Wikipedia

Radiohead

britisk rockeband

Radiohead er et britisk rockeband, dannet i 1985 i Oxfordshire England. Bandet består av Thom Yorke (vokal, gitar og piano), Ed O'Brien (gitar), Jonny Greenwood (gitarer og elektronika), hans bror Colin Greenwood (bassgitar) og Phil Selway (trommer). Plateprodusent Nigel Godrich har jobbet med bandet siden starten og har bidratt til å utforme bandets lydbilde. Han blir ofte sett på som bandets sjette medlem.

Radiohead
UtmerkelserGrammy Award for beste album innen alternativ musikk (1997) (for verk: OK Computer)[1]
Rock and Roll Hall of Fame (2019)[2]
Libera Award for Best Live Act
Libera Award for Video of the Year
OpphavAbingdon-on-Thames, Storbritannia (1985)
Musikalsk karriere
SjangerAlternativ rock, Britpop, eksperimentell rock, ny-progressiv rock, synth rock, kunstrock, kammerpop, art pop
Aktive år1985–
PlateselskapParlophone, ATO Records, Capitol Records, XL Recordings
InnflytelsePink Floyd
Nettstedhttps://radiohead.com
IMDbIMDb
Medlemmer
Thom Yorke, Jonny Greenwood, Colin Greenwood, Ed O'Brien, Phil Selway
Logo
Radioheads logo
Radiohead på Commons

Radioheads debutalbum Pablo Honey ble internasjonalt kjent, men det var hovedsakelig det svært godt mottatte albumet The Bends som løftet gruppa opp til å bli verdenskjent. Radioheads neste album, OK Computer, fikk enda bedre kritikker, og har senere fått en høy. Albumet lå 46 uker på VG-lista Topp 40 i perioden 1997–2002.

Videre har Radiohead utgitt de eksperimentelle albumene Kid A og Amnesiac, som også ble tatt godt imot av kritikerne. Sammen med Hail to the Thief, In Rainbows og The King of Limbs har Radiohead markert seg som et av de mest innflytelsesrike bandene i Storbritannia de siste 20 årene. Radiohead er kåret til nummer 73 på Rolling Stone Magazines liste over verdens beste band noensinne,[3] og ble i 2009 kåret av MTV som det nest beste bandet fra 2000-tallet.[4]

Historie

rediger

Begynnelsen og gjennombrudd

rediger
 
Oxford, hvor Radiohead-medlemmene er fra.
 
Universitetet i Abingdon hvor Radiohead ble dannet.

Alle de fem medlemmene av Radiohead gikk på Abingdon School like utenfor Oxford. Vokalist og gitarist Thom Yorke og bassist Colin Greenwood, som begge likte Magazine og Joy Division, startet punkbandet TNT, men det varte ikke lenge før det ble oppløst. Videre kom gitaristen Ed O'Brien som bevegde trioen mer mot The Smiths, Elvis Costello og Talking Heads. På det tidspunktet eide de en billig trommemaskin, men fikk etter hvert med seg den ett år eldre Phil Selway på trommer. Det siste medlemmet i gruppa ble Colin Greenwoods lillebror, Jonny Greenwood. Dette var i 1986, og de kalte seg On a Friday, ettersom de hadde øvingstider på fredager. Greenwood spilte i starten kun keyboard, men endte opp med å bli hovedgitarist. Etter å ha tatt eksamen begynte medlemmene å studere ved forskjellige universiteter i England, men de møttes i feriene og spilte sammen. I 1991 sluttet Yorke på universitetet. Bandet begynte å turnere og takket ja til så å si alle spillejobber de ble tilbudt.

