Islam

«Islam» har flere betydninger.

Islam er en monoteistisk religion, og den yngste blant de store verdensreligionene. Den som bekjenner seg til islam kalles en muslim.

Kaba ved Al-Haram i Mekka i Saudi-Arabia, det helligste stedet ifølge islamsk tro.

Islam baserer seg på troen på Allah, slik han har åpenbart seg gjennom teksten i Koranen, og på profeten Muhammeds (født ca. 570 evt.) eksempel (hadith) og lære (sunnah), som han forkynte på Den arabiske halvøya fra omkring 610. Muslimer regner ikke profeten Muhammed som islams grunnlegger, men som han som gjenreiste og fullbrakte den opprinnelige monoteistiske religionen, slik denne ble formidlet til menneskene gjennom en lang rekke profeter, deriblant Adam, Abraham og Jesus.

I likhet med blant annet jødedommen og kristendommen regnes islam som en av de abrahamittiske religionene, og i likhet med kristendommen er islam en misjonerende religion. Muslimer tror Gud Allah (arabisk: الله; Allāh ) på arabisk, gjennom engelen Gabriel åpenbarte den hellige Koranen for Muhammed og at Muhammed er Allahs siste profet. Koranen og (for de fleste muslimer) profetens eksempel (Sunnah), danner grunnlaget for islam.

I dag er islam den nest største religionen i verden etter kristendommen med mellom 1,3 og 1,7 milliarder tilhengere, og i Norge med ca. 2 % av befolkningen (se islam i Norge). Ifølge en rapport fra The Pew Forum on Religion and Public Life var det 1,57 milliarder muslimer i verden i 2009. Noe som utgjør en fjerdedel av verdens befolkning.

Etymologi

Roten til ordet «islam» er den arabiske trikonsonantiske roten S-L-M (س-ل-م; Sīn-Lām-Mīm), et arabisk morfem hvis basale betydning er «trygghet»/«fred». En avledning av denne roten er verbet «aslama», som betyr «å akseptere»/«å overgi seg»/«å underkaste seg». Islam er et «verbalsubstantiv» avledet av verbet «aslama» og betyr bokstavelig «aksept»/«overgivelse»/«underkastelse». I denne sammenheng aksept av, overgivelse til og underkastelse under Allah.

Roten til ordet «muslim» ligger i samme trikonsonantiske rot som islam, س-ل-م, og er «verbalsubstantivet» av verbet salima, som har en mer spesifikk betydning av «å underkaste seg» enn verbet «aslama». Muslim betyr bokstavelig «en som hengir seg», igjen med innforstått henvisning til Allah.

Andre arabiske ord avledet fra س-ل-م:

• Salām, betyr «fred», som også er en del av en vanlig hilseform, As-Salāmu alaykum (Fred være med deg).
• As-Salām («Freden») er et av Allahs 99 navn beskrevet i Koranen.
• Salāmah, som betyr trygghet, som ved avskjeder brukes til å si «farvel», med «ma' as-salāmah» ([gå] i trygghet).

Troslære

Pilegrim ved Kaba i Mekka.

Ifølge islamsk lære sendte Allah sitt siste budskap til menneskeheten gjennom profeten Muhammed, og Muhammed er derfor den siste av Allahs profeter. Som muslim mener man at Allah åpenbarte sitt budskap gjennom den hellige Koranen, og at Koranen er Allahs ord som han dikterte til profeten Muhammed gjennom engelen Gabriel. Koranen regnes i islam som en fullkommen og feilfri, siste åpenbaring til menneskeheten som vil være gyldig til Dommedag.

Muslimer mener at islams budskap er det samme budskapet som alle Allahs tidligere profeter forkynte, fra Adam, via Moses og Abraham til Jesus, og dermed at både jødedommen og kristendommen er basert på Allahs ord, men at det opprinnelige budskapet over tid enten ble bevisst fordreid, misforstått eller tapt. Muslimer tror også, i motsetning til jøder og kristne, at alle folkeslag har blitt sendt profeter fra Allah.

Innholdet i troslæren utviklet seg gjennom Muhammeds levetid. I den første tiden i Mekka lå vekten i profetens budskap på nødvendigheten av omvendelse til den ene Allah og personlig ansvar for egne handlinger. Omvendelse var nødvendig fordi dommedag var nær og alle ville da bli dømt av Allah selv, enten til frelse i paradis eller evig fortapelse i helvete. Senere, da profeten bygget et statssamfunn i Medina, tilkom elementer som omfatter samfunnsorganisering og politikk. På denne måten omfatter islam både forpliktelser overfor Allah og mennesker. Det har derfor blitt vanlig å si at islam omfatter både religion og politikk.

Det islamske gudsbegrepet

Allah skrevet på arabisk med arabisk kalligrafi.

Et av de viktigste dogmene i islam er troen på Allahs enhet, en absolutt, ikke-relativistisk og ikke-pluralistisk monoteisme som muslimer setter i skarp kontrast til alle former for polyteisme og treenighetslæren som de fleste kristne tror på. Denne absolutte monoteismen er innfelt i den første av islams fem søyler, trosbekjennelsen Shahadah.

Det arabiske ordet for den ene allmektige gud er Allah (الله). Allah er bestemt form for ordet «illah» (al-illah), som betyr gud, og «Allah» blir dermed «guden» eller gud direkte oversatt til norsk. Forskjellen mellom de to er at på arabisk brukes «illah» om en hvilken som helst guddom, og den ubestemte formen antyder at det finnes flere av dem, mens i formen «Allah» ligger meningen «den ene, eneste gud».

Allah er således ikke noe spesifikt egennavn på muslimenes gud, men det samme ordet for gud som også brukes av kristne arabere, og som derfor også brukes om kristendommens gud i de arabiske oversettelsene av Bibelen og Det nye testamentet.

