Njinga av Ndongo og Matamba

Njinga Mbandi, også skrevet Nzinga Mbandi, (1582–1663), er en av de mest kjente og kontroversielle historiske skikkelsene i Sentral-Afrika på 1600-tallet. Hun var dronning over mbundu-kongedømmene Ndongo (1624–1663) og Matamba (1631–1663). Begge lå i den nordligste delen av dagens Angola. Njinga var etterkommer i direkte linje fra den første kjente kongen over Ndongo. Hun sies å ha kommet til makten gjennom en kombinasjon av militært mot, manipulasjon i religiøse saker og god politisk teft.

Njinga av Ndongo og Matamba
Født		ca. 1581 Kongedømmet Ndongo Caculo Cabaça (Kongedømmet Ndongo)
Død		17. des. 1663 Matamba
Embete		Regjerende dronning (1624–1663)
Far		Mbande a Ngola
Søsken		Barbara Mukambu Mbandi Ngola Mbande
Nasjonalitet		Kongedømmet Ndongo
Njinga av Ndongo og Matamba på Commons

Hun sto imot portugisiske kolonimakter, både med våpen og religiøst diplomati, og innførte kristendom i kongedømmet. Pave Alexander VII anerkjente henne i 1660 som en kristen hersker.

I Angola omtales hun som en nasjonalhelt og kalles Angolas mor. Blant landsmenn fra Ndongo og Matamba som ble tatt til fange av portugiserne og solgt som slaver i Amerika levde historiene om Njingas bragder, men blant samtidige europeere hadde hun rykte som en usivilisert barbar og en degenerert kvinne. Hun er også omtalt i flere senere bøker som en grusom kriger, en kvinne styrt av sine seksuelle begjær, en kannibal som ikke skydde noe for å få – og beholde – makt.

Historikeren Linda M. Heywood, som skrev den første omfattende engelske biografien over Njinga i 2017, advarer mot å se på henne som enten en folkehelt eller en tyrann. Hun var en komplisert kvinne som kunne måle seg med både Katarina den store av Russland og Elizabeth 1 av England når det gjaldt regjeringstid, politisk list og militær dyktighet, en hersker som brukte kultur, diplomati, religion og krig for å sikre sitt tvilling-kongedømme Ndongo–Matamba.

UNESCO har innlemmet Njinga i sin oversikt over betydningsfulle kvinner i afrikansk historie.

Njingas navn og titler

Njingas navn er skrevet på flere ulike måter i både engelske og portugisiske kilder: Njinga, Nzinga, Jinga, Ginga, Singa, Zhinga Pande, Ann Zingha og Njinga Oande. Da hun overtok tronen etter sin bror, insisterte hun på at både hennes eget folk og portugiserne i landet skulle kalle henne Ngola Kiluanje (norsk: dronning av Angola). Ngola betyr hersker på kimbundu, bantu-språket som var hennes morsmål.

Da hun ble døpt til kristendommen i 1622, tok hun døpenavnet Ana de Sousa.

I førtiårsalderen ble hun valgt til hersker over en stor gruppe imbangala-krigere, og tok tittelen og navnet Ngola Njinga Ngombe e Nga (norsk: dronning Njinga, våpenmester og stor kriger).

I 1650-årene hadde hun en omfattende korrespondanse med portugisiske myndigheter, tjenestemenn i Vatikanet – og paven. Hun sluttet da å bruke imbangala-tittelen og kalte seg dronning Njinga Anna, en kombinasjon av hennes opprinnelige navn Njinga og navnet hun tok i den katolske dåpen i 1622, Ana eller Anna.

