Teodebert I

Teudebert I (fransk: Thibert eller Théodebert) (født ca. 500, død 547/548) var frankisk konge av i Metz og Reims, eller også kalt for Austrasia fra 533 og til sin død i 548. Han var sønn av Teoderik I fra merovingerdynastiet og var selv far til Teodebald I. Allerede mens han far ble konge i Metz var Teudebert I en betydningsfull hærfører som Gregorius av Tours beskrev som «en kjekk og tapper sønn».

Teudebert I Konge av Austrasia
Gullmynt med portrett av Teodebert I British Museum
Født		ca. 500
Død		547 eller 548
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Konge av Frankerne
Ektefelle		Deuteria
Far		Teoderik I av Austrasia
Mor		Ne
Søsken		Théodechilde
Barn		Teodebald I
Nasjonalitet		Frankerriket
Regjeringstid		534–548
Teodebert I på Commons

Merovingernes dynasti

Frankernes konge Konger av Neustria Konger av Austrasia Faramund 410–426 Klodio 426–447 Merovek 447–458 Kilderik I 458–481 Klodvig I 481–511   Kildebert I 511–558   Klotar I 511–561   Klodomer 511–524   Teoderik I 511–534     Teodebert I 534–548     Teodebald I 548–555 Klotar I 558–561   Karibert I 561–567   Kilperik I 561–584     Klotar II 584–629   Guntram 561–592     Childebert II 592–595     Teoderik II 595–613     Sigibert II 613   Sigibert I 561–575     Childebert II 575–595     Teodebert II 595–612     Teoderik II 612–613     Sigibert II 613 Klotar II 613–629   Dagobert I 623–629 Dagobert I 629–639   Charibert II 629–632     Chilperik 632   Klodvig II 639–658     Klotar III 658–673     Teoderik III 673     Childerik II 673–675     Teoderik III 675–691   Sigibert III 634–656      Kildebert den adopterte      656–661     Klotar III 661–662      Childerik II 662–675      Klodvig III 675–676      Dagobert II 676–679 Teoderik III 679–691 Klodvig IV 691–695 Childebert III 695–711 Dagobert III 711–715 Chilperik II 715–720   Klotar IV 717–720 Teoderik IV 721–737 Childerik III 743–751

Kildene

Det meste som er kjent om Teudebert er avledet fra Gregorius av Tours' Historia Francorum, eller «Historien til frankerne», et latinsk verk skrevet på andre halvdel av 500-tallet. I tillegg finnes det en del diplomatisk brevveksling skrevet ved hoffet i Austrasia, kjent som De austrianske brev, diktene til Venantius Fortunatus, en redegjørelse fra Prokopios' verk og et lite antall andre kilder. Hovedkilden er Gregorius' verk.

Liv og virke

Allerede under sin fars styre viste unge Teudebert seg som en dyktig kriger. I henhold til Gregorius beseiret han rundt 516 en hær av nordboere som hadde angrepet og herjet nordlige Gallia, eller Frisland. Gregorius kaller nordboerne for daner, slik frankere gjerne omtalte alle nordfra, og deres konge ga han navnet Chlochilaich, og som ble drept i dette sammenstøtet. Denne Chlochilaich er blitt identifisert med figuren Hygelak, en konge av gøterne, som omtales i det angelsaksiske episke diktet Beowulf. Teudeberts omdømme ble ytterligere forsterket av en rekke militære kampanjer i Septimania i sørlige Gallia mot vestgoterne.

Ved sin fars død i 534 ble Teudebert nødt til bekjempe begge sin onkler Kildebert I og Klotar I for å arve sin fars rike. Til sist hadde hans militære framgang overbevist Kildebert om å avslutte striden og isteden adoptere Teudebert som sin arving, da han selv var uten mannlige etterkommere. Deretter endret alliansene seg da Kildebert og Teudebert samlet sine styrker og erklærte krig mot Klotar. Innledningsvis beseiret de ham og tvang ham til å søke tilflukt i en skog for å redde livet. Mens Klotar var beleiret, blåste det opp til et fryktelig uvær som herjet utstyr, veier, hester og spredte hæren. Kildebert og Teudebert ble tvunget til å oppgi beleiringen og inngå en fred med Klotar.