Bandet utga en tresporsdemo produsert av Chris Hufford og Bryce Edge. Demoen ble hørt av plateselskapet Parlophone, som likte den og begynte å følge bandet nærmere. I november 1991 møtte 25 representanter fra forskjellige plateselskaper opp på en konsert der On A Friday spilte. Konserten ble møtt med god kritikk, og ikke lenge etter slo bandet til med åtte albumkontrakter for Parlophone. Bandet og rådgiverne mente et skifte av bandnavn var på sin plass, og etter å ha vurdert blant annet Jude, Gravitate og Music, falt navnet på Radiohead, opprinnelig tatt fra Talking Heads-sangen «Radio Head» fra albumet True Stories. Dette var et band som alle i Radiohead var store fan av. I mai 1992 kom Drill EP. Den ble utgitt uten mye omtale, og havnet på 101.-plass på den britiske singellista.[5]

Etter utgivelsen med Drill EP, som fikk skuffende mottagelse, begynte bandet å jobbe sammen med Paul Kolderie og Sean Slade, som tidligere hadde jobbet sammen med de amerikanske bandene The Pixies og Dinosaur-Jr. Da singelen «Creep» kom i 1992, fikk Radiohead stor oppmerksomhet i engelske medier. Mottagelsen til sangen var derimot ikke overveldende, og den britiske radio-stasjonen BBC Radio 1 boikottet sangen, fordi den etter sigende var «for deprimerende».[6] Bandet ga ut sangen på nytt og scoret denne gangen nummer 78 på den engelske UK Singles Chart. Låten solgte kun 6 000 kopier, men fikk anerkjennelse verden rundt gjennom ulike radiokanaler.[7]

Radioheads debutalbum, Pablo Honey, ble utgitt i februar 1993. Albumet fikk generelt dårlig mottagelse. Pablo Honey scoret #22 på the UK Albums Chart og solgte relativt dårlig. Det gikk like dårlig for singlene «Anyone Can Play Guitar» og «Stop Whispering».[8] Albumet ble bedre mottatt i utlandet, spesielt i USA, noe som fikk bandet til å spille over 150 konserter i Nord-Amerika og resten av verden.[8]

The Bends, OK Computer og kommersiell suksess

rediger

Radiohead ga videre ut en EP, med tittel My Iron Lung. Dette var en forsmak til deres kommende album. EP-en ble for det meste godt mottatt, men singelen My Iron Lung ble ikke like populær som Creep. EP-en solgte bedre enn hva bandet hadde trodd, noe som hintet om at bandet allerede hadde skapt en solid fangruppe.[9] Bandet begynte videre å jobbe med deres andre album, The Bends. Den nye ingeniøren, Nigel Godrich, kom til å bli en solid medarbeider for Radiohead, og bandet var godt fornøyd resultatet hans. Innspillingen til albumet gikk sent, hovedsakelig fordi bandet hadde vanskeligheter med å takle suksessen til Pablo Honey, og derfor fikk mye press på seg.[10] Gitarist Johnny Greenwood eksperimentere en god del, noe som gjorde at lydinnspillingen tok enda lengre tid.[11] Albumet kom ut i mars 1995 og ble møtt med overveldende bra kritikk. Det gikk rett opp på #4 på UK Albums Chart.[12]

Bandet slo denne gangen bedre gjennom i hjemlandet sitt. Albumet ble derimot ikke like godt mottatt i utlandet, slik som Pablo Honey var blitt, og scoret kun #88 på The American charts.[13] Radiohead var på denne tiden ukjente i Britpop-perioden, som preget tiåret, men fikk nå større mediaopperksomhet.[14] Bandet var selv svært fornøyd med utgivelsen av albumet, og følte de gikk i riktig retning. I ettertid har mange kritikere kåret albumet som det beste fra sitt tiår. Albumet står fortsatt som fanfavoritt, og det er å finne på flere lister over tidenes beste album.[15][16] The Bends er #110 på musikkmagasinet Rolling Stones liste over de 500 beste albumene noensinne.[17] På lista til Virgins «Top 1000 Albums of All Time» ble albumet plassert på annenplass, rett bak The Beatles' Revolver.[18]

