Pilarisering (på nederlandsk verzuiling, på fransk pilarisation) er et begrep som brukes for å beskrive segregering etter religiøs tilhørighet. Begrepet har vært brukt i drøftinger av det nederlandske og det belgiske samfunnet.[1][2] Disse samfunnene var (og er på noen områder fortsatt) «vertikalt» delt i flere mindre segmenter eller «pilarer» (zuilen, entall: zuil)[3] etter forskjellige religioner eller ideologier, som eksisterer separat fra hverandre. De forskjellige samfunnene i storsamfunnet er imidlertid bundet sammen ved elitesamarbeid på regjeringsnivå.

Matteuspasjonen på radio – men kringkastet på «feil» radiostasjon.
Nederland 1849: Relativt markante skiller mellom protestantiske (røde) og katolske (grønne) områder. De kraftigste fargene tilsier en dominans på minst to tredeler av befolkningen.
Kart 2010: Det kalvinistiske «bibelbeltet»

Disse pilarene har alle sine egne sosiale institusjoner på forskjellige felter: egne aviser, kringkastingsorganisasjoner, politiske partier, fagforeninger, skoler, sykehus, universiteter, speiderbevegelser og sportsforeninger.

Situasjonen i Nederland

rediger

I Nederland regner man med (minst) tre pilarer: den protestantiske, den katolske og den sosialdemokratiske. Nesten alle katolikker var del av den katolske pilaren,[4] ortodokse og konservative protestanter sluttet seg til den protestantiske pilaren, mens mer moderate protestanter, samt ateister enten sluttet seg til sosialistiske pilaren eller sto utenfor helle pilarsystemet. Det protestantiske partiet Christelijk-Historische Unie (CHU) dannet ikke noen egen pilar, men sluttet seg til samme pilar som det mer ortodokse Anti-Revolutionaire Partij.

I Nederland bestod det nedarvede skarpe motsetninger mellom protestanter og katolikker: Det var protestantismen som lenge var statsbærende og det ble diskriminert; det var antikatolisisme;[4] den katolske pilaren oppstod dermed tidlig, som vernetiltak.[5] Men de anti-revolusjonære politiske var også drivkraft bak pilariseringen av det nederlandske samfunnet.[6] Den sosialistiske pilaren trakk til seg de deler av arbeiderklassen som var lite religiøse eller ateister. Mange i middelklassen var del av den såkalte «generelle» pilaren, som det er uenighet om kan regnes som en egentlig pilar, da båndene mellom de forskjellige organisasjonene her var svakere. De politiske partiene som normalt ble assosiert med denne pilaren var de liberale Vrijzinnig_Democratische_Bond (VDB) og Liberale Staatspartij (LSP), men man må merke seg at disse partiene var motstandere av pilariseringen. Uansett grupperingens selvforståelse av egne strukturer, gir en viss mening å tale om en liberal pilar.[7] Kommunistene og de ultra-ortodokse protestantene satt også opp sine egne pilarer. Disse var imidlertid mye mindre enn de andre.

Tabellen under viser de viktigste institusjonene i hver pilar. Merk at de tre arbeidsgiverforeningene i dag er slått sammen, noe som viser at det nederlandske samfunnet er gjennom en avpilarisering (ontzuiling).

  Protestantene Katolikkene Sosialdemokratene De liberale
Politiske partier før 1945 ARP (gereformeerd);
CHU (hervormd)
RKSP SDAP VDB (venstre-liberal);
LSP (høyre-liberal)
Politiske partier etter 1945 ARP og CHU KVP PvdA VVD (liberalkonservativt); D66 (sosialliberalt)
Kringkastingsselskaper NCRV (Nederlandse Christelijke Radio-Vereniging);
VPRO (Vrijzinnig Protestantse Radio Omroep)
KRO (Katholieke Radio Omroep)
VARA (Vereeniging van Arbeiders Radio Amateurs)
AVRO (Algemene Vereniging Radio Omroep)
Fagforeninger Christelijk Nationaal Vakverbond (CNV) Nederlands Katholiek Vakverbond (NKV) Nederlands Verbond van Vakverenigingen (NVV) ANWV
Arbeidsgiverforeninger PCW NKW none VNO
Aviser Trouw Volkskrant Het Vrije Volk NRC Handelsblad
Skoler Skole med Bibelen Katolsk skole Offentlig skole Offentlig skole
Universiteter Vrije Universiteit Amsterdam Katholieke Universiteit Nijmegen Statlige universiteter Statlige universiteter
Sykehus Green/Orange Cross White/Yellow Cross Green Cross Green Cross
Rekreasjon (eksempler) Lørdagsfotball Søndagsfotball Folkedans Danseskole

I løpet av 60-årene begynte pilariseringen gradvis å bryte sammen. Et nytt parti, Democraten 66, ble dannet i protest mot de statiske politiske strukturene i Nederland, og radiostasjonen VPRO beveget seg gradvis vekk fra den protestantisk-kristelige pilaren. Økt utdanning og inntekt bidro til at folk etter hvert ble mer uavhengige av pilarene. I 1973 ble ARP og CHU i den protestantiske pilaren slått sammen med det katolske Katholieke Volkspartij (KVP) idet de tre religiøse partiene dannet det kristeligdemokratiske Christen-Democratisch Appèl (CDA). Bakgrunnen for sammenslåingen var sviktende velgeroppslutning og et ønske om mer effektivt å motvirke sekulariseringstendensene i samfunnet. I 1982 ble det katolske fagforbundet Nederlands Katholiek Vakverbond (NKV) slått sammen med det sosialdemokratiske Nederlands Verbond van Vakverenigingen (NVV) i det de dannet Federatie Nederlandse Vakbeweging (FNV).[8]

