Wikipedia

Psykedelisk musikk

Psykedelisk musikk (også psykedelia)[1] betyr bokstavelig bevissthetsutvidende[2] (fra gresk psykhe-, «sinn» og delos, «klar, synlig»)[2][3] dekker en bred rekke av populærmusikk, stiler og sjangere innen pop, rock og eksperimentell musikk, som var påvirket av 1960-tallets motkulturelle hippiekultur. Det var en kultur som var åpen var sansestimulerende substanser, eller psykedeliske stoffer, som LSD, psilocybinsopper, meskalin og DMT, for å oppleve visuelle og auditive hallusinasjoner eller en endret bevissthetstilstand. Psykedelisk musikk kunne også ha som mål øke eller forsterke denne tilstanden sammen med de narkotiske stoffene, men kunne også være et kulturelt uttrykk som svarte til samtiden innen andre kunstneriske uttrykk, som billedkunst, tegneserier, litteratur, drama og lignende.[2]

Psykedelisk musikk
Opprinnelse:Folkrock, bluesrock, jazz, eksperimentell musikk, indisk musikk m.m.
Sted og tid:Midten av 1960-tallet i USA og Storbritannia
Vanlige instrumenter:Gitar, vokal, bassgitar, trommer, hammondorgel, mellotron, sitar m.fl.
Popularitet:Midten og slutten av 1960-tallet
Sjangerslektninger
Eksperimentell rock - progressiv rock
Undersjangere
Syrerock - psykedelisk folk - psykedelisk pop - psykedelisk rock - psykedelisk soul
Krysningsjangere
Goa trance - madchester - ny-psykedelia - psykedelisk trance - raga rock - stoner rock

Psykedelisk musikk oppsto på midten av 1960-tallet blant visesangere, folkemusikere, og rockeband i særlig USA og Storbritannia, og fra dette ble skapt undersjangre som psykedelisk rock (også kalt acid rock, eller syrerock) og psykedelisk pop før det ebbet ut tidlig på 1970-tallet. Psykedelisk musikk utviklet seg først i hippiemiljøene i San Francisco der grupper som Jefferson Airplane, Grateful Dead og Quicksilver Messenger Service med utgangspunkt i blues og folkeviser eksperimenterte med lydbilder og strukturer under innflytelse av psykedeliske stoffer. I England utviklet genren seg da folkemusikere som Incredible String Band beveget seg fra de enkle poparrangementene mot noe mer komplekst, melodiøst og oppfinnsomt. Kjente pop- og rockband som The Beatles og The Rolling Stones brukte elementer av psykedelia i sin musikk. Stilen finnes mere reindyrket hos tidlig Pink Floyd, Hawkwind, og andre band som seinere beveget seg inn i spacerock-verdenen. Tallrike beslektede etterfølgere kom i de påfølgende tiårene, blant annet progressive rock, «krautrock», og heavy metal (tungmetall). Siden 1970-tallet har det også oppstått ulike fornyelser som blant annet psykedelisk funk, ny-psykedelia («syrepønk»), og ulike psykedeliske elektroniske sjangre som acid house og nu rave.

Musikken hadde psykedeliske tekster som på Pink Floyd sin «Astronomy Domine» (Syd Barrett), fra albumet The Piper at the Gates of Dawn:

Lime og glassaktig grønt, et annen tablå

En kamp mellom det blå du en gang kjente

Flyter nedover, lyden runger

Rundt det frosne vannet i undergrunnen

Karakteristiske trekk

rediger
 
Timothy Leary på musiklask forelesningsturne i 1969. Foto: Dennis Bogdan.