Etter en lang turné med The Bends, ble bandmedlemmene enige om å spille inn et nytt album hovedsakelig alene.[19] Tidligere produsent John Leckie var ikke lenger med under innspillingen. I studiet prøvde bandet å lage noe nytt, og ville at tekstene og lyden skulle fraskille seg tidligere album. Trommeslager Phil Selway uttalte; «The Bends was an introspective album... There was an awful lot of soul searching. To do that again on another album would be excruciatingly boring».[20] Bandets ingeniør og mixer Nigel Godrich fikk en større rolle i innspillingene til albumet, og har siden blitt sett på som en viktig medarbeider for utviklingen til bandet. Han blir idag sett uformelt på som bandets «sjette» medlem.

Bandet var før utgivelsen av sitt tredje album misfornøyd med resultatet. De hadde generelt ingen tro på at albumet ville gjøre det særlig bra. Bandmedemmene uttalte at albumet ikke er et konseptalbum, men at enkelte sanger inneholder like temaer i tekstene, som sosial fremmedgjøring, depresjon, politikk og mentale utfordringer i den moderne tidsalderen. Gitarist Ed O'Brien valgte sangen «Paranoid Android» som deres første singel. Til tross for at sangen ble lite spilt over radioen, scoret sangen #3 i Storbritannia. Noe som ga Radiohead deres høyeste posisjon på Singles Chart i hjemlandet deres.[21]

OK Computer ble gitt ut 1997, og ble møtt med enormt gode mottagelser. Albumet fikk nærmest toppkarakter i hver eneste anmeldelse, og er en av de største og viktigste britiske album i moderne musikkindustri. Albumet ble sett på som et landemerke av sin tid, og har øvd stor innflytelse på andre band.[22] I England holdt albumet seg på topp 10-listen i flere uker, og i Norge lå albumet 46 uker på VG-lista Topp 40 i perioden 1997–2002. Albumet fikk tre platinaplater i Storbritannia, dobbel i USA og en i Australia. Albumet blir sett på som det mest suksessfulle for Radiohead, og topper mange fans' liste over deres favorittalbum. Albumet vant en Grammy-pris for beste alternative album i 1998, og ble nominert til årets album.

Eksperimentering, Kid A og Amnesiac

rediger
 
Gitarist Jonny Greenwood bruker et utvalg av instrumenter, her avbildet med et klokkespill under en konsert.

Radiohead var svært lite aktive etter touren i perioden fra 1997 til 1998, og spilte kun en konsert i 1998. Yorke har i ettertid uttalt at bandet var nær splittelse under denne perioden, og at han personlig hadde utviklet en alvorlig depresjon.[23] I 1999 begynte Radiohead å spille inn oppfølgeren til OK Computer, denne gangen ga ikke bandet ut noen singler. Deres nye album, Kid A, ble utgitt i oktober år 2000. Igjen ble albumet svært godt mottatt, både i Storbritannia og internasjonalt. Radiohead splittet opp de vanlige rollene med å ha tre gitarister, og brukte heller andre instrumenter, slik som blant annet keyboard. Kid A fokuserte mest på å ha rytmer laget av elektroniske programmer. Noe som kan bli hørt på sangene «Idioteqe» og «The National Anthem».

Kid A inneholder også mindre og lettere tekster enn bandets tidligere album. Thom Yorke har uttalt at albumet er på ingen måte «kunst», men heller noe som skulle reflektere musikken de hørte på rundt den tiden.[24] Som et resultat av albumets variende musikksjangre, har Kid A blitt siden sett på som et av de mest utfordrende albumene i pop historien. Bandmedlemmene, spesielt Thom Yorke, fikk et godt vennskap sammen med Michael Stipe, tidligere R.E.M. vokalist. Yorke har i ettertid uttalt at Stipe gjorde en påvirkning for låtskrivinga til Kid A.

