Pierre Deligne

belgisk matematiker

Pierre René Deligne, vicomte Deligne, (født 3. oktober 1944 i Etterbeek ved Brussel) er en belgisk matematiker, mest kjent for sitt arbeid med Weil-formodningene som førte til løsningen på den siste formodningen i 1973.[12] I 2013 ble han tildelt Abelprisen «for meget betydningsfulle bidrag til algebraisk geometri, og for disse bidragenes gjennomgripende innflytelse på tallteori, representasjonsteori og relaterte felt».[12]

Pierre Deligne
Født3. okt. 1944[1][2][3]Rediger på Wikidata (80 år)
Etterbeek
Brussel[4]
Brussel[5]
BeskjeftigelseMatematiker, universitetslærer Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversité libre de Bruxelles
Université libre de Bruxelles
Université Paris-Sud[6]
Athénée Adolphe Max
Doktorgrads-
veileder
Alexander Grothendieck[7]
NasjonalitetBelgia
Medlem av
6 oppføringer
Kungliga Vetenskapsakademien
Det franske vitenskapsakademiet
Det Norske Videnskaps-Akademi
Accademia Nazionale dei Lincei
National Academy of Sciences (2007–) (Foreign Associate of the National Academy of Sciences)
American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser
8 oppføringer
Abelprisen (2013)[8]
Fieldsmedaljen (1978)
Balzanprisen (2004) (arbeidsområde: matematikk, statsborgerskap: Belgia)
Wolf Prize in Mathematics (2008) (statsborgerskap: Belgia)
Crafoord Prize in Mathematics (1988) (arbeidsområde: matematikk, statsborgerskap: Belgia)[9]
Cours Peccot (1971)
Æresdoktor ved Vrije Universiteit Brussel (1989)[10]
Æresdoktor ved École normale supérieure (1994)[11]

Liv og virke

rediger

Bakgrunn

rediger

Pierre Deligne viste tidlig interesse for matematikk, og interessen vokste da han som 14-åring fikk låne flere bind av Nicolas Bourbakis Eléments de mathématique. Som student ved Université Libre de Bruxelles var Delignes opprinnelige ambisjon å bli lærer og drive med matematikk som hobby, før han oppdaget at «det går an å leve av å leke, det vil si å drive med forskning innenfor matematikk» som han selv har uttalt det.[12]

I 1966 tok han licence en mathématiques, tilsvarende bachelorgrad, og i 1968 doctorat en mathématique (doktorgrad) ved samme institusjonen.

Karriere

rediger

Fra 1968 til 1970 var han gjesteansatt ved Institut des hautes études scientifiques (IHÉS) i Bures-sur-Yvette nær Paris, før han fikk fast ansettelse der som den yngste noensinne.[12] Mens han var ansatt ved IHÉS tok han i 1972 doctorat d’État ès Sciences Mathématiques ved Université Paris-Sud. I 1984 ble Deligne professor ved Institute for Advanced Studies i Princeton i USA, der han har vært siden.[12][13]

For arbeidene som omfattet en blanding av algebraisk geometri og algebraisk tallteori, ble Deligne tildelt Fieldsmedaljen i 1978 og Crafoordprisen i 1988, sistnevnte delt med Alexandre Grothendieck. Delignes løsninger krevde at det ble innført en ny type algebraisk topologi.[14]

I 1968 arbeidet han med Jean-Pierre Serre; deres arbeid førte til viktige resultater om l-adiske representasjoner assosierte til modulære former, og de formodede funksjonalekvasjonene av visse L-funksjoner. Delignes arbeidet også med Hodgeteori. Han introduserte vekter og testet dem på objekter i kompleks geometri. Han samarbeidet med David Mumford om en ny beskrivelse av modulrom for kurver. Deres arbeid kom til å bli betraktet som en introduksjon til en form av teorien av algebraiske stacks, og er blitt benyttet i spørsmål som oppstår i stringteori.

Kanskje hans mest berømte bidrag var hans bevis av den tredje og siste av de formodninger som var blitt fremsatt av André Weil (Weil-formodningene). Dette fullbyrdet programmet innledet av, og i stort sett utviklet av Alexander Grothendieck. Som et korellat beviste han Ramanujan–Peterssons formodning for modulære former av vekt større enn ett; tilfellet med vekt ett var blitt bevist i hans arbeide med Serre.

Deligne ble i 2006 adlet som vicomte[15] (nederlandsk: burggraaf).

Referanser

rediger
  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Pierre René Deligne, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id deligne-pierre-rene, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ MacTutor History of Mathematics archive, besøkt 22. august 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator stk2008461379, besøkt 29. januar 2023[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator stk2008461379, besøkt 13. juli 2024[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.ias.edu, besøkt 30. mai 2022[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Mathematics Genealogy Project, verkets språk engelsk, Mathematics Genealogy Project-identifikator 61289, besøkt 8. august 2016[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ «Pierre Deligne»[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.crafoordprize.se[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ cavavub.be[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Journal officiel de la République française, legifrance.gouv.fr[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ a b c d e Abelprisen.no (20. mars 2012): Belgiske Pierre Deligne er årets Abelprisvinner
  13. ^ Abelprisen.no: Pierre Deligne : biografi
  14. ^ Arne B. Sletsjøe (2013). Abelprisvinner 2013 Pierre Deligne : Populærvitenskapelig fremstilling
  15. ^ «Des politiques, des scientifiques et des patrons anoblis». La Libre. 19. juli 2006. Besøkt 15. januar 2017. 
  NODES
Project 2