Bakgrunn og oppvekst (1583–1617)

Kart fra 1600-tallet som viser flere av stedene som er omtalt i denne artikkelen

Kongedømmet Ndongo, i den nordvestlige delen av dagens Angola, ble, ifølge tradisjonen, grunnlagt noe før 1515. Den første ngola (norsk: konge) som finnes i historiske skrifter, var Kiluanje kia Samba, som regjerte fra omtrent 1515 til 1556. I denne perioden var Ndongo en vasallstat under det større nabolandet i nord, Kongoriket. Kiluanje kia Samba var en fredsæl konge i et land med politiske intriger og kriger. Han styrket sin makt ved at han klarte å opprettholde intern fred, samtidig med at han utvidet landets grenser ved å vinne kriger mot flere nabostater. I 1556, det siste året han regjerte, brøt det ut krig mellom Kongoriket og Ndongo, og Ndongo klarte å bryte ut og bli en uavhengig stat.

Kiluanje kia Sambas etterfølgere fulgte hans måte å regjere på. Njinga var ifølge flere kilder etterkommer i direkte linje fra denne kongen. Hennes far var Mbande, som ble konge over Ndongo i 1592, ti år etter at hun ble født, og hennes mor var Kengela ka Nkombe, farens yndlingskonkubine.

En legende sier at Njinga ble født med navlestrengen rundt halsen, og ifølge mbundu-tradisjonen ville et barn som var født slik, få et bemerkelsesverdig liv. Måten et barn ble født på, bestemte hennes karakter som voksen. Faren ga henne navnet Njinga, fra et kimbundu-ord som betyr å vikle, vri, snu.

Hun ble regnet som bedre enn søsknene i mot og intellekt og var farens yndling. Hun fikk en helt annen opplæring enn det som var vanlig for jenter. Hun fikk blant annet militærtrening og deltok i offisielle plikter og rituelle handlinger, som var svært viktige i landets kultur.

Portugisiske misjonærer og erobrere

Portugiserne kom til Sentral-Afrika allerede på 1400-tallet. De ankom Kongoriket i 1482, og etablerte seg raskt som slavehandlere der. Den kongolesiske kongen ville beskytte sine egne innbyggere, og sørget for å forsyne portugiserne med krigsfanger fra de mange krigene med naborikene, som Ndongo.

Portugiserne hadde periodevis kontakt med Ndongo fra rundt 1520. I mai 1560 kom jesuitt-misjonærer fra Portugal og slo seg ned i Luanda-området ved kysten. De drev i hovedsak misjon og handel. Njinga skal ha lært å snakke, lese og skrive portugisisk av misjonærene.

I 1571 beordret den 17-årige kong Sebastian av Portugal at Ndongo skulle erobres og underlegges Portugal. I 1575 ankom derfor en portugisisk armada, ledet av Paolo Dias de Novais. Armadaen besto av ni skip med 700 soldater og fire jesuittprester. Det var også rundt 100 nybyggere med på skipene. De etablerte en bosetning i Luanda-området. Dias de Novais kalte bosetningen São Paulo de Luanda. Dette ble etter hvert hovedstaden i det området portugiserne erobret. Byen ble også det sentrale utskipingsstedet for slavetransporten, som i hovedsak gikk til portugisiske og spanske kolonier i Brasil. Den første tiden drev portugiserne handel med ngola Kilombo kia Kasenda i Ngondo, men etter kort tid ble forholdet fiendtlig. Kilombo kia Kasenda mistenkte at portugiserne egentlig var kommet for å erobre kongedømmet hans, så han arresterte og drepte flere portugisere. Han konfiskerte også varene og slavene deres. Mistanken var begrunnet. Dias de Novais hadde gjennomført flere militære aksjoner og erobret områder langs kysten og et stykke inn i landet.

De første 40 årene klarte portugiserne å underlegge seg mer land, men kom seg ikke lenger enn til slettene ved kysten og den nedre delen av Kwanzaelven. Dette endret seg i perioden 1612–1622. Da vervet den portugisiske guvernøren i Luanda en bande av de nomadiske, krigerske imbangala-krigerne. De hadde lenge ønsket makt over Ndongo, og portugiserne ønsket å destabilisere landet og ta som slaver de som rømte når imbangalaene invaderte. Njingas far, kongen, forsøkte med diplomati, forhandlinger og åpen kamp, men motstanderne var for mektige. Mange av de regionale Ndongo-høvdingene gikk dessuten over på portugisernes side. Mbundu-staten nærmet seg kollaps.

