Nostra Aetate
Nostra aetate (Latin «vår tid» etter åpningsordene «I vår tid, når menneskeslekten stadig sterkere forenes…») er et av Det andre vatikankonsils erklæringer og handler om Den katolske kirkes forhold til andre religioner. Det er den korteste av tekstene fra konsilet, men en av de mest bemerkelsesverdige.[1]
Nostra aetate la et viktig fundament for kirkens møte med ikke-kristne religioner og deltakelse i ulike typer religionsdialog. Det var det første autoritative dokument fra kirken som handlet om dette temaet. Grunnholdningen til andre religioner er positiv, og dokumentet fordømmer alle typer diskriminering på grunnlag av religion. I innledningen heter det: «Fordi [kirken] er satt til å fremme enheten og kjærligheten mellom menneskene, og dessuten også mellom folkeslagene, legger den her mest vekt på det som menneskene har felles og det som fører dem til øket samhørighet.»[2] Mennesker over hele verden og til alle tider stiller noen av de samme grunnleggende spørsmål til tilværelsen, og religionene er ulike svar på disse. Dokumentet sier: «Den katolske kirke forkaster intet av det som er sant og hellig i disse religioner».[3] Samtidig fastholdes det at Kristus er ««veien, sannheten og livet» (Joh. 14, 6), i hvem menneskene finner det religiøse livs fylde, i hvem Gud har forlikt alle ting med seg».[3]
Nostra aetate omtaler kortfattet hinduisme, buddhisme, islam og jødedom. Forholdet mellom disse kan beskrives som konsentriske sirkler (skjønt Nostra aetate selv ikke bruker dette bildet) med kirken i sentrum. I en sirkel nær sentrum finnes jødedommen som kristendommen er nært knyttet til. Andre monoteistiske religioner, primært islam, utgjør en neste sirkel, og utenfor denne ligger andre store religiøse tradisjoner som buddhisme og hinduisme.
Om islam sier Nostra aetate blant annet: «Det er også med aktelse Kirken betrakter muslimene, som tilber den ene, levende, i seg selv hvilende, barmhjertige og allmektige Gud, himmelens og jordens skaper».[4]
Beskrivelsen av jødedommen får mest plass i dokumentet. Det heter blant annet «Kirken, som fordømmer enhver forfølgelse, uansett hvilke mennesker den måtte være rettet mot, kan ikke glemme den arv den har til felles med jødene. Drevet av sin religiøse og evangeliske kjærlighet, og ikke av politiske grunner, beklager den derfor med sorg det hat, de forfølgelser, de utslag av antisemittisme som er blitt rettet mot jødene, uansett hvilke tider de har funnet sted i og hvem som har vært deres opphavsmenn.»[5]
Referanser
rediger- ^ Douglas Pratt, The Church and Other Faiths : The World Council of Churches, the Vatican, and Interreligious Dialogue, Peter Lang, Berlin 2010, ISBN 978-3-0343-0454-2, s. 174
- ^ art. 1 (sitatene er hentet fra den norske oversettelsen som finnes på Den katolske kirkes nettsider.
- ^ a b art. 2
- ^ art. 3
- ^ art. 4