Slaget ved Cannae

Andre punerkrig
Andre punerkrig
	Ticinus – Trebia – Trasimene – Cannae – Nola 1 – Nola 2 – Nola 3 – Capua 1 – Silarus – Herdonia 1 – Øvre Baetis – Capua 2 – Herdonia 2 – Numistro – Asculum – Baecula – Grumentum – Metaurus – Ilipa – Crotona – Bagbrades – Zama

Slaget ved Cannae
Konflikt: den andre punerkrig
	; Slagsteder under den andre punerkrig
Dato	2. august 216 f.Kr.
Sted	Cannae, Italia; 41°18'23"N 16°7'57"Ø
Resultat	Seier til Hannibal
	Stridende parter
Punerne	Romerske republikk
	Kommandanter og ledere
Hannibal	Lucius Aemilius Paullus† Gaius Terentius Varro
	Styrker
30 000 tungt infanteri, 6000 lett infanteri, 8000 kavaleri	72 600 tungt infanteri, 7400 lett infanteri og 6400 kavaleri (16 romerske og allierte legioner)
	Tap
omtrent 16 700 drepte og sårede	muligens 50 000 drepte og sårede, 10 000 tatt til fange

Slaget ved Cannae den 2. august 216 f.Kr. var et viktig slag i den andre punerkrig. Selv om punerne under Hannibal klarte å slå en tallmessig overlegen romersk hær under ledelse av Lucius Aemilius Paullus og Gaius Terentius Varro, klarte de ikke å vinne krigen. Slaget er kjent for Hannibals mesterlige taktikk, og for betydningen det hadde for romersk historie. Cannae er blant slagene med flest omkomne på en enkelt dag i hele historien.

Strategisk bakgrunn

Ved begynnelsen av den andre punerkrigen krysset den karthagenske generalen Hannibal Alpene inn i Italia vinterstid og vant raskt to knusende seire over romerne i Trebia og Trasimenersjøen. Etter disse katastrofene utnevnte romerne Fabius Maximus (kalt «Cunctator», den nølende) til diktator. Han satte i gang en utmattelseskrig mot Hannibal, avskar hans forsyningslinjer og unnvek å møte ham i noe feltslag. Men denne taktikken ble lite verdsatt av romerne. Dess mer det romerske folket kom til hektene etter sjokket fra Hannibals innledende seirer, dess mer begynte de å stille spørsmål ved Fabius' strategi, som hadde gitt dem en mulighet til å komme til hektene. Fabius' strategi var særlig frustrerende for folkemassen, som ville se en rask avslutning av krigen. Videre var det en bred forståelse av at dersom Hannibal fikk fortsette å plyndre Italia uten motstand, ville livredde allierte som så at Roma ikke kunne beskytte dem, desertere og alliere seg med karthagerne.

Det romerske senatet valgte Gaius Terentius Varro og Lucius Aemilius Paullus til konsuler. I mellomtiden opprettet romerne en ny hær som var den største de frem til da hadde satt opp. De håpet å seire ved tallmessig overlegenhet. «De besluttet seg for» skriver Polybios, «å føre åtte legioner i felten, noe som aldri hadde vært gjort før av romerne. Hver legion bestod av rundt 5000 mann... De fleste av deres kriger blir avgjort av en konsul og to legioner, sammen med deres allierte, og det er sjelden at de setter ut fire samtidig og i samme tjeneste. Men ved denne anledningen, var de så redde for hva som kunne skje at de bestemte å føre ikke fire men åtte legioner i felten^[1].» Rundt 2400 romerske kavalerister og 4000 allierte ryttere utfylte hæren til en total styrke på 86 400-87 000 menn. Da hver av legionene var støttet av et tilsvarende antall allierte tropper, både infanteri og kavaleri, kan ikke den totale styrken som møtte Hannibal ha vært særlig mindre enn 90 000. Noen anslag vil at den romerske styrken kan ha vært så stor som 100 000 mann, men dette tallet kan ikke bekreftes. Denne massive hæren, klart den største Roma noen gang hadde oppstilt, var tallmessig overlegen Hannibals styrke på litt mer enn 40 000, i et forhold på to til én.

