Sibirintervensjonen

Sibirintervensjonen (russisk: Интервенция союзников в Сибири и на Дальнем Востоке; Intercentsija sojuznikov v Sibir i na Dalijem Vostoke; "Den allierte intervensjonen i Sibir og Det fjerne østen"; japansk: シベリア出兵; Shiberia Shuppei; engelsk: the Siberian Intervention; italiensk: Intervento in Siberia) eller Sibirekspedisjonen var de alliertes intervensjon i Primorskij kraj i 1918-22, som var en del av den allierte intervensjonen i den russiske borgerkrig, som hadde som mål å støtte Den hvite armé mot bolsjevikene og deres Røde armé.

Интервенция союзников в Сибири Sibirintervensjonen
Konflikt: Den allierte intervensjonen i den russiske borgerkrig
Amerikanske soldater i Vladivostok i august 1918.
Dato August 1918-oktober 1922 Sted Russlands fjerne østen og Øst-Sibir. Resultat Alliert tilbaketrekning, sovjetisk kontroll over Sibir.
Stridende parter
De allierte: Japan De forente stater Storbritannia Canada Frankrike Italia Tsjekkoslovakia Polen Den hvite armé Republikken Kina Mongolia	RSFSR Den fjernøstlige republikk Det mongolske folkeparti
Kommandanter og ledere
Yui Mitsue William S. Graves Aleksandr Koltsjak Georgij Semjonov	Semjon Budjonnyj Mikhail Tukhatsjevskij Genrich Eiche
Styrker
70.000 7950 4192 2400 1500 800 Flere tusen Ukjent	Ukjent
Tap
5000 døde 328 døde Ellers ukjent	Ukjent

Bakgrunn

Den japanske hæren okkuperer Blagovesjtsjensk i 1919.

Storbritannia og Frankrike besluttet seg for å intervenere militært i den russiske borgerkrig mot den bolsjevikiske regjeringen. De hadde da tre mål de ønsket å oppnå: å hindre at allierte krigsforsyninger i Russland falt i hendene på tyske eller bolsjevikiske styrker, redde den tsjekkoslovakiske legion på 50.000 mann, som var blitt fanget bak bolsjevikenes linjer og forsøkte nå å kjempe seg fram til Vladivostok langs den bolsjevikkontrollerte transsibirske jernbane, og sende den tilbake til fronten i Europa og å gjenopprette østfronten ved å innsette en hvit russisk regjering.

De allierte

En kanadisk menig poserer med gutter i Vladivostok.

Britene og franskmennene hadde få soldater de kunne avse, så de anmodet De forente stater om å sende soldater både til felttoget i Sibir og til felttoget i Nord-Russland. USAs president Woodrow Wilson sa seg enig i å sende 5000 amerikanske soldater til Nord-Russland og 10.000 til Øst-Sibir. Også Beiyangregjeringen i Republikken Kina sa seg enige i å hjelpe de allierte, og de sendte 2000 soldater i august 1918. Senere sendte de også en bataljon til Nord-Russland, og okkuperte Ytre Mongolia og Tuva. Også Canada (en britisk dominion), Kongedømmet Italia og de nylig opprettede Andre polske republikk sa seg villige til å sende soldater til Sibirfelttoget.

Japan

Yui Mitsue.

Japan ble først spurt av franskmennene om å intervenere i 1917, men nektet først å gjøre dette. Siden fant den keiserlige japanske hærens generalstab ut at de kunne bruke tsarveldets kollaps til sin fordel ved å fjerne trusselen som Det russiske keiserdømmet hadde utgjort ved å opprette en uavhengig bufferstat. Den japanske regjeringen nektet først å bli med på dette, og det var først det følgende året den lot seg overtale til å endre politikk.

President Wilson spurte så japanerne i juli 1918 om å bidra med 7000 soldater til en internasjonal styrke på 25.000 mann. Etter en opphetet debatt i Riksdagen besluttet statsminister Terauchi Masatakes administrasjon seg for å sende 12.000 soldater, men under en uavhengig kommando. Generalstabssjef Yui Mistue hadde kommandoen over operasjonen, og en omfattende planlegging ble igangsatt. Den japanske styrken kom siden opp i 70.000 mann, langt mer enn de andre allierte styrkene til sammen.