Igjen vant Radiohead en Grammy-pris for beste alternative album for Kid A, og nådde stor kommersiell suksess. Noen fans og kritikkere uttalte at de syntes albumet virket fremmedgjort, og var svært musikalskt annerledes enn tidligere album. Albumet, sammen med det neste, har blitt to store eksempler på Radiohead måte å lage ny musikk på. Albumet Amnesiac, som kom ut i juni 2001, var et enda større og tydeligere eksempel på denne eksperimentelle perioden. Amnesiac ble spilt inn sammen med Kid A, og albumene er derfor nokså like. Amnesiac scoret ikke like høyt som Kid A, men var generelt svært godt mottatt. Begge albumene står på flere lister over de beste fra hele tiåret.[25] Kid A er kåret #428 av magasinbladet Rolling Stone over det beste albumet noensinne,[26] og befinner seg #1 på det beste albumet fra hele tiåret.[27]

Hail to the Thief og In Rainbows

rediger
 
Yorke under en konsert med Radiohead i 2006

Deres neste album, Hail to the Thief, inneholder et større utvalg av gitar og piano. Bandmedlemmene har uttalt at innspillingen var mye mer avslappende enn tidligere album. Innspillingene av Kid A og Amnesiac inneholdt mye bruk av data, noe som tok ekstra tid. Hail to the Thief kom ut i juni 2003, og var et album Yorke uttalte som en reaksjon ovenfor fremtidens barn. Albumet har blitt sett på som et sterkt politisk album, men dette er noe Yorke selv har avkreftet. Han uttalte at tekstene var påvirket av krigshendelser mellom 2001 og 2002, men at albumet ikke var en form for politisk protestering. Gitarist Johnny Greenwood uttalte i et intervju at tekstene omhandlet «våre rettigheter og ansvar vi alle har individuelt i et samfunn».[28] Mot slutten av innspillingen hadde bandet problemer med å redigere albumet. Plateprodusenten Nigel Godrich fikk derfor større innvirkning på platen, og bandet roste arbeidet han utgjorde. Blant annet måtte bandet velge antall og type sanger de ville inkludere med i albumet, noe som ofte førte til uenigheter. Albumet ble godt mottatt, og har blant annet blitt kåret #89 som det beste albumet i sitt tiår.[29] Albumet ble nominert til Grammy for beste alternativalbum, og produsent Nigel Godrich og Darrell Thorp vant prisen for beste konstruert album.

I 2005 begynte bandet å lage et nytt album, men innspillingene til albumet gikk svært sent. Thom Yorke uttalte; «vi kastet svært mye tid i studioet, hvor vi gjorde ingenting, og det var fryktelig frustrerende». Bandet gjorde derfor en ny tour verden rundt, og da de var ferdige re-intallerte de seg om på nytt i studiet. Innspillingene gikk fortere, og albumet In Rainbows ble utgitt 10. oktober 2007. Albumet ble denne gangen gitt ut på Radioheads egen nettside, hvor kjøperen selv kunne bestemme pris. Dette ble det mye debatt om i Storbritannia, angående ulovlig fildeling. Selve CD-en til albumet ble ikke gitt ut før slutten av året. Bandet ga ut fire singler til In Rainbows

Bandet slo fast på at In Rainbows inneholder ingen form for politisk agenda, men heller «den universelle sannheten at vi er alle mennesker».[30] Gruppa uttalte at sangskrivingen på albumet var mye mer personlig. Tekstene i albumet ble beskrevet av Yorke som «den skumle, tilfeldige følelsen man får når man sitter i trafikken og tenker " jeg burde gjøre noe annet..." »[31] Radiohead videreførte ideen om å ha flere typer instrumenter, slik som de hadde gjort med Kid A og Amnesiac, noe som resulterte i at In Rainbows inneholder svært mange ulike instrumenter.

Albumet ble svært godt mottatt, og høstet inn enormt gode kritikkere fra hele verden.[32] In Rainbows vant Grammy for beste alternativalbum, og bandet ble for tredje gang nominert i kategorien Album of the Year. Alle singlene til albumet var med i listen på top 100 i UK Singles Chart. Radiohead spilte i 2008 inn en live video version av albumet som ble kalt "In the Basement", hvor det er ingen publikum til stede under fremføringen.

