Meleagros
Meleagros (gresk: Μελέαγρος, Meléagros) var i henhold til gresk mytologi en helt beæret i sin temenos ved Kalydon i Aitolia. Han var allerede berømt som vert for den kalydonske villsvinjakten i den episke tradisjonen som ble bearbeidet av Homer.[1] I denne jaktfortellingen finnes det ulike elementer av ritus og offer, men disse er blitt så omarbeidet at de er nesten uforståelige i sin nåværende form.[2] I henhold til en del redegjørelser er han tidvis oppgitt som far til Parthenopaios og Polydora.
| Meleagros | |||
|---|---|---|---|
 Meleagros har felt det kaydonske villsvin, marmorstatue av Louis-Simon Boizot, 1771 | |||
| Trossystem | Gresk mytologi | ||
| Religionssenter | Antikkens Hellas | ||
| Originalt navn | Μελέαγρος | ||
| Foreldre | Althaia og Oinevs | ||
| Søsken | Deianeira, Gorge, Toksevs, Klymenos, Perifas, Agelavs, Thyrevs etc | ||
| Make | Kleopatra Alkyone | ||
| Barn | Parthenopaios og Polydora | ||
| Aspekt | Argonaut, helt, det kalydonske villsvin | ||
| Bosted | Kalydon i Aitolia | ||
| Tekster | Homer Hesiod Bakkhylides Apollonios Rhodios Ovid | ||
Sagnhelt
redigerMeleagros var sønn av Althaia og vinhandleren Oinevs (fra oinos, 'vin'), en kulturhelt som skal ha vært den som innførte vinframstilling for grekerne, et håndverk han lærte av Dionysos. Da Meleagros ble født spådde moirene (skjebnegudinnene) at han ville dø når flammene i ildestedet var kommet igjennom kubben som lå der. Da Althaia overhørte dem lukket hun øyeblikkelig brannspjeldet, trakk ut vedkubben som lå der og skjulte den.[3]
Hans søsken var blant annet Deianeira, Gorge, Toksevs, Klymenos, Perifas, Agelavs, Thyrevs (eller Ferevs eller Feres), og kanskje også Eurymede, Mothone, Perimede, og Melanippe.[4] Avhengig av tradisjonen oppgis opphavet på farssiden til både Deianeira og Meleagros tidvis å være guder, henholdsvis Ares og Dionysos.[5]
Meleagros giftet seg med Kleopatra Alkyone (gresk: Κλεοπάτρη Ἀλκυόνη, Kleopátrē Alkuónē), datter av Idas og Marpessa. Hun døde av sorg da hennes neste ektefelle Keyks, konge av Thessalia, ble drept av Zevs.[6][7] Meleagros hadde en datter med hustruen, Polydora, som ble gift med Protesilaos, som deretter forlot hennes seng på deres bryllupsnatt for å delta i krigen mot Troja.
Atalanta
rediger
Oinevs hadde ofret førstegrøden til alle gudene i en festival, men hadde utelatt Artemis fra ofringen. Gudinnens straff uteble ikke. Rasende sendte hun et fryktelig villsvin til Kalydon. Det herjet markene og vingårdene. Oinevs sendte Meleagros til å samle alle helter fra hele Hellas[8] for å jakte på det kalydonske villsvin. Alle dyktige menn kom, også en kvinne, Atalanta. Hun var en ugift jeger fra Arkadia. Hun var opprinnelig kongsdatter, men hennes far hadde satt henne ut i villmarken etter fødselen i skuffelsen over at hun var av feil kjønn. Skogens villdyr tok seg av henne. Hun ble diet av en bjørn, og vokste seg stor og sterk. De andre jegerne mente det ikke passet seg for en kvinne å jakte sammen med menn, men Meleagros, skjønt han allerede var gift, ble forhekset av den stolte kvinnen, og bestemte at hun ikke skulle utelates.[9]
I henhold til en utpensling av fortellingen hadde to kentaurer, Hylaevs og Raikos, kommet over Atalanta og forsøkt å voldta henne, men Meleagros drepte dem begge. Hovedfortellingen slår fast at Atalanta rammet villsvinet først, og Meleagros drepte den. Han belønnet henne med skinnet ettersom hun hadde først trukket blod.
Meleagros' bror Toksevs («bueskytteren») og hans onkel Plexippos (bror av Althaia) ble rasende da han ga prisen til en kvinne. De forlangte skinnet selv.[10] I den hissige ordvekslingen som fulgte drepte Meleagros dem begge, og da Ifikles, en av argonautene, og Eurypylos, ikke klarte å la være å komme med fornærmelser mot Atalanta, ble Meleagros nødt til å drepe dem også.
