Oksymoron
Oksymoron er en språkfigur innenfor retorikk og stilistikk som kombinerer to kontraster. Når to motstående ideer settes sammen, sjokkerer de ved sin nærhet til hverandre, nærmest paradoksalt og selvmotsigende.
Ordet oksymoron er dannet av de greske oxýs, som betyr 'skarp', og moros, 'tåpelig'.[1] Oksymoron kan altså oversettes med «skarpsinding (spissformulert) dumhet».
Eksempler
redigerOksymoroner er en forbindelse eller sammenstilling av motstridende begreper som logisk utelukker hverandre, slik at det oppstår en slående, konsentrert selvmotsigelse, ofte i form av et adverb og et adjektiv eller et adjektiv og et substantiv.[1]
- levende død
- offentlig hemmelighet
- øredøvende stillhet (dundrende stillhet)
- talende taushet
- smart idiot
- gamle nyheter
- styggpen
- kvalmende godt
Eksempler fra skjønnlitteratur
rediger- «...og der sto han med begge ben, saa liten som han var, og betragtet hende med ærbødig ringeakt - der var ikke andet ord for det.» (sitat fra Sigrid Undsets Den brændende busk fra 1930)[1]
- «Det var en skrekkinnjagende vennlighet i stemmen.» (Aksel Sandemose, En sjømann går i land, 1931)[1]
- «Det gjelder vårt evige, korte liv.» (Inger Hagerup, «Vær utålmodig menneske» fra Den syvende natt, 1947)[1]
- «dum tacent, clamant» (latin for «når de tier, roper de», et sitat fra Cicero)[2]
- «discors concordia»[3] (latin for «stridbar enighet», fra Horats' Epistler. Ovid skriver concordia discors i Metamorfoser.)[4]
- «O dieu, l’ange était un démon» («O Gud, engelen var en demon», Victor Hugo)[3]
- «A damned saint, an honorable villain» (William Shakespeare)[3]
- «Min gode gamle fiende og venn» (Johnny W. Lambeth)[5]
- «...og tida gikk merkelig fort og langsomt på samme tid» og «det føltes riktig og galt på en gang» (Klaus Hagerup)[5]
Se også
redigerReferanser
redigerEksterne lenker
rediger- Liste over engelske oksymoroner
- Forklaringer og eksempler i Valerij Berkov: Norsk ordlære side 59-62
- Oksymoron[død lenke]; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)