Dogmet om Allahs allmakt innebærer også en forestilling om Allah som alle tings årsak. Denne posisjonen innebærer en klassisk problemstilling: determinisme. Dersom Allah er alle tings årsak, hvordan kan individer da være ansvarlige for egne handlinger? Problemstillingen har ført til omfattende teologiske utlegninger og diskusjoner, hvor enkelte har forsøkt å myke opp «allmakten» til fordel for menneskets frie vilje. Likevel er det det absolutte allmaktsdogmet med tilhørende determinisme som er det dominerende blant de fleste teologer.

Forskjellige islamske retninger har forskjellig syn på avbildning av levende vesener (se billedforbud), men alle forbyr billedlig fremstilling av Allah. På tross av vers i Koranen som forteller at Allah sitter, Allah ser, lytter osv., er den islamske gudsforestillingen abstrakt. Derfor mener muslimer at avbildninger av Allah er en form for avgudsdyrkelse (se idolatri) ved at bildet eller figuren blir det sentrale i tilbedelsen. Fordi Allah er abstrakt er også enhver form for avbildning meningsløs, og utelukkende en måte for menneske å skape en gud i sitt eget bilde.

Første Sura i Koranen.

Koranen og andre hellige tekster

Utdypende artikkel: Koranen

Koranen er det sentrale religiøse skriftet i islam, og regnes som Allahs bokstavelige, uforandrete ord. Ordet «Koran» betyr «resitasjon», og selv om Koranen kalles en bok, refererer generelt muslimer til ordene og budskapet i et abstrakt, og ikke et fysisk eksemplar av boken når de snakker om Koranen. De fleste moderne sekulære akademikere er enige i at dagens Koran i hovedsak er lik den Koran-utgaven som ble samlet et drøyt tiår etter Muhammeds død (632).

Teksten i Koranen er ikke organisert kronologisk, i den rekkefølgen Muhammed skal ha mottatt åpenbaringen, men etter lengden på suraene (kapitlene). De lengste er plassert først og de korteste sist. Grovt sett innebærer dette en slags omvendt kronologi. Både klassiske islamske og moderne tekststudier har imidlertid etablert en kronologi som oppgis i en del Koran-utgaver.

Muslimer behandler fysiske eksemplarer av Koranen med stor respekt, og utfører den rituelle rensingen «wudu» som før bønn, før de rører den. De fleste muslimer kan deler av Koranen utenat, og en muslim må kunne det for å utføre bønnen (salah) riktig. Muslimer mener at bare den originale Koranen på arabisk er Allahs perfekte åpenbaring, fordi oversettelser alltid er ufullkomne på grunn av oversettelsesfeil, forskjeller i hva slags ord som eksisterer på forskjellige språk, og forskjeller i nyanser av betydningen av ord på forskjellige språk. Oversettelser mangler også den rytmen og poesien som eksisterer i originalen. Oversettelser blir derfor ofte ikke kalt «Koranen», men «Tolkning av meningen i Koranen» eller lignende.

Profeten Muhammed

Utdypende artikkel: Muhammed

Muhammed var en arabisk religiøs og politisk leder som spredte islams budskap på begynnelsen av 600-tallet. Muslimer ser på ham som den siste og største av Allahs profeter. Muslimer mener ikke at Muhammed grunnla en ny religion, men at han gjeninnførte det opprinnelige budskapet til alle tidligere profeter, som med tiden enten hadde blitt bevisst forvridd, misforstått eller tapt. Muslimer ser på Koranen som hans profetiske mirakel.

Muslimer mener Muhammed som Allahs profet ikke kunne begå alvorlige synder, men det er uenighet om hvorvidt han kunne begå mindre synder, eller gjøre feil. Generelt mener sunnier at siden Muhammed og de andre profetene var mennesker, og ikke guddommelige vesener, kan de ha begått enkelte feilgrep og begått små synder i dagliglivet, uten at dette har innvirkning på perfeksjonen i deres virke som Allahs sendebud. Sjiaer derimot mener at Muhammed og de andre profetene var immune mot både store og små synder, og at Allah ga dem tilgang til fullkommen kunnskap som gjorde at de var immune mot å gjøre feil også. Dette ufeilbarlighetsdogmet finnes også i visse sunni-denominasjoner, men forskere mener det oppstod i sjia-retningen av islam, og sjiaer mener denne ufeilbarligheten også strekker seg til Muhammeds familie.

Hadith og Sunnah

Utdypende artikler: Hadith og Sunnah

Sunnah i islamsk teologi er Muhammeds eksempel (og for sjiamuslimer også hans etterkommere gjennom hans datter Fatima og Ali ibn Abi Talibs eksempel). Kilden til Sunnah er Hadith, og for noen denominasjoner også praksisen til de første muslimer i Medina.

Hadith er fortellinger om Muhammeds ord og handlinger, og etter Koranen er hadithsamlinger de viktigste religiøse skrifter for de fleste muslimer. I motsetning til hva de mener om Koranen mener de fleste moderne sekulære akademikere at selv om de fleste hadith utvilsomt har en kjerne av sannhet, er de ikke troverdige som autoritative historiske kilder, i og med at de fleste ble nedskrevet lenge etter profeten Muhammeds død, og det utvilsomt var utallige muligheter og grunner for forskjellige grupper til å forfalske eller forandre fortellinger.

De fleste islamske tradisjoner og religiøse forskrifter er basert like mye på Hadith og Sunnah som på Koranen, og hvilke Hadith som telles som troverdige og hvilke som telles som forfalskninger er det største grunnlaget for uenighet mellom islams forskjellige denominasjoner.

