Matthew Parker

Matthew Parker (født 6. august 1504 i Norwich, død 17. mai 1575) var erkebiskop av Canterbury fra 1559 til sin død 1575. Han ble Anne Boleyns kapellan etter at hun ble dronning, og hennes datter, dronning Elizabeth I av England, gjorde ham til erkebiskop av Canterbury. Han var en av hovedarkitektene bak De trettini artikler som definerte den anglikanske lære. Parker-samlingene av tidlige engelske manuskripter, blant annet St. Augustin- evangeliene og Versjon A av Den angelsaksiske krønike, ble grunnlagt som en del av hans anstrengelser for å vise at den engelske kirken hadde historisk vært uavhengig av Roma ved å skape et verdens viktigste samlinger av oldtidsmanuskripter.

Matthew Parker
Født		6. aug. 1504 Norwich
Død		17. mai 1575 (70 år) Lambeth Palace
Beskjeftigelse		Prest
Embete		Erkebiskop av Canterbury (1559–1575)
Utdannet ved		Corpus Christi College
Barn		John Parker
Gravlagt		Lambeth Palace
Matthew Parker på Commons

Bakgrunn

Matthew ble født i Norwich i kirkesognet St. Saviour som den eldste sønnen til William Parker og Alice Monins (som kan ha vært i slekt med Thomas Cranmer). Da faren døde rundt 1516 giftet moren seg med John Baker. Matthew ble i 1522 sendt til Corpus Christi College ved University of Cambridge hvor han skal ha vært samtidig med William Cecil, skjønt denne var to år yngre på denne tiden. Parker ble uteksaminert med grad, BA, i 1525 og ble ordinert som hjelpeprest i april og prest i juni 1527, og ble foreleser ved Corpus Christi College i september samme år. Han ble master i 1528 og var en av de lærde ved Cambridge som Thomas Wolsey ønsket skulle være på hans nye institusjon, «Cardinal College» ved Universitetet i Oxford.

Parker, som Cranmer, avslo invitasjonen. Han var blitt påvirket av reformatorer ved Cambridge og etter at Anne Boleyn ble kronet som dronning ble han hennes prest. Via dronningen ble han utpekt som dekanus ved læreanstalten i Stoke-by-Clare i 1535. Hugh Latimer skrev til ham det samme året og ba ham om innfri de forventninger som man forventet av hans evner. I 1537 ble han utpekt som prest for kong Henrik VIII av England, og allerede året etter ble han truet med rettsforfølgelse, men biskopen av Dover rapporterte til Thomas Cromwell at Parker «hadde alltid hatt god vurdering og satte Guds ord etter beste evne. For dette lider han andres nag».

I 1541 ble han utpekt til den andre prebende (inntekt av kirkegods tillagt en kannik) i den rekonstituerende katedralkirken i Ely. I 1544, på kongens anbefaling, ble han valgt som magister av Corpus Christi College og året etter som viserektor av universitet. Han kom i en del problemer med sin overordnede, Stephen Gardiner, på grunn av et grovt skuespill, Pammachius, framført av studentene og som drev narr av det gamle geistlige systemet.

Ved å parlamentsvedtak i 1545 ble det mulig for kongen å oppløse kapeller og læresteder. Parker ble utpekt til et av medlemmene ved kommisjon for Cambridge og deres rapport kan ha hindret at dets institutter fra ødeleggelse. Stoke ble derimot oppløst i det neste regimet og Parker mottok en sjenerøs pensjon. Han dro fordel av det nye regimet ved å gifte seg i juni 1547 før geistlige ekteskap var blitt gjort lovlige av parlamentet og forsamling. Hans hustru var Margaret, datter av Robert Harlestone, en godseier fra Norfolk. Under Ketts opprør prekte Parker i leiren til opprørerne ved Mousehold Hill uten at det endret noe. Senere oppmuntret han sin prest, Alexander Neville, skrive om opprørets historie.