Det allierte felttoget

Japansk propaganda som støtter okkupasjonen av Khabarovsk: "Vår armé angriper fra himmelen, vannet og jorda, og slår tilbake den sibirske fienden.

Den allierte intervensjonen startet i august 1918. Japanerne inntok Vladivostok fra Mandsjuria, men på grunn av deres store styrke ble de andre allierte usikre på hva som var Japans intensjoner. 5. september sluttet den japanske fortroppen seg sammen med den tsjekkoslovakiske legion. Et par dager senere slo også den britiske, italienske og franske kontingenten seg sammen med tsjekkerne, og med håp om å gjenopprette østfronten bak Uralfjellene startet de å bevege seg vestover. Japanerne hadde derimot sine egne objektiver, og nektet å dra vest for Bajkalsjøen. Amerikanerne, ikke var sikre på hva som var Japans mål, ble også i igjen i øst og holdt oppsyn med den japanske styrken. Fram til november hadde japanerne okkupert alle byer i Primorskij kraj og i Sibir øst for Tsjita.

Fra og med sommeren 1918 støttet Japan deler av den hvite bevegelsen, og med japansk støtte tok hvite styrker ledet av Georgij Semjonov kontrollen over Transbajkal-regionen, hvor det ble opprettet en kortvarig hvit regjering.

Tilbaketrekningen

Drepte bolsjeviker i Vladivostok.

Etter første verdenskrig besluttet de allierte seg for å aktivt støtte de hvite, anti-bolsjevikiske styrkene i den russiske borgerkrigen. Mens japanerne fremdeles støttet Semjonov, var det admiral Aleksandr Koltsjaks regjering i Omsk som fikk støtte fra de allierte hærene. Etter at Koltsjaks regime brøt sammen sommeren 1919, etter at admiralen hadde blitt fanget og drept av RKKA.

Mellom februar og mai 1920 utspilte den såkalte Niolajevsk-hendelsen seg. Anarkisten Jakov Tripitsyn, som inngikk en løs allianse med bolsjevikene, hadde omringet den japansk-okkuperte byen Nikolajevsk-na-Amure, og siden japanerne innså at de var i undertall (med 350 soldater mot Tripitsyns 4000 partisaner), tillot de at Tripitsyns styrker tok seg inn i byen under forhandlingsflagg. Han begynte så å drepe hvite russere i byen, og japanerne gikk til angrep, men ble beseiret og overga seg. Som hevn drepte han de fleste japanerne (bare 122 sivile ble spart), og da en japansk redningsekspedisjon nærmet seg byen i mai, massakrerte Tripitsyn de gjenværende av de opprinnelig 350 japanske soldatene, 450 japanske sivile og 15.000 russiske sivile i byen, som så ble brent. Japan protesterte og forlangte erstatting fra bolsjevikmyndighetene i Moskva, som svarte med å henrette Tripitsyn, men japanerne mente dette ikke var nok, og brukte dette som unnskyldning til å okkupere den nordlige delen av Sakhalin, og ikke før i 1925 anerkjente de SSSR.

I juni 1920 trakk de gjenværende ikke-japanske allierte seg ut fra Vladivostok, samme år som den tsjekkoslovakiske legion ble evakuert. Japanerne bestemte seg derimot for å bli igjen, siden de fryktet at kommunismen spredte seg til områder så nær Japan og det japansk-kontrollerte Korea og Mandsjuria. I 1920 ble de likevel tvunget til å undertegne Gongota-avtalen for å kunne evakuere sine styrker fredelig ut av Transbajkalia. Dette betydde slutten på Semjonovs regime, som brøt sammen i september.

USA var bekymret for om japanerne hadde planer om å annektere deler av Øst-Sibir, mens Japan egentlig helst ville beskytte seg mot russerne med en bufferstat. I Japan førte Sibir-intervensjonen til politiske stridigheter mellom hæren og regjeringa og mellom ulike klikker i hæren, noe som sto i kontrast mot enheten som hadde vært tilfellet under verdenskrigen. Omtrent 5000 japanske soldater ble drept eller døde av sykdom i Sibir, på en ekspedisjon som kostet over 900 millioner yen.