Wikipedia

Sofokles

gresk antikk forfatter

Sofokles (gresk: Σοφοκλῆς, Sophoklēs; født ca. 497/6 f.Kr., død vinteren 406/5 f.Kr.)[3] er den ene av tre antikke greske tragedieforfattere med skuespill som har overlevd og blitt bevart for ettertiden. Hans første dramaer var skrevet senere enn Aiskhylos', og tidligere enn eller samtidig med Evripides'. I henhold til det bysantinske Suda, en encyklopedi fra 900-tallet e.Kr., skrev Sofokles 123 skuespill i løpet av sitt liv, men kun syv av disse er bevart i en fullstendig utgave: Ajax; Antigone; Kvinnene fra Thrakis; Kong Oidipus; Elektra; Filoktetes; og Oidipus i Kolonos.[4] I bortimot femti år var Sofokles den mest berømte forfatter i dramakonkurransene i bystaten Athen i Hellas. Disse skjedde i løpet av de årlige religiøse festivalene til Lenaia og Dionysia. Han konkurrerte i rundt 30 konkurranser, vant kanskje 24 av dem, og ble aldri bedømt lavere enn andreplass. Aiskhylos vant 14 konkurranser og ble tidvis overvunnet av Sofokles, mens Euripides vant kanskje 4 konkurranser.[5]

Sofokles
Σοφοκλῆς
Byste av Sofokles,
nå i Napoli, Italia
Født497/496 f.Kr.
Hippeios Kolonos
Død406/405 f.Kr. (ca. 90 år)
Athen
BeskjeftigelseForfatter (dramatiker og poet)
BarnIofon[1][2]
Ariston
NasjonalitetHellas’ flagg Greker
Sofokles på Commons

Den mest kjente tragedien til Sofokles handlet om Oidipus (Ødipus) og Antigone: de er også kjent som «de thebenske skuespill» eller «Theben-kretsen», skjønt hvert av dramaene var faktisk en del av en forskjellig tetralogi, de andre delene av disse er nå gått tapt. Sofokles påvirket teaterets og dramaets utvikling, hovedsakelig ved å innføre en tredje skuespiller, dermed reduserte viktigheten av det tradisjonelle koret i representasjonen av stykkets handling og intrige. Han utviklet også sine figurer i en langt større grad enn hva tidligere dramatikere hadde gjort, eksempelvis Aiskhylos.[6]

Liv

rediger
 
Et marmorrelieff av en poet, kanskje Sofokles

Sofokles var sønn av Sofillos, en rikmann i et ruralt deme (lite samfunn) i Hippeios Kolonos i Attika, rundt 1 km nordvest for Athen. Kolonos ble siden åsted for et av hans skuespill, og han var antagelig født der.[3][7] Han ble født noen få år før slaget ved Marathon i 490 f.Kr.; det nøyaktige fødselsåret er uklart, skjønt 497/6 er mest sannsynlig.[3][8] Sofokles første kunstneriske triumf var i år 468 f.Kr. da han tok sin først pris i teatertevlingen i Dionysia over den regjerende mester i athensk drama, Aiskhylos.[9] I henhold til Plutark kom seieren under uvanlige omstendigheter. Istedenfor å følge den vanlige skikken med å velge dommere ved loddtrekning, ba arkonten statsmannen Kimon og andre tilstedeværende strategoi om å ta beslutningen for tevlingens vinner. Plutark sier at dette var Sofokles' første produksjon, det er nå antatt at hans første oppsetning antagelig var i 470 f.Kr.[7] med Triptolemos (nå tapt) som sannsynligvis var det ene av de dramaer som han presenterte ved denne festivalen.[7]

Da han var 16 år, ble Sofokles valgt til å lede paean (enstonig korhymne til en gud) som feiret den greske seieren over perserne i slaget ved Salamis. Han ble valgt som den ene av strategoi, bokstavelig «arméleder», som juniorkollega av Perikles. Sofokles ble født inn i en rik familie (hans far var produsent av rustninger for hæren) og godt utdannet. Tidlig i hans karriere kan politikeren Kimon ha vært en av hans beskyttere, skjønt om han var, var det ingen dårlig vilje overfor Perikles, Kimons rival da sistnevnte ble landsforvist i 461 f.Kr.[3] I 443/2 tjenestegjorde han som en av hellenotamiai, en av Athenes skattemestre, og som hjalp til med å håndtere byens finanser under det politiske herredømmet til Perikles.[3] I henhold til biografien Vita Sophoclis fungerte han som en hærfører i det athenske felttoget mot øya Samos som hadde gjort opprør i 441 f.Kr. Han skal etter sigende ha blitt valgt til denne posisjonen grunnet hans produksjon av teaterstykket Antigone.[10]

