Wikipedia

Parlamentarisme

Artikkelen inngår i serien om

Styreformer

Anarki

Aristokrati

Autokrati

Demokrati

Despoti

Diktatur

Konstitusjonelt monarki

Kleptokrati

Meritokrati

Monarki

Oligarki

Oklokrati

Parlamentarisme

Plutokrati

Presidentsystem

Semipresidentsystem

Teknokrati

Teokrati

Timokrati

Tyranni

Parlamentarisme er en politisk styreform som innebærer at det er parlamentet som avgjør hvilken regjering som skal lede den utøvende makt. Dersom regjeringen ikke har støtte i parlamentet kan parlamentet når som helst tvinge den til å gå av. I liberale demokratier har parlamentarisk styre til hensikt å sikre at en regjering står ansvarlig overfor en vesentlig del av velgerne.

I det norske politiske system har parlamentarisme vært praktisert siden 1884. Dette innebærer at det er Stortinget som avgjør hvilke partier som skal sitte i regjering. Delstater (som fylker) og kommuner kan også ha parlamentarisme, da innebærer dette at et byråd står ansvarlig overfor et kommunestyre.

Man skjelner mellom positiv og negativ parlamentarisme. Innen positiv parlamentarisme må regjeringen ha et eksplisitt tillitsvotum fra parlamentet for å bli innsatt. Dette er også kjent som investitur. Eksempler på dette finner man i land som Tyskland, Irland, Finland, Ungarn og Spania.

Det finnes flere varianter av positiv parlamentarisme. Tyskland har den strengeste ordningen, ved at et absolutt flertall må stemme for statsministerkandidaten for at vedkommende skal kunne danne regjering.

I Sverige blir talmannens (riksdagspresidentens) statsministerkandidat automatisk godkjent om et flertall ikke stemmer imot.

Negativ parlamentarisme er kjennetegnet ved at en regjering kan dannes uten at det trenger å foreligge noe tillitsvotum fra parlamentets side. Det vesentlige her er at en regjering kan sitte trygt inntil det øyeblikk det måtte få et mistillitsvotum mot seg. I Norge anvendes den negative parlamentarisme.

Parlamentarisme i Norge

rediger

Storting/regjering

rediger

I Norge ble parlamentarismen gradvis innført av Venstre fra 1884. Sin endelige anerkjennelse som landets «rette» styringsprinsipp, fikk det ikke før ved Unionsoppløsningen i 1905. I tiden etter 1905, fram til endringen av grunnloven i 2007 fungerte parlamentarismen som konstitusjonell sedvanerett i Norge. Parlamentarismen ble derfor ikke formelt innført i Norge før 2007. Fortsatt arbeides det med en overgang fra negativ til positiv parlamentarisme og et grunnlovsendringsforslag om dette ble lagt fram i 2008 av representanter fra Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet.

Veien mot parlamentarisme i Norge var en skrittvis prosess som foregikk mellom 1870 og 1932[klargjør]. Før innføringen av parlamentarismen hadde regjeringen grunnlovsfestet forbud mot å møte i Stortinget. Ettersom regjeringen ble utpekt av kongen, hadde Stortinget begrenset innflytelse over statsrådene, og regjeringen kunne dermed i prinsippet motarbeide det folkevalgte Stortinget. I 1870-årene vedtok Stortinget i flere omganger å endre Grunnloven, slik at statsrådene fikk adgang til parlamentet. Kongen, Oscar II, nektet å sanksjonere lovendringen, og ved tredje sanksjonsnektelse i 1880, kom en annen bestemmelse i Grunnloven på banen. Kongen pliktet nemlig å godkjenne lovendringsforslag dersom slike forslag ble vedtatt for tredje gang i Stortinget. Men hvorvidt dette også gjaldt grunnlovsendringer, var usikkert. Da venstreopposisjonen (fra 1884 partiet Venstre) vant i Stortingsvalget i 1882, stilte de regjeringen til riksrett for at den hadde nektet å gjennomføre den vedtatte lovendringen. Regjeringen Selmer måtte i 1884 gå av, og kongen gikk med på å utpeke Venstres leder Johan Sverdrup som ny statsminister. Dette omtales gjerne som da parlamentarismen ble innført i Norge.[1]

Mange vil likevel si at parlamentarismen som entydig og sikker norm ble innført først etter Unionsoppløsningen. Frede Castberg argumenterer for at parlamentarismen er blitt norsk konstitusjonell sedvanerett,[2] hvor han konkluderer:[3] "Der er derfor fuld Grund til at betragte den Regel som gjør det til en Pligt for Regjeringen at trække sig tilbake, naar den møtes med Stortingets klart uttalte Mistillid, som tilhørende gjældende norsk Forfatningsret." Norsk parlamentarisme er nettopp kjennetegnet ved at innføringen ikke fulgte en fasttømret plan, og at den var preget av situasjonsbestemt pragmatisme.

Parlamentarisme bygger på tre prinsipper:

  1. Regjeringsmakten utgår fra Stortinget.
  2. Det finnes ikke noe politikkområde som ligger utenfor Stortingets kontroll.
  3. Regjeringen står ansvarlig overfor Stortinget, og kan fjernes til enhver tid. Regjeringen har rettsplikt til å søke avskjed hvis den får et mistillitsvotum mot seg, som det står i Grunnloven §15. Denne siden av norsk parlamentarisme ble ikke grunnlovsfestet før 20. februar 2007 (og kunngjort av Kongen i statsråd 30. mars samme år).

Parlamentarismens viktigste maktmiddel ligger i mistillitsvotumet.