Opptakt

Våren 216 f.Kr. tok Hannibal initiativet og tok det store forsyningsdepotet i Cannae på Apulia-sletten. Ved å ta Cannae hadde Hannibal plassert seg mellom romerne og deres livsviktige forsyningskilde. Polybios sier om dette at det «førte til stor oppstandelse i den romerske hær. For det var ikke bare tapet av stedet og lagrene som bekymret dem, men det faktum at det kontrollerte området rundt byen.» Konsulene var fast bestemt på å konfrontere Hannibal og marsjerte sørover på leting etter den karthagenske generalen. Etter to dagers marsj fant de ham på den venstre bredden av Audigus-elven. Han hadde slått leir en mil unna. Vanligvis ville hver av konsulene kommandere sin del av hæren, men siden de to hærene var slått sammen til en, byttet de på å kommandere den hver sin dag.

Konsulen Varro, som hadde kommandoen den første dagen, var en mann som var uforsiktig og arrogant og var fast bestemt på å beseire Hannibal. Mens romerne nærmet seg Cannae hadde en liten del av Hannibals hær foretatt et bakholdsangrep, men Varro, som kommanderte hæren da dette skjedde, hadde slått tilbake karthagenerne og fortsatt mot Cannae. Denne seieren, selv om den kun var en liten trefning uten strategisk betydning, hadde en enorm virkning på moralen. Den økte selvsikkerheten hos alle i den romerske hær, men viktigst av alt, på Varro selv. Men den andre romerske konsulen, Aemilius, var mer skeptisk til denne trefningen. I motsetning til Varro var han forsiktig med hva han gjorde, og til tross for hærens tallmessige overlegenhet, mente han det var idioti å kjempe i åpent lende, særlig siden Hannibal hadde en fordel med sitt kavaleri. Til tross for dette mente Aemilius at det var uklokt å trekke tilbake hæren sin på dette tidspunktet, og på dagen da han selv hadde kommandoen, slo han leir på den østre bredden av elven med to tredjedeler av hæren og sendte resten for å befeste en posisjon på den andre siden av Aufidus. Meningen med den andre leiren var å dekke de beitende hestene fra hovedleiren og trakassere fiendens beite.

De to hærene forble i leirene på sine respektive posisjoner i to dager. I løpet av den andre av disse dagene (1. august), forlot Hannibal sin leir og tilbød kamp, vel vitende om at Varro ville lede styrkene dagen etter. Paullus avslo. Da hans ønske ble avslått, oppdaget Hannibal hvor viktig vannet i Aufidus var for de romerske troppene og sendte sitt kavaleri til den minste romerske leiren for å trakassere de vannbærende soldatene som befant seg utenfor befestningen rundt leiren. Ifølge Polybios red kavaleriet til Hannibal modig opp til kanten av den romerske leiren, noe som skapte panikk og brøt vannforsyningen til den romerske leiren. Varro var rasende for denne handlingen, som Hannibal hadde håpet, og den 2. august samlet han sine styrker og krysset tilbake over Aufidus for å utkjempe slaget.

Slaget

De samlede styrkene til de to konsulene var på totalt 70 000 tungt infanteri, 2400 romersk kavaleri og 4000 allierte ryttere (som var involvert i selve slaget). I tillegg hadde romerne 2600 mann tungt infanteri, 7400 mann lett infanteri (totalt 10 000 mann) i de to leirene, slik at den totale styrken til romerne utgjorde 86 400 mann. Mot disse stod en karthagensk armé bestående av 30 000 mann tungt infanteri, 6000 mann lett infanteri og 8000 ryttere i selve slaget.

Taktiske disposisjoner

Den vanlige utplasseringen for hærer på denne tiden var å plassere infanteriet i sentrum og dele opp kavaleriet på flankene. Romerne fulgte denne nokså tett, men valgte ekstra dybde fremfor bredde for sitt infanteri i håp om raskt å bryte gjennom Hannibals sentrum. Dette førte til en front av omtrent samme bredde på begge sider. Polybios skrev at «maniplene var nærmere hverandre, eller intervallene ble minsket ... og maniplene viste mer dybde enn front». Varro, som antikke kilder antyder, var nesten sikker på seier. Slik Varro så det, hadde Hannibal lite rom til manøvrer og ingen retrettmuligheter, siden han hadde en elv i ryggen. Hardt presset av romernes tallmessige overlegenhet ville hans menn gradvis bli presset ut i elven, og mens de mistet manøvreringsrom ville de bli kuttet ned i panikk. Med tanke på det faktum at Hannibals to tidligere seire hovedsakelig ble avgjort av hans triks og sluhet, hadde Varro søkt en åpen slagmark å kjempe på. Slagmarken ved Cannae var virkelig åpen, så der var ingen mulighet for overraskelser, og der kunne ikke være fare for skjulte tropper. I tillegg var det godt kjent for ham hvordan det romerske infanteriet hadde brutt gjennom Hannibals sentrum under slaget ved Trebia. Varro ville derfor forsøke å gjenskape dette hendelsesforløptet i en større, mer bevisst skala.