Frelse og Dommedag

Et grunnleggende dogme i islam er troen på dommedag (Qiyamah), da muslimer tror at Allah vil vekke alle mennesker som har levd fra de døde og holde dem ansvarlig for sine handlinger i livet. Alle mennesker vil da enten bli sluppet inn i paradis eller dømt til helvete. Muslimer tror ikke at helvete nødvendigvis betyr evig fortapelse og det er splittelse blant muslimer om hvorvidt noen faktisk vil bli dømt til helvete for evig tid. Helvete i islam har dermed flere likhetstrekk med Skjærsilden i katolsk teologi, og mennesker som har syndet vil først måtte gjennomgå en renselsesprosess i helvete før de får komme inn i paradis. Muslimer tror heller ikke at noen fortjener å komme til paradis, uansett hva deres handlinger på jorden må ha vært. Ifølge islam er ingen mennesker perfekte, og ingen har derfor krav på å få adgang til Allahs rike. Evig frelse avhenger utelukkende av Allahs barmhjertighet, som blir beskrevet som uendelig.

Islamske leveregler og gudstilbedelse

Bønnestillingene under de rituelle tidebønnene.

Tidebønner

Muslimer plikter å be fem tidebønner (Salah) hver dag. Tidebønnene utføres vendt mot Mekka, etter et systematisk rituale. Tidebønnene er:

• Fajr – Mellom morgengry og soloppgang.
• Dhuhr – Mellom middag og starten av Asr.
• Asr – Mellom «når skyggen til en gjenstand er like lang som høyden til gjenstanden, pluss lengden ved middag» og solnedgang.
• Maghrib – Mellom solnedgang og skumring.
• Isha'a – Mellom skumring og morgengry.

Fredagsbønnen

På fredag utgår Dhuhr-bønnen og fredagsbønnen (Jumu'ah) bes i stedet. Menn plikter å be fredagsbønnen i moskéen og den er et viktig samlingspunkt i de fleste muslimske samfunn. Fredagsbønnen etterfølges av en preken fra imamen i moskéen.

Sharia og Fiqh

Utdypende artikler: Sharia og Fiqh

Sharia vil si å anvende islam til å regulere samfunnet. Ifølge islam skal samfunnets lover uttrykke Allahs vilje i alle forhold. Islam trekker i utgangspunktet ikke noen grenser mellom spesifikt religiøst og sekulært liv. Derfor dekker ikke sharia bare religiøse ritualer, men også mange aspekt ved dagliglivet. Derfor mener de fleste muslimske lærde at sharia må være et hvert muslimsk samfunns lov, og grunnlaget for statens lovgivning.

Fiqh tilsvarer den religiøse lovens jus og er de islamske lærdes fortolkning av hva sharia er. Kilden til og fortolkningene av sharia er noe forskjellig hos de ulike trosretningene.

Det er fire hovedkilder til tolkningen av sharia:

• Koranen
• Sunna, slik denne kommer til uttrykk i Hadith
• Ijma
• Qiyas

Sunna betyr «tradisjon» og viser til uttalelser og handlinger profeten (eller hans nærmeste) kom med eller gjorde, men som ikke er inkludert i Koranen. Beretningene om disse uttalelsene og hendelsene kalles hadith. Det er titusenvise av hadith i en rekke forskjellige samlinger. Disse hadithsamlingene har for mange teologer blitt en like autoritativ kilde til forståelsen av sharia som Koranen.

I tillegg til disse tekstkildene er ijma og qiyas to avgjørende tolkningsprinsipper. Ijma er de lærdes konsensus om hva en riktig tolkning er. Det de lærde er enige om, er derfor en rikig tolkning. Qiyas er et prinsipp om å tolke ved hjelp av analogier. For eksempel finnes det ikke et generelt alkoholforbud i Koranen, men et forbud mot å drikke saften av gjærede druer. Ved hjelp av analogiprinsippet, hvor det vesentlige i forbudet mot å drikke vin – altså forbudet mot beruselse, generaliseres til et forbud mot alkohol. Qiyas innebærer en betydelig begrensning av den menneskelige fornuft i tolkningen og forståelsen av Allahs vilje (dvs. sharia).

Det er fire hovedfortolkninger innen sunni-islam, som kalles lovskoler. De har navn etter sine opphavsmenn Shafi'i, Hanafi, Hanbali og Maliki. Sjia-muslimenes hovedskole, Jafaari, skiller seg i noen detaljer fra sunni-lovskolene.

Sharia dekker alle områder i livet, fra politikk og krig til daglige problemstilling. Sharia ligger til grunn for statens lovverk i de aller fleste muslimske land, men få muslimske lands lovverk er i fullt samsvar med tradisjonelle fortolkninger av sharia. Det har til alle tider vært stor debatt blant muslimer om hvilke kulturelle regler i muslimske land som er påbudt av sharia, og hvilke som er basert på tradisjon, eller som åpner for fleksibilitet i forhold til forskjellige omstendigheter og forskjellige tider.

Den store moskeen i Djenné, Mali fra 1300-tallet er et verdensarvbygg.

Renslighet

Islam har mange regler for både praktisk og rituell hygiene. Islamsk hygiene omfatter den rituelle vasken av hender, føtter, armer, ben, hode og ansikt før bønn eller andre religiøse handlinger, og hygieniske tiltak etter «urene» handlinger som toalettbesøk, samleie, kontakt med skitne gjenstander og så videre. Den omfatter også generelt hygienisk vedlikehold av kroppen som regelmessige bad, klipping av negler og hår og så videre.

