Wikipedia

Ralph Vaughan Williams

Ralph Vaughan Williams (1872–1958) var en britisk komponist. Hans verker består av symfonier, kammermusikk, opera, koraler og filmmusikk. Vaughan Williams var også en viktig innsamler av engelsk folkemusikk og folkesang.[8]

Ralph Vaughan Williams
Født12. okt. 1872[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Down Ampney
Død26. aug. 1958[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (85 år)
London
BeskjeftigelseDirigent, klassisk komponist, koreograf, organist, pedagog, musikkforsker, filmmusikkomponist, komponist Rediger på Wikidata
Utdannet vedTrinity College
Royal College of Music
Charterhouse School
EktefelleUrsula Vaughan Williams (1953–)[5][6]
Adeline Maria Fisher (1897–)[5][6]
FarArthur Charles Vaughan Williams[5][7]
MorMargaret Vaughan Williams[5]
NasjonalitetStorbritannia
GravlagtWestminster Abbey
Medlem avAmerican Academy of Arts and Sciences
UtmerkelserRoyal Philharmonic Societys gullmedalje (1930)
Albert-medaljen (1955)
Walter Willson Cobbett Medal (1930)
Order of Merit
Honorary Member of the International Society for Contemporary Music
Sjangre/
former		Klassisk musikk, opera, symfoni
InstrumentOrgel
IMDBIMDb
Ralph Vaughan Williams på Commons

Liv og virke

rediger

Bakgrunn

rediger

Vaughan Williams ble født inn i en velstående familie. Han var sønn av den anglikanske presten Arthur Vaughan Williams (1834–1875) og grandnevø av Charles Darwin.[9]

Han vokste opp i Leith Hill Place (Surrey) og fikk sine første musikktimer fra en tante. Han fikk også innføring i musikk fra moren. I ung alder kunne han spille orgel, klaver og fiolin. Han ble påmeldt et kurs i musikkteori bare ni år gammel. Vaughan Willams skal 15 år gammel ha bestemt seg for å bli komponist.

Etter skolegangen ved den engelske eliteskolen Charterhouse School studerte han fra 1890 ved Royal College of Music i London med Hubert Parry og Charles Villiers Stanford som lærere, deretter fra 1892 til 1895 med Charles Wood ved Trinity College ved Cambridge University og igjen i London i 1896, hvor hans nære vennskap med Gustav Holst begynte. I tillegg tok han timer hos Max Bruch i Berlin i 1897, og samme år giftet han seg med Adeline Fisher. JHan fikk også studere i Frankrike hos Maurice Ravel.

Komponist

rediger

Vaughan Williams' musikk blir beskrevet som utpreget engelsk fra sin epoke med et storslått preg med rikt modulerte harmonier og lyriske melodier. Han skrev ni symfonier der nummer 2 (London) og nummer 3 (Pastoral) blir regnet som mest vellykket. Han sammenlignes med Edward Elgar. Vaughan Williams ble særlig populær i USA.[8] I 1949 ble Williams valgt inn i American Academy of Arts and Letters,[10] i 1953 til æresmedlem av International Society for Contemporary Music (ISCM),[11] og i 1957 til American Academy of Arts and Sciences.

Vaughan Williams var ganske distansert i forhold til den britiske kongefamilien, han nektet både å bli ridder og avslo ærestittelen Master of the Queen's Music minst én gang.[12] Politisk bekjente han seg til sosialismen.[13]

Hans operaer hans var mindre fremgangsrike enn hans øvrige komposisjoner. Verken Hugh the Drover, som hadde premiere i 1924, men som allerede hadde begynt på i 1910, eller Sir John in Love (1929), en annen setting av Shakespeares Falstaff-historie, overlevde lenge på repertoaret. For Vaughan Williams var imidlertid den største skuffelsen i komponistkarrieren den respektfulle, men generelt dempete mottakelse av oratorieoperaen The Pilgrim's Progress (1951) basert på John Bunyan, som han hadde jobbet med i over førti år. Samme år døde kona Adeline etter en lang, alvorlig sykdom.