Utplasseringen og det romerske angrepet.

Hannibal på sin side modifiserte den konvensjonelle oppstillingen ved å plassere sitt infanteri av lavest kvalitet, (ibererne, gallerne og kelterne), i midten, og sitt infanteri av bedre kvalitet (libyske fønikiske leiesoldater) enten rett innenfor eller bak sitt kavaleri på flankene. Hannibal hadde klokelig utplassert de forskjellige folkeslagene innen sin armé etter deres stridsevner for å utnytte både deres styrke og svakheter til å gjennomføre den manøvren han ville oppnå. Hans plan krevde at kavaleriet på flankene måtte beseire det romerske kavaleriet og angripe det romerske infanteriet bakfra mens det presset på Hannibals svekkede sentrum. Så skulle hans afrikanske tropper presse fra flankene på nøyaktig rett tidspunkt og til slutt omringe romerne. Han utvidet gradvis sentrumslinjen, slik Polybios beskriver: «Etter på denne måte å ha trukket opp hele sin armé på en rett linje, tok han de sentrale avdelingene med spanjoler og keltere og rykket frem med dem, mens han holdt resten av dem i kontakt med disse avdelingene, men lot dem så gradvis falle av, slik at det skaptes en halvmåneformet formasjon. Linjen til troppene på flankene ble gradvis tynnere ettersom den ble strukket. Hans mål var å sette afrikanerne inn som en reservestyrke og å begynne kampen med spanjolene og kelterne.» Polybios beskriver det svake karthagenske sentrum som oppstilt i en halvmåne som bøyer seg ut mot romerne i midten med de afrikanske troppene på deres flanker i en echelon-formasjon, men noen historikere har kalt dette pynting på realitetene, da det representerer enten den naturlige kurven som oppstår når en bred front av infanteri marsjerer fremover, eller er en naturlig følge av at det karthagenske sentrum måtte bøye av under sjokket ved å møte med det tunge romerske sentrum. Hannibal sørget også for at romerne sto vendt sørover, mens hans egne menn sto vendt nordover, slik at ikke bare ville romerne få morgensolen rett i øynene, de sørøstlige vindene ville også blåse sand og støv i ansiktene deres mens de nærmet seg slagmarken. I tillegg, ved å forankre sin hær ved Aufidus-elven, hindret Hannibal endene av sin linje fra å bli overlappet av de større, tallmessig overlegne romerske. Måten Hannibal stilte opp sin armé, i tillegg til hans årvåkenhet og forståelse for troppenes evner, ville bli de avgjørende faktorene som sikret hans seier ved Cannae.

Hendelser

Da slaget startet, møttes kavaleriet i hard kamp på flankene. Polybios beskriver scenen og skriver at «da de spanske og keltiske rytterne på venstre flanke kolliderte med det romerske kavaleriet, ble kampen som fulgte virkelig barbarisk.» Det karthagenske kavaleriet overmannet raskt det underlegne romerske kavaleriet på høyre flanke og nedkjempet dem. En del av det karthagenske kavaleriet rev seg så løs fra den karthagenske venstre flanken og gjorde en vid flankemanøver til den romerske høyreflanken, hvor den falt det romerske kavaleriet i ryggen, spredte dem og «kuttet dem nådeløst ned». Mens karthagenerne var opptatt med å beseire det romerske kavaleriet, rykket hovedstyrkene av infanteriet på begge sider mot hverandre i sentrum av slagmarken. Under romernes fremrykning blåste den hete vestavinden støv i ansiktene deres og hindret sikten. Hannibal ble stående med sitt svake sentrum og kommanderte en kontrollert retrett. Halvbuen av spanske og galliske tropper vek innover mens de gradvis trakk seg tilbake.