The King of Limbs og A Moon Shaped Pool

rediger

Radioheads åttende album The King of Limbs ble gitt ut i februar 2011. Mottagelsen var generelt god, men ikke like entusiastisk som In Rainbows.[33] En rekke kritikere uttalte at de syntes The King of Limbs var skuffende i forhold til bandets tidligere album. Mange kritiserte også albumets lengde - med kun 8 spor, i alt 38 minutter, er dette bandets korteste album. Trommist Phil Selway uttalte at han var stolt av albumet, og at han ikke brydde seg om mottagelsen. Han sa videre at han visste albumet var annerledes enn tidligere utgivelser, og at kritikken derfor var forventet.

Musikalsk har kritikere påpekt at albumet skiller seg fra In Rainbows ved å inneholde mindre gitar. Albumet har i stedet et bredere fokus på låtskrivingen, noe bandet også hadde under Kid A og Amnesiac tiåret før. Med The King of Limbs førte Radiohead stilen tilbake til det mer abstrakte og eksperimentelle taktene; trekk som bandet også tidligere hadde vært innom. I juli 2011 spilte Radiohead inn en ny konsert: "In the Basement: The King of Limbs". Innspillingen var svært lik liveopptaket som ble gjort av In Rainbows (Scotch Mist), der samtlige spor ble spilt og lagt ut som webcast.

Rett etter utgivelsen ga Radiohead ut to nye sanger: "Supercollider" og "The Butcher". Gjennom sommeren 2011 ga bandet ut en rekke remixer til The King of Limbs, laget av diverse artister.

I mai 2016 kom Radioheads 9. album, A Moon Shaped Pool. Albumet fikk generelt god mottakelse i Europa så vel som i USA. Innspillingen ble påbegynt i 2012, i etterkant av The King of Limbs-turneen, i Sør-Frankrike. Nigel Godrich var igjen med som produsent. A Moon Shaped Pool ble Radioheads sjette album til å nå toppen av albumlistene i Storbritannia. Også i Norge klatret albumet til topps.

Noen av sporene er innspillinger av låter som er skrevet flere år tidligere. «True Love Waits» er fra 1995 (eller tidligere), «Burn the Witch» fra 2000 og «Present Tense» fra 2008. Flere spor inneholder stryke- og vokalarrangementer skrevet av Jonny Greenwood.

Musikkstil og innflytelse

rediger

Radiohead har helt siden årtusen-skiftet blitt sett på som et enormt[trenger referanse] viktig band i ny moderne musikk-industri. Yorke som vokalist og fremste låtskriver har vært den største årsaken til bandets skiftende musikk sjangre i sine nyere album. Dette er noe albumene Kid A og Amnesiac viser som et stort eksempel, hvor sjangrene er svært radikale og annerledes fra både eldre og nyere album. Det er mye på grunn av disse konstante evolusjonerende forandringene, som har gjort Radiohead kjente innenfor profesjonell musikk. Bandet er også kjent for å være politisk aktive, spesielt Thom Yorke. Yorke har vært svært kritisk til mainstream-musikk, og dagens musikk industri. Bandet har også ytret sine meninger om ulovlig nedlastning, og praktiserte det med å legge ut In Rainbows på sin egen nettside, hvor kjøperen selv bestemte pris.[34]

Bandets musikkstil er instrumentalt bygd opp på et bredt område innenfor alternativ rock. Vokalist Thom Yorke er gjenkjennelige med sin karakteristiske tenor stemme, med mye bruk av vibrato og falsett. Yorke har evnen til å nå og opprettholde noter som er over et stort vokalt spekter. Derfor er mange av sangene lagd hovedsakelig ut av Yorke sin stemme. Dette kan høres på sangene «Fake Plastic Trees», «Last Flowers» og «Videotape».

