Oratorium (bygning)
Oratorium (fra latin orare «be», «tale»)[1] var opprinnelig hva man kalte tidligkristne bønnekapeller, vanligvis for privat bruk. Ordet er senere blitt tatt i bruk om forskjellige slags kapeller, private hus, palasser eller gravbygninger. Siden losje (lite rom) med gitter i barokk- og rokokkokirker.[1]
Tidligere skilte kanonisk lov (den katolske kirkes rettsregler)[2] mellom flere typer oratorier: private (med bruk begrenset til et individ, for eksempel en biskop, eller gruppe, for eksempel en familie, og deres inviterte gjester); semi-offentlig (åpen under visse omstendigheter for publikum); eller offentlig (bygget til fordel for noen av de troende som ønsker å bruke det). (kanon 1223).[3] Begrepet brukes for eksempel i Benedikt av Nursia klosterregler (Benedikts regel, kapittel 52) for det private felleskapellet inne i klostre.[4]
Oratorium er også mer spesielt den type sentra som Filippo Neri opprettet (det første i 1575) i Roma for den av ham stiftede kongregasjonen av oratorianere. I hans kirke begynte man å fremføre musikkverk med en blanding av solostemmer og kor, og denne musikform overtok i sin tur navnet oratorium. Filippo Neris oratorium, Oratorio dei Filippini (tegnet av Francesco Borromini og oppført 1637–1650), ligger ved Piazza della Chiesa Nuova, noen kvartaler vest for Piazza Navona.
Referanser
rediger- ^ a b Broby-Johansen, R. (1977): Kunstordbog, Thaning og Appel, ISBN 87-413-6079-6; s. 154
- ^ «kanonisk», NAOB
- ^ Herbermann, Charles, red. (1913): «Oratory», Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company.
- ^ St. Benedict’s Rule for Monasteries by Abbot of Monte Cassino Saint Benedict
Eksterne lenker
rediger- (en) Oratories – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Code of Conon Law, Vatican.va
