Ovipari
Ovipari eller adjektivet eggleggende brukes om en situasjon hvor dyr legger egg slik at fosterutviklingen fortsetter utenfor morens kropp, i stedet for å ruge ut eggene i kroppen (ovovivipari) eller å føde levende unger (vivipari). Ovopari er den originale formen for forplantning i dyreriket, og finnes i alle rekker av dyr.[1] Befruktningen kan foregå eksternt (gyting) eller internt. Egg er næringsrike og utgjør fristende måltid for andre dyr. Et problem for eggleggende dyr er at eggene selv ikke har noen forsvarsmekanismer, og forskjellige grupper har utviklet forskjellige strategier for at nok egg skal overleve fram til klekking.
Befruktning hos eggleggende dyr
redigerYtre befruktning
redigerUtdypende artikkel: Ytre befruktning
Hos mange dyregrupper foregår befruktningen av egget utenfor kroppen ved ytre befruktning. Egg og spermier sprøytes ut i omgivelsene, ofte i stort antall. Denne formen for formering finnes blant annet hos svamper, nesledyr, leddormer, muslinger, pigghuder og de fleste beinfisk og amfibier. Ettersom befruktnigen krever at en spermie fysisk tar seg fram til egget utenfor kroppen, finner vi ytre befruktning i all hovedsak hos dyr som lever i vann.
Indre befruktning
redigerUtdypende artikkel: Indre befruktning
Hos dyr med tjukt eggeskall må nødvendigvis befruktningen skje inne i kroppen, før eggeskallet dannes. Hos noen tilfeller vil store deler av eggets masse dannes etter befruktningen, og hos kloakkdyr til og med etter at fosterutviklingen er i gang.[2] De fleste eggleggende dyr overfører sæd fra hannen til hunnen gjennom et forplantingsorgan (en penis eller en hemipenis), slik vi finner hos de fleste krypdyr, alle pattedyr, noen fugler og hos rundormer, snegler, krepsdyr og insekter. Hos blekkspruter, mange edderkoppdyr, noen meitemarker, de mest primitive insektene og de fleste salamandere blir sæden overført via an spermatofor.
Beskyttelse av egg
rediger
Massegyting
redigerHos mange marine arter, særlig svamper, koraller, pigghuder, brachiopoder og muslinger vil mengden egg være eneste form for beskyttelse. Gytingen bidrag til næringen til bardehvaler, brugde og andre havlevende filterspisere. Gytesesongen foregår for mange arters vedkommende samlet slik at rovdyr ikke kan leve på en jevn strøm av egg og sperm, og derved er for få til å kunne klare å spise alle eggene under gyting.[3]
Vokte eggene
rediger
Dyr som legger forholdsvis få og store egg vil ofte vokte på dem for at ikke rovdyr skal spise dem før de klekker. Krokodiller vokter sine reder for å jage unna rovdyr, og hunner hos blekkspruter sitter ved eggene og passer på dem til hun dør.[4] Mange insekter vokter eggene og noen ganger larvene eller nymfene etter klekking.[5] Maur, bier og andre sosiale insekter bygger tuer, bol og andre strukturer for å gjøre eggene vanskelig tilgjengelige. De aller fleste amfibier søker opp dammer uten fisk for å legge eggene der, ettersom mange fiskearter vil spise både egg og særlig rumpetroll.[6]
For mange dyrs vedkommende er sopp og bakterier den største faren for eggene. Både krypdyr, maur og mange leddyr som lever i fuktig jord slikker eggene for å holde dem rene.[7][8] Også mange typer fisk som gyter på bunnen bruker mye tid på å rense eggene og fjerne døde egg.[9]
Bære eggene med seg
rediger
En del dyr bærer eggene med seg slik at et voksent individ alltid kan være til stede og beskytte dem. Dette gjelder i stor grad rovdyr, som ofte må flytte på seg for å finne mat. Ofte faller dette på hannene, slik som hos enkelte rovteger, nålefiskfamilien og havhester.[5][10] Mange fisker ruger ut eggene i munnen, hannene hos beintungefiskfamilien, munnrugende kampfisk, Ariopsis felis (en malle) og enkelte Tilapia-ciklider. Hos de fleste munnrugende ciclider er det imidlertid hunnen som passer eggene.[11] Mange edderkopper bærer med seg en eggpakke av silke.
