Sibylla av Jerusalem

Sibylla av Jerusalem (født ca. 1160, død 1190) var grevinne av Jaffa og Ascalon fra 1176 og dronning av Jerusalem fra 1186 til 1190. Hun var den eldste datteren til Amalrik I av Jerusalem og Agnes av Courtenay, søster av Balduin IV av Jerusalem, og halvsøster av Isabella I av Jerusalem, og mor av Balduin V av Jerusalem. Hennes bestemor dronning Melisende av Jerusalem hadde vært et eksempel på et vellykket styre av en dronningregent tidligere i århundret.

Sibylla av Jerusalem
Født		1160 Jerusalem
Død		1190 Akko
Beskjeftigelse		Monark
Ektefelle		William of Montferrat (1176–) (kildekvalitet: cirka) Guy av Lusignan (1180–)
Far		Amalrik I av Jerusalem
Mor		Agnes av Courtenay
Søsken		Balduin IV av Jerusalem Isabella I av Jerusalem
Barn		Baldwin V of Jerusalem
Nasjonalitet		Kongeriket Jerusalem
Gravlagt		Kongeriket Jerusalem
Våpenskjold
Sibylla av Jerusalem på Commons

Fra toppen: Baudouin IV trolover Sibylla til Guy; Bunnen: Sibylla og Guy er gift. (Manuskript av Vilhelm av Tyrs Historia og Den gammelfranske fortsettelse, malt i Akko, 1200-tallet, Bib. Nat. Française.)

Dynasti

Sibylla vokste opp sin grandtante, abbedisse Ioveta av Betania, søster av tidligere dronning Melisende, som grunnla nonneklosteret sankt Lasarus i Betania for hennes søster i 1128, og døde der i 1163. I klosteret lærte Sibylla Bibelen og andre kirketradisjoner.

I 1174 sendte hennes far Frederick de la Roche, erkebiskop av Tyr, på en diplomatisk legasjon til Europa for å skaffe støtte, militært og finansielt, for korsfarerstatene, og for å skaffe et egnet ekteskap for Sibylla. Da hennes bror led fra en sykdom som senere ble bekreftet som spedalskhet gjorde at hennes ekteskap var av vital betydning. Frederick overbeviste Stefan I av Sancerre, en ung adelsmann med gode forbindelser, til å komme til Midtøsten og gifte seg med prinsessen. Kort tid etter at han kom til Jerusalem endret han seg og dro tilbake til Frankrike. Grunnen er ikke kjent.

Balduin IVs regime

Da deres far Amalrik døde ble Balduin IV konge i 1174. Først ble Miles av Plancy, deretter Raymond III av Tripoli regent mens han var mindreåring. I 1176 arrangerte Raymond og Balduin for bryllupet til Sibylla hvor hun ble gift med Vilhelm Langsverd av Montferrat, den eldste sønn av marki Vilhelm V av Montferrat, og en fetter av Ludvig VII av Frankrike og keiser Fredrik Barbarossa av det tysk-romerske rike. Prinsesse Sibylla ble gjort til grevinne av Jaffa og Ascalon (tidligere holdt av hennes mor Agnes), tittelen ble i økende grad assosiert med arvingen til tronen. Om høsten ble de gift. Vilhelm døde i juni det påfølgende året og etterlot Sibylla gravid. I henhold til familietradisjonen navnga Sibylla sin sønn Balduin.

Enkeprinsessen ble en glitrende pris for ambisiøse adelsmann og eventyrere som søkte fremgang og opphøyelse, og for få kontroll over Jerusalem. Filip av Flandern, fetter av Sibylla (hans mor, Sibylla av Anjou, var hennes fars halvsøster), kom til Midtøsten i 1177 og krevde at prinsessen ble gift med en av hans vasaller. Ved å gifte Sibylla til sin vasall ville Filip kunne kontrollere kongedømmet Jerusalem. Kongedømmets råd, Haute Cour av Jerusalem, ledet av Baudouin av Ibelin, avviste bryskt Filips krav. Krenket forlot Filip Jerusalem for å drive krig i Antiokia ved Orontes.

