The Byrds
The Byrds var en amerikansk rockegruppe som slo igjennom på midten på 1960-tallet. Leder var Roger McGuinn og gruppen var svært innflytelsesrik og nyskapende og på høydepunktet av deres karriere utfordret gruppen den engelske dominansen med Beatles, Rolling Stones og The Who.
| The Byrds | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Utmerkelser | Rock and Roll Hall of Fame (1991)[1] | ||
| Opphav | Los Angeles, USA (1964) | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Folkrock, psykedelisk rock,[2] countryrock[2] | ||
| Aktive år | 1964–1973 | ||
| Plateselskap | Columbia Records, Asylum Records, Elektra Records | ||
| Nettsted | http://www.thebyrds.com | ||
| IMDb | IMDb | ||
| Medlemmer | |||
| Roger McGuinn, Gene Clark, David Crosby, Chris Hillman, Gram Parsons | |||
| Notable verk | |||
| Sweetheart of the Rodeo, Mr. Tambourine Man, Eight Miles High | |||
The Byrds var aktive i perioden fra 1964 til 1973 og i en ny utgave fra 1989 til 1991, en gjenforening i 1991 og 2000.
De var svært sentrale i utviklingen av folk-rock og countryrock.
Bakgrunn
redigerGruppen hadde sin base i Los Angeles, California. Originalbesetningen besto av Gene Clark (sang, tamburin), Roger McGuinn (12-strenget gitar, sang), David Crosby (gitar, sang), Michael Clarke (trommer) og Chris Hillman på bass, (som egentlig hadde bakgrunn fra mandolin). Gruppen var sterkt inspirert av The Beatles og The Searchers, men var også interessert i folkemusikk, og blandingen av disse to sjangrene kom til å ble kalt folk-rock.
Gjennomslag
redigerDe slo igjennom i 1965 med en versjon av Bob Dylans «Mr. Tambourine Man». Samme år fikk de også en hit med Pete Seegers «Turn! Turn! Turn!». Byrds rocket opp disse sangene i forhold til originalene, samtidig som bruken av tolvstrengers gitar og egen utforming skapet suksess. Samtidig var også egne komposisjoner, som Gene Clarks «I'll Feel A Whole Lot Better», «Here Without You», «She Don't Care About Time», «Set You Free This Time», «The World Turns All Around Her» og Roger McGuinns «It Won't Be Wrong» kjente.
I 1966 kom sangen «Eight Miles High» som ble tolket som en hyldest til narkotikabruk og ble boikottet av mange radiostasjoner. Denne sangen er blant de første såkalte psykedeliske sangene som nådde ut til et stort publikum. Men etter «Eight Miles High» havnet Byrds litt i skyggen, og dette skyldes for en stor del at Gene Clark forlot gruppen rett etter.
Gruppen fortsatte videre utover 1960-tallet med å gi ut en rekke album, og med albumet Younger Than Yesterday som kom i 1967 fikk de to mindre hits, «So You Want to Be a Rock 'n' Roll Star» og en cover på Bob Dylans «My Back Pages». Det neste albumet, «The Notorious Byrd Brothers», ble tatt bedre i mot blant kritikerne enn blant publikum. Etter dette albumet ble det stadig endringer i gruppens medlemmer. David Crosby og Michael Clarke sluttet i 1967 og Gram Parsons kom inn i gruppen. Under hans innflytelse fikk gruppen et mer country-inspirert preg. Særlig er dette tydelig på albumet Sweetheart of the Rodeo som kom i 1968. Også gitaristen Clarence White begynte i 1968. Parsons sluttet allikevel snart i gruppen og startet The Flying Burrito Brothers sammen med Chris Hillman som også forlot Byrds en rett etter Parsons.
McGuinn holdt gruppen sammen fortsatt en stund.
I 1972 hadde originalmedlemmene en gjenforening og spilte inn et album for så å skille lag igjen. På dette albumet kan man finne Gene Clarks «Full Circle» og «Changing Heart» og tolkninger av Neil Youngs «Cowgirl In The Sand» og «See The Sky About To Rain».