Hunnen hos magerugefroskene bærer eggene i magen.[12] Surinampadde-hunnen bærer med seg de befruktede eggene på ryggen, og eggene gjennomgår fullstendig utvikling under huden og kommer hoppene ut gjennom ryggskinnet når de er ferdig med metamorfosen.[13]
Referanser
rediger- ^ Barns, R.D. (1968): Invertebrate Zoology. W. B. Saunders Company, Philadelphia. 743 sider
- ^ Blackburn, D. G. (2000). Classification of the reproductive patterns of amniotes:" Herpetological Monographs", side 371-377.
- ^ Hideharu, N.; Helm, B., red. (2014). Annual, Lunar, and Tidal Clocks: Patterns and Mechanisms of Nature's Enigmatic Rhythms. Japan: Springer. s. 113-114. ISBN 978-4-431-55260-4. Besøkt 19. juni 2015.
- ^ Uriarte, I.; Espinoza, V.; Gutiérrez, R.; Zúñiga, O.; Olivares, A.; Rosas, C.; Pino, S.; Farías, A. (mars 2014). «Key aspects of egg incubation in Patagonian red octopus (Enteroctopus megalocyathus) for cultivation purposes». Aquaculture. 424-425: 158–166. doi:10.1016/j.aquaculture.2013.12.039. Besøkt 24. juni 2015.
- ^ a b Tallamy, D.W. & Preston-Mafham, K (foto) (1998). «Child Care among Insects» (PDF). Scientific American. 1: 72-77. Besøkt 24. juni 2015.
- ^ Smith, G.R.; Rettig, J.E.; Mittelbach, G.G.; Valiulis, J.L.; Schaack, S.R. (juni 1999). «The effects of fish on assemblages of amphibians in ponds: a field experiment» (PDF). Freshwater Biology. 41 (4): 829–837. doi:10.1046/j.1365-2427.1999.00445.x. Besøkt 24. juni 2015.
- ^ Botsford Comstock, A. (1987). Handbook of nature study ([Revidert utg.] utg.). Ithaca: Cornell University Press. s. 376. ISBN 978-0801493843.
- ^ Nardi, James B. (2007). Life in the soil : a guide for naturalists and gardeners ([Online-Ausg.]. utg.). Chicago: University of Chicago Press. s. 103. ISBN 978-0226568522. Besøkt 21. juli 2015.
- ^ Pampoulie, C. (1. mars 2004). «Have your cake and eat it too: male sand gobies show more parental care in the presence of female partners». Behavioral Ecology. 15 (2): 199–204. doi:10.1093/beheco/arg107. Besøkt 21. juli 2015.
- ^ «Seahorses and their relatives». NSW Department of Primary Industries - Fisheries. Arkivert fra originalen 1. mai 2008. Besøkt 13. juni 2008. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 1. mai 2008. Besøkt 24. juni 2015.
- ^ Helfman, G., Collette, B. & Facey, D. (1997): The Diversity of Fishes, Blackwell Publishing. ISBN 0-86542-256-7
- ^ «Rheobatrachus vitellinus — Northern Gastric-brooding Frog, Eungella Gastric-brooding Frog». Department of the Environment, Canberra. 2015. Besøkt 25. mai 2015.
- ^ Rabb, George B.; Snedigar, Robert (25. mars 1960). «Observations on Breeding and Development of the Surinam Toad, Pipa pipa». Copeia. 1960 (1): 40. doi:10.2307/1439843.