Sibylla giftet seg ikke igjen før i 1180. I en lang tid favoriserte populærfortellinger en redegjørelse fra 1200-tallet, Den gammelfranske fortsettelse av Vilhelm av Tyr, delvis tilskrevet Ernoul, og assosiert med Ibelin-familien. Den hevdet at Sibylla var forelsket i nettopp Baudouin av Ibelin, en enkemann dobbelt så gammel som henne, men han ble tatt til fange og fengslet i 1170 av Saladin, muslimenes leder. Hun skrev til Baudouin og foreslo at de ble gift så snart han ble løslatt. Saladin krevde en stor sum penger for å løse ham ut, noe Baudouin ikke var i stand, men ble løslatt på løftet at Baudouin ville betale ham senere, Straks han var fri dro Baudouin til hoffet i Det bysantinske riket hvor han mottok et tilskudd fra keiser Manuel I Komnenos. Keiseren hadde tidligere mottatt bekreftelse fra sin niese, Maria Komnene, enkedronningen, om sannsynligheten om at Sibylla og Baudouin ville bli gift. Imidlertid rådet Agnes av Courtenay hennes sønn til å få Sibylla gift med den nylig ankomne franske ridder Guy av Lusignan, bror av hennes personlige konstabel Amalric av Lusignan som Den gammelfranske fortsettelse hevdet var elskeren hennes. Ved dette, slik denne fortellingen redegjør, håpet Alice å forpurre ethvert forsøk fra Raymond III av Tripoli (den tidligere regenten) fra å gifte hennes datter inn i en rivaliserende hoffraksjon, ledet av familien Ibelin. Den hevdet at Baudouin av Ibelin var fortsatt i Konstantinopel og derfor ikke i stand til å gifte seg med Sibylla. Med økende press for å få den antatte tronarvingen gift ble bryllupet satt i gang i all hast. Sibylla, som forfatteren avbilder som ustadig og uberegnelig, overførte lett sin tiltrekning til den yngre mannen.

Det finnes andre samtidige redegjørelser som er mindre fantasifulle som hevder at en plan for å gifte Sibylla med Hugo III av Burgund hadde rent ut i sanden. Påsken 1180 tok Raymond III av Tripoli og Bohemond III av Antiokia kongedømmet Jerusalem med makt med den hensikt å tvinge fram en ektemann for Sibylla av deres eget valg, antagelige Baudouin av Ibelin. Imidlertid var en utenlandsk ektemann betydningsfullt for kongedømmet som trengte økonomisk og militær støtte fra Europa. Baudouin IV selv arrangerte ekteskapet med Guy da hans bror Amalric hadde god anseelse, hadde først kommet til hoffet som Baudouin av Ibelins svigersønn og var nå blitt konstabel av Jerusalem.

Da den nye franske konge Filip II August fortsatt var mindreårig var Guys status som vasall av kongen og Sybillas fetter kong Henrik II av England (som hertug av Aquitaine), skyldte paven et korstog, nyttig i henhold til å skaffe ytre hjelp. Baudouin av Ibelin var i Jerusalem da Sibylla ble gift og dro ikke til Konstantinopel før senere på året, motstridende til hva Den gammelfranske fortsettelsen hevdet. Også i 1180 innskrenket Baudouin IV videre ambisjonene til Ibelin-familien ved å forlove den åtte år gamle Isabella til Humphrey IV av Toron og således fjernet henne fra kontrollen til hennes mor og Ibelin-familie. Isteden ble hun plassert i hendene på hennes forlovedes familie, Raynald av Chatillon og hans hustru Étiennette av Milly.

Sibylla født to døtre, Alice og Maria (fødselsårene er ukjente). Opprinnelig hadde Baudouin IV gitt mye autoritet til Guy, utpekt ham som sin regent i løpet av den tiden han selv var syk og uvirksom, men i løpet av et år ble kongen fornærmet og rasende på Guys oppførsel som regent. Guy overså Raynald av Chatillons trakassering av handelskaravanene mellom Egypt og Syria, noe som truet forbindelsene med Egypt og Jerusalem. Baudouin IV avsatte Guy som regent i 1183 og fikk Sibyllas sønn kronet som medkonge under navnet Baudouin V, således gå forbi henne og Guy i etterfølgelsen til tronen. Han forsøkte også å få Sibyllas ekteskap annullert i 1184. Hennes sønn var utpekt til å etterfølge Raymond III av Tripoli. Om Baudouin V skulle dø før han ble voksen ville hans «mest rettmessige arvinger» etterfølge kongedømmet inntil hans kongene av Frankrike og England, og keiser av det tysk-romerske rike kom, og paven skulle dømme mellom kravene til Sibylla og Isabella. Selv om hennes ektemann var i unåde for sin oppførsel som regent synes det ikke som om unåden omfattet Sibylla.