McGuinn, Clark & Hillman
redigerHovedartikkel: McGuinn, Clark & Hillman
Mellom 1977 og 1980 jobbet McGuinn, Clark og Hillman av og på sammen som en trio, etter modellert av Crosby, Stills, Nash & Young.
Trioen turnerte internasjonalt og spilte inn albumene McGuinn, Clark & Hillman og City.[3]
Et nytt Birds
redigerI 1984 henvendte Gene Clark seg til McGuinn, Crosby og Hillman i et forsøk på å reformere Byrds i tide til 20-årsjubileet for utgivelsen av singelen "Mr. Tambourine Man" i 1985. Ingen av disse tre originale medlemmene var interessert i satsingen, og derfor samlet Clark i stedet en gruppe musikere og venner, inkludert Rick Roberts, Blondie Chaplin, Rick Danko, Richard Manuel og eks-Byrds Michael Clarke og John York, under navnet "The 20th Anniversary Tribute to the Byrds".[4]
Dette "hyllest-bandet" begynte å bli populært, å en rekke konsertarrangører begynte å forkorte bandets navn til Byrds i reklamen. Bandet fortsatte å turnere gjennom 1985, og bestemte seg til slutt for å forkorte navnet sitt til Byrds, noe som ikke McGuinn, Crosby og Hillman likte særlig godt og i et intervjuer kalte McGuinn dem "et simpelt show".[4]
For å styrke sin saken angående hvem som hadde retten til Birds navnet gjenforentes McGuinn, Crosby og Hillman for å foreta en serie konserter i 1989 som Byrds.[5] Etter en rettssak fikk Clarke fullt juridisk eierskap til navnet The Byrds. Under en hyllest-konsert for Roy Orbison i 1990 opptrådte McGuinn, Crosby og Hillman under navnet "The Original Byrds", under fremføringen av sangen «Mr. Tambourine Man» hadde de med seg Bob Dylan på senen.[5]
Den 16. januar 1991 la de fem opprinnelige medlemmene av Byrds uenighetene til side under deres innlemmelsen i Rock and Roll Hall of Fame. Seremonien hedret den originale line-upen med Roger McGuinn, Gene Clark, David Crosby, Chris Hillman og Michael Clarke, mens senere viktige medlemmer som Gram Parsons og Clarence White ble forbigått i stillhet.[6] De fremføre sangene «Turn! Turn! Turn!», «Mr. Tambourine Man» og «I'll Feel a Whole Lot Better» og dette var første gang alle de fem originale Byrds hadde stått sammen siden 1973.[6]
Det skulle bli siste gang de spilte sammen fordi Gene Clark døde av hjerteinfarkt samme år. Trommeslager Michael Clarke døde i 1993, Gram Parson og Clarence White døde allerede i 1973.
2000
redigerThe Byrds gjenforenes nok en gang den 8. august 2000, for å gi en improvisert, engangs opptreden på en hyllestkonsert for Fred Walecki, eieren av en musikkutstyrsbutikk i Los Angeles som led av kreft i halsen. Crosby og Hillman skulle opptre hver for seg men McGuinn dukket overraskende opp og ble med på scenen. McGuinn introduserte den raskt reformerte trioen med ordene "And now, ladies and gentlemen, the Byrds", da gruppen startet med "Mr. Tambourine Man" og "Turn! Turn! Turn!". Konserten ble en stor suksess.[7]
I løpet av 2000-tallet døde ytterligere to eks-medlemmer av Byrds, trommeslager Kevin Kelley døde av naturlige årsaker i 2002 og bassist Skip Battin, som led av Alzheimers sykdom, døde i 2003.