Begrepet «psykedelisk» i henvisningen til narkotika ble foreslått av den britiskfødte kanadiske psykiateren Humphry Osmond (1917-2004) i 1956 i et brev til Aldous Huxley, og ble benyttet av Osmond i en vitenskapelig avhandling publisert året etter, i 1957.[3]

«Psykedelisk» som et adjektiv i henvisning til musikk er ofte misbrukt da mangfoldet av stiler spiller inn. Forfatteren Michael Hicks mener at

 For å forstå hva som gjør musikk stilistisk til «psykedelisk» må man betrakte tre fundamentale effekter av LSD: det gjør at stoffbrukeren kan forflytte seg utenfor den konvensjonelle oppfatningen av tid; gjør det mulig for brukeren å miste seg selv og oppnå en «bevissthet om en udifferensiert enhet»; og som [Timothy] Leary skrev, tilsynelatende gjør at alt fra gulv til lamper bøyer seg, som «kjente former som oppløser seg i bevegelse, dansende strukturer...» Musikk som virkelig er «psykedelisk» etterligner disse tre effektene.[4] 

 
En ung hippie rekker en blomst, et symbol på «Flower Power», til en militærpolitimann under en demonstrasjon i USA 1967.

Et antall egenskaper er vesentlig for psykedelisk musikk. Eksotiske instrumenter med en særskilt forkjærlighet for sitar og tabla er vanlig.[5] Sanger har ofte mer adskilt sangstruktur, endringer i fortegn- og taktartsangivelser, modale melodier, og borduner enn samtidig popmusikk.[6] Tekstene er ofte surrealistiske, lunefull, esoteriske eller litterært inspirerte.[7][8] Det er ofte en vektlegging på utvidete instrumentale segmenter, improvisering eller jamsession.[6] Det er tidvis en sterk tilstedeværelse av tangentinstrumenter, særlig på 1960-tallet, som elektroniske orgel, cembalo eller mellotron.[9]

Detaljerte effekter framkalt i innspillingsstudioet ble ofte benyttet, eksempelvis med å spille lydbåndet av baklengs, panorering ved sende musikken fra den ene siden og til den andre på stereospor, bruke «svosj»-lyden fra elektronisk faseutjevning (phaser), lange, forsinkete lydsløyfer (loop), og bruk av kunstig ekko (klang).[10] På 1960-tallet var det også forsøk med elektroniske instrumenter som tidlige synthesizere og theremin.[11][12] Senere former for elektronisk psykedelisk musikk benyttet også gjentagende komputergenerert beatrytmer.[13]

Historie

rediger

Bakgrunn

rediger
 
Timothy Leary arrestert av narkotikaspolitiet i 1972.
 
«Further», den berømte bussen til Ken Kesey og Merry Pranksters.

Fra andre halvpart av 1950-tallet skrev forfattere tilhørende beat-generasjonen, som William Burroughs, Jack Kerouac og Allen Ginsberg,[14] om og tok selv narkotiske stoffer, inkludert cannabis og amfetamin. Det skapte oppmerksomhet og bidro i seg selv til å popularisere bruken av ulike narkotiske stoffer.[15]

Tidlig på 1960-tallet ble bruken av LSD og andre hallusinogener fremmet av nye profeter ved å hevde at de bidro til å utvide bevisstheten, slik som Timothy Leary, Alan Watts, Aldous Huxley og Arthur Koestler.[16][17] I henhold til L.R. Veysey hadde disse en gjennomgripende innflytelse på den nye generasjonen av ungedommer.[18]

Psykedelisk livsstil hadde allerede utviklet seg i California, særskilt i miljøene i San Francisco, på midten av 1960-tallet Den første betydelige undergrunnsfabrikken for framstilling av LSD ble etablert av kjemikeren Owsley Stanley på denne tiden.[19] Fra 1964 arrangerte en gruppe som kalte seg for The Merry Prankster et opplegg som ble kalt for «Acid Tests», syretester. De var en løse gruppe av skøyere som utviklet seg rundt romanforfatteren Ken Kesey. Disse oppleggene var en rekke hendelser som involverte å ta LSD (anskaffet av Stanley), fulgt av lysshow, projeksjon av film, sammen med uharmonisk, improvisert musikk som ble kalt for «psykedelisk symfoni».[20][21] Merry Pranksters bidro til å gjøre bruk av LSD populært ved deres reiser over USA i en psykedelisk dekorerte hippiebuss. Reisen innebar å distribuere stoff og møte framstående medlemmer av bevegelsen, og gjennom utgivelser av deres aktiviteter, slik som med Tom Wolfes The Electric Kool-Aid Acid Test (1968).[22]

Tilsynekomst

rediger
 
Plakat for musikkfestivalen Mantra-Rock Dance i 1967, og med band som Grateful Dead, Moby Grape og Big Brother & The Holding Company.
 