Spiseregler

Muslimer følger i likhet med flere andre religioner visse regler for hva de kan spise og drikke. Det som muslimer kan spise og drikke kalles halal (tillatt), det de ikke kan spise og drikke kalles Haram (forbudt). Mat og drikke som er «Haram» inkluderer:

• Alkoholholdig drikke (det finnes teologiske retninger som tillater alkohol som ikke er laget av druer – som øl, whisky og lignende)
• Blod
• Kjøttet til kjøttetende og altetende dyr som griser, aper, hunder og katter. (Dyr som spiser fisk telles ikke som kjøttetere)
• Kjøtt som ikke er slaktet på lovlig måte i Allahs navn.

Moskeer

Utdypende artikkel: Moské

En moské eller «masjid» på arabisk, er muslimers gudshus. Moskeens hovedfunksjon er som et sted hvor muslimer kan samles for å be, men er også viktig som en læringsinstitusjon. Muslimer mener den første moskeen var Kaaba, og at den ble bygd av Abraham. Moskeer står generelt for de fremste eksemplene for islamsk arkitektur.

Helligdager

De viktigste helligdagene i islam er id al-fitr som markerer avslutningen av fastemåneden ramadan, og id al-adha samtidig med den årlige pilegrimsreisen hajj. Andre islamske helligdager inkluderer profeten Muhammeds fødselsdag «Al-Mawlid Al-Nabawwi», og dagen da muslimer tror Muhammed dro til paradis via Jerusalem «Al-isra wa-l-miraj». Sjiamuslimer feirer også dagen de mener Muhammed erklærte Ali ibn Abi Talib som sin etterfølger «Id ul-Ghadir».

Frafalne

Enkelte hadithtekster argumenterer for dødsstraff for frafalne (apostasi), selv om dette ikke nevnes i Koranen. Selv om dødsstraff for apostasi er fjernet i de fleste muslimske land vil det oftere ha sivilrettslige konsekvenser: tap av arverett og rett til eiendom. Noen steder behandles apostasi som blasfemi («gudsbespottelse»), og i Pakistan ble det i 1985 innført dødsstraff for blasfemi. Reaksjonene på frafall begrunnes med at islam, historisk sett, ikke bare er en religion, men også en sosial og politisk orden. Dødsstraff gjelder likevel ikke for kvinner. Blant land som praktiserer dødsstraff for frafalne er Saudi-Arabia, Pakistan og Iran. I vestlige land som Norge utsettes frafalne for sosial utfrysing.

Trosretninger

Det store flertallet av muslimer tilhører de to hovedgruppene Sunniislam og Sjiaislam.

Sunni

Utdypende artikkel: Sunniislam

Et klart flertall av muslimer faller under betegnelsen «sunni». Navnet «sunni» kommer fra «Sunnah», og sunnah har en viktig posisjon i sunniislam. Sunniislam kom etter hvert til å bestå av fire tradisjonelle madhaber (lovskoler); Maliki, Shafi'i, Hanafi, og Hanbali. Alle fire anerkjenner de andres legitimitet, og en sunnimuslim kan fritt velge hvilken madhab som hen velger å følge. I nyere tid har det vokst frem en ny ortodoks bevegelse innenfor sunni-islam, Salafismen. Mange salafister velger å ikke kategorisere seg selv som en del av noen av de fire tradisjonelle lovskolene. Salafistene mener islam har blitt forurenset av ikke-islamske ideer og oppfinnelser gjennom århundrene. Mange salafister ønsker å gjenopprette den opprinnelige islam slik den fremsto på Muhammeds egen tid, andre mener islam må tilpasses den moderne verden uten å tape sin kjerne og sine tradisjoner.

Sjia

Utdypende artikkel: Sjiaislam

Sjiamuslimer er den nest største grenen av islam, og skiller seg fra sunnier ved at de forkaster legitimiteten til de tre første kalifene. De mener profetens fetter og svigersønn, Ali ibn Abi Talib, og hans etterkommere er de rettmessige herskerne i islam. Sjiaislam utviklet seg ut fra denne uenigheten over hvem som skulle lede muslimene etter Muhammeds død. Sjia-muslimene mener Muhammed utnevnte Ali til etterfølger, noe som avvises av sunnimuslimer.

Sjiaene anerkjenner en del forskjellige hadit-samlinger fra sunniene og har en del egne religiøse regler og tradisjoner. Sjiaislam forekommer i flere varianter.

Mevlevi-Sufier i Tyrkia spinner seg selv i transe.

Sufisme

Utdypende artikkel: Sufisme

Sufisme er en fellesbetegnelse for islamsk mystisisme og brukes på både sjia- og sunnimuslimske grupperinger. Et flertall av sunnimuslimer regner sufisme/tassawuf som en integrert del av sunniislam. Noen av de mest kjente sufi-brorskapene er Qadiri, Naqshbandi, Suhrawardi, Shadhili, Chishti og Rifa‘i. En sufilærd kan ofte ha tilknytning til flere brorskap.

Sufier legger generelt større vekt på det indre spirituelle aspektet ved religiøsitet enn etterfølgelse av religiøse regler. Sufier mener at det å kontrollere sitt eget ego og gi slipp på selvpålagte mentale begrensninger er nødvendig for virkelig å kunne akseptere og underkaste seg Allah. Forskjellige meditasjonsteknikker og ritualer som har som mål å overgi kropp og sjel til guds vilje: å bli ett med Allah er et viktig element i mange sufigrupperinger.

Islams trosartikler

Sunnimuslimer oppsummerer islams viktigste prinsipper og handlinger i fem søyler og seks trosartikler, mens Sjiamuslimer deler dem opp i fem røtter og ti grener.

Islams fem søyler

Utdypende artikkel: Islams fem søyler

I sunniislam uttrykkes den islamske trospraksis i fem søyler. Trosbekjennelsen regnes som den første og viktigste.