Medlemmer
redigerOpprinnelige medlemmer
- Roger McGuinn – gitar, banjo, Moog synthesizer, vokal (1964–1973, 1989–1991, 2000)
- Gene Clark – tamburin, gitar, harmonika, vokal (1964–1966, 1967, 1972–1973, 1991) døde 1991
- David Crosby – gitar, vokal (1964–1967, 1972–1973, 1989–1991, 2000)
- Michael Clarke – trommer (1964–1967, 1972–1973, 1991) døde 1993
- Chris Hillman – bass, gitar, mandolin, vokal (1964–1968, 1972–1973, 1989–1991, 2000)
Senere medlemmer
- Kevin Kelley - trommer (1968) døde 2002
- Gram Parsons – gitar, piano, orgel, vokal (1968) døde 1973
- Clarence White – gitar, mandolin, vokal (1968–1973) døde 1973
- Gene Parsons – trommer, banjo, harmonika, gitar, vokal (1968–1972)
- John York – bass, vokal (1968–1969)
- Skip Battin – bass, vokal (1969–1973) døde 2003
Tidslinje for medlemmene (1964–1973)
Diskografi
redigerAlbum
rediger- Mr. Tambourine Man (1965)
- Turn! Turn! Turn! (1965)
- Fifth Dimension (1966)
- Younger Than Yesterday (1967)
- The Notorious Byrd Brothers (1968)
- Sweetheart of the Rodeo (1968)
- Dr. Byrds & Mr. Hyde (1969)
- Ballad of Easy Rider (1969)
- Untitled (1970)
- Byrdmaniax (1970)
- Farther Along (1971)
- The Byrds (1973)
Singler
redigerSingelplassering i Billboard i parentes.
- «Please Let Me Love You» (1964)
- «Mr. Tambourine Man» (1965) (#1)
- «All I Really Want To Do» (1965) (#40)
- «Turn! Turn! Turn!» (1965) (#1)
- «Set You Free This Time» (1966) (#63)
- «Eight Miles High» (1966) (#14)
- «5D (Fifth Dimension)» (1966) (#44)
- «Mr. Spaceman» (1966) (#36)
- «So You Want To Be A Rock'N'Roll Star» (1967) (#29)
- «My Back Pages» (1967) (#30)
- «Have You Seen Her Face» (1967) (#74)
- «Lady Friend» (1967) (#82)
- «Goin' Back» (1967) (#89)
- «You Ain't Going Nowhere» (1968) (#74)
- «I Am A Pilgrim» (1968)
- «Bad Night At The Whiskey» (1969)
- «Lay Lady Lay» (1969) (#132)
- «Ballad Of Easy Rider» (1969) (#65)
- «Jesus Is Just Alright» (1969) (#97)
- «Chestnut Mare» (1970) (#121)
- «Glory, Glory» (1971) (#110)
- «Full Circle» (1973) (#109)
- «Cowgirl In The Sand» (1973)
Referanser
rediger- ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID byrds[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b http://www.acclaimedmusic.net/artist/The%20Byrds.htm.
- ^ «McGuinn, Clark & Hillman Songs, Albums, Reviews, Bio & More». AllMusic (på engelsk). Besøkt 22. august 2022.
- ^ a b «Byrds v. Byrds 1984-1988: The Battle for the Byrds Name». web.archive.org. 29. april 2010. Archived from the original on 29. april 2010. Besøkt 22. august 2022.
- ^ a b «Byrds v. Byrds 1989-1990: The Battle for the Byrds Name». web.archive.org. 28. oktober 2010. Archived from the original on 28. oktober 2010. Besøkt 22. august 2022.
- ^ a b «The Byrds | Rock & Roll Hall of Fame». www.rockhall.com. Besøkt 22. august 2022.
- ^ «BIO». web.archive.org. 29. november 2014. Arkivert fra originalen 29. november 2014. Besøkt 22. august 2022.
Eksterne lenker
rediger- Offisielt nettsted
- (en) The Byrds – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) The Byrds på Apple Music
- (en) The Byrds på Discogs
- (en) The Byrds på MusicBrainz
- (en) The Byrds på Spotify
- (en) The Byrds på Songkick
- (en) The Byrds på Last.fm
- (en) The Byrds på AllMusic
- The Byrds på Facebook
- The Byrds på Myspace
- The Byrds på X (tidligere Twitter)
- Roger McGuinns Byrds-nettside Arkivert 11. mai 2011 hos Wayback Machine.
- ByrdWatcher: A Field Guide to the Byrds of Los Angeles Fan-side (ikke oppdatert etter 1999)
- Byrds Flyght Fan-side
- The Byrds på My Space
- The Byrds biografi på Rollingstone.com Arkivert 25. august 2012 hos Wayback Machine.