Med regjeringen Hornsruds avgang i 1928 ble dét demonstrert i praksis som alle forventet, nemlig at mistillitsvotum leder til regjeringsskifte. I alle fall etter 1905 er det ingen regjeringssjef som ville drømme om å forsøke å ignorere et klart mistillitsvotum i Stortinget. Med ansvarlighetsloven av 1932 fikk parlamentarismen en rettslig forankring i formell lov.

Tre regjeringer har gått av som følge av mistillitsvotum: Regjeringen Hornsrud i 1928, Regjeringen Hundseid i 1933 og regjeringen Gerhardsen i 1963 (Kings Bay-saken).

Vanen med å gå av om den sittende regjering har tapt valget ble ikke umiddelbart innført fra 1884. Sverdrups regjering gikk ikke av etter valgnederlaget i 1888. Det ble reist mistillitsforslag mot regjeringen i juni 1889 av Emil Stang. Johan Sverdrup søkte da å forhandle med ledelsen i Rene Venstre for å kunne danne en flertallsregjering. Derfra fikk han det råd å søke avskjed før Høyres forslag ble tatt opp i Stortinget. Sverdrup ønsket å gjøre dette, men før han kom så langt hadde Kong Oscar II grepet inn og gitt regjeringsoppdraget til Emil Stang fra Høyre. Skiftet skjedde innenfor rammene av det gamle systemet; Kongen grep personlig inn.[4] Da regjeringen Stang ble møtt med mistillit i 1893, ble den likevel sittende. Vurdert etter vår tids syn begikk regjeringen her nærmest statskupp, og den kunne blitt møtt med riksrett. Imidlertid valgte Venstre å ikke gjøre dette, kanskje fordi man fryktet at Kong Oscar II skulle bruke militære midler.[5]

Den skikk at valgresultatet fører til regjeringens umiddelbare avgang, ble for første gang praktisert etter valget i 1903. Valget var et nederlag for statsminister Blehr og Rene Venstre, og Blehr gikk umiddelbart av. Siden den gang er valgutfallet alltid blitt fulgt, og Norge var med dette ett skritt nærmere parlamentarismen.[6]

Kommunal og fylkeskommunal parlamentarisme

rediger
Se også: Byparlamentarisme

Byrådet eller fylkesrådet fungerer på samme måte som en regjering, og utgår av bystyrets eller fylkestingets flertall.[7]

Oslo kommune innførte parlamentarisme allerede i 1986 med et eget unntak i kommuneloven. Det ble også gjennomført forsøk, etter forsøksloven, med elementer av parlamentarisme i Hedmark fylkeskommune mellom 1988 og 1992, men uten noen mekanisme for å stille kabinettspørsmål eller mistillit.[7]

Den nye kommuneloven av 1992 gav andre kommuner og fylkeskommuner enn Oslo mulighet til å bestemme sin egen styreform. Bergen kommune innførte parlamentarisme i 2000. Tromsø kommune innførte parlamentarisme etter valget i 2011, men gikk tilbake til formannskapsmodellen i 2016.[8] Trondheim kommune innførte parlamentarisme sommeren 2024.[9][10]

I 1999 ble Nordland den første fylkeskommunen som innførte parlamentarisme. I 2003 fulgte Troms, Nord-Trøndelag og Hedmark fylkeskommuner etter.[7] Viken fylkeskommune fikk en parlamentarisk styreform ved opprettelsen i 2020. Da Viken ble vedtatt delt fra 2024, vedtok fylkestinget å videreføre parlamentarismen i Akershus, mens Buskerud og Østfold gikk tilbake til formannskapsmodellen.[11] Troms og Finnmark fylkeskommune var parlamentarisk styrt, men ved fylkesdelingen i 2024 gikk både Troms og Finnmark tilbake til formannskapsmodellen.[12]

Referanser

rediger
  1. ^ Norgeshistorie.no, Bjørn Arne Steine: «Parlamentarisme og partidannelser». Hentet 23. des. 2016.
  2. ^ s. 258
  3. ^ Tidsskrift for Rettsvidenskap 1918, s. 291
  4. ^ Trond Nordby. Grunnlov og styreform. Norge 1814-2010, Universitetsforlaget 2010, side 52.
  5. ^ Trond Nordby. Grunnlov og styreform. Norge 1814-2010, Universitetsforlaget 2010, side 43.
  6. ^ Trond Nordby. Grunnlov og styreform. Norge 1814-2010, Universitetsforlaget 2010, side 44.
  7. ^ a b c Saxi, Hans Petter (2009). «Parlamentarisme i norske fylkeskommuner – bedre styring og demokrati?» (PDF). Kommunal ekonomi och politik. 13 (4): 7–33. 
  8. ^ Eriksen, Lena Verås. «Avvikler parlamentarismen». Arkivert fra originalen 21. januar 2022. Besøkt 30. september 2015. 
  9. ^ Sved, Ragnhild (11. oktober 2023). «Trondheim ser til Oslo når parlamentarisme skal innføres». Kommunal Rapport. Besøkt 7. november 2023. 
  10. ^ «Her er Trondheims aller første byråd». Trondheim kommune. 6. juni 2024. Besøkt 10. juni 2024. 
  11. ^ «Styringsform for de nye fylkeskommunene er vedtatt». Viken fylkeskommune. 23. juni 2022. Arkivert fra originalen 23. juni 2023. Besøkt 27. november 2023. 
  12. ^ «Frp spenner bein på Ap og Høyres drøm: Ny styringsform etter 20 år». NRK Troms og Finnmark. 20. oktober 2023. Besøkt 7. desember 2023. 

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Parlamentarisme&oldid=24761103»
  NODES
Done 1