I 1617 døde ngolaen under uklare omstendigheter. Noen kilder sier han ble myrdet av sine egne menn. På dette tidspunktet var Ndongo, som hadde vært det nest største riket i Sentral-Afrika etter Kongo, redusert til en liten del av det territoriet kongen hadde arvet fra sin far.

Ngola Mbandes regjeringstid (1617–1624)

Da Njingas eldre bror Mbande skulle overta tronen etter faren, ville han sikre seg mot konkurranse. Han drepte derfor en halvbror som var høyere på rangstigen enn ham selv. Halvbroren var sønn av en av farens koner, mens Mbande var sønn av en av hans konkubiner. Mbande drepte også halvbrorens familie. Deretter myrdet han Njingas nyfødte sønn, hennes første og eneste barn, som hun hadde fått med en av sine mange mannlige konkubiner. Han beordret også sterilisering av Njinga og søstrene, Kambu og Funji. Ettersom de ikke var i stand til å føde nye arvinger, lot han dem leve, men etter dette ville ikke Njinga lenger leve i sin brors kongedømme. Hun slo seg ned i Matamba, et kongedømme øst for Ndongo.

Uenighetene og kampene mot portugiserne fortsatte, og i 1621 var ngola Mbande presset av portugiserne på flere områder. Det var voldsomheter, økning i slavehandelen og kidnapping av høytstående medlemmer av kongefamilien.

Dronning Njinga i forhandlinger med den portugisiske guvernøren (1622)

Njinga som diplomat

I 1622 ble ngola Mbande invitert til Luanda av den nye portugisiske guvernøren, João Correia de Sousa, for å prøve å komme frem til en fredsavtale. Mbande ba sin søster Njinga representere ham i møtet med guvernøren. Hun aksepterte og ankom Luanda med et stort følge. En historie som har levd videre fra dette møtet, er at guvernøren prøvde å ydmyke henne ved selv å sitte på en stol dekket med gullbrodert fløyel, mens hans tjenere la ut tepper på gulvet der mbundu-gjestene skulle sitte under audiensen. Njinga nektet å la seg fornedre på denne måten. Hun signaliserte til en av sine kvinnelige ledsagere, som straks gikk ned på alle fire og dermed fungerte som en menneskelig stol for sin herskerinne, gjennom et flere timer langt møte.

Njinga var en dyktig diplomat, hun smigret portugiserne og etterkom flere av deres krav og anmodninger. Hun lovet at hennes bror skulle slutte med militære operasjoner, forutsatt at portugiserne gjorde det samme. Det eneste området der hun var ubøyelig, var når det gjaldt guvernørens krav om at ngola Mbande skulle betale en årlig skatt til den portugisiske kongen. Dette ville ha vært rimelig hvis Ndongo hadde vært en vasallstat under Portugal, men hennes bror var en eneveldig konge, ikke en vasall.

Njinga døpes i 1622

Konvertering til katolisismen

Guvernøren var skeptisk til om ngola Mbande virkelig ønsket fred. Njinga svarte at hvis portugiserne godtok hennes brors betingelser, skulle hun studere den kristne katekismen og la seg døpe til kristendommen. Portugiserne hadde gitt inntrykk av at de invaderte Afrika for å drive handel og frelse sjeler. Her var en kongelig sjel å frelse. Njinga spurte om den var mindre verdt enn en årlig skatt. Portugiserne hadde ikke noe annet valg enn – tilsynelatende – å godta Njingas vilkår.