Etter at innbyrdesstriden mellom de frankiske kongene var bilagt inntil videre, ble Teudebert innviklet i goterkrigen (535–554) som begynte med at den bysantinske keiser Justinian forsøkte å underkaste østgoterne i Italia. Justinian vurderte Teudebert som den ideelle allierte: Austrasias landområder flankerte østgoterne i nordlige Italia. Keiseren betalte Teudebert rikt for hans støtte, men Teudebert viste seg som en upålitelig alliert. De frankiske hærene så på den italienske konflikten som anledning til å plyndre, skaffe seg rikdommer, og en mulighet til hevde egne krav på nordlige Italia. Til sist var bysantinerne tvunget til å bekjempe frankerne like mye som østgoterne. il sist stilte Justinian en styrke på rundt 35 000 mann (2000 ble skilt ut for å angripe vestgotiske Spania) under kommando av Narses. Hæren nådde Ravenna i juni 552 og beseiret østgoterne avgjørende i slaget ved Busta Gallorum i fjellkjeden Appenninene. Under slaget ble østgoternes konge Totila drept. Etter et andre slag ved Mons Lactarius i oktober samme året ble motstanden til østgoterne endelig knekt. I 554 ble en storstilt frankisk invasjon beseiret ved Casilinum, og Italia var sikret for Østromerriket, selv om det tok Narses ytterligere flere år å erobre de gjenværende gotiske festningene. Mot slutten av krigen var Italia besatt av en hær på 16 000 mann. Gjenerobringen av Italia kostet østromerne rundt 300 000 pund med gull.

Teudebert synes å ha frydet seg over sin voksende makt på den europeiske scene. Hans brev viser at han la krav på et stort landområde rundt Austrasia, inkludert bysantinsk land. Siden Romerrikets fall hadde de frankiske kongene alltid viset en form for ærbødighet for den bysantinske keiseren, men Teudebert avviste sin status som en underordnet hersker: eksempelvis brøt han den keiserlige skikken ved å prege mynter som hadde hans eget bilde. Til da hadde de frankiske kongene respektert den keiserlige konvensjon og sirkulert gullmynter med bildet av keiseren. Ikke overraskende nedtegnet den bysantinske kronikøren Agathias Scholastikos ryktene i Konstantinopel om at bysantinerne mistenkte Teudebert for å planlegge en invasjon av Trakia.

Som andre frankiske herskere på denne tiden tok Teudebert flere hustruer samtidig. Som arving av sin fars kongerike ble han forlovet til Wisigard, datter av Wacho, konge av langobardene. Denne formen for politisk ekteskapsallianse skjedde sjeldent blant merovingerkongene, men på grunn av en seksuell affære som Teudebert hadde med gallo-romersk kvinne ved navn Deoteria ble planene for denne alliansen avbrutt. I kulissene ble det fortsatt arbeidet, og til sist måtte Teudebert oppgi Deoteria og en gang i 537 eller 538 giftet han seg med Wisigard likevel. Kort tid etter bryllupet døde Wisigard.

Foruten å være kjent for sine militære framganger ble Teudebert rost av sine samtidige for sin beskyttelse av den galliske kirken. Gregorius av Tours, som selv var geistlig, fant dette særlig aktverdig, men Teudeberts påståtte fromhet er også omtalt av Venantius Fortunatus.

Teudebert døde i det fjortende året av sitt styre, enten ved begynnelsen av 547 eller tidlig i 548. Hans sønn Teodebald I, som hadde fått med Deuteria, etterfulgte ham. I kontrast til hva som skjedde med andre merovingerkonger var Teodebald tiltredelse på tronen fredelig og uten strid.

Eksterne lenker

• (en) Theodebert I – kategori av bilder, video eller lyd på Commons