Grateful Dead i 1970; Jerry García fremst.
 
Jefferson Airplane, januar 1967.

San Francisco hadde et voksende musikkmiljø med kaffehus og lokaler for visesang og folkemusikk, og uavhengige radiostasjoner som dekket befolkningen av studenter ved det nærliggende universitetet i Berkeley, og andre fritenkere og løse eksistenser som ble trukket mot byen.[23] Det var allerede en kultur og et miljø for å bruke narkotika blant jazz- og blues-musikere, og tidlig på 1960-tallet vokste bruken av narkotika som cannabis, peyote, meskalin og LSD[24] blant folkemusikk- og rockemusikere.[25] Blant de første anvendelsene av betegnelsen «psykedelisk» i musikksammenheng var i folkemusikkmiljøet av en gruppe fra New York, The Holy Modal Rounders, med deres versjon av Lead Bellys sang «Hesitation Blues» i 1964.[26] Den avantgardiske gitaristen John Fahey spilte inn flere sanger tidlig på 1960-tallet hvor han eksperimenterte med uvanlige innspillingsteknikker, inkludert lyd avspilt baklengs og nye musikkinstrumenter som fløyte og sitar.[27] Hans nitten minutter lange «The Great San Bernardino Birthday Party» kom til å «foregrepe elementer fra psykedelia med sin nervøse improvisasjoner og merkelige gitarstemming.»[27] Tilsvarende innlemmet folkemusikeren og gitaristen Sandy Bulls tidlige verker elementer av folkemusikk, jazz og indisk og arabiskpåvirket toner, ikke ‘rock’ på noe vis, men «det var uansett lett å se at det kunne ha en innflytelse på rockemusikere som begynte å innlemme eklektiske og Midtøstens følsomhet i sin musikk noen få år senere.»[28] Hans album fra 1963, Fantasias for Guitar and Banjo, utforsket ulike stiler og «kunne også presist bli beskrevet som et av de aller første psykedeliske album».[29] Også band som St. John Green, Incredible String Band, Open Mind, 13th Floor Elevators og Roky Erickson var tidlig ute med psykedeliske album.

Snart begynte musikere å referere (først indirekte, og senere direkte) til psykedeliske stoffer og forsøkte musikalsk å gjenskape eller reflektere erfaringen i å ta LSD, på samme vis som det samme var reflektert i psykedelisk kunst, litteratur, og film.[30] Denne trenden gikk parallelt i både Amerika og Storbritannia og som en del av sammenknyttet musikkbevegelse mellom viser, folkemusikk, folkrock og rock.[31] Psykedelisk rock nådde sin topp i løpet av de siste årene av 1960-tallet.[8] Den såkalte «Summer of Love», kjærlighetssommeren, hadde sin innledning ved sammenkomsten Human Be-In i San Francisco den 14. februar 1967 og nådde sitt klimaks på Monterey-festivalen i midten av juni samme år.[32] Disse trendene nådde sitt klimas på Woodstockfestivalen i august samme år, som hadde framføringer av de fleste mest typiske psykedeliske rockeartistene, blant annet Jimi Hendrix, Janis Joplin og Santana.[33]

I henhold til å bygge bro mellom musikk og hallusinogener, var The Beatles og The Beach Boys de mest vesentlige gruppene.[34] The Beatles innførte akustisk tilbakekobling (feedback) fra elgitarene med «I Feel Fine» (1964), [8] indisk instrumentbruk på «Norwegian Wood» (1965),[35] og lydbånd spilt baklengs på «Rain» (1966).[36] Forfatteren George Case har anerkjent Beatles’ album Rubber Soul og Revolver som de som «markerte den autentiske begynnelsen på den psykedeliske tidsalder» hvor Revolvers kombinasjon av lyriske tema av ikke denne verden og eksperimentering i innspillingsstudioet, signaliserte at psykedelisk musikk «hadde ufravikelig blitt lansert.»[37] The Beach Boys’ musikalske hjerne var Brian Wilson. Han forsøkte å oversette effektene av LSD til musikk på gruppens album Pet Sounds (1966), noe som gjorde psykedelisk musikk synlig i betydelig grad.[34] Da psykedelia framsto som en kommersiell kraft hinsides undergrunnen ble den bredt reflektert i popmusikken generelt.[38] Pet Sounds er kreditert for å ha sluppet løs en psykedelisk poprevolusjon, og inspirert hovedstrømmen av kommersiell popmusikk til å bli mer eller mindre delaktig eller påvirket av den psykedeliske kulturen.[39]