Protestantisme

Parkers assosiasjon med protestantismen ble tettere med tiden, og han ble forfremmet under John Dudley, 1. hertug av Northumberland, enn under den moderate Edward Seymour, 1. hertug av Somerset. Ved Cambridge var han en venn av Martin Bucer og prekte ved Bucers begravelsesseremoni i 1551. I 1552 ble han forfremmet til Lincoln domprostembete og i juli 1553 spiste han middag med hertug av Northumberland ved Cambridge da hertugen marsjerte nord på dennes håpløse kampanje mot Maria I av Englands tiltredelse. Som en av tilhengerne til hertugen av Northumberland, og som en gift mann var Parker i en utsatt posisjon under det nye katolske regimet til dronning Maria I.

Han ble fratatt sitt domprostembete, sitt lektorat ved Corpus Christi og andre posisjoner, men han overlevde dronningens regime uten å gå i eksil – noe som skaffet ham aggresjon fra de protestanter som var nødtvungent til å forlate landet og som idealiserte deres trosfeller som ble martyrer under dronningen. Parker forsøkte å unngå å bli utnevnt til erkebiskop av Canterbury som dronning Elizabeth I av England hadde utpekt for ham så snart hun ble kronet.

Erkebiskop av Canterbury

Han ble valgt den 1. august 1559, men på grunn av den turbulens og henrettelser som hadde kommet i kjølvannet av Elizabeths kroning var det vanskelig å finne de nødvendige fire biskoper villig og kvalifisert til å innvie ham og det var ikke før den 19. desember at seremonien ble utført ved Lambeth av William Barlow, tidligere bishop av Bath og Wells, John Scory, tidligere bishop av Chichester, Miles Coverdale, tidligere bishop av Exeter, og John Hodgkins, bishop av Bedford. Beskyldning om at det hadde vært en usømmelig innvielse som ble foretatt i vertshuset Nag's Head synes å ha blitt spredd av en jesuitt, Christopher Holywood, i 1604, og har siden blitt tilbakevist. Parkers innvielse var gyldig kun ved kongelig overhøyhet, den edvardianske ordenstall, som hadde vært benyttet, men som hadde vært opphevet av Maria I og ikke gjeninnført ved parlamentsvedtak i 1559.

Elizabeth ønsket en moderat mann og valgte således Parker. Det var også en følelsesmessig tilknytning. Parker hadde vært hennes mors foretrukne prest og før Anne Boleyn ble arrestert i 1536 hadde hun overdratt Elizabeths åndelige velvære til Parker. Noen få dager etter dette ble Anne henrettet ved falske anklager om høyforræderi. Parker hadde også de kvalifikasjoner som dronningen forventet av en erkebiskop unntatt sølibat. Hans navn vekket ikke begeistring og selv skrev han bestyrtet mot tanken om at «folk» skulle reformere kirken. Han var ingen inspirerende leder, og intet dogme, ingen bønnebok, ikke en gang en avhandling eller en salme er assosiert med hans navn. De 56 bind som ble utgitt av det selskap som bærer hans navn, Parker-samfunnet, har inkludert bare en bok som han forfattet, og det er et bind med korrespondanse.

Han var en som holdt strengt på disiplinen, en lærd, en beskjeden og moderat mann som var oppriktig from og med ulastelig moral. Hans historiske forskning er vist i hans De antiquilate ecclesiae og hans utgaver av Asser, Matthew Paris, Walsingham, og skriftsamlingen som kjennes som Matthew av Westminster, hans liturgiske dyktighet ble vist i hans versjon av Davids salmer og i de sjeldne bønner og takksigelser som han komponerte. Han etterlot seg en dyrebar samling med manuskripter, hovedsakelig samlet fra tidligere klosterbibliotek, til sin institutt ved Cambridge. Parkers bibliotek ved Corpus Christi bærer hans navn og huser hans samling.