Njinga studerte sin nye religion med entusiasme, lot seg døpe og tok navnet Ana de Sousa etter sin gudmor Ana da Silva og guvernør de Sousa. De portugisiske representantene fikk stor respekt for henne, og reisen til Luanda var en diplomatisk suksess. Da hun forlot byen, hadde hun sikret et løfte om en fredsavtale, og lovet å overtale sin bror til å beordre folket til å konvertere til kristendommen. Hun gjorde imidlertid det motsatte. På denne tiden var kongen blitt drevet ut av hovedstaden Kabasa av en gruppe imbangalaer, og portugiserne ville ikke sette fredsavtalen ut i livet så lenge kongen var i eksil og udøpt. Dette førte til at Njinga overtalte broren til ikke å la seg døpe. Det ville være ydmykende for ham å underkaste seg en utenlandsk makt og deres religion, og det ville være et svik mot deres egne skikker.

Ngola Mbande døde våren 1624, etter å ha tatt inn gift. Han var blitt dypt deprimert etter at han forsto at portugiserne ikke hadde til hensikt å holde sin del av avtalen, og noen kilder sier han begikk selvmord, andre at han ble forgiftet. Den portugisiske soldaten og historikeren António de Cadornega som levde i Luanda på 1600-tallet, skrev i sin História geral das guerras angolanas at Njinga hadde «hjulpet ham å dø ved hjelp av en forgiftet drikk».

Dronning og erobrer (1624–1656)

Ngola Mbande hadde gitt uttrykk for at Njinga skulle regjere etter hans død, så hun overtok alle rituelle gjenstander og symboler tilknyttet Ndongos kongemakt, både for å kunne kommunisere med sin brors ånd og for å synliggjøre sin dronningverdighet. Ifølge enkelte kilder skulle hun bare fungere som regent til nevøen var voksen nok til å overta tronen.

Mbande hadde satt bort sin sju år gamle sønn til imbangalahøvdingen Kasa, som skulle være hans verge til han ble voksen. Njinga så nevøen som en mulig konkurrent til tronen, og overtalte Kasa til å gifte seg med henne, så hun kunne komme i direkte kontakt med gutten. Etter bryllupet sørget hun for at nevøen ble drept, både for å fjerne en mulig konkurrent og som en siste hevn for drapet på hennes egen sønn.

Nye angrep fra portugiserne

Kampene mot portugiserne fortsatte også etter at Mbande døde og Njinga overtok som dronning i 1624. I 1626 angrep portugiserne Njinga og hennes styrker, som da holdt til på Kindonga-øyene i elven Kwanza. Kasa hadde fjernet seg fra henne etter sviket, så hun fikk ingen hjelp av ham og hans krigere, selv om han var motstander av portugiserne. Njinga flyktet østover til Ngangela-regionen, og portugiserne innsatte ngola Hari som en «marionettekonge» helt uten makt, men med en viss symbolsk betydning. Han stammet også direkte fra Ndongos grunnlegger, og var dermed en rival for Njinga når det gjaldt retten til tronen. Hun måtte søke etter allierte utenfor Ndongo, og slo seg sammen med en bande imbangalaer lenger øst i regionen. Imbangalaene var krigerske, og en annen imbangalabande hadde tidligere kjempet på portugisernes side. Hun nektet portugiserne adgang til landets markeder og begrenset adgangen deres til slavemarkedene. Hun oppmuntret også de som allerede var fanget av portugiserne til å flykte, og tilbød dem skjul og beskyttelse hvis de ville følge henne.

I 1629 måtte hun igjen rømme etter et angrep fra portugiserne. På samme tid ble hennes to søstre, Kambu og Funji, fanget og ført til Luanda, der de ble tvunget til å la seg døpe til kristendommen. De kristne døpenavnene de fikk var Graça (Funji) og Barbara (Kambu).