I 420 f.Kr. ønsket han velkommen og satte opp et alter for bildet av Asklepios i sitt hus da guddommen for medisin ble introdusert til Athen. For dette ble han gitt det posthume epitetet Dexion («Mottakeren») av athenerne.[11] I 413 f.Kr. ble han valgt til en av probouloi («kommisjonærene») som svarte på den katastrofale ødeleggelsen av den sicilianske ekspedisjon til Sicilia i løpet av Peloponneskrigen.[12]

Sofokles døde i en alder av nitti eller nittien år vinteren 406/405 f.Kr. etter å ha opplevd i sin levetid både den greske triumf i perserkrigene og blodsutgydelsene i Peloponneskrigen.[3] Som med mange berømte menn i den klassiske antikken, inspirerte hans død en rekke apokryfiske fortellinger. Den mest kjente er forestillingen at han døde fra anstrengelsen å resitere en lang setning fra sitt drama Antigone uten å ta pause for å puste. En annen fortelling hevder at han ble kvalt fra å spise druer ved Athens festival Anthesteria. En tredje hevder at han døde av lykke etter å ha vunnet hans siste seier i urbane Dionysia.[13] Noe få måneder etter hans død skrev komedieforfatter i et skuespill kalt Musene hans lovtale: «Velsignet er Sofokles som hadde et langt liv, en mann både lykkelig og talentfull, og forfatter av mange gode tragedier; og han avsluttet sitt liv uten å lide ulykke.»[14] I henhold til en del redegjørelser skal imidlertid hans sønn ha forsøkt å få ham erklært uskikket mot slutten av sitt liv; han skal etter sigende ha gjendrevet anklagene i rettssalen ved å lese fra hans da ennå upubliserte drama Oidipus i Kolonos.[15] En av hans sønner, Iophon, og en sønnesønn, også kalt, Sofokles, ble også kjente dramatikere.[16]

Verker og arv

rediger
 
Sofokles. Byste i Nasjonalgalleriet i Oslo

Blant Sofokles' tidligste nyvinninger var innføringen av en tredje skuespiller som ytterligere reduserte korets rolle og skapte en større mulighet for karakterutvikling og konflikter mellom figurene.[17] Aiskhylos, som hadde dominert athensk dramatikk i løpet av Sofokles' tidligste karriere, fulgte etter og tilpasset seg en tredje skuespiller i sine verker mot slutten av sitt liv.[17] Aristoteles har kreditert Sofokles med innføringen av skenografia, eller scenemaleri. Det var ikke før etter at den gamle mester Aiskhylos var død i 456 f.Kr. at Sofokles ble den mest framstående skuespillerforfatter i Athen.[3]

Deretter framsto Sofokles som seierrik i dramatevlinger ved 18 Dionysia og 6 Lenaia.[3] I tillegg til nyvinninger i dramatisk struktur, er hans verker også kjent for en dypere karakterutvikling enn hva som var tilfelle med tidligere forfattere.[17] Hans omdømme var så stort at utenlandske herskere inviterte ham til sine hoff, skjønt i motsetning til Aiskhylos som døde på Sicilia, eller Evripides som tilbrakte tid i Makedonia, aksepterte Sofokles aldri noen av disse invitasjonene.[3]

Aristoteles benyttet seg av Sofokles' drama Kong Oidipus i sin Poetikken (ca. 335 f.Kr.) som et eksempel på den fremste kunstneriske prestasjon av en tragedien, noe som antyder hvilken høy anseelse hans arbeid ble holdt av de senere grekere.[18]

Kun to av de syv skuespill som har overlevd[19] kan bli datert med sikkerhet: Filoktetes (409 f.Kr.) og Oidipus i Kolonos (401 f.Kr., satt opp etter Sofokles' død av hans sønnesønn). Av de andre, Elektra viser stilistiske likheter med disse to, noe som antyder at det sannsynligvis ble skrevet i siste delen av hans karriere.