Hannibal var fullt klar over det romerske infanteriets overlegenhet og instruerte sitt infanteri til å trekke seg tilbake med overlegg. Dermed ble det skapt en tettere halvsirkel rundt de angripende romerske styrkene. Ved å gjøre dette, vendte han det romerske infanteriets styrke til en svakhet. Mens de fremre rekkene gradvis rykket fremover, begynte romernes hovedstyrke å gå i oppløsning, idet de ble trengt sammen i det voksende gapet, helt til det punkt hvor de hadde lite rom til å svinge våpnene sine. Da de rykket fremover for å knuse de retirerende og kollapsende linjene til de spanske og galliske troppene, hadde romerne ignorert de afrikanske troppene som stod avventende på hver side av denne nå vrengte halvmånen. Dette gav også det karthagenske kavaleriet tid til å drive det romerske kavaleriet bort på begge flanker og angripe det romerske sentrum i ryggen. Det romerske infanteriet hadde nå blottlagt begge sine flanker og dannet en kile som trengte dypere og dypere inn i den karthagenske halvsirkelen og endte opp i en gate dannet av det afrikanske infanteriet stasjonert på kantene. I dette avgjørende øyeblikket beordret Hannibal sitt afrikanske infanteri til å vende seg innover og rykke frem mot de romerske flankene og dermed omringe det romerske infanteriet - et tidlig eksempel på en knipetangsmanøver.

Ødeleggelsen av dem romerske hær.

Ikke før hadde de karthagenske flankestyrkene kommet til og angrepet fienden på høyre og venstre side, så stoppet fremrykningen til romerne brått. De innesluttede romerne var samlet i en lomme uten fluktmuligheter og ble nesten fullstendig nedslaktet. Polybios hevder at «ettersom deres ytre rekker kontinuerlig ble kuttet ned, og de overlevende tvunget til å trekke seg tilbake i en sammenstimling, ble de til slutt alle drept hvor de stod.» Som Titus Livius beskriver det, «så mange tusener av romere lå strødd ... noen, plaget av morgenkulden, hvis sår hadde vekket dem, ble overmannet av fienden idet de prøvde å reise seg, dekket av blod, fra midt i haugen av drepte. Noen ble funnet med hodet i jord, som de hadde gravd opp for, tilsynelatende for å lage egne dekningsgroper, og der hadde de selv blitt kvalt.»

Nesten seks hundre legionærer ble slaktet ned hvert minutt helt til mørket gjorde slutt på blodbadet^[2]. Bare 14 000 romere klarte å flykte, de fleste av disse hadde klart å kjempe seg frem til den nærliggende landsbyen Canusium. På slutten av dagen var bare én av ti av den opprinnelige styrken på 87 000 mann fremdeles i live.

Omkomne og skadde

De faktiske tapstallene er omstridte. Titus Livius og Polybios hevder uavhengig av hverandre at mellom 47 000 og 70 000 romere døde mens 3000–4500 ble tatt til fange. Et mer sannsynlig antall ligger på mellom 50 000 og 60 000 omkomne. Blant de døde var Lucius Aemilius Paullus selv, i tillegg til to konsuler fra året før, to kvestorer, 29 av de 48 militærtribunene og 80 senatorer (på en tid da det romerske senatet bestod av rundt 300 mann). Ytterligere 10 000 fra de to romerske leirene og de omkringliggende landsbyene overgav seg dagen etter, men ikke før videre motstand hadde ført til enda flere omkomne. I alt var kanskje mer enn 70 000 romere av den opprinnelige styrken på 87 000 døde eller tatt til fange. Totalt utgjorde dette mer enn 80% av hele hæren. Karthagenerne hadde rundt 16 700 omkomne eller skadde, hvorav ibererne og kelterne utgjorde hoveddelen. Totalt omkom rundt 6000 karthagenere, av disse var 4000 keltere, 1500 spanjoler og afrikanere, mens resten var kavaleri. Det totale tapstallet etter slaget var derfor høyere enn 80 000 mann.