• Trosbekjennelsen (Shahadah) – den forpliktende bekjennelsen at «Det finnes ingen gud unntatt Allah, og Muhammed er Hans sendebud»
• Bønnen (salah) – fem daglige rituelle tidebønner.
• Almissen (zakat) – pålegg om å betale av sine eiendeler til fordel for fattige og syke. Velferdsskatten utgjør 2,5 % av formuen
• Fasten (sawm) – Den månedslange fasten som gjennomføres i Ramadan er både en viktig tradisjon som preger muslimske samfunn og et uttrykk for tilbedelse, renselse og konsentrasjon. I løpet av fastemåneden skal man ikke spise eller drikke mellom soloppgang og solnedgang
• Pilegrimsreisen (hajj) – alle troende muslimer pålegges å foreta en pilegrimsreise til Mekka minst én gang i løpet av livet. Pilegrimsreisen til Mekka foretas i det islamske års 12. måned – diil-hajj.

Islams seks trosartikler

I sunniislam deles de viktigste tingene en muslim må tro på i seks trosartikler.

• Allahs enhet (Tawhid) – Troen på den ene Gud, og forkastelsen av alle andre guddommer.
• Englene (Mala'ika) – Troen på englene skapt for å tjene Allah.
• De hellige skriftene (kutub) – Troen på De hellige skrifter.
• Profetene (nabi og Rasool) – Troen på profetene, sendt fra Allah for å rettlede menneskene.
• Dommedag (Qiyâmah) – Troen på dommedag og oppstandelsen, da alle mennesker vil bli holdt ansvarlige for sine handlinger på jord.
• Skjebne (Qadr) – Troen på Skjebnen, at alt som skjer i denne verden er forutbestemt.

Muslimer utfører tidebønn (Salah) i en Moské.

Islams fem røtter

I Sjiaislam deles de viktigste tingene en muslim må tro på i fem røtter.

• Allahs enhet (Tawhid) – Troen på den ene Gud, og forkastelsen av alle andre guddommer.
• Allahs rettferdighet (Adalah) – Troen på Allahs rettferdighet.
• Profetenes ufeilbarighet (Nubuwwah) – Troen på profetenes ufeilbarlighet.
• Imamatet (Imāmah) Troen på at gud har valgt visse mennesker til å lede de troende, og at profene velger en etterfølger til å lede de troende.
• Dommedag (Qiyâmah) – Troen på dommedag og oppstandelsen, da alle mennesker vil bli holdt ansvarlige for sine handlinger på jord.

Islams ti grener

I sjiaislam uttrykkes den islamske trospraksis i ti grener.

• Bønnen (salah) – Fem daglige rituelle tidebønner.
• Fasten (sawm) – Den månedslange fasten som gjennomføres i Ramadan er både en viktig tradisjon som preger muslimske samfunn og et uttrykk for tilbedelse, renselse og konsentrasjon. I løpet av fastemåneden skal man ikke spise eller drikke mellom soloppgang og solnedgang
• Pilegrimsreisen (hajj) – Alle troende muslimer pålegges å foreta en pilegrimsreise til Mekka minst én gang i løpet av livet. Pilegrimsreisen til Mekka foretas i det islamske års 12. måned – diil-hajj.
• Almissen (zakat) – Pålegg om å betale av sine eiendeler til fordel for fattige og syke. Velferdsskatten utgjør 2,5 % av formuen
• Femtedel (Khums) – Betaling av en femtedel av inntekter til det islamske samfunnet.
• Bestrebelse (Jihad) – Den store jihad; kampen mot ondskapen i en selv, og den lille jihad; kampen mot fiender av islam.
• Oppmuntring (Amr-Bil-Ma'rūf) – Oppmuntre andre til å gjøre gode handlinger.
• Overtaling (Nahi-Anil-Munkar ) – Overtale andre til ikke å gjøre onde handlinger.
• Kjærlighet til Ahl al-Bayt (Tawalla) – Å elske profeten Muhammeds familie.
• Hat til fiender av Ahl al-Bayt (Tabarra) – Å kutte alle forbindelser med fiender av profeten Muhammeds familie.

Historie

Utdypende artikkel: Islams historie

Muhammed (570–632)

Muhammed ble født i Mekka i år 570, og i år 610, 40 år gammel, fikk han en åpenbaring fra engelen Gabriel. Etter tre år med bønn og meditasjon, mottok han nye åpenbaringer og begynte å spre sitt budskap offentlig i Mekka. Men hans budskap og økende oppslutning førte raskt til konflikter med makteliten i Mekka, og i år 622, etter en forespørsel fra klanoverhodene i oasen Yathrib (Medina) om å megle i en årelang klanfeide, utvandret Muhammed til Medina med mange av sine tilhengere. Denne utvandringen markerer starten på islamsk tidsregning. Konflikten i området ble raskt løst ved at det store flertallet av oasens innbyggere innen kort tid konverterte til islam, og ved at Muhammed utarbeidet en grunnlov for oasen som skapte en likeverdig føderasjon mellom stammene. Da flertallet av stammene konverterte til islam ble Muhammed oasens leder, og han gikk raskt inn i allianser med nabostammer. I Mekka så man på dette som en stor trussel mot seg, og de erklærte krig mot Medina. Over de neste årene møttes partene på slagmarken tre ganger, hvorav muslimene vant to og en endte uavgjort, og muslimene utvidet sin innflytelse i regionen. Etter at muslimene ble hindret i å utføre en pilegrimsreise til Mekka i år 628, inngikk partene en våpenhvile. Muslimer og mekkanere kunne for første gang på år møtes fritt, og nok en gang begynte mekkanere å konverterte til islam. Men konflikten mellom makteliten i Mekka og muslimene fortsatte å ulme under overflaten, og i år 630, etter at allierte av Mekka angrep en klan alliert med muslimene, presenterte Muhammed mekkanerne for et ultimatum. De ble gitt tre alternativer:

Området under muslimsk styre ved Muhammeds død i år 632.