I 1953 giftet han seg med Ursula Wood (1911–2007). Blant de siste årenes verk skiller den syvende symfonien Sinfonia antartica (1952), som var basert på filmmusikken til Scott of the Antarctic, og den sene niende symfoni (1957) seg ut.

Han fortsatte å komponere til kort tid før han døde i London, 85 år gammel.[14]

Verker

rediger
 
Vaughan Williams fra 1920-tallet

Opera

rediger
  • Hugh the Drover eller Love in the Stocks (1910–20)
  • Sir John in Love (1924–28)
  • The Poisoned Kiss (1927-29; revisjoner 1936-37 og 1956-57)
  • Riders to the Sea (1925–32), fra skuespillet av John Millington Synge
  • The Pilgrim's Progress (1909–51), basert på John Bunyan's allegori

Balletter

rediger
  • Old King Cole (1923)
  • Job, a masque for dancing (1930)

Orkesterverker

rediger
  • Symfonier
    • A Sea Symphony (Symfoni Nr. 1), en koral symfoni over tekster av Whitman (1903–1909)
    • A London Symphony (Symfoni Nr. 2) (1913)
    • A Pastoral Symphony (Symfoni Nr. 3) (1921)
    • Symfoni Nr. 4 i F-moll (1931–34)
    • Symfoni Nr. 5 i D (1938–43)
    • Symfoni Nr. 6 i E-moll (1946–47)[14]
    • Sinfonia Antartica (Symfoni Nr. 7) (1949–52)
    • Symfoni Nr. 8 i D-moll (1953–55)
    • Symfoni Nr. 9 i E-moll (1958)[14]
  • In the Fen Country, for orkester (1904)
  • Norfolk Rhapsody No. 1 (1906, rev. 1914)
  • The Wasps (1909)
  • Fantasia on a Theme of Thomas Tallis (1910, rev. 1913 og 1919)
  • Fantasia on «Greensleeves» (1934)
  • Five Variants of Dives and Lazarus (1939)
  • Concerto Grosso, for tre strykestemmer som krever ulike tekniske nivå (1950)
 
Williams i 1954 fire år før han døde.

Konserter

rediger
  • Piano
    • Pianokonsert i C (1926–31)
    • Konsert for to piano og orkester (1946; et gjenarbeid av pianokonsert i C)
    • Fantasia (quasi variazione) over den gamle salme 104 for piano, kor, og orkester (1949)
  • Fiolin
    • The Lark Ascending for fiolin og orkester (1914)
    • Concerto Accademico for fiolin og orkester (1924–25)
  • Bratsj
    • Flos Campi for bratsj, ordløst kor og lite orkester (1925)
    • Suite for bratsj og lite orkester (1936–38)
  • Obo
    • Obokonsert i A-moll, for obo og strykere (1944)
  • Munnspill
    • Romanse i Dess for munnspill og orkester (1951) (skrevet for Larry Adler)
  • Tuba

Korverker

rediger
 
Monument over Williams i Dorking, Surrey.
  • Toward the Unknown Region, sang for kor og orkester (1906)
  • Five Mystical Songs for baryton, kor og orkester (1911)
  • Fantasia on Christmas Carols for baryton, kor og orkester (1912; også arrangert for redusert orkester bestående av orgel, strykere og perkusjon)
  • Messe i G-moll for uakkompagnert kor (1922)
  • Sancta Civitas (Den hellige by) oratorie, tekst tatt hovedsakelig fra Johannes' åpenbaring (1923–25)
  • Te Deum i G (1928)
  • Benedicite for sopran, kor og orkester (1929)
  • In Windsor Forest, fra operaen Sir John in Love (1929)
  • Three Choral Hymns (1929)
  • Magnificat for andre alt, damekor og orkester (1932)
  • Five Tudor Portraits for andre alt, baryton, kor og orkester (1935)
  • Dona nobis pacem, tekst av Walt Whitman og andre (1936)
  • Festival Te Deum for kor og orkester eller orgel (1937)
  • Serenade to Music for seksten solostemmer og orkester (1938)
  • A Song for Thanksgiving (originalt: Thanksgiving for Victory) for forteller, sopransolo, barnekor, blandet kor og orkester (1944)
  • An Oxford Elegy for forteller, blandet kor og lite orkester (1949)
  • Three Shakespeare Songs for uakkompagnert kor komponert for The British Federation of Music Festivals National Competitive Festival (1951)
  • Hodie, et juleoratorium (1954)
  • Folk songs of the Four Seasons for uakkompagnert kor
  • Epithalamion for barytonsolo, kor, fløyte, piano og strykere (1957)
  • Flere salmer