Dermed er slaget ved Cannae et av de blodigste i hele historien med hensyn til antallet omkomne på én dag. Det totale antallet omkomne denne ene dagen overstiger antallet drepte i Royal Air Force under første og andre verdenskrig til sammen. Flere ble drept ved Cannae enn i alle de fire månedene som slaget ved Ypres raste. Det slaget regnes som et av de blodigste slagene under første verdenskrig. Så overveldende var tapene at de totale tapstallene tilsvarer litt under en tredjedel av det totale antall omkomne amerikanske soldater, sjøfolk og flyvere i løpet av fire år med kamper under andre verdenskrig. Faktisk ville en ikke se tilsvarende tap på en enkelt dag som på slagmarken ved Cannae (som ikke var større enn noen få kvadratkilometer) før under første dag av Somme i 1916, som ble utkjempet på en 40 km bred front nesten 2000 år senere.

Etterspill

Hannibal teller ringene til de falne ridderne og senatorene etter slaget, statue av Sébastien Slodtz, Louvre

For flere detaljer om dette emnet, se den andre punerkrigen.

Aldri før, mens byen selv fremdeles var trygg, hadde der vært en slik opphisset stemning og panikk innenfor dens murer. Jeg vil ikke forsøke å beskrive den, eller svekke realitetene ved å gå i detaljer...det var ikke sår på sår men mangedoblet katastrofe som ble kunngjort. For ifølge rapportene var to konsularméer og to konsuler tapt. Der var ikke lenger noen romersk leir, ingen generaler, ikke en eneste soldat eksisterte; Apulia, Samnium, nesten hele Italia lå for Hannibals føtter. Sikkert nok er der ingen annen nasjon som ikke ville gått under for en slik katastrofe.
Titus Livius, om det romerske senatets reaksjon på nederlaget

I en kort tidsperiode var romerne i fullstendig villrede. Deres beste arméer på halvøya var ødelagt, de få restene var alvorlig demoraliserte, og bare en av konsulene var i live, men brakt i vanry. Det var en fullstendig katastrofe for romerne. I moderne tider kan det bare sammenlignes med Frankrikes fall i 1940. Roma erklærte en nasjonal sørgedag, siden det ikke fantes en eneste person i Roma som ikke enten var i slekt med eller kjente en av de døde. Romerne ble så desperate at de satte i gang med menneskeofring, de siste menneskelige ofrene romerne utførte. De drepte noen slaver og gravla dem i forum. I slike sammenhenger ble også slavene noen ganger gravlagt levende under forum.

Hannibal hadde igjen skaffet seg nok en seier (etter slagene ved Trebia og Trasimene). Han hadde beseiret en styrke tilsvarende åtte konsularméer^[3]. I løpet av kampanjens tre sesonger hadde Roma mistet en femtedel av befolkningen av borgere over sytten år. Videre var den moralske effekten av denne seieren slik at hele det sørlige Italia sluttet seg til Hannibal. Etter slaget ved Cannae trakk de hellenistiske sørlige provinsene Apri, Salapia, Syrakus, Herdonia, Uzentum og byene Capua og Tarentum sine forpliktelser til Roma tilbake og sverget lojalitet til Hannibal. Polybios skrev at «hvor mye alvorligere var nederlaget ved Cannae, enn nederlagene før kan bare ses i lys av atferden til Romas allierte. Før den skjebnetunge dagen, var deres lojalitet urokkelig, nå begynte den å svaie av den enkle grunn at de ikke kunne se håp for Romas makt.» I løpet av det samme året hadde Hannibal klart å skaffe utenlandsk støtte fra grekerne, hvor den greske kong Filip V av Makedonia hadde sverget støtte og dermed satt i gang den første makedonske krig mot Roma.

Selv om den var den mest knusende seier i hele militærhistorien, viste Hannibals triumf seg å være høydepunktet på karthagenernes lykke i krigen, da ingen avgjørende strategisk fordel fulgte den. Til tross for forferdelige tap som ble påført romerne, deserteringen til mange allierte byer og krigserklæringen til Filip av Makedonia, var Hannibal tallmessig for svak og manglet beleringsmaskiner til å angripe selve Roma. Derfor tilbød han en fredsavtale med moderate krav. Til tross for de mangedoblede katastrofene de hadde lidd ved å kjempe mot ham, nektet det det romerske senatet å forhandle og reiste en ny armé for å beskytte Italia og en annen armé til å ta offensiven mot Karthagos besittelser i Spania.

Historisk betydning

Slaget ved Cannae er berømt for Hannibals taktikk mer enn det er kjent for rollen det spilte i romersk historie. Ikke bare påførte Hannibal den romerske republikk et nederlag som ikke ble gjentatt på over hundre år før slaget ved Arausio. Det er selve slaget som er blitt så vidgjetent innen militærhistorien.