1. Betale erstatning for de som døde i angrepet.
2. Fordømme angrepet og bryte alle bånd med gjerningsmennene.
3. Erklære at våpenhvilen var over.

Mekkanerne valgte å erklære våpenhvilen for over, men Muhammeds tilhengerskare hadde vokst betraktelig siden våpenhvilen ble inngått, og muslimene marsjerte mot Mekka med en styrke på titusen mann ifølge muslimske kilder. Mekkanerne overga seg straks og flertallet av innbyggerne konverterte til islam, når muslimene inntok byen. Med Mekkas fall, var muslimene blitt den dominerende makten på Den arabiske halvøy, og innen kort tid var Arabia under muslimsk styre, og de fleste arabere konverterte til islam. Innen Muhammeds død i år 632, hadde islam begynt å spre seg til det som i dag er Syria og Irak.

De fire første kalifene (632–661)

Etter Muhammeds plutselige bortgang av naturlige årsaker, møttes en gruppe muslimer for å avgjøre hvem som skulle lede muslimene videre. Møtet ble kalt sammen i stor hast og etter kort men opphetet diskusjon valgte medlemmene på møtet Abu Bakr, Muhammeds svigerfar som leder og han ble den første kalifen. Både møtet og valget av Abu Bakr er et kontroversielt emne. Sunnier mener valget gikk riktig for seg, mens sjiaer ser på det som et kupp, både fordi blant andre Ali ibn Abi Talib, Muhammeds svigersønn ikke var til stede, og fordi de mener Muhammed hadde utnevnt Ali som etterfølger før sin død. Denne hendelsen danner utgangspunktet for splittelsen mellom Sjia- og Sunnimuslimer.

Abu Bakrs regjeringstid gikk for det meste med til å nedkjempe klaner som mente de utelukkende hadde underkastet seg Muhammed og at deres lojalitetsløfte sluttet med hans død. Abu Bakr døde av naturlige årsaker i år 634, og etter hans ønske ble Umar ibn al-Khattab utnevnt til ny kalif. Under Umar erobret kalifatet mange nye landområder. Muslimene erobret Mesopotamia og deler av Persia fra det Persiske rike og Syria, Palestina, Armenia, Egypt og deler av Nord-Afrika fra Det bysantinske riket. I år 644 ble Umar drept av en persisk slave som bar nag mot ham av personlige årsaker. Uthman ibn Affan ble valgt til Kalif etter Umars død. Under Uthmans styre falt restene av det persiske riket, Kypros, og mesteparten av Nord-Afrika og Kaukasus under kalifatets kontroll. Uthman utnevnte for det meste sine egne klansmenn fra umayyadklanen til guvernørstillinger i det nye imperiet, mange muslimer så på dette som nepotisme, og mente Uthman regjerte mer som en konge enn som «Den første blant likeverdige» som kalifen var ment å være. Dette førte til økt misnøye med hans styre og i år 656 ble han drept av en sint folkemengde i sitt eget hus.

Etter Uthmans død ble Ali ibn Abi Talib spurt om å bli muslimenes leder. Det blir sagt at han takket nei til å begynne med, fordi han ikke ønsket å profittere på Uthmans brutale drap, men at han til slutt takket ja etter at hans tilhengere insisterte. Mange mente derimot enten at han var medskyldig i drapet, eller at han ikke gjorde nok for å stille morderne for retten, og hans regjeringstid startet med å slå ned opprør, først fra profeten Muhammeds enke Aisha i «slaget ved Basra», og så fra Uthmans klansmann Muawiyah ibn Abi Sufyan, guvernør av Syria i «slaget ved Siffin» i år 657. Slaget ved Siffin ble løst ved megling, men en puritansk del av Alis tilhengere (kharijittene) som hadde ment han var utvalgt av Allah som muslimenes leder, mente megling over Allahs avgjørelse var blasfemisk og forlot han. I år 661 ble han drept av en gruppe kharijitter, og Muawiyah tok makten som første kalif i det som utviklet seg til å bli det arvelige umayyadkalifatet.

Sunnimuslimer kaller de fire første kalifene for «de fire rettledete kalifene», mens Sjiamuslimer utelukkende anerkjenner Ali, og mener de andre tre ikke hadde rett på kalifatet. Alis død førte til et tydelig skille i det muslimske samfunnet mellom det som ble sjiaislam og sunniislam. Det betydde også slutten på den utvalgte Kalif, og fra da av forble Kalifatet en arvelig monarkisk institusjon.

Kalifatets ekspansjon til år 750.

Umayyadekalifatet (661–750)

Et av Muawiyahs første handlinger som kalif var å flytte hovedstaden til kalifatet fra Medina til Damaskus, hvor han hadde vært guvernør. Området under muslimsk styre fortsatte å vokse under umayyadene, og innen år 750 hadde det som i dag er Pakistan, resten av Nord-Afrika, mesteparten av Sentral-Asia samt Spania og Sør-Frankrike falt under islamsk styre. Det var likevel økende misnøye med umayyadenes styre, både fordi de hadde gjort kalifatet monarkisk og fordi de aktivt forsøkte å bremse islams vekst blant befolkningen i imperiet. Ikke-muslimer måtte betale en skatt til kalifatet i bytte mot beskyttelse og trosfrihet, og jo flere som konverterte til islam, jo lavere ble disse skatteinntektene. I 750 tok abbasidene makten fra de stadig mer upopulære umayyadene. Umayyadekalifatet blir generelt sett på som negativt av både Sunni og Sjiamuslimer, og mange mener det betydde slutten for den ekte islamske staten, styrt etter Allahs vilje.