Ajax (om helten Ajax fra Trojakrigen), Antigone og Kvinnene fra Thrakis er generelt antatt å være blant hans tidlige arbeider, igjen basert på stilistiske elementer. Kong Oidipus antas i tilhøre hans mellomste periode. De fleste av Sofokles' drama viser en understrøm av fatalisme og begynnelsen på en sokratisk logikk som en bærebjelke for den lange tradisjonen i greske tragedier.[20][21]

De sju bevarte skuespillene

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Q45269327[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Q45175892[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e f g h i Sommerstein (2002), s. 41.
  4. ^ Suda (red. Finkel et al.): s.v. Σοφοκλῆς Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine.
  5. ^ Encyclopaedia Britannica, Inc.
  6. ^ Freeman (1999), s. 247.
  7. ^ a b c Sommerstein (2007), s. xi.
  8. ^ Lloyd-Jones (1994), s. 7.
  9. ^ Freeman (1999), s. 246.
  10. ^ Beer (2004), s. 67.
  11. ^ Clinton, Kevin (1994): «The Epidauria and the Arrival of Asclepius in Athens» i: Hägg, R. (red.): Ancient Greek Cult Practice from the Epigraphical Evidence, Stockholm.
  12. ^ Lloyd-Jones (1994), s. 12-13.
  13. ^ Schultz (1835), s. 150-1.
  14. ^ Lucas (1964), s. 128.
  15. ^ Cicero gjenfortalte denne fortellingen i hans De Senectute 7.22.
  16. ^ Sommerstein (2002), s. 41-42.
  17. ^ a b c Freeman (1999), s. 247.
  18. ^ Aristoteles: Ars Poetica.
  19. ^ Den første trykte utgaven av de syv skuespillene er ved Aldo Manuzio i Venezia 1502: Sophoclis tragaediae [sic] septem cum commentariis. Til tross for tillegget 'cum commentariis' i tittelen, inkluderte denne utgaven ikke antikkens skolia til Sofokles. Disse måtte vente fram til 1518 da Janus Lascaris utga den relevante utgaven i Roma.
  20. ^ Lloyd-Jones 1994, s. 8-9.
  21. ^ Scullion, s. 85–86, avviser forsøk på å datere Antigone til kort tid før 441/440 basert på en anekdote om at skuespillet førte til Sofokles ble valgt til hærleder. Av andre grunner har han forsiktig antydet «cirka» 450 f.Kr.

Litteratur

rediger
  • Finkel, Raphael; et al. (red.): «Suda on Line: Byzantine Lexicography» Arkivert 6. mars 2007 hos Wayback Machine.. s. s.v. Σοφοκλῆς[død lenke].
  • Beer, Josh (2004): Sophocles and the Tragedy of Athenian Democracy. Greenwood Publishing. ISBN 0-313-28946-8
  • Bowra, C. M. (1940): «Sophocles on His Own Development» (krever tilgang til JSTOR). American Journal of Philology (The Johns Hopkins University Press) 61 (4): 385–401. DOI:10.2307/291377. JSTOR 291377.
  • Freeman, Charles (1999): The Greek Achievement: The Foundation of the Western World. New York: Viking Press. ISBN 0-670-88515-0
  • Lloyd-Jones, Hugh (red.) (1994): Sophocles. Ajax. Electra. Oedipus Tyrannus. Harvard University Press.
  • Lucas, Donald William (1964): The Greek Tragic Poets. W.W. Norton & Co.
  • Schultz, Ferdinand (1835): De vita Sophoclis poetae commentatio.‎ Phil. Diss., Berlin.
  • Scullion, Scott (2002): «Tragic dates» i: Classical Quarterly, new sequence 52, s. 81–101.
  • Seaford, Richard A. S. (2003): «Satyric drama» i: Simon Hornblower & Antony Spawforth: The Oxford Classical Dictionary (3. revi. utg.). Oxford: Oxford University Press. s. 1361. ISBN 0-19-860641-9.
  • Smith, Philip (1867): «Sophocles» Arkivert 2. februar 2007 hos Wayback Machine. i: William Smith: Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology. 3. Boston: Little, Brown, and Company. s. 865–873.
  • Sommerstein, Alan Herbert (2002): Greek Drama and Dramatists. Routledge. ISBN 0-415-26027-2
  • Sommerstein, Alan Herbert (2007): «General Introduction» s. xi-xxix i: Sommerstein, A.H., Fitzpatrick, D. and Tallboy, T. Sophocles: * Selected Fragmentary Plays: Volume 1. Aris and Phillips. ISBN 0-85668-766-9
  • Sophocles. Sophocles I: Oedipus the King, Oedipus at Colonus, Antigone. (2. utg.) Grene, David & Lattimore, Richard, red. Chicago: University of Chicago, 1991.
  • Encyclopaedia Britannica (2005): Inc. «Macropaedia Knowledge In Depth» i: The New Encyclopaedia Britannica Volume 20. Chicago: Encyclopaedia Britannica, Inc. s. 344-346.

Eksterne lenker

rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sofokles&oldid=24737752»
  NODES
INTERN 2