Militærhistorikeren Theodore Ayrault Dodge skrev: «Få slag i antikken er mer preget av evne...enn slaget ved Cannae. Posisjonen var slik at den skulle legge alle fordeler på Hannibals side. Måten som de langt fra perfekte spanske og galliske fotsoldatene avanserte i en kileformasjon i en echelon ... ble først holdt der og så trukket tilbake steg for steg, helt til den hadde nådd den motsatte posisjonen ... er rett og slett et mesterverk innen kamptaktikk. Det afrikanske infanteriets fremrykning i det rette øyeblikk og dets opprulling høyre og venstre på flankene til de uordnede og tettpakkede romerske legionærene er langt utenfor skryt. Hele slaget, fra karthagensk syn, er et uovertruffent kunststykke som nesten mangler sidestykke.» Will Durant skrev at «det var et overlegent eksempel på lederskap, aldri overgått i historien. Det endte Romas dager med å kun stole på infanteriet, og staket ut kursen for militær taktikk for 2000 år.»

Bortsett fra å være det største nederlaget som noen gang ble påført Romas hærer, representerer slaget ved Cannae det erketypiske utslettelsesslaget, en strategi som sjelden har blitt gjennomført med suksess i moderne historie. Dwight D. Eisenhower, øvertkommanderende for den allierte ekspedisjonsstyrken i andre verdenskrig, skrev at «alle bakkekomandanter søker utslettelsesslaget, så langt som forholdene tillater det. Han forsøker å gjennomføre i moderne krig det klassiske eksempelet til Cannae.» Hannibals doble flankemanøver ved slaget ved Cannae blir ofte sett på som en av de største manøvrene på en slagmark i historien, og er regnet som den første vellykkede bruken av knipetangsmanøveren innen den vestlige verden som er nedskrevet i detalj ^[4].

Videre har totaliteten i Hannibals seier gjort navnet «Cannae» til et synonym for militær suksess, og studeres i dag i detalj ved flere militærakademier rundt omkring i verden. Det at en hel hær kunne omringes og tilintetgjøres i et enkelt slag, fascinerte mange etterfølgende vestlige generaler i århundrer (inkludert Fredrik den store og Helmuth von Moltke) som forsøkte å overføre de taktiske tankene og gjenskape sitt eget «Cannae». Hans Delbrücks grunnleggende studie av slaget hadde betydelig innflytelse på etterfølgende tyske militære teoretikere, særlig Alfred Graf von Schlieffen (hvis kjente strategi før første verdenskrig var inspirert av Hannibals knipetangsmanøver). På samme måte studerte Norman Schwarzkopf, kommandanten av koalisjonens styrker i gulfkrigen, Cannae og satte i verk de samme prinsippene Hannibal brukte i sin svært suksessrike bakkekampanje mot de irakiske styrkene ^[5] ^[6].