Kontroversen om kirkens autoritet

Parker unngikk å bli involvert i verdslig politikk og ble aldri en del av Elizabeths riksråd. Geistlig politikk ga ham til gjengjeld atskillige vanskeligheter. Noen av de evangelistiske reformatorene ønsket liturgiske endringer og iallfall muligheten til ikke å bære bestemte prestekledninger, hvilket utløste den såkalte gevantkontroversen. Tidlige presbyterianere ville ikke noen biskoper og de konservative ville ikke ha endringer i det hele tatt, men isteden vil gå i motsatt retning. Dronning selv nektet episkopal privilegier inntil hun til slutt anerkjente det som en del av bolverket til den kongelige makt. Til Parkers bestyrtelse nektet dronningen å gi sin godkjenning til hans forsøk på å sikre konformitet innenfor den engelske kirken, samtidig som hun forventet at han skulle oppnå dette målet. Parker var etterlatt til dempe den økende puritanske bevegelsen uten større støtte fra parlamentet, forsamlingen eller kronen.

Biskopenes Interpretations and Further Condiseations, som ble utgitt i 1560, var mer tolerant overfor en lavere standard for prestegevanter enn det som var beskrevet i rubrikkene av 1559. Men de var allikevel ikke vidtrekkende nok til å tilfredsstille klerikere som Coverdale, en av biskopene som hadde ordinert Parker, som gjorde en offentlig sak i London av sin motstand mot konformitet.

Parkers Book of Advertisements fra 1566 ble utgitt for å holde igjen gevantmotstanderne. Den ble utgitt uten eksplisitt kongelig godkjenning. John Foxe’ Reformatio legum ecclestiasticarum, som var godkjent av Parker, fikk verken kongelig eller synodal godkjenning. Parlamentet satte til og med spørsmålstegn ved biskopens hevd på å kunne avgjøre i trosspørsmål. Parker sa til Peter Wentworth at «Så visst vil dere henvise dere fullt ut til oss i slikt.» «Nei, ved den tro jag har på Gud», svarte Wentworth, «vi vil ikke sende noe videre før vi vet hva det er, for det ville være å gjøre dere til paver. Å gjøre dere til paver som har slagside; vi vil ikke gjøre dere til det».

Disputten om gevanter vokste til en kontrovers om hele kirkens styre og autoritet, og da Parker døde 17. mai 1575 sørget han over at puritanske idéer om «styring» ville «tilslutt ødelegge dronningen og alle som satte sin lit til henne». Ved sin personlige livsførsel satte han et idealeksempel for anglikanske prester, og det var ikke hans feil at den nasjonale myndigheten ikke klarte å knuse de individualistiske tendensene i den protestantiske reformasjonen.

Litteratur

Matthew Parkers samling med manuskripter er hovedsakelig huset i Parkers bibliotek ved Corpus Christi College i Cambridge med noen få bind i Biblioteket til University of Cambridge. Et prosjekt kalt «Parker on the Web» vil gjøre bilder av alle manuskriptene tilgjengelig over Internett.

• John Strype's Life of Parker, opprinnelig utgitt i 1711, og redigert på nytt for Clarendon Press i 1821 (3 bind), er hovedkilden for Parkers liv.
• W. P. M. Kennedy, Archbishop Parker (1908)
• J. Bass Mullinger's scholarly life in the Dictionary of National Biography
• Walter H. Frere's volume in Stephens and Hunt's Church History
• Strype's Works (General Index)
• Gough's Index to Parker Soc. Putt.
• Fuller, Gilbert Burnet, Collier and Richard Watson Dixon's Histories of the Church
• Henry Norbert Birt, The Elizabethan Religious Settlement
• Henry Gee, The Elizabethan clergy and the Settlement of religion, 1558-1564 (1898)
• James Anthony Froude's History of England
• vol. vi. in Longman's Political History.
• Matthew Parker, «De antiquitate Britannicae Ecclesiae», binding for Queen Elizabeth I treasure 2 National Library of UK fremvist via The European Library

Eksterne lenker

• (en) Matthew Parker – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.