Nederlandske krigsskip utenfor Luanda. Fra en bok av Olfert Dapper, publisert i 1668

Leder for imbangalakrigere og Matamba

Matamba, der Njinga nå bodde, var et kongedømme som gjennom historien hadde hatt flere kvinnelige herskere. Portugiserne og betalte imgangalakrigere hadde sammen raidet landet mellom 1617 og 1621, og regionens politikk og styre var uavklart. Njinga, som i 1631 var blitt leder for imbangalabanden hun hadde sluttet seg til, så muligheten til å bli regent også i dette landet. Hun underbygget sin makt ved at Matamba på denne tiden var blitt interessant for slavehandlerne. Njinga var oppvokst – og levde – i en kultur der det var vanlig å holde slaver. Hun visste at de landene som kontrollerte slavehandelen, var de som oppnådde makt og velstand. De kunne beholde noen slaver selv, blant annet som leiesoldater, og selge resten til europeerne. Etter hvert som slaveeksporten økte fra Njingas land, fikk hun midler til å bygge opp en hær og utvide Matamba så kongedømmet ble den største staten i regionen i 1640-årene.

Allianse med nederlenderne

Rundt 1640 ankom nederlendere Ndongo, og Njinga allierte seg med dem. De ville gjerne nedkjempe portugiserne og tok makten over Luanda i 1641. Njinga hadde nå en stor hær. I årene 1641 til 1644 klarte hun å ta tilbake store deler av Ndongo og flyttet hovedstaden og sin store militærleir til Kavanga, i den nordre delen av Ndongos opprinnelige territorium. Hun hersket nå over både Ndongo og Matamba, eller Ndongo-Matamba som tvillingriket er kalt i flere dokumenter. Etter at Luanda var tatt, ble Njingas kongedømme for en tid den mektigste aktøren i regionens slavehandel. I tiden som fulgte foregikk det flere kamper mellom portugiserne på den ene siden og Njingas folk og nederlenderne på den andre. En av de blodigste, og den mest avgjørende for Njinga, var kampen ved Kavanga, Njingas store militærleir, i 1646. Portugiserne angrep, godt hjulpet av slavehandlere. Njinga hadde sine spioner, og angriperne var ventet. Hennes styrker, hjulpet av nederlenderne, forsøkte å lede angriperne slik at hun og hennes folk kunne ta dem i et bakholdsangrep. Dette lyktes ikke, og det endte med at hun måtte flykte østover, uten å få med seg viktige eiendeler. Angriperne gjennomgikk alle bygninger for å plyndre og ta med det som var av verdi. De fant blant annet brev fra Njingas søster Graça, som fortsatt var i portugisisk fangenskap i Luanda. Brevene avslørte at Graça gjennom sine 15 år i portugisisk fangenskap hadde spionert for Njinga og informert henne om portugisernes militæroperasjoner. Straffen for spionasjen var drukning, og i 1647 fikk Njinga vite at Graça var blitt druknet i Kwanza-elven.

Njinga ble nå svært oppsatt på å redde den siste søsteren, Barbara. Hun satte sin lit til nederlenderne. Hun antok at de ville være interessert i å alliere seg med henne for å hevne portugisernes seier ved Kavanga. Hun overøste nederlenderne med gaver, lovet å støtte dem i fremtidige kamper, og i 1647 underskrev de en allianseavtale. I 1648 hadde de samlet en hær på mer enn 4000 mann, hvorav rundt 300 var nederlendere og resten var Njingas fryktløse imbangala-krigere. De overrasket og overvant portugiserne i kamper langt inne i landet, men i 1648 ankom en portugisisk armada på 15 skip og 900 mann Luanda, og tvang nederlenderne der til å kapitulere og trekke seg ut av byen. Njinga og hennes styrker trakk seg tilbake til Matamba. Store deler av Ndongo var gjenerobret. Nå konsentrerte Njinga seg om å hindre portugisiske soldater i å komme lenger inn i landet.

Kristendommen får et visst innpass

I 1640- og 1650-årene innførte Njinga enkelte kristne tradisjoner og skikker ved hoffet, og hun fikk bygget flere kirker. Dette begynte i 1644 da krigerne hennes hadde fanget en portugisisk prest, og utviklet seg videre da hæren hennes to to spanske kapusinermunker til fange i 1648. Munkene fikk et godt samarbeid med Njinga, og skulle få avgjørende betydning for de siste 15 årene av hennes liv. De var forskrekket over imbangalaenes rituelle kannibalisme, og prøvde å få henne til å endre levemåte. Njinga nektet for at hun og hennes offiserer var kannibaler, men tilsto at hun tolererte skikken blant imbangala-soldatene. Det var deres tradisjon og umulig å stanse.