Trivia

På grunn av taktiske likheter blir slaget ved Cowpens ofte kalt «det amerikanske Cannae».
De romerske overlevende ble senere satt sammen som to legioner og sendt til Sicilia resten av krigen som straff for sine nederlag.
Rett før han døde skal Aemilius ha sagt: «Si til fedrene i Roma at de skal befeste byen og sette store styrker til å forsvare den. Si til Quintus Fabius at Lucius Aemilius levde, og nå dør, fullt klar over hva han har gjort. For min egen skyld ønsker jeg heller å dø blant mine nedslaktede tropper enn å bli anklaget for annen gang etter min konsultid, eller stå frem som anklager av min kollega (Varro) for å beskytte min uskyld ved å beskylde en annen.» Til ære for den falne Paullus æret Hannibal ham med begravelse i anerkjennelse av hans mot.
Etter slaget ønsket Hannibals offiserer å marsjere mot Roma. Men Hannibal manglet beleiringsmaskiner eller store nok ressurser og nektet å gjøre dette. Dette var Maharbal, en av hans kommandanter i kavaleriet, så oppbrakt over at han skal ha sagt at «sant er det at gudene ikke har gitt alle ting til en person. Du vet virkelig, Hannibal, hvordan du skal erobre, men du vet ikke hvordan du skal utnytte din seier.»
Lucius Caecilius Metellus skal ha vært så fortvilet over romernes situasjon etter slaget at han sa at alt var tapt og oppfordret de andre til å seile over sjøen og søke tjeneste hos en eller annen utenlandsk fyrste. Etterpå ble han tvunget til å sverge troskapsed til Roma for evig tid.
De romerske kohortene som var fanget i leirene etter slaget, klarte å organisere og slå seg gjennom til den nærliggende landsbyen Canusium. Blant mennene som nådde Canusium var den fremtidige Scipio Africanus som senere skulle beseire Hannibal i det avgjørende slaget ved Zama.
I tillegg til det fysiske tapet av sin hær, ville Roma lide et symbolsk nederlag, et som alvorlig latterliggjorde byens prestisje. Hannibal fikk sine menn til å samle 200 gullringer fra likene på slagmarken og sendte denne samlingen til Karthago som bevis for sin seier. Denne samlingen be strødd utover gulvet i det karthagenske senatet og ble anslått til «tre og et halvt mål». En gullring var beviset på medlemskap i de øvre klassene i det romerske samfunnet.
Ifølge Plutark, var Hannibal fulgt av sine kommandører da han så på slagmarken ved Cannae. Mens han så ut over de romerske legionene «fortalte en av hans tilhengere, kalt Gisgo, en karthagener av like høy rang som han selv, at antallet til fienden var utrolig. Hannibal svarte med en alvorlig mine: «Der er en ting, Gisgo, som er enda mer utrolig som du ikke legger merke til.» Og da Gisgo lurte på hva dette var, svarte Hannibal: «I hele det store antallet foran oss er der ingen mann kalt Gisgo.» Denne uventede gesten fra deres general fikk hele forsamlingen til å le, og da de kom ned fra høyden fortalte de det til de som de traff, noe som førte til allmenn munterhet.»

Referanser

^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. februar 2006. Besøkt 12. februar 2006.
^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. august 2004. Besøkt 12. februar 2006.
^ [1]
^ [2]
^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 28. januar 2006. Besøkt 14. februar 2006.
^ [3]

Litteratur

Bradford, E. (1981). Hannibal. London: Macmillan London Ltd.
Carlton, James The Military Quotation Book New York City, New York; Thomas Dunne Books; 2002
Cottrell, Leonard, Enemy of Rome, Evans Bros, 1965. ISBN 0-237-44320-1 (pbk)
Caven, B. (1980). Punic Wars. London: George Werdenfeld and Nicholson Ltd.
Goldsworthy, A. (2000). The Punic Wars. London: Cassell and Company.
Dodge, Theodore. Hannibal. Cambridge Massachusetts: De Capo Press, 1891 ISBN 0-306-81362-9
Gregory Daly, Cannae: The Experience of Battle in the Second Punic War, (Routledge, London/New York 2002), ISBN 0-415-32743-1
Hans Delbrück, Warfare in Antiquity (1920) ISBN 0-8032-9199-X
Hart, Liddell Strategy New York City, New York; Penguin Group; 1967
Healy, Mark Cannae: Hannibal Smashes Rome's Army Steerling Heights, Missouri; Osprey Publishing, 1994
Titus Livius and De Selincourt, Aubery, The War with Hannibal : Books XXI-XXX of the History of Rome from its Foundation, Penguin Classics; Reprint edition (July 30, 1965). ISBN 0-14-044145-X (pbk)
Richard J.A. Talbert, ed., Atlas of Classical History (Routledge, London / New York, 1985) ISBN 0-415-03463-9
Cowley, Robert (Editor), Parker, Geoffrey (Editor) The Reader’s Companion to Military History, "Battle of Cannae Arkivert 21. september 2005 hos Wayback Machine." Houghton Mifflin Company, 1996 ISBN 0-395-66969-3

Eksterne lenker

Hannibal Barca and the Punic Wars av Hilary Gowen
Rome and Carthage: Classic Battle Joined Arkivert 10. desember 2005 hos Wayback Machine. artikkel av Greg Yocherer fra Military History Magazine
Cannae A treatise by General Fieldmarshal Count Alfred von Schlieffen

[1] «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. februar 2006. Besøkt 12. februar 2006.

[2] «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. august 2004. Besøkt 12. februar 2006.

[3] [1]

[4] [2]

[5] «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 28. januar 2006. Besøkt 14. februar 2006.

[6] [3]

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]