Gjennom alle disse interne politiske konfliktene, truet en enda større ytre trussel i horisonten: Saladin, sultan av Egypt og Syria, hadde møysommelig bygd opp sin maktbase som forberedelse for invasjon. I mellomtiden døde Agnes i Akko, en gang i 1184.

Baudouin V og etterfølgelsen til tronen

Baudouin IV døde våren 1185 og etterlot Sibyllas sønn som enekonge, Raymond som regent og guttens grandonkel Joscelin III av Edessa som verge. Baudouin Vs bestefar marki Vilhelm V av Montferrat kom også til kongedømmet for å gi sin støtte. Imidlertid var guttekongen et sykelig barn og døde i Akko sommeren 1186. Hverken Sibyllas eller Isabellas tilhengere synes å ha vært forberedt på å akseptere kravene i Baudouin IVs testamente, det vil si å installere en regent og deretter vente på en beslutning fra Baudouin Vs slektninger i England, Frankrike og Tyskland.

Joscelin og marki Vilhelm fulgte kongens kiste til Jerusalem. Sibylla var tilstede ved hennes sønns begravelse, håndtert av Joscelin. Som sikkerhet fulgte en bevæpnet eskorte. Raymond III, som ønsket å beskytte sin egen innflytelse og politiske allierte, enkedronning Maria Comnena og familien Ibelin, dro til Nablus – hjemmet til Maria og Balian – hvor han sammenkalte de medlemmer av Haute Cour som støttet Isabella. I mellomtiden ble Sibylla kronet som dronning av patriark Heraclius. Raynald av Châtillon fikk folkelig støtte for Sibylla ved å bekrefte at hun var «li plus apareissanz et plus dreis heis dou roiaume» («den mest åpenbare og rettmessige arvingen til kongedømmet»). Hennes baktalere tok opp på nytt kravet at Sibylla var illegitim og hadde til hensikt å holde en rivaliserende kroning av Isabella. Den latinske kirke i Jerusalem fastslo at Sibylla var en lovlig hersker og etterfølger av hennes far. Sibyllas krav ble opprettholdt mens Haute Cour forhandlet om å anerkjenne hennes som dronning. Sibyllas posisjon ble ytterligere forsterket da Isabella ektemann, Humphrey IV av Toron, stesønn av Raynald av Châtillon, forlot Nablus for å sverge troskap til Sibylla og Guy.

Sibylla ble kronet alene som enedronning. Før hennes kroning gikk Sibylla med på kravet til opposisjonelle hoffmedlemmer at hun skulle skille seg fra Guy for å tilfredsstille dem. Motkravet var at hun da krevde å velge sin ny ektemann. Dette fulgte presedens fra hennes egne foreldre. Lederne av Haute Cour gikk med på dette, og Sibylla ble kronet. Til deres overraskelse annonserte Sibylla straks at hun valgte Guy som sin ektemann, og rakte kronen til ham slik at han kunne krone seg selv.

Av dronning Sibyllas rett til å herske har Bernard Hamilton skrevet «det var ingen virkelig tvil ved å følge presedens fra Melisende at Sibylla, som den eldste datteren av kong Amalric, hadde det beste kravet til tronen, det kunne ikke være noen tvil etter seremonien at Guy kun holdt kronen via sin ektefelle.»

Sibyllas regime

Sibylla hadde vist stor sluhet og politisk dyktighet i hennes forhold til medlemmene av den opposisjonelle fraksjonen. Hun hadde en del støtte fra hennes slektninger på morsiden, som Courtenay-familien, det tidligere dynastiet i Edessa, og deres allierte og vasaller, mens hennes rivaler var ledet av Raymond av Tripoli som hadde et krav på tronen i hans egen rett, Ibelin-familien, og enkedronningen i Nablus på vegne av Isabella.

