Thanatos (gammelgresk: Θάνατος, Thánatos, «død»)[1] er i gresk mytologi en daimon og personifikasjon av døden. Han er sønn av Nyx («natten») og tvillingbror til Hypnos («søvnen»). Han er en mindre figur i gresk mytologi, ofte referert til, men opptrer sjelden som figur. Hans navn blir omstavet på latin som Thanatus, men hans tilsvarighet i romersk mytologi er Mors eller Letus/Letum, og han er tidvis forvekslet med Orcus (som i seg selv har en gresk tilsvarighet i form av Horkos, gud av eder).[2]

Thanatos
Thanatos som en bevinget ungdom. Skulpturert marmorsøyletrommel fra Artemis-tempelet i Efesos, ca. 325–300 f.Kr.
TrossystemGresk mytologi
ReligionssenterAntikkens Hellas
Originalt navnΘάνατος, Døden
ForeldreNyx
SøskenHypnos
AspektDen fredelige død
BostedUnderverden
SymbolerTheta; valmue; sommerfugl; snudd fakkel
TeksterHomer; Hesiod
I andre mytologierMors (romersk mytologi)

I myte og poesi

rediger

Navnet Thanatos har betydningen «Døden»,[1] fra θνῄσκω, thnēskō, «(Jeg) dør, døende».[3] [4]

Den greske poeten Hesiod slo fast i sin verk Theogonien at Thanatos ikke har noen far, men er sønn av Nyx («natten») og bror til Hypnos («søvnen»).[5]

Homer beskrev tidligere Hypnos og Thanatos som tvillingbrødre i sitt episke diktverk Iliaden, hvor de ble anklaget av Zevs via Apollon for den raske leveringen av den drepte helten Sarpedon til hjemlandet Lykia. I Peter Østbyes oversettelse:[6]

«Derefter lot han det fotrappe par, de tvillinger bolde
Søvnen og Døden få følge ham frem, og de bragte ham snarlig
hjem til Lykias vidstrakte land med de fruktbare marker.»

 
Tvillingbrødrene Hypnos og Thanatos som bærer bort liket av Sarpedon. Gresk vasemaleri, ca. 440 f.Kr.

De som ble regnet blant Thanatos’ søsken var andre negative personifikasjoner som Geras («gammel alder»), Oizys («lidelse»), Moros («undergang»), Apate («bedrag»), Momus («bebreidelse»), Eris («ufred»), Nemesis («gjengjeldelse») og Akheron / Styx med ferjemannen Kharon. Thanatos var løst assosiert med de tre moirer (hos Hesiod var de også døtre av natten), spesielt Atropos, som var en dødsgudinne i seg selv.[7] Han er også til tider spesifisert som eksklusiv for en fredelig død, i motsetning til den blodtørstige Keres som legemliggjorde den voldelig død. Hans plikter som guide for de døde ble noen ganger erstattet av Hermes Psykopompos. Omvendt kan Thanatos ha sin opprinnelse som bare et aspekt av Hermes før han senere ble forskjellig fra ham.

I gresk vasemaleri ble Thanatos avbildet som en bevinget, skjegget eldre mann, eller mer sjelden som en skjeggløs ungdom. Han framstilles ofte i den nevnte scenen fra Iliaden hvor han sammen med broren Hypnos (Søvn) bærer bort liket av Sarpedon. I romerske skulpturelle relieffer ble han framstilt som en ungdom som holdt en nedslått fakkel og krans eller sommerfugl som således symboliserte de dødes sjel.[8]

Sigmund Freud innførte mot slutten av sitt forfatterskap begrepet dødsdriften. Som ved tidligere anledninger brukte han navn fra gresk mytologi for å beskrive fenomenet. Dødsdriften navnga han som Thanatos. I boken Hinsides lystprinsippet (1920) introduserer han begrepet. Han innså at det var mange pasienter han møtte som enten handlet eller tenkte destruktivt. Dette kunne han ikke forklare ut ifra et motiv om å få tilfredsstilt sin lyst. Freud konkluderte at det er en grunnleggende lengsel mot å destruere, som står i konflikt med lysten til å leve og nyte.[9]

Referanser

rediger
  1. ^ a b θάνατος i: Liddell, Henry George; Scott, Robert: A Greek-English Lexicon, hos Perseus
  2. ^ «Horkos», Theoi.com
  3. ^ θνῄσκω, Liddell og Scott.
  4. ^ Beekes, R.S.P. (2009): Etymological Dictionary of Greek, Brill, s. 533.
  5. ^ Hesiodus (2014): Theogonien ; Arbeid og dager ; Skjoldet, oversatt av Aslak Rostad, Gyldendal norsk forlag, ISBN 9788205446601.
  6. ^ Homer: Iliaden, 16. 684; s. 287. Oslo: Aschehoug, 1980.
  7. ^ «Atropos», Greek Mythology
  8. ^ «Thanatos», Theoi.com
  9. ^ Kari Høydahl (5. september 2018). «Bortenfor dødsdriften» (på norsk). Tidsskrift for norsk psykologforening. Arkivert fra originalen 13. november 2019. Besøkt 13. november 2019. 

Eksterne lenker

rediger
  NODES