Bandet har blitt inspirert av Queen, The Rolling Stones, The Beatles, Elvis Costello, R.E.M., Siouxsie and the Banshees,[35] Pixies, The Smiths og Sonic Youth. Bandet har også blitt inspirert av jazz og krautrock under innspillingen til Kid A og Amnesiac. Thom Yorke har også uttalt at Neil Young har gjort en stor innflytelse, og han har coveret flere av hans sanger. Som et resultat av bandets suksess, har bandet gjort en enorm påvirkning for andre band rundt om i verden. [36][37] Bandet har solgt over 30 millioner album.[38]

Bandmedlemmer

rediger

Nåværende

rediger

Samarbeidsmedlemmer

rediger

Utgivelser

rediger

Album

rediger
Tittel Dato UK US NO[39] (sjanger)
1. Pablo Honey (22. februar 1993) #22 #32 - Art rock / Indie rock
2. The Bends (6. mars 1995) #4 #88 #32 alternativ rock/Art rock
3. OK Computer (16. juni 1997) #1 #21 #4 alternativ rock/Art rock
4. Kid A (2. oktober 2000) #1 #1 #2 eksperimentell / elektronisk rock / Art rock
5. Amnesiac (4. juni 2001) #1 #2 #1 eksperimentell rock / Art rock
6. Hail to the Thief (9. juni 2003) #1 #3 #2 alternativ rock / Art rock
7. In Rainbows (10. oktober 2007) #1 #1 #6 alternativ rock / Art rock
X. The Best of Radiohead (3. juni 2008) #17 samlealbum
8. The King of Limbs (19. februar 2011) #7 #3 #4 alternativ rock / Art rock
9. A Moon Shaped Pool (8. mai 2016) #1 #3 #1 alternativ rock / Art rock

EP-er

rediger

Singler

rediger
  • «Creep» (1993)
  • «Anyone Can Play Guitar» (1993)
  • «Stop Whispering» (1994)
  • «Fake Plastic Trees» (1995)
  • «Just» (1995)
  • «Street Spirit (Fade Out)» (1995)
  • «High And Dry» (1996)
  • «Paranoid Android» (1997)
  • «Karma Police» (1998)
  • «No Surprises» (1998)
  • «How to Disappear Completely» (2000) (kun promo)
  • «Idioteque» (2000) (kun promo)
  • «The National Anthem» (2000) (kun promo)
  • «Optimistic» (2000) (kun promo)
  • «Pyramid Song» (2001)
  • «Knives Out» (2001)
  • «I Might Be Wrong» (2001) (kun promo)
  • «There There» (2003)
  • «Go To Sleep» (2003)
  • «2 + 2 = 5» (2003)
  • «Jigsaw Falling Into Place» (2008)
  • «Nude» (2008)
  • «Lotus Flower» (2011)