Artister som i ettertid blir husket for denne sjangeren er for eksempel The Doors, Jimi Hendrix, Grateful Dead ogJefferson Airplane. Også Pink Floyd, med Syd Barrett, sine tre første album, The Piper at the Gates of Dawn (1967), A Saucerful of Secrets (1968) og More (1969) er gode eksempler på den psykedelisk musikken på den tiden. I Skandinavia var det også band innen denne musikksjangeren, et av de mest kjente var danske Savage Rose.

Nedgang

rediger
 
Jimi Hendrix Experience, 1968.
 
Quicksilver Messenger Service, 1970.
 
The Rolling Stones, 1966.

Ved slutten av 1960-tallet var trenden med psykedelisk musikk i stor grad i tilbakegang. LSD ble erklært ulovlig i USA og i Storbritannia i 1966.[40] Drapene på Sharon Tate, Leno og Rosemary LaBianca ved Manson-familien ble knyttet til Beatles-sanger som «Helter Skelter» bidro til å skape en tilbakeslag til hippiebevegelsen.[41] Altamont-festivalen i California den 6. desember 1969 med The Rolling Stones ble det motsatte av en positiv milepæl for psykedeliske musikk og hippiebevegelsens tro på fred og kjærlighet som den var ment å være. Isteden ble musikkfestivalen beryktet ved en afroamerikansk tenåring ved navn Meredith Hunter ble stukket ihjel av Hells Angel som var leid inn som «sikkerhetsvakter».[42]

De første hjerneskadene og psykiske lidelsene fra bruk av LSD og tilsvarende narkotiske stoffer kom blant kjente musikerne, blant annet to fra Moby Grape, Brian Wilson fra The Beach Boys,[43] Brian Jones fra The Rolling Stones, Peter Green fra Fleetwood Mac og Syd Barrett fra Pink Floyd, bidro til at mange musikere innså at psykedelisk stoffer ikke var så frigjørende og bevissthetsutvidende som først antatt, og flere endret fokus, personlig og musikalsk.[44] Psykedelisk innflytelse varte noe lengre i popmusikken, strakk seg inn på 1970-tallet og spilte en også rolle opprettelsen og videreførelsen av tyggegummipopen.[45] Tilsvarende fortsatte psykedelisk soul inn i 1970-tallet, og dens sound ble videreført i funk og ble til sist en del av stilen til disco.[46]

Fortsettelsen

rediger

Mange av de britiske musikerne og bandene som hadde omfavnet psykedelisk rock bevegde seg videre ved å skape den progressive rockesjangeren (også omtalt som kunstrock) på begynnelsen av 1970-tallet. King Crimsons album In the Court of the Crimson King (1969), har blitt vurdert som en betydningsfullt bindeledd mellom psykedelisk rock og progressiv rock.[47] Mens en del band som Hawkwind beholdt en uttrykkelig psykedelisk kurs inn i 1970-tallet, droppet de fleste band de psykedeliske elementene til fordel for en bredere eksperimentering.[48]

Tyske band fra den psykedeliske bevegelsen bevegde seg vekk fra deres psykedeliske røtter og la isteden vekten på elektroniske instrumenter. Disse gruppene, som besto blant annet av Kraftwerk, Tangerine Dream, Can og Faust, utviklet en egen, særskilt sjanger av elektronisk rock (også omtalt som synthrock), karakterisert som kosmische musik i Tyskland, og nedsettende omtalt som «krautrock» av britisk musikkpresse.[49] Deres tilpasning av elektroniske synthesizere, sammen med de musikalske stilene, ble utforsket av Brian Eno ved hans tangentspill for Roxy Music, og fikk en betydelig innflytelse på senere utvikling av elektronisk musikk.[50] Innlemmelsen av elementer fra jazz i musikken til band som Soft Machine og Can bidro også til utviklingen og aksepten av den framvoksende jazzrock-sounden til band som blant annet Colosseum.[51]