Fredsavtale med Portugal

Njinga hadde skaffet Matamba en større og sterkere hær, utvidet landet og oppnådd velstand gjennom handel med nederlenderne, men dette var ikke nok til å få en autoritet som ble akseptert av folket i Matamba, hun satt ikke trygt som deres hersker. Hun var derfor nødt til å finne allierte utenfor Matamba. Nederlenderne var ikke lenger i landet. Hun måtte nok en gang nærme seg portugiserne, som igjen hadde makten i Luanda. Etter nærmere 25 år med krig ønsket Njinga å forhandle med dem om en fredsavtale, mot sine rådgiveres vilje. En formell avtale med portugiserne skulle også sikre at hun fikk tilbake landområdene hun mente urettmessig var tatt fra henne i Ndongo – og sikre frigivelsen av søsteren Barbara (Kambu) som fortsatt var i portugisisk fangenskap.

Forhandlingene om innholdet i avtalen varte i mer enn ett år. Njinga godtok de fleste kravene i avtalen, men punktet om at Matamba-Ndongo skulle betale skatt til portugiserne avslo hun bestemt. De var ikke undersåtter av portugiserne. Hun forpliktet seg til å sende en årlig forsyning av slaver til portugiserne, og yte militær assistanse til portugiserne ved behov. Igjen ville hun motta katolisismen og tillate misjonærer ved det kongelige hoff. Hun var villig til å åpne Matamba for portugisiske slavehandlere, men sørget for å sikre seg monopol fra Matambas side. Den siste innrømmelsen var å tillate portugisiske handelsfolk i imbangala-staten ved Kwango. Forhandlingene førte frem, og i 1656 Barbara ble frigitt og kunne reise til søsteren i Matamba. Hun hadde med seg et følge av portugisiske diplomater, som var klare til å underskrive avtalen. Da Barbara vel var fremme hos søsteren, ble den formelle fredsavtalen mellom Portugal og Ndongo-Matamba underskrevet av representanter fra begge sider. Njinga hadde måttet betale «løsepenger» for søsteren, i form av 99 slaver, som guvernøren hadde sendt videre til koloniene i Brasil. Hun betalte ham også 30 slaver som en endelig avslutning på den inngåtte avtalen.

De siste, fredelige årene (1656–1663)

Samtidig bilde som viser dronning Njingas begravelse. Fader Cavazzi går foran kisten

I 1656 hadde Portugal bestemt seg for å oppgi kravet om herredømme over Ndongo, og portugiserne og Njinga hadde underskrevet en fredsavtale. Njinga konverterte nok en gang til katolisismen, og håpet at kapusinerne kunne hjelpe henne til å bli godkjent av paven som en rettroende kristen hersker. Hun regnet med at hvis hun fikk støtte fra Vatikanet, kunne ikke portugiserne lenger utfordre hennes rett til tronen. For å bli et fullverdig medlem av den katolske kirken, måtte hun gi avkall på sine mange elskere, gifte seg med én mann i en katolsk seremoni og akseptere et monogamt ekteskap, som var det eneste akseptable for kirken. Dette ville, ifølge den katolske fader Gaeta, gjøre henne til et godt eksempel for sitt folk, som ville følge hennes eksempel – og det ville gi henne ære og heder i himmelen. Njinga innså at dette ville tjene hennes sak, og 17. februar 1657 giftet hun seg med Sebastião, en ung mann hun hadde valgt fra hoffet, etter å ha gitt avkall på sine mer enn 40 elskere og konkubiner. Sebastião var flere tiår yngre enn henne. Han var ikke av kongelig blod, men han var døpt til den katolske tro. Hun ga ham tittelen «Njingas ektemann» og 500 slaver, så han kunne leve som en adelsmann.