Da hans mor Althaia fikk kjennskap til drapene, hevnet hun de døde ved å drepe sin sønn. Av frykt for sitt liv forskanset Meleagros seg innendørs med sin hustru. Oinevs ba ham flykte så ikke byen fikk unngjelde. Meleagros nektet, men da hans fiender stakk byen i brann, reiste han for sin hustrus skyld.[10] Althaia tok trekubben hun hadde trukket ut av ildstedet. og la den inn i ilden igjen. Da den var brent til aske, døde Meleagros, og skjebnegudinnenes dom var fullbyrdet. Men hans søstre - unntatt Gorge og Deianeira - gråt over tapet av sin bror, og ble angivelig forvandlet til kalkunperlehøns, hvorav navnet Agelastes meleagrides.[11] Motivet med personens liv som ebber ut når ilden gjør det, ble et vandresagn som gjenfinnes i Norna-Gests þáttr (tåtten om Norne-Gjest), en islandsk fornaldersaga som inngår i Flateyjarboks saga om Olav Tryggvason, der en norne spådde Norne-Gjest da han var spedbarn, at han ikke skulle leve lenger enn varigheten av lyset som brant ved siden av hans vugge. En eldre volve slokket raskt dette lyset og ba barnets mor gjemme det, så det ikke ble tent igjen før Gjest så livet gå mot slutten. Han hevdet å ha levd i 300 år da han som hirdmann hos Olav Tryggvason tok dåpen, fant lyset frem og tente det. Da det var brent ned, døde han.[12] Samme motivet er brukt i et gammelfransk dikt om Holger Danske.[13]
Argonaut
redigerMeleagros er også nevnt som en av argonautene. I Hades er han den eneste skyggen som ikke flykter for Herakles som har kommet etter den trehodete hunden Kerberos. I Bakkhylides' femte ode er Meleagros fortsatt i sin skinnende rustning, så framstående at i Bakkhylides' fortelling må Herakles strekke seg etter sin bue for å forsvare seg selv. Herakles ble beveget til tårer av hva Meleagros kunne fortelle. Han hadde forlatt sin søster Deianeira[14] ugift i sin fars hus, og tryglet Herakles til å gifte seg med henne.[15] Her brøt Bakkhylides av sin fortelling om dette møtet mellom de to heltene, uten å bemerke at på denne måten i Underverden valgte Herakles seg en ulykksalig hustru.
Innflytelse
redigerBlant romerne ga de heltene som Meleagros samlet for jakten på det kalydonske villsvinet et kunsttema av tallrike nakne menn i handling, framstilt i relieffer i friselignende utsmykninger av sarkofager.
Fortellingen om Meleagros har likheter med den norrøne fornaldersagaen tåtten om Norne-Gjest.
Billedgalleri
rediger-
Romersk sarkofag med den kalydonske jakt, Meleagros og gudinnen Artemis. -
Italiensk medaljong hvor Meleagros jakter på det kalydonske villsvin -
Fragment fra romersk sarkofag -
Italiensk medaljong -
Meleagros fra slutten av 200-tallet e.Kr., Det arkeologiske museum i Milano, Italia -
Meleagros i Schlosspark Neschwitz, statue av Johann Christian Kirchner, 1723 -
Meleagros dreper villsvinet, statue av Nicolas Coustou, 1703-1706 -
Jakten til Meleagros og Atalante, maleri Peter Paul Rubens, 1616/1620 -
Meleagros og Atalante, maleri av Richard Wilson, ca 1770
Referanser
rediger- ^ Homer: Iliaden, Niende sang, 529-599.
- ^ Pinsent, John (1969): Greske myter og sagn, Oslo, s. 45
- ^ Hyginus: Fabulæ 171; Pseudo-Apollodorus: Bibliotheke 1.8.2.
- ^ Meleagros er den mest kjente av brødre, av de andre nevnes særlig Toksevs («buskytteren»), Thyrevs («portvakten»), og Klymenos («den kjente»), og særlig søsteren Deianeira som hadde en egen myte tilknyttet seg. Kerenyi (1959), s. 199 og Genealogisk tabell G, s. 375.
- ^ Hesiod: Kvinnekatalogen oppgir Meleagros' far som Ares og navngir Oinevs' barn med Althaia som: Feres, Agelavs, Toksevs, Klymenos, Gorge og Deianeira (Kvinnekatelogen, fragment, 25).
- ^ Homer: Iliaden, Niende sang, 562.
- ^ Eustathios fra Thessalonike, ad Hom. s. 776.
- ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheke 1.8.2.
- ^ Evripides: Fragment 520, notert av Kerenyi, Karl (1959): The Heroes of the Greeks, s. 119, note 673.
- ^ a b Pinsent, John (1969): Greske myter og sagn, Oslo, s. 53
- ^ kap. 174 i Hyginus' fabler
- ^ Tåtten om Norne-Gjest
- ^ Knud Togeby: «Europeisk litteratur», Verdens litteraturhistorie bind 1 (s. 446), Bokklubben Nye Bøker, ISBN 82-574-0062-9
- ^ Eller kanskje sin halvsøster om Dionysos var hennes virkelig far, slik Pseudo-Apollodorus i Bibliotheke 1.8.1 vil ha det til. Oinevs selv, «å bedømme av hans navn, et motstykke til vinguden», i henhold til Kerenyi (1959), s. 199
- ^ Skolia på Iliaden, Tjueførste sang, 194, notert av Kerenyi (1959), s. 180 note 103.
Litteratur
rediger- Bakkhylides, fragment 5.93
- Apollonios Rhodios: Argonautika I, 190-201.
- Pseudo-Apollodorus: Bibliotheka I, viii, 1-3.
- Ovid: Metamorfoser VIII, 269-525.
Eksterne lenker
rediger- (en) Meleager – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- «Meleagros», Encyclopædia Britannica 1911 via Wikisource