Dronning Sibyllas viktigste sak var å undersøke framgangen til Saladins hær mens de invaderte kongedømmet. Guy og Raymond ble sendt ut i fronten med hele det stridende styrke til kongedømmet, men deres udugelighet i å samarbeide var fatalt, og Saladin knuste dem i slaget ved Hattin den 4. juli 1187. Guy var blant de få som overlevde og ble tatt til fange. Enkedronning dro til Jerusalem da Saladins hær nærmet seg. Ved september 1187 beleiret Saladin den hellige byen, og Sibylla måtte personlig lede forsvaret sammen med patriark Eraclius og Balian av Ibelin, som hadde overlevd Hattin. Jerusalem kapitulerte for muslimene den 2. oktober og Sibylla fikk forhandlet seg til å dra til Tripoli sammen med sine døtre.

Død

Guy ble løslatt fra sitt fangenskap i Damaskus i 1188 da Saladin innså at ved å løslate ham ville han skape splid blant korsfarerne og at Guy var en mindre dyktig leder enn de som nå holdt stand. Dronningen slo seg sammen med ham mens de marsjerte mot Tyr i 1189, den eneste byen i kongedømmet Jerusalem som ennå ikke hadde blitt erobret. Konrad av Montferrat, bror av Sibyllas første ektemann Vilhelm, hadde tatt ledelsen av byens forsvar. Konrad nektet derimot å la dem slippe innenfor bymurene og nektet også å anerkjenne Guys krav til restene av kongedømmet. Isteden krevde Konrad å beholde ledelsen inntil kongene fra Europa kom for avgjøre i henhold til Baudouin IVs testamente. Etter å ha tilbrakt en måned utenfor bymurene fulgte dronningen Guy mens han ledet en fortropp av nylig ankomne krigere fra det tredje korstoget mot muslim-okkuperte Akko, bestemt på å gjøre denne byen til det nye setet i kongedømmet. Guy beleiret byen i to år.

I løpet av et stillestand i juli eller august, muligens den 25. juli 1190 døde Sibylla av en pest som hadde brutt ut og gikk som en svøpe gjennom hæren. Hennes to unge døtre hadde dødd noen få dager tidligere. Akko ble først erobret i juli 1191, hovedsakelig av tropper ført inn av Filip II August av Frankrike og Rikard I av England.

Bernard Hamilton har skrevet at «hadde Sibylla levd i fredeligere tider kunne hun ha utøvet en god del makt ettersom hennes ektemanns autoritet var avledet fra hennes». Hennes lovmessige etterfølger var hennes halvsøster Isabella som ble tvunget til å avslutte sitt ekteskap med Humphrey av Toron for å gifte seg med Konrad. Guy nektet å gi slipp på sine krone før det ble et valg på ny hersker i 1192. Valget avgjorde kongevalget til Konrads fordel.

I fiksjonen

Sibylla har figurert i flere romaner, især Zofia Kossak-Szczuckas Król trędowaty (Den spedalske konge), Graham Shelbys The Knights of Dark Renown, og Cecelia Hollands Jerusalem. Kossak og Shelby portretterte begge henne som en bortskjemt, tomhodet og lettmanipulert skjønnhet mens Shelby beskrev henne hyppig som «kaninhjerne». Holland gjør henne til en heltinne i sin roman, men ignorerte hennes historisk kjente kroning av Guy til fordel for en fiktiv romanse til en tempelridder.

En meget fiktiv utgave av Sibylla ble spilt av Eva Green i den amerikanske filmen Kingdom of Heaven (Himmelens kongedømme) fra 2005. I denne blir hun avbildet som ulykkelig gift og har en affære med en enda mer fiktiv utgave av Balian av Ibelin. I regissørens utgave av filmen er det antydet at hun forgiftet sin egen sønn for å spare ham fra lidelsene av spedalskhet. Istedenfor bli sammen med sin ektemann Guy etter at han har blitt løslatt av muslimene, forlater kongedømmet Jerusalem for å dra til Frankrike.

Litteratur

• Hamilton, Bernard: «Women in the Crusader States: The Queens of Jerusalem». I Medieval Women, redigert av Derek Baker. Ecclesiastical History Society, 1978.
• Hamilton, Bernard: The Leper King and his Heirs. Cambridge, 2000.