Abbasidekalifatet frem til Bagdads fall (750–1258)

Abbasidene klarte aldri å få full kontroll over Kalifatet. Umayyadene beholdt kontrollen over Spania, og innen kort tid tok et nytt dynasti (Idrisiddynastiet) makten i Nord-Afrika. Hele den muslimske verden har aldri befunnet seg under en eneste leder siden. Abbasidene flyttet i år 763 kalifatets hovedstad fra Damaskus til Bagdad for å komme nærmere sin persiske maktbase.

Abbasidene fant det vanskeligere og vanskeligere å kontrollere imperiet og lokale guvernører fikk stadig mer makt under deres styre. Samtidig la abbasidene grunnlaget for senere tyrkisk dominans i Midtøsten ved å basere de væpnede styrkene på tyrkiske slaver (mamlukene). Umayyadene i Spania erklærte seg selv som de rettmessige kalifene i opposisjon til abbasidene, og den islamske kulturen i Spania fikk utvikle seg mer eller mindre selvstendig fra resten av den muslimske verden. Men også Spania ble fragmentert i mindre stater som skapte grunnlaget for den kristne gjenerobringen. Innen år 1235 hadde hele Den iberiske halvøy bortsett fra Granada falt til kristne konger, og i 1492 falt også Granada.

I Egypt, Syria, Palestina, Sicilia og Libya styrte de sjiittiske fatimidene i realiteten selvstendig fra abbasidene. På slutten av 1000-tallet begynte også de kristne korstogene i Midtøsten, og frem til slutten av 1100-tallet eksisterte flere små korsfarerstater i Midtøsten. Tiden under abbasidekalifatet så også flere invasjoner fra tyrkiske stammer som var nykonverterte til islam, og i 1258 falt Bagdad til mongolske styrker og flesteparten av abbasidene ble drept. Fra da av eksisterte kalifatet utelukkende i teorien selv om abbasidene beholdt tittelen til 1517.

Fra Bagdads fall til det 20. århundre

Etter at abbasidene mistet all reell makt, ble utviklingen i de forskjellige delene av den muslimske verden til større og større grad styrt av lokale forhold, og den muslimske verden ble mer og mer fragmentert. I århundrene som fulgte vokste det frem tre store imperier:

• Safavideimperiet i Persia.
• Det osmanske riket i Midtøsten, Nord-Afrika, Anatolia, Balkan og Kaukasus.
• Mogulriket på det Indiske subkontinent og i deler av Sentral-Asia.

I tillegg spredte islam seg til nye deler av verden:

• Til Vest-Afrika gjennom handelsrutene over Sahara.
• Til Øst-Afrika gjennom handelen på Det indiske hav.
• Til Indonesia gjennom handelen på Det indiske hav.

Til tross for dette ble de islamske statenes strategiske og økonomiske interesser i verden stadig svekket i denne perioden, på grunn av Europas voksende verdensdominans. Innen det 20. århundret var alle statene i den muslimske verden enten blitt europeiske kolonier og protektorater, eller de var på randen av kollaps grunnet etniske og religiøse konflikter, og politisk og økonomisk stagnasjon.

Islam i det 20. århundre

Land i verden i dag med mer enn 10 % muslimer. Rød farge viser land med en overvekt av sjiamuslimer, grønn farge sunnimuslimer. Sterk farge angir høyere prosentandel av befolkningen enn svak farge.

Det 20. århundre så store forandringer i den muslimske verden. Etter første verdenskrig kollapset det siste muslimske imperiet, Det osmanske riket, og etter annen verdenskrig var mesteparten av statene i den muslimske verden blitt selvstendige. De fleste nye muslimske statene forsøkte å imitere vestlige stater i form, og mange prøvde å fremme nasjonalisme og nasjonal stolthet i befolkningen. Samtidig vokste det frem sterke krefter som så på de siste århundrene av islamsk historie som islams middelalder, og ønsket enten en islamsk renessanse, og en oppbygning av et nytt moderne samfunn basert på islams storhetstid i stedet for basert på vesten, eller en forkastelse av det de så på som uislamske nyvinninger, og en direkte gjenskapelse av det de så på som det rene, ubesudlete islamske samfunnet etter profeten Muhammeds død. Dannelsen av staten Israel i det mange muslimer så på som islamsk kjerneland skapte også økende motstand mot vesten og skapte grobunn for islamistisk ekstremisme og terrorisme.

Islam er en verdensreligion, og det finnes muslimer av de fleste etniske bakgrunner, hudfarger og språk. I dag bor det mellom 1,3 og 1,5 milliarder muslimer i verden, og i antall tilhengere regnes islam som verdens nest største religion.

Land	Antall muslimer (mill.)	Andel av befolkningen (%)
Pakistan	178	96,4 %
India	177,2	14,6 %
Bangladesh	148,6	90,4 %
Indonesia	204,8	88,1 %
Tyrkia	74,6	98,6 %
Iran	74,8	99,6 %
Egypt	80	94,7 %
Nigeria	75,7	47,9 %
Algerie	34,7	98,2 %
Marokko	32,3	99,9 %
Afghanistan	29	99,8 %
Irak	31,1	98,9 %
Etiopia	28,7	33,8 %
Sudan	30,8	71,4 %
Saudi-Arabia	25,4	95,1 %
Jemen	24	99,0 %
Usbekistan	26,8	96,5 %
Kina	23,3	1,8 %
Syria	20,8	92,8 %
Russland	16,3	11,7 %

Moskéen i Urtegata, Oslo.