Psykedeliske rock med dens forvrengte gitarlyd, lange og utstrakte solospill, og dristige komposisjoner, var en viktig bro mellom bluesorientert rock og den senere framveksten av den tunge sjangeren heavy metal. To tidligere gitarister med The Yardbirds, Jeff Beck og Jimmy Page, bevegde seg videre til å danne framstående sammensetninger som var nyskapende innen den nye bluesorienterte tungrocksjangeren, henholdsvis Jeff Beck Group og Led Zeppelin.[52] Andre pionerer av tungmetallsjangeren hadde også begynt i bluesorienterte psykedeliske band, inkludert Black Sabbath, Deep Purple, Judas Priest og UFO.[53][54]

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Heylin, Clinton (2007): The Act You've Known For All These Years: the Life, and Afterlife, of Sgt. Pepper, London: Canongate Books, ISBN 1-84195-955-3, s. 85.
  2. ^ a b c «psykedelisk», Bokmålsordboka
  3. ^ a b «psychedelic (adj.)», Online Etymology Dictionary
  4. ^ Hicks, Michael (2000): Sixties Rock: Garage, Psychedelic, and Other Satisfactions Music in American Life, Chicago, IL: University of Illinois Press, s. 63–64. Sitatet er forkortet, originalsitat: «To understand what makes music stylistically "psychedelic," one should consider three fundamental effects of LSD: dechronicization, depersonalization, and dynamization. Dechronicization permits the drug user to move outside of conventional perceptions of time. Depersonalization allows the user to lose the self and gain an "awareness of undifferentiated unity." Dynamization, as [Timothy] Leary wrote, makes everything from floors to lamps seem to bends, as "familiar forms dissolve into moving, dancing structures" ... Music that is truly "psychedelic" mimics these three effects.»
  5. ^ Rubin, Rachel Lee; Melnick, Jeffrey (2007): Immigration and American Popular Culture: an Introduction, New York, NY: New York University Press, ISBN 0-8147-7552-7, s. 162–164.
  6. ^ a b Hicks (2000), s. 64–66.
  7. ^ Thompson, Gordon (2008): Please Please Me: Sixties British Pop, Inside Out, Oxford: Oxford University Press, ISBN 0-19-533318-7, s. 197.
  8. ^ a b c Bogdanov, Vladimir; Woodstra, Chris (2002): All Music Guide to Rock: the Definitive Guide to Rock, Pop, and Soul, Milwaukee, WI: Backbeat Books, 3. utg., ISBN 0-87930-653-X, s. 1322–1323.
  9. ^ Marshall, David W. (2007): Mass Market Medieval: Essays on the Middle Ages in Popular Culture, Jefferson NC: McFarland, ISBN 0-7864-2922-4, s. 32.
  10. ^ Borthwick, Stuart; Moy, Ron (2004): Popular Music Genres: an Introduction, Edinburgh: Edinburgh University Press, ISBN 0-7486-1745-0, s. 52–54.
  11. ^ DeRogatis, Jim (2003): Turn On Your Mind: Four Decades of Great Psychedelic Rock, Milwaukie, Michigan: Hal Leonard, ISBN 0-634-05548-8, s. 230.
  12. ^ Unterberger, Richie; Hicks, Samb; Dempsey, Jennifer (1999): Music USA: the rough guide, Rough Guides, ISBN 1-85828-421-X, s. 391.
  13. ^ St. John, Graham (2004): Rave Culture and Religion, Abingdon: Routledge, ISBN 0-415-31449-6, s. 52.
  14. ^ Campbell, James ([1999] 2001): This is the Beat Generation, New York, San Francisco, Paris, Berkeley, CA: University of California Press, ISBN 0-520-23033-7.