Vokal

rediger
  • "Linden Lea", sang (1901)
  • The House of Life (1904)
  • Songs of Travel (1904)
  • The Sky Above The Roof (1908)
  • On Wenlock Edge, sangsyklus for tenor, piano og strykekvartett (1909)
  • Along the Field, for tenor og fiolin
  • Three Poems by Walt Whitman for baryton og piano (1920)
  • Four Poems by Fredegond Shove for baryton og piano (1922)
  • Four Hymns for Tenor, Viola and Strings
  • Merciless Beauty for tenor, to fioliner og cello
  • Four Last Songs to dikt av Ursula Vaughan Williams
  • Ten Blake songs, sangsyklus for lys stemme og obo (1957)

Kammer og instrumentell

rediger
  • Strykekvintett i C-moll for fiolin, bratsj, cello, kontrabass og piano (1903)
  • Strykekvartett Nr. 1 i G-moll (1908)
  • Phantasy Quintet for to fioliner, to bratsjer og cello (1912)
  • Six Studies in English Folk-Song, for cello og piano (1926)
  • Strykekvartett Nr. 2 i A-moll (1942–44)
  • Three Preludes on Welsh Hymn Tunes, for orgel (1956)
  • Romanse for bratsj og piano

Orgel

rediger
  • Three Preludes on Welsh Hymntunes (Bryn Calfaria, Rhosymedre, Hyfrydol) (1920)
  • A Wedding Tune for Ann (1943)
  • Two Organ Preludes (The White Rock, St. David's Day) (1956)
  • The Old Hundredth Psalm-Tune

Musikk for film, radio og TV

rediger
  • Forty-Ninth Parallel (1940)
  • Coastal Command (1942)
  • BBC-versjon av The Pilgrim's Progress (1942)
  • The People's Land (1943)
  • The Story of a Flemish Farm (1943)
  • Stricken Peninsula (1945)
  • The Loves of Joanna Godden (1946)
  • Scott of the Antarctic (1948)

Korps

rediger
  • English Folk Song Suite for militærorkester (1923)
  • Toccata Marziale for militærorkester (1924)
  • Flourish for Wind Band (1939)
  • Five Variants on Dives and Lazarus, arr.
  • Sea Songs
  • Overture: Henry V

Referanser

rediger
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001500, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Roglo, Roglo person ID p=ralph;n=vaughan+williams[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b The Peerage person ID p53185.htm#i531845, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b Craker, Chris (1993). Bli kjent med klassisk musikk: fra De fire årstider til Pavarotti. [Oslo]: Cappelen. s. 85. ISBN 8202135818. 
  9. ^ mdr.de. «Meer und Seefahrt in der klassischen Musik | MDR.DE» (på tysk). Besøkt 11. august 2022. 
  10. ^ «Honorary Members: Ralph Vaughan Williams». American Academy of Arts and Letters. Besøkt 26. mars 2019. 
  11. ^ «Honorary members» (på engelsk). Besøkt 6. januar 2023. 
  12. ^ Onderdonk, Julian (2013). "1. The composer and society: family, politics, nation". In Alain Frogley and Aidan Thomson (ed.). The Cambridge Companion to Vaughan Williams. Cambridge: Cambridge University Press. s. 19
  13. ^ Hugh Morris (9. september 2022). «‘A nonconformist with a conservative’s regard for tradition’: Ralph Vaughan Williams at 150». The Guardian (på engelsk). Besøkt 28. januar 2024. 
  14. ^ a b c Dearling, Robert (1979). Musikkens verd å vite =: Guinness book of music. Oslo: Dreyer. ISBN 8209017748. 

Eksterne lenker

rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ralph_Vaughan_Williams&oldid=24666467»
  NODES
Done 2
orte 2
see 1
Story 1