Islam i Europa

I Europa har islam en historie fra 700-tallet da Al-Andalus ble etablert på Den iberiske halvøy. I 948 ble emiratet på Sicilia etablert etter at Palermo var inntatt 100 år tidligere. I middelalderen misjonerte dervisjer på Balkan og en del kristne folkegrupper særlig bogomiler gikk over til islam. Tyrkiske styrker krysset Evros i 1371 og etter osmansk styre ble etablert på Balkan på 1400-tallet ble konvertering vanlig. De osmanske herskerne påbød ikke konvertering, men muslimer betalte lavere skatt til sultanen. Ikke-muslimer fikk heller ikke ha høyere stillinger i militæret og i statsadministrasjonen. På 1500-tallet var en stor del av eliten omvendt. En hypotese er at den raske konverteringen skyldtes at både den katolske og den ortodokse kirken hadde svake institusjoner: Islam slo særlig gjennom i Bosnia og Montenegro langs den gamle konfliktlinjen mellom østkirken og vestkirken, en delelinje som oppsto innenfor Romerriket i 395. I bulgarske, serbiske og rumenske områder sto den ortodokse kirken sterkt at den ble anerkjent av sultanen som såkalt «millet». Den serbiske kirkens selvstendighet ble gjenopprettet av patriarken Makarije i 1557. Han var bror (eller fetter) av storvisir Mehmet Pasha Sokolović. Milletene ble forløperne for dagens nasjoner på Balkan og opphavet til den sterke koblingen mellom nasjon og kirke. På 1600-tallet var Beograd en delvis islamsk by med flere titalls moskeer, bare Bajraklimoskéen står igjen.

Etter det andre serbiske opprøret i 1815 ble «tyrkerne» fordrevet fra områder som løsrev seg fra Det osmanske riket. Nasjonalstatenes fremvekst på Balkan på 1800-tallet førte til omfattende utvandring eller fordriving av muslimer til områder fortsatt kontrollert av sultanen. Etter den første balkankrigen (1912–1913) utvandret eller flyktet 400 000 til osmansk område, og utvandringen fortsatte i mellomkrigstiden blant annet ved befolkningsutveksling med Hellas etter Lausanne-traktaten. Etter andre verdenskrig forlot 200 000 muslimer Makedonia, Kosovo og Sanjak Novi Pazar (dagens Sandžak) og slo seg ned i Istanbul-området. Da de kommunistiske regimene i Romania og Bulgaria utviklet seg i en nasjonalistisk retning ble muslimene marginalisert. I 1984 satte Bulgaria i gang en nasjonal gjenfødelse og i løpet av et år fikk 850 000 borgere «bulgariserte» navn. Sommeren 1989 utvandret 300 000–400 000 muslimer til Tyrkia. I Albania innledet Enhver Hoxha i 1967 en anti-religions politikk der imamer, dervisjer og kristne prester ble forfulgt og til dels henrettet. Etter regimets fall i 1991 ble religiøse institusjoner i Albania bygget opp fra ingenting. Etter Dayton-avtalen skjedde oppbygging av islamsk institusjoner i kantoner med bosniakisk befolkningsflertall.

Islam i Norge

Utdypende artikkel: Islam i Norge

I Norge var det pr 2005 ca. 80 000 medlemmer i registrerte islamske trossamfunn, fordelt på 92 ulike trossamfunn/menigheter. Den største menigheten er World Islamic Mission i Oslo, med ca. 6 000 medlemmer. Islamsk Råd Norge er en paraplyorganisasjon.

Islamisme

Sayyid Qutb, en ledende person i det muslimske brorskap.

Islamisme er en politisk ideologi som har som mål at samfunnet skal styres i henhold til islam. Islamistiske bevegelser har vært en voksende faktor i mange land de siste årene, både i land der muslimer er i majoritet og der de er i minoritet.^{[trenger referanse]} Islamisme er basert på den tanke at islam ikke bare er en religiøs tro, men også et politisk system, som muslimer bør arbeide for å innføre i de land hvor de er i majoritet. Den militante islamismen som er mest synlig, er historisk sett en frigjøringsideologi med røtter i 1920-årene og dannelsen av Det muslimske brorskapet i Egypt i 1928. Islamismen ble for alvor kjent i vestlige medier i 1990-årene.

Det er svært omdiskutert hvorvidt islamisme er en integrert del av muslimsk tro og liv. Både islamister og islam-kritikere vil ofte velge å beskrive islamisme som islams naturlige tilstand, mens både tradisjonalister og moderate muslimer vil understreke at islamisme er én mulig forståelse av islam.

Fotnoter

Type nummerering

Litteratur

• Kari Vogt. Hva er islam?. Universitetsforlaget, 2007 ISBN 978-82-15-00530-0
• Nora S. Eggen. Koranen : innføring i en tekst-og tolkningstradisjon. Solum, 2007 ISBN 978-82-560-1528-3
• Nora S. Eggen. Islam. Gyldendal, 2002 ISBN 82-05-30339-8
• Nora S. Eggen. Den utvalgte : historien om profeten Muhammads liv. Solum, 2002 ISBN 82-560-1260-9
• Paul Lunde. Islam. Damm, 2002
• Kværne og Vogt. Religionsleksikon. Cappelen 2002 ISBN 82-02-19667-1
• Kari Vogt. Islam på norsk : moskeer og islamske organisasjoner i Norge. Cappelen, 2000 ISBN 82-02-18463-0
• Anne Dessingthon, Tasmin Mujahid. Inn i det ukjente, en bok om islam. NRK, 1992

Eksterne lenker

• (en) Islam – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• historie.cappelen.no: Kort om islam, med gode lenker
• Islam.no
• Om islam på Alnakka.net (wiki)
• Islam.no Tidstavle over islams historie

Koranen

• Online koranoversettelse på norsk
• Norsk side om Koranen, med flere oversettelser og svar.