  15. ^ Worth, Richard (2009): Illegal Drugs: Condone Or Incarcerate? Marshall Cavendish, ISBN 0-7614-4234-0, s. 30.
  16. ^ Applebaum, Anne (26. januar 2010): «Did The Death Of Communism Take Koestler And Other Literary Figures With It?», The Huffington Post.
  17. ^ «Out-Of-Sight! SMiLE Timeline». Arkivert fra originalen den 1. februar 2010.
  18. ^ Veysey, L.R. (1978): The Communal Experience: Anarchist and Mystical Communities in Twentieth-Century America, Chicago IL, University of Chicago Press, ISBN 0-226-85458-2, s. 437.
  19. ^ DeRogatis, Jim (2003): Turn On Your Mind: Four Decades of Great Psychedelic Rock, Milwaukie, Michigan: Hal Leonard, ISBN 0-634-05548-8, s. 8–9.
  20. ^ Gilliland, John (1969): «Show 41 – The Acid Test: Psychedelics and a sub-culture emerge in San Francisco. [Part 1: UNT Digital Library»] (audio). Pop Chronicles. Digital.library.unt.edu.
  21. ^ Hicks, Michael (2000): Sixties Rock: Garage, Psychedelic, and Other Satisfactions Music in American Life, s. 60.
  22. ^ Mann, John (2009): Turn on and Tune in: Psychedelics, Narcotics and Euphoriants, Royal Society of Chemistry, ISBN 1-84755-909-3, s. 87.
  23. ^ Unterberger, Richie (2003): Eight Miles High: Folk-Rock's Flight from Haight-Ashbury to Woodstock, London: Backbeat Books, ISBN 0-87930-743-9, s. 11–13.
  24. ^ Albright, Thomas (1985): Art in the San Francisco Bay area, 1945–1980: an Illustrated History, University of California Press, ISBN 0-520-05193-9, s. 166–169.
  25. ^ Shepherd, John et al, red. (2003): Continuum Encyclopedia of Popular Music of the World: Media, Industry and Society, New York, NY: Continuum, ISBN 0-8264-6321-5, s. 211.
  26. ^ Hicks, Michael (2000): Sixties Rock: Garage, Psychedelic, and Other Satisfactions Music in American Life, s. 59–60.
  27. ^ a b Unterberger, Richie: «The Great San Bernardino Birthday Party & Other Excursions — Album Review», Allmusic. Rovi Corp.
  28. ^ Unterberger, Richie: «Sandy Bull — Biography», Allmusic. Rovi Corp.
  29. ^ Greenwald, Matthew: «Fantasias for Guitar & Banjo — Album Review», Allmusic. Rovi Corp.
  30. ^ Campbell, Michael (2008): Popular Music in America: And the Beat Goes on, Boston, MA: Cengage Learning, 3. utg., ISBN 0-495-50530-7, s. 212–213.
  31. ^ Grunenberg, Christoph; Harris, Jonathan (2005): Summer of Love: Psychedelic Art, Social Crisis and Counterculture in the 1960s, Liverpool: Liverpool University Press, ISBN 0-85323-919-3, s. 137.
  32. ^ Studwell, William E.; Lonergan, David (1999): The Classic Rock and Roll Reader: Rock Music from its Beginnings to the mid-1970s, Abingdon: Routledge, ISBN 0-7890-0151-9, s. 223.
  33. ^ Bennett, Andy (2004): Remembering Woodstock, Aldershot: Ashgate, ISBN 0-7546-0714-3.
  34. ^ a b Longman, Molly (20. mai 2016): «Had LSD Never Been Discovered Over 75 Years Ago, Music History Would Be Entirely Different», Music.mic.
  35. ^ Lavezzoli, Peter (2006): The Dawn of Indian Music in the West. New York, NY: Continuum, ISBN 0-8264-1815-5, s. 173
  36. ^ Reising, Russell; LeBlanc, Jim (2009): «Magical Mystery Tours, and Other Trips: Yellow submarines, newspaper taxis, and the Beatles' psychedelic years» i: Womack, Kenneth, red.: The Cambridge Companion to the Beatles. Cambridge, UK: Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-68976-2, s. 95
