Slagvåpen

Et slagvåpen er et våpen som holdes i hånden og brukes for å påføre skade på målet. Slagvåpen skiller seg fra stikkvåpen (eller stakevåpen) som spyd. Stridsøks^[1] og kølle^[2] er eksempel på slagvåpen. Morgenstjerne omtales både som stakevåpen og som slagvåpen. Stridshammer ble brukt i middelalderen og var et jernhode på et 50 cm lant skaft til bruk særlig mot rustningskledde motstandere. Stridshammeren hadde liten betydning og utbredelse i Norge, og ble mest brukt symbolsk av myndigheter og overklasse. Et maleri (epitaf i Gol stavkirke) fra 1699 viser bonden Bjørn Frøysåk fra Gol med en stridshammer. Gerhard Schøning avbildet stikkvåpen og slagvåpen, blant annet stridshammer, på sin reise gjennom Gudbrandsdalen i 1775.^[3]

Norheim skjelner mellom «blankvåpen», som baserer seg på en skarp egg til hugg eller støt, og våpen som baserer seg på vekten av våpenet. Slike blankvåpen sitter ikke på et langt skaft som klubber eller økser, og ble bare benyttet mot andre personer, ikke til jakt.^[3] Et slagvåpen fungerer som en forlengelse av brukerens kropp. Hensikten med å bruke et våpen er å konsentrere kraften i slaget og lagre energien. Den lagrede energien virker på målet innenfor en mye kortere tid enn brukeren av våpenet brukte på å tilføre den til våpenet, og øker derved brukerens effekt.^{[trenger referanse]}

De eldste slagvåpnene var enkle klubber (dels brukt synonymt med kølle). Klubber eller køller kom tidlig i bruk blant vektere og lensmenn, og køller er fortsatt et vanlig våpen i politiet. Vekterne (nattevaktene) i norske byer hadde på 1700-1800-tallet morgenstjerne som våpen.^[3] I middelalderen ble en rekke nye typer køller utviklet.^{[trenger referanse]} Moderne slagvåpen inkluderer batonger, ofte brukt av politistyrker.