Riksumiddelbarhet

Immediat, eller riksumiddelbarhet (tysk: Reichsunmittelbarkeit) var i Det hellige romerske rike av den tyske nasjon (Det tysk-romerske rike) en betegnelse på de territoriene, byene eller fyrstene som stod direkte under keiseren, og ikke underlagt noen andre lensherrer. De «immediate» (eller riksumiddelbare) territoriene ble regnet som selvstendige stater i riket, med de riksumiddelbare personene som deres statsoverhoder.^{[trenger referanse]}

I Regensburg fantes det fem riksumiddelbare territorier på samme tid. Selve byen var en riksstad, men inneholdt fire riksumiddelbare enklaver: Domkirken (bilde) hørte til høystiftet Regensburg. I tillegg lå de tre riksabbediene Niedermünster, Obermünster og St. Emmeram i byen.

Betegnelsen eksisterte fra middelalderen av, og den motsatte betegnelsen var mediater. Mesteparten av rikets immediater ble mediatisert, det vil si lagt inn under andre tyske land, etter opprettelsen av Det tyske forbund i napoleonskrigenes kjølvann i 1815.

Definisjon

Blant riksumiddelbare personer skilte man mellom «riksstendene» (entall: «riksstand»; tysk: Reichsstand) og resten, hvor riksstender var kjennetegnet ved at de var representert i den tysk-romerske riksdagen. Innen riksstendene ble det videre skilt mellom personer med «virilstemme» og slike med «kuriatsstemme».^{[trenger referanse]} En virilstemme innebar personlig møterett og egen stemme ved riksdagen (av latin vir, «mann»; altså «en stemme per mann»). Riksstender uten virilstemme var på riksdagene representert via et kollegium som delte på en felles såkalt kuriatsstemme.^{[trenger referanse]}

Historie

Antallet riksumiddelbare territorier varierte sterkt over tid. Grunnene var at riksumiddelbarheten kunne tildeles og frakjennes, men også at riksumiddelbare familier døde ut eller delte seg i flere sidelinjer, at territorier ble mediatisert av (slått til) større naboer eller forlot Det tysk-romerske rike (for eksempel ved anneksjon gjennom nabostater som Frankrike, eller ved medlemskap i Det sveitsiske edsforbund). I mange tilfeller var det også omstridt om et territorium faktisk var riksumiddelbart. Således mistet flere mindre områder de facto sin riksumiddelbarhet ved at større naboer innskrenket og etter hvert overtok deres selvråderett (f.eks. riksbyen Friedberg).^{[trenger referanse]} Motsatt oppførte noen statsoverhoder seg som riksfrie uten formelt å ha blitt tildelt riksumiddelbarheten (f.eks. grevene av Tirol).^{[trenger referanse]}

Antallet riksumiddelbare territorier ble sterkt redusert mot slutten av Det tysk-romerske rike. Mange mindre territorier ble mediatisert gjennom franske anneksjoner mellom 1792 og 1799, gjennom Reichsdeputationshauptschluss i 1803 og gjennom grunnleggelsen av Rhinforbundet i 1806.^{[trenger referanse]} Få måneder senere ble Det tysk-romerske rike oppløst, og riksumiddelbarheten mistet sin betydning; dvs. de gjenværende riksumiddelbare territoriene ble suverene stater.^{[trenger referanse]}

Oversikt over de riksumiddelbare stender

Det tysk-romerske rike, her ved freden i Westfalen (1648) var et lappeteppe av riksumiddelbare territorier. De mindre områdene er ikke vist på kartet.

Denne oversikten over de riksumiddelbare stendene angir forholdene som i grove trekk gjaldt fra 1300-tallet og frem til 1700-tallet. Tall angir utviklingen mellom ca. 1520 og 1802. Der ikke annet er angitt, innehadde stendene virilstemmer.^{[trenger referanse]}

• Kurfyrstenes kollegium
  • 3 geistlige kurfyrster (erkebiskopene av Mainz, Trier og Köln)
  • 3–5 verdslige kurfyrster
• Riksfyrstenes råd
  • Den geistlige benk
    • 12–2 fyrsterkebiskoper
    • 80–24 fyrstbiskoper
    • 0–2 høymestere (Den tyske orden og Malteserordenen)
    • 0–4 fyrsteabbeder (Corvey, Kempten, Prüm, Stablo)
    • 0–3 fyrsteproster (Ellwangen, Berchtesgaden, Weißenburg)
    • 83–47 riksprelater som delte på to kuriatsstemmer
  • Den verdslige benk
    • 24–92 riksfyrster
    • 144–99 riksgrever og -herrer som delte på fire kuriatsstemmer
• 100–50 frie og rikssteder som delte på to kuriatsstemmer
• 120–7 rikslandsbyer uten møterett ved riksdagen (dvs. ikke riksstand)
• ca. 350 riksriddere uten møterett ved riksdagen (dvs. ikke riksstand)

Totalt lå antallet av riksumiddelbare stender altså mellom 680 og ca. 1000. Siden mange av disse hersket over opptil flere riksumiddelbare territorier samtidig (dvs. i personalunion), var det totale antallet territorier enda høyere.^{[trenger referanse]}

Forholdene fra 1803 og til 1806 er beskrevet i artikkelen om Reichsdeputationshauptschluss.

Se også

• Mediat