1999. s. 153–154. ISBN 0-440-23627-4. «Burgett, a machine-gunner in the 101st Airborne from Normandy to the Battle of the Bulge, witnessed several failures of the .30 carbine to stop German soldiers after being hit.» 
  36. ^ Arms of the Chosin Few. American Rifleman. 2. november 2010. 
  37. ^ The M16. Osprey Publishing. 20. desember 2011. s. 6. 
  38. ^ Winter of the Yalu. Changjin Journal. desember 1982. Arkivert fra originalen 7. april 2023. «A soldier remembers the freezing, fearful retreat down the Korean Peninsula after the Chinese armies smashed across the border» 
  39. ^ Chosin: Heroic Ordeal of the Korean War (1st utg.). Presidio Press. 1. mars 1990. s. 205. ISBN 978-0-7603-3154-5. 
  40. ^ a b c Commentary on Infantry and Weapons in Korea 1950–51, 1st Report ORO-R-13 of 27 October 1951, Project Doughboy [Restricted]. Operations Research Office (ORO), U.S. Army. 
  41. ^ Last Stand of Fox Company: A True Story of U.S. Marines in Combat. New York: Atlantic Monthly Press. 2009. s. 82,113,161. ISBN 978-0-87113-993-1. «In addition to their bulky cotton-padded telegroika coats, which could freeze solid with perspiration, Chicom infantry frequently wore vests or undercoats of thick goatskin.» 
  42. ^ a b Give Me Tomorrow: The Korean War's Greatest Untold Story: The Epic Stand of the Marines of George Company (1st utg.). Da Capo Press. 2. november 2010. s. 88,168,173. ISBN 978-0-306-81801-1. 
  43. ^ The Chinese Army 1937–49: World War II and Civil War. Osprey Publishing. 10. juli 2005. s. 47. ISBN 978-1-84176-904-2. 
  44. ^ Last Stand of Fox Company: A True Story of U.S. Marines in Combat. New York: Atlantic Monthly Press. 2009. s. 82,113,161. ISBN 978-0-87113-993-1. «In addition to their bulky cotton-padded telegroika coats, which could freeze solid with perspiration, Chicom infantry frequently wore vests or undercoats of thick goatskin.» 
  45. ^ Enter the Dragon: China's Undeclared War Against the U.S. in Korea, 1950–51. New York, NY: Newmarket Press. 1988. s. 182. ISBN 978-1-55704-914-8. «Chinese frontline PLA troops disliked the M1/M2 carbine, as they believed its cartridge had inadequate stopping power. Captured U.S. carbines were instead issued to runners and mortar crews» 
  46. ^ Laemlein, Tom. «The M1 Carbine in Vietnam». American Rifleman. Arkivert fra originalen 27. november 2018. 
  47. ^ «Foreign Military Assistance and the U.S. M1 & M2 Carbines». BavarianM1Carbines.com. 1963. Arkivert fra originalen 17. mars 2023. 
  48. ^ Diagram Group (1991). Weapons: An international encyclopedia from 5000 B.C. to 2000 A.D. . New York: St. Martin's Press, Inc. ISBN 0-312-03950-6. 
  49. ^ «Våpen». digitaltmuseum.no. Besøkt 3. november 2024. 
  50. ^ Øijord, Thomas Winje (26. september 2024). «håndskytevåpen». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 3. november 2024. 
 
Diagram av M1 Karabin

Eksterne lenker

rediger


Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=M1_Karabin&oldid=24873748»
  NODES
Association 3
INTERN 2
Project 1