  37. ^ Case, George (2010): Out of Our Heads: Rock 'n' Roll Before the Drugs Wore Off. Milwaukee, WI: Backbeat Books, ISBN 978-0-87930-967-1, s. 27, 30–31
  38. ^ «Psychedelic pop», Allmusic
  39. ^ McPadden, Mike (13. mai 2016): «The Beach Boys' Pet Sounds and 50 Years of Acid-Pop Copycats» Arkivert 9. november 2016 hos Wayback Machine., The Kind.
  40. ^ Inglis, Ian (2000): The Beatles, Popular Music and Society: a Thousand Voices, London: Palgrave Macmillan, ISBN 0-312-22236-X, s. 46.
  41. ^ Nielsen, Donald A. (2005): Horrible Workers: Max Stirner, Arthur Rimbaud, Robert Johnson, and the Charles Manson Circle: Studies in Moral Experience and Cultural Expression, Lanham MD: Lexington Books, ISBN 0-7391-1200-7, s. 84.
  42. ^ Wiener, Jon (1991): Come Together: John Lennon in his Time, Chicago IL: University of Illinois Press, ISBN 0-252-06131-4, s. 124–126.
  43. ^ DeRogatis, Jim (2003): Turn On Your Mind: Four Decades of Great Psychedelic Rock, Milwaukie, MI: Hal Leonard, 2003), ISBN 0-634-05548-8, s. 35–39.
  44. ^ «Garage rock», Billboard, 29. juli 2006, 118 (30), s. 11.
  45. ^ Bogdanov, Vladimir; Woodstra, Chris (2002): All Music Guide to Rock: the Definitive Guide to Rock, Pop, and Soul, Milwaukee, WI: Backbeat Books, 3. utg., ISBN 0-87930-653-X, s. 646 og 754-755.
  46. ^ «Psychedelic soul», Allmusic
  47. ^ DeRogatis, Jim (2003): Turn On Your Mind: Four Decades of Great Psychedelic Rock, s. 169.
  48. ^ Bogdanov, Vladimir; Woodstra, Chris (2002): All Music Guide to Rock: the Definitive Guide to Rock, Pop, and Soul, s. 515.
  49. ^ Bussy, Pascal (2004): Kraftwerk: Man, Machine and Music, London: SAF, 3. utg., ISBN 0-946719-70-5, s. 15–17.
  50. ^ Bogdanov, Vladimir; Woodstra, Chris (2002): All Music Guide to Rock: the Definitive Guide to Rock, Pop, and Soul, s. 1330–1331.
  51. ^ Blake, Andrew (1997): The Land Without Music: Music, Culture and Society in Twentieth-Century Britain, Manchester: Manchester University Press, ISBN 0-7190-4299-2, s. 154–155.
  52. ^ Cook, Bernard A. (2001): Europe Since 1945: an Encyclopedia, Volume 2, London: Taylor & Francis, ISBN 0-8153-1336-5, s. 1324.
  53. ^ DeRogatis, Jim (2003): Turn On Your Mind: Four Decades of Great Psychedelic Rock, s. 212.
  54. ^ «Shoegaze», AllMusic. Arkivert fra originalen den 17. februar 2011.

Litteratur

rediger
  • Bogdanov, Vladimir; Woodstra, Chris (2002): All Music Guide to Rock: the Definitive Guide to Rock, Pop, and Soul, Milwaukee, WI: Backbeat Books, 3. utg., ISBN 0-87930-653-X
  • Case, George (2010): Out of Our Heads: Rock 'n' Roll Before the Drugs Wore Off. Milwaukee, WI: Backbeat Books, ISBN 978-0-87930-967-1
  • DeRogatis, Jim (2003): Turn On Your Mind: Four Decades of Great Psychedelic Rock, Milwaukie, Michigan: Hal Leonard, ISBN 0-634-05548-8
  • Hicks, Michael (2000): Sixties Rock: Garage, Psychedelic, and Other Satisfactions Music in American Life, Chicago, IL: University of Illinois Press
  • Thompson, Gordon (2008): Please Please Me: Sixties British Pop, Inside Out, Oxford: Oxford University Press, ISBN 0-19-533318-7

Eksterne lenker

rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Psykedelisk_musikk&oldid=24585742»
  NODES