Magnus Erlingsson
Magnus Erlingsson (norrønt: Magnús Erlingssun) (født 1156, død 15. juni 1184), Magnus V, var konge av Norge i perioden 1161–1184.
| Magnus V Konge av Norge | |||
|---|---|---|---|
 Gerhard Munthes tittelfrise til Magnus Erlingssons saga i Heimskringla 1899 | |||
| Født | 1156 Etne i Hordaland | ||
| Død | 15. juni 1184 Fimreite i Sognefjorden | ||
| Beskjeftigelse | Konge  | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Estrid Bjørnsdotter[1] | ||
| Far | Erling Skakke | ||
| Mor | Kristin Sigurdsdatter | ||
| Søsken | Sigurd Jarlsson | ||
| Barn | Sigurd Magnusson Inge Magnusson | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Bergen | ||
| Annet navn | Magnus Erlingsson | ||
| Regjeringstid | 1161–1184 | ||
I hans regjeringstid hører vi for første gang om en statlig rikslovgivning med tronfølgeloven og endringer i landskapslovene med en «Magnustekst», bevart i avskrifter av Gulatingsloven skilt fra den eldre «Olavstekst» som tilskrives Olav den hellige.[2]
Liv og virke
redigerHovedkildene til Magnus' liv er Magnus Erlingssons saga i Snorres Heimskringla, Fagerskinna (ukjent forfatter) og Sverres saga av Karl Jonsson.
Bakgrunn
redigerMagnus var sønn av stormannen Erling Skakke og Kristin Sigurdsdatter, datter av Sigurd Jorsalfare. Han var dermed ikke kongssønn, noe birkebeinerne benyttet mot ham i kampen om makten. Etter Haraldssønnenes fall var Håkon Herdebrei enekonge i landet, men med kirkens støtte ble Magnus Erlingsson lansert som konge av lendmannspartiet på Vestlandet i 1161.
Konge
rediger
Han var bare fem år da han ble valgt til konge. Det var Inge Krokryggs tilhengere som valgte ham fordi de mente han var best ættbåren i riket, som dattersønn av Sigurd Jorsalfare. Magnus Erlingsson var den første kongen i Norden som ble salvet og kronet i en geistlig seremoni. Kroningen ble foretatt av erkebiskop Øystein i Bergen i 1163. De første årene da Magnus var umyndig, var Erling Skakke formynderregent.
Da Magnus ble tatt til konge, var det i strid med de gjeldende arvefølgereglene. Men faren, Erling, søkte erkebiskop Øystein i Bergen om en avtale om kirkelig kroning og vigsel i bytte mot en ny tronfølgelov, som ga kirken innflytelse over kongevalg. Magnus måtte som «konge av Guds nåde» ofre kronen til Hellig-Olav, og tok symbolsk riket i len av ham. Dette var den første kongekroning i Norden, og etter Magnus' død skulle kongekronen legges på Nidarosdomens alter som en sjelegave til Hellig-Olav. På hans vegne skulle kirken gi kronen til den neste som kirken anså best skikket. Slik gikk Norge fra å være et arvekongedømme til et geistlig valgrike, et len under kirken, noe kong Sverre sørget for å bestride.[3]
Etter kroningen ble tronfølgeloven av 1163 vedtatt, som slo fast at kongens eldste, ektefødte sønn hadde førsterett til tronen. Nå var enekongedømmet fastslått, og ekte fødsel og skikkethet til embetet ble satt som avgjørende krav. Dermed opphevet man Hellig-Olavs lov om at alle sønner av tidligere konger, både ekte- og uektefødte, kunne bli konger. Tronfølgeloven vernet Magnus Erlingssons kongedømme, siden bare hans sønner kunne bli konger. For å være på den sikre siden, sørget Erling Skakke for å få drept så mange som mulig av eventuelle rivaler, også sin egen stesønn Harald, som Kristin hadde fått med sin fetter, kong Sigurd Haraldsson.[4]
Hans første seier på slagmarken var slaget på Re utenfor Tønsberg i 1177, der birkebeinerkongen Øystein Møyla ble drept. Senere samme året kom Sverre Sigurdsson fra Færøyene, tok over ledelsen av birkebeinerne og førte kampen videre. Trønderne støttet Sverre, og Magnus' far Erling Skakke falt i det avgjørende slaget på Kalvskinnet i Nidaros i 1179. Erling Skakke ble drept, og Magnus måtte flykte – til slutt helt til Danmark. Men han kom tilbake, og det kom til en rekke slag og trefninger, der Sverre og Magnus vekselvis vant og tapte. I 1181 overvintret Sverre i Oslo, hvor han opptrådte som konge og innsatte sysselmenn. Selv falt Magnus Erlingsson i slaget ved Fimreite i Sognefjorden i 1184, og sammen med ham 2 000 av hans menn.
Referanser
rediger- ^ The Peerage person ID p11301.htm#i113007, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 18), Universitetsforlaget, 1974, ISBN 82-00-01323-5
- ^ Lorenz Bergmann: Kirkehistorie, bind 1 (s. 236), forlaget Haase, København 1973
- ^ Jón Vidar Sigurdsson: Den vennlige vikingen (s. 93), forlaget Pax, Oslo 2010, ISBN 978-82-530-3359-4
Stamtavle
rediger| Magnus Erlingsson – stamtavle i tre generasjoner | |||
|---|---|---|---|
| Magnus Erlingsson | Far: Erling Skakke |
Farfar: Kyrpinge-Orm Sveinsson |
Farfars far: Svein Sveinsson Gjerde |
| Farfars mor: Ragna Ormsdotter | |||
| Farmor: Ragnhild Svenkesdatter |
Farmors far: Svenke Steinarsson | ||
| Farmors mor: Ukjent datter av Magnus II | |||
| Mor: Kristin Sigurdsdotter |
Morfar: Sigurd I Jorsalfare |
Morfars far: Magnus III Berrføtt | |
| Morfars mor: Tora | |||
| Mormor: Malmfrid av Novgorod |
Mormors far: Mstislav I av Kyiv | ||
| Mormors mor: Kristina Ingesdotter av Sverige | |||