Pavens velsignelse, motstand i folket

Tre år senere fikk Njinga svar fra paven, etter at hun hadde skrevet til Vatikanet i flere år. Paven svarte henne personlig, kalte henne sin datter i Kristus og skrev at han ville be for at hennes land skulle bli fremgangsrikt og rettroende. Njinga hadde dermed fått bekreftelse på at hun var rettmessig dronning, fra en autoritet portugiserne måtte respektere. Hun gikk aktivt inn for å konvertere landet til kristendommen, fikk reist en stor steinkirke i sin nye hovedstad i Matamba, satte seg inn i den katolske lære og hadde som mål å døpe alle nyfødte barn i Ndongo og Matamba. Dette viste seg å være vanskelig. De fleste undersåttene hennes var skeptiske til kristendommen.

I sju år etter fredsavtalen med portugiserne levde Njinga et fredelig liv som dronning over Ndongo og Matamba. Da hun døde i 1663, 81 år gammel, hadde hun oppnådd sine mål: En stabil, uavhengig nasjon som ikke lenger levde med trusler fra portugiserne. Hun hadde vært dronning i nesten 40 år og hadde kjempet enda lenger for sitt lands selvstendighet.

Njingas begravelse

Njinga hadde bestemt at begravelsen hennes skulle være enkel, uten tradisjonelle mbundu-ritualer. Hun ville begraves i en kapusiner-kappe, uten krone eller andre regalier. Embetsmennene ga likevel tjenerne hennes ordre om å utsmykke liket slik det høvet seg en mbundu-dronning. De vasket, parfymerte og kledde henne etter de skikkene hun selv tidligere hadde levd etter. Kapusinerpresten Giovanni Cavazzi da Montecuccolo, som var til stede, ba dem ære henne ved å følge hennes eget ønske. Hun ble derfor avkledd igjen og iført kapusinerkappe, med krone på hodet og et krusifiks i hånden.

Njingas søster Barbara (Kambu) ble hennes etterfølger på tronen, etter Njingas eget ønske.

Ettermæle

En statue av Njinga, som ble avduket i Luanda i 2002

Njinga er oppført i UNESCOs liste over 40 betydningsfulle kvinner i afrikansk historie.

Den første biografien over Njinga ble publisert i 1669 av kapusinerpresten António da Gaeta, som en tid levde ved hoffet hennes. Han roste hennes diplomatiske evner og sammenlignet henne med berømte kvinner fra antikken. Han skrev også at hun var blitt overtalt til å akseptere kristendommen. En annen kapusiner, Antonio Cavazzi, som også hadde levd ved Njingas hoff, skrev en biografi, som antagelig ble påbegynt mens hun ennå levde. Dette kommer frem ved at deler av teksten er skrevet i historisk presens, men deretter, etter hennes død, er endret til fortid før boken ble publisert i 1689. Cavazzi roser også hennes politiske evner, men han beskriver henne samtidig som en dronning som hadde ødelagt landet gjennom krigerske handlinger. Gaeta og Cavazzis biografier er de eldste og mest omfattende kildene til informasjon om Njingas liv.

I Angola og Afrika forøvrig

I Angola omtales Njinga som en nasjonalhelt og kalles Angolas mor.

Myndighetene i Angola har gjort mye for å formidle historien om henne. Det som har hatt størst effekt, var at de fikk produsert en spillefilm om henne, Njinga, Rinha de Angola (norsk: Njinga, dronning av Angola), som hadde premiere i 2013, 350 år etter dronningens død. Her er hun fremstilt som en fryktløs geriljaleder, bestemt på å beholde et fritt og uavhengig Angola.

Historiene om Njingas liv og bragder fulgte med slavene som ble sendt til Brasil og de spanske koloniene i Amerika, og levde videre der i deres kultur og tradisjoner.

I 1960- og 1970-årene ble hun ansett, både blant liberale og nasjonalistiske grupperinger, som en av de første nasjonalistheltene i Angola.