Litteratur

rediger
  • Hans Blom; Jaap Talsma (2000): De verzuiling voorbij. Godsdienst, stand en natie in de lange negentiende eeuw, Het Spinhuis,
  • P. van Sam (2011): Staat van verzuiling: over een Nederlandse mythe, Wereldbibliotheek
  • Luc Huyse (1987): De gewapende vrede. Politiek in België na 1945
  • Arend Lijphart (1968): Verzuiling, pacificatie en kentering in de Nederlandse politiek, De Bussy, (standaardwerk over verzuiling in Nederland)
  • Maarten van Rossem (2012): 'Verzuiling, een versleten paradigma', in: Nederland volgens Maarten van Rossem, Nieuw Amsterdam Uitgevers, 56-67
  • Siep Stuurman (1983): Verzuiling, kapitalisme en patriarchaat, Nijmegen, dissertatie.
  • Arie L. Molendijk: Versäulung in den Niederlanden: Begriff, Theorie, lieu de mémoire. In: Friedrich Wilhelm Graf / Klaus Große Kracht (Hrsg.): Religion und Gesellschaft. Europa im 20. Jahrhundert. Böhlau, Köln u. a. 2007, S. 307–327 [= Industrielle Welt 73] ISBN 978-3-412-20030-5. Vgl. https://www.ariemolendijk.nl/downloads/download0022.pdf .
  • Paul Luyks: Versäulung in den Niederlanden. Eine kritische Betrachtung der neueren Historiographie, in: Zentrum für Niederlande-Studien Jahrbuch 2 (1991), S. 39–51.
  • Rudolf Steininger: Polarisierung und Integration. Vergleichende Untersuchung der strukturellen Versäulung der Gesellschaft in den Niederlanden und in Österreich. Hain, Meisenheim am Glan 1975 [= Politik und Wähler 14] (= Univ. zu Köln, Phil. Fak., Diss. o. J.) ISBN 3-445-01233-4.
  • Jakob Pieter Kruijt / Walter Goddijn: Versäulung und Entsäulung als soziale Prozesse, in: Joachim Matthes (Hg.): Soziologie und Gesellschaft in den Niederlanden. Luchterhand: Neuwied, Berlin 1965, S. 115–149.
  • Christophe de Voogd: Histoire des Pays-Bas des origines à nos jours, Fayard, Paris, 2004

Referanser

rediger
  1. ^ J.C.H. Blom en J. Talsma (red., 2000), De verzuiling voorbij: godsdienst, stand en natie in de lange negentiende eeuw, Amsterdam
  2. ^ http://www.etymologie.nl/
  3. ^ WNT: M. de Vries, L.A. te Winkel e.a. (red., 1864-1998), Woordenboek der Nederlandsche Taal.
  4. ^ a b Van Zanden, Jan L. (1998), The Economic History of the Netherlands 1914-1995: A small open economy in the 'long' twentieth century, Routledge, s. 10 
  5. ^ Walter J.M. Kisckert: Histoire de la gouvernance publique aux Pays-Bas, https://www.cairn.info/revue-francaise-d-administration-publique-2003-1-page-167.htm#re3no3. Revue française d'administration publique, 2003, vol 1., nr 105-106, s=167-182 DOI=10.3917/rfap.105.0167
  6. ^ Bisschoppelijk mandement van 1954. Johannes de Jong: Bisschoppelijk mandement. De Katholiek in het openbare leven van deze tijd. 48 p.(Utrecht, 1954). Katholiek Archief, 9 (1954), pp. 489-520. Ook te leen in de grotere bibliotheken, o.a. Universiteitsbibliotheek Maastricht en Bibliotheek Arnhem. Zie ook Keesings Historisch Archief https://web.archive.org/web/20130901174033/http://www.kha.nl/index2.html
  7. ^ K.J. Dijkstra, Verborgen verhoudingen. Relaties tussen de liberale politiek en journalistiek ten tijde van de verzuiling, Jaarboek Documentatiecentrum Nederlandse Politieke Partijen (DNNP) 1998, p. 258-276. Online beschikbaar: Artikel Dijkstra. In dit artikel wordt verwezen naar: A. Lijphart, Verzuiling, pacificatie en kentering in de Nederlandse politiek, Haarlem, 1980 (8ste druk), p. 74. Hier sprak Lijphart van zuilvorming door de liberalen "niet zozeer omdat ze het zelf wensten, maar omdat ze er door de andere zuilen toe werden gedwongen". Volgens Dijkstra ontkennen andere ’verzuilingsspecialisten’ zelfs geheel het bestaan van een aparte liberale zuil.
  8. ^ Hans Righart: De katholieke zuil in Europa. Een vergelijkend onderzoek naar het ontstaan van verzuiling onder katholieken in Oostenrijk, Zwitserland, België en Nederland (Meppel, Amsterdam 1986) 273-274.
  NODES
admin 2
todo 3