VHS og DVD-er

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ www.grammy.com, besøkt 12. mars 2021[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID radiohead[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ «The Greatest Artists of All Time: 73) Radiohead». Rolling Stone. 22. april 2005. Besøkt 3. oktober 2008. 
  4. ^ Green Day Named Top Artists Of The Decade By Rolling Stone Readers Arkivert 28. september 2013 hos Wayback Machine. MTV. Retrieved 2012-01-31
  5. ^ Anyone Can Play Guitar, artikkel skrevet av John Harris, utgitt i Q Radiohead 2003.
  6. ^ Jennings, Dave. "Creepshow". Melody Maker. 25. september 1993.
  7. ^ Randall, Mac. Exit Music: The Radiohead Story. Delta, 2000. ISBN 0-385-33393-5
  8. ^ a b «Radiohead gigography: 1993». Green Plastic Radiohead. Arkivert fra originalen . Besøkt 9. august 2011.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 12. september 2011. Besøkt 9. august 2011. 
  9. ^ Randall, Mac (12. september 2000). Exit Music: The Radiohead Story. Delta. s. 98–99. ISBN 0-385-33393-5. 
  10. ^ Randall, pp. 88
  11. ^ Randall, pp. 127-28
  12. ^ Roberts, David, red. (June 2006) [1977], British Hit Singles & Albums (19th utgave), London: HiT Entertainment, s. 447, ISBN 1-90499-410-5 
  13. ^ "Radiohead > Charts & Awards", Allmusic, Santa Clara, California: Macrovision, retrieved on 5 May 2009
  14. ^ Kent, Nick (1. juni 2001). «Happy now?». Mojo. 
  15. ^ Q Readers All Time Top 100 Albums (Q137 utgave), Q, 1998-02 
  16. ^ «Q Magazine's Q Readers Best Albums Ever (2006 Readers Poll) Archived by Lists of Bests». Q. Arkivert fra originalen 31. desember 2013. Besøkt 15. mars 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 31. desember 2013. Besøkt 21. mars 2012. 
  17. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 24. mars 2010. Besøkt 9. august 2011. 
  18. ^ «Beatles, Radiohead albums voted best ever», CNN.com, 4. september 2000, arkivert fra originalen on 2008-05-22, https://web.archive.org/web/20080522120621/http://archives.cnn.com/2000/SHOWBIZ/Music/09/04/britain.albums/, besøkt 17. mai 2014 
  19. ^ Footman, Tim (2008). Welcome to the Machine: OK Computer and the Death of the Classic Album. New Malden: Chrome Dreams. ISBN 1-84240-388-5. Side 34
  20. ^ Cantin, Paul (19 October 1997), "Radiohead's OK Computer confounds expectations", Ottawa Sun
  21. ^ Randall, 2000. p. 201.
  22. ^ Clarke, Martin 2010. Radiohead: Hysterical and Useless. p. 201.
  23. ^ «Art for Amnesty». Arkivert fra originalen 30. oktober 2007. Besøkt 22. desember 2007.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 30. oktober 2007. Besøkt 29. august 2011. 
  24. ^ «Radiohead - Thom Yorke Quotes». Besøkt 17. mars 2007. 
  25. ^ «The Rolling Stones Magazins 100 beste album av tiåret». Rolling Stone. 
  26. ^ «The Rolling Stones Magazins 500 beste album noensinne». Rolling Stone. 
  27. ^ «Kid A anmeldelser». 
  28. ^ «Intervjue "Radiohead set to steal the show again"». 
  29. ^ «The Rolling Stones Magazins 100 beste album av tiåret». Rolling Stone. 
  30. ^ «Intervjue "Ed O’Brien & Thom Yorke at BBC 6Music"». Arkivert fra originalen 30. desember 2007. 
  31. ^ «Intervju "Radiohead reveal 'terrifying' new album"». 
  32. ^ «Anmeldelser "In Rainbows"». 
  33. ^ «Anmeldelser "The King of Limbs"». 
  34. ^ «Youtube Link "Radiohead's Ed O'Brien on music filesharing"». 
  35. ^ Jeff, Klingman (22. juli 2013). «10 Bullet Points from the Thom Yorke Interview on WTF with Marc Maron». Thelmagazine.com. Arkivert fra originalen 14. oktober 2013. Besøkt 2. september 2013. 
    Binelli, Mark (7. februar 2008). «The Future According To Radiohead How they ditched the record business and still topped the charts». Rolling Stone (1045). «By the last weeks of December, the band was beginning to rehearse for its 2008 tour. The rehearsals included a number of covers: Siouxsie and the Banshees, The Smiths, "The Night" by Frankie Valli and the Four Seasons.» 
  36. ^ «Artikkel "Radiohead: The right frequency"». 
  37. ^ «"The 50 albums that changed music"». 
  38. ^ «"BBC Worldwide takes exclusive Radiohead performance to the world"». 
  39. ^ Radiohead på VG-lista. Hentet fra vg.no.

Eksterne lenker

rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Radiohead&oldid=24782412»
  NODES
Ideen 1
Intern 3
mac 5
musik 17
Note 1
os 10
web 3