I 2002 ble det reist en fem meter høy statue av Njinga i Angolas hovedstad Luanda, og en av gatene i byen er oppkalt etter henne.

I Vesten

Et ofte gjengitt bilde av Njinga viser en pyntet kvinne med ett bryst blottet. Dette maleriet ble første gang brukt i Louis Castilhons bok Zingha, reine d'Angola (norsk: Zinga, dronning over Angola) i 1769, og er fortsatt et mye brukt bilde av Njinga, slik hun ble fremstilt i mer eller mindre fantasifulle beskrivelser i nærmere 300 år.

Til tross for hennes bragder, både i krig og diplomati, og en regjeringstid som strakte seg over fire tiår, ble hun omtalt som en usivilisert barbar av flere europeere, både i samtiden og senere. Hun er portrettert i ulike dokumenter som en blodtørstig kannibal, som ikke tenkte på annet enn å myrde spedbarn og slakte fiender. Hun er også blitt beskyldt for å oppføre seg uakseptabelt for en kvinne. Hun kledde seg som en mann, ledet armeer i krig og holdt et harem med både menn og kvinner. På 1700- og 1800-tallet ble hun fortsatt skildret som en degenerert kvinne, som ble drevet av uvanlige seksuelle begjær og veltet seg i barbariske ritualer. Den franske forfatteren marki de Sade skrev om henne i romanen La philosophie dans le boudoir (1795; norsk oversettelse Filosofi på kammerset (2008)). Han beskrev henne som brutal og drevet av en bestialsk seksualdrift og hevdet at hun hadde fått sine elskere drept.

De historiske arkivene viser en helt annen historie: Njinga var den mest suksessrike afrikanske herskeren i møtet med de portugisiske kolonimaktene. Hun erobret kongedømmet Matamba og regjerte både der og i Ndongo i tre tiår. Hun trosset tretten portugisiske guvernører som hersket i Angola mellom 1622 og 1663, og klarte å holde kongedømmet uavhengig til tross for mange brutale angrep. Hun inngikk viktige politiske allianser med flere naboland og med forretningspartnere som det store handelshuset Dutch West India Company.

I 2017 utkom den første omfattende biografien over Njinga på engelsk, skrevet av historikeren, professor Linda M. Heywood: Njinga of Angola : Africa's warrior queen. Hun advarer mot å se på Njinga som enten en folkehelt eller en tyrann. Njinga var en komplisert kvinne som kunne måle seg med både Katarina den store av Russland og Elizabeth 1 av England når det gjaldt regjeringstid, politisk list og militær dyktighet. Hun var en hersker som brukte kultur, diplomati, religion og krig for å sikre sitt tvilling-kongedømme.

Kilder

• Heywood, Linda M. (2017). Njinga of Angola : Africa's warrior queen. Harvard University Press. ISBN 978-0-674-97182-0. 
• Miller, Joseph M. (1975). «Nzinga of Matamba in a New Perspective». The Journal of African History. 16 (2): 201–216 – via Jstor. 
• Ribeiro, Orquídea Moreira; Moreira, Fernando; Pimenta, Susana. «Nzinga Mbandi : from story to myth». CITAR Journal. 11 (1): 2–51–2–59. 
• Thériault, Anne (Oktober 2019). «Njinga». Longreads.com. Besøkt 7. november 2020. 
• Thornton, John K. (1991). «Legitimacy and Political Power: Queen Njinga, 1624–1663». The Journal of African history. 32 (1): 25–40 – via Jstor. 

Eksterne lenker

• (en) Nzinga – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Sylvia Serbin, Edouard Joubeaud (2014). «Njinga Mbandi Queen of Ndongo and Matamba» (PDF). UNESCO Series on Women in African History. UNESCO. Besøkt 5. november 2020.  Tegneserie
• «Nzinga – Dronning av Ndongo og Matamba - Historiske kjendiser». NRK Radio (på norsk). 12. oktober 2022. Besøkt 24. oktober 2022.  podkast fra NRK, 54 minutter