Thomas Occleve
Thomas Occleve (eller Hoccleve) (født 1369, død 1426[10]) var en engelsk poet i middelalderen.
| Thomas Occleve | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1369[1][2][3] London[4] Storbritannia[5] | ||
| Død | 1426[2][3][6] Southwick[4] | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker, kontorist, skribent[7] | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket England | ||
| Morsmål | Mellomengelsk | ||
| Språk | Mellomengelsk,[8] engelsk[9] | ||
| Periode | Engelsk middelalder | ||
| Viktige verk | Series, Formulary, The complaint of the Virgin, The letter of Cupid, The Regement of Princes, La male regle | ||
Typisk 1400-talls poet
redigerSom hans mer voluminøse og langt mer kjente samtidige John Lydgate er Occleve av historisk betydning for engelsk litteratur. Deres verker, sjelden betraktet som hevet over det middelmådig av litteraturforskerne før 1970-tallet, blir nå i stadig større grad sett på som en rik kilde for innsyn til Londons litterære kultur på 1400-tallet,[trenger referanse] det vil si under Huset Lancaster, og representerte en litteratur typisk for sin tid som videreførte nyvinningene i den engelskspråklige poesien som først ble gjort av deres «maister» Geoffrey Chaucer. Occleve gir Chaucer sin respekt og hyllest til ved ikke færre enn tre avsnitt i sin De Regimine Principum, et dikt som har overlevd i like mange manuskriptkopier og tilsvarte i mengde de mest populære skrifter på denne tiden.
Hva som er kjent om Occleves liv er samlet hovedsakelig fra hans verker og fra de spor han har etterlatt seg i engelske opptegnelser og annaler. Da han var 18 eller 19 år gammel fikk han en skriverstilling ved Privy Seal Office (kontoret for geheimesegl) hvor han forble til og fra i mer enn 34 år, til tross for mye sur grynting. Han hadde håpet på en prestekall, men ingen kom og i 1399 mottok han isteden en mindre årlig pensjon som ikke ble betalt så regelmessig som han hadde håpet.
Brev til Cupid (Letter to Cupid), hans første dikt som kan dateres (1402), var en oversettelse fra L'Épistre au Dieu d'amours (1399) av den franske feministen Christine de Pizan. Åpenbart var det en form for motgift til moralen i Chaucers Troilus og Criseyde, et verk som ble heftet til i noen manuskripter. La Male Regie, et av hans mest flytende og livlige dikt, ble skrevet 1406 og gir interessant glimt av sin egen ungdoms «vanstyre».
En gang rundt 1410 etablerte han seg med en ektefelle og begynte samtidig å skrive dikt om moral og religion. Hans lengste verk, Prinsenes regentskap (Regement of Princes) eller De Regimine Principum ble skrevet for Henrik V av England kort tid før hans tiltredelse. Det utpensler familiehjemmets dyd og mangler. Det var tilpasset fra Aegidius de Colonnas verk av samme tittel, fra en hypotetisk epistel fra Aristoteles, kjent som Secreta secretorum, og verkene til Jacques de Cessoles, senere oversatt til engelsk av William Caxton som Game and Playe of Chesse. Den innleder med en fortale som utgjør rundt en tredjedel av det hele og består av minner fra vertshus og nattlivet i London i form av en dialog mellom poeten og en tigger. I dette verket bruker Occleve det kunstige ordet «magutavent» for første gang.[11]
Den stakkarslige poet
redigerDa Henrik V ble konge vendte Occleve sin muse til rettroenheten og kirken, og et av hans dikt er en protest rettet mot John Oldcastle, en leder innenfor lollardistiske bevegelsen som ble tiltalt for kjetteri mot Englands kirke, og senere henrettet, kalte på ham for å «hev deg opp, en mandig ridder, ut av kjetteriets ham».[12] Deretter ble han plaget med en lang tids sykdom som førte ham inn i, forteller ham, sinnssykdom. Hans Dialog med en venn (Dialog with a Friend) ble skrevet etter at han var blitt bedre og gir et patetisk bilde av en stakkarslig lyriker, nå 53 år gammel, svekket i syns- og åndsevner, men fortsatt med et håp om å skrive en fortelling som han har lovet sin beskytter, Humphrey av Gloucester, og oversette en liten latinsk avhandling, Scite Mori, før han dør.
Hans håp ble mettet med de moralistiske fortellingene om Jereslaus hustru og om Jonathas, begge fra Gesta Romanorum, som med hans Lære å dø (Learn to die) tilhører hans alderdom. Etter å ha pensjonert seg fra sin stilling ble han 1424 gitt en pensjon, i tillegg til hans tidligere, og som sikret ham resten av livet ved klosteret i Southwick, Hampshire. Han synes å ha levd til midten av århundret. En ballade til min elskverdig herre av York (A Balade to my gracious Lord of Yorke) er sannsynligvis fra 1448 eller noe senere.
Ettermæle
rediger
Hovedinteressen for Occleves dikt i dag bunner i at de var typiske for hans tid. Hans hymner til Jomfruen, ballader til sine beskyttere, klager til kongen og kongens skattemester, homilier på vers og moralske fortellinger med advarsler til kjettere som Oldcastle, er illustrative for de forvitringer som rådet i poesien etter Chaucers død. Den klareste tilnærming til hans mesters realisme er funnet i Occleve's Male Regle. Sammenlignet med Lydgate og hans humoristiske London Lackpenny er disse bildene fra 1400-tallets London en mer seriøs og tankevekkende framstilling av en sivil tjenestemanns plass i det ustabile byråkratiet på denne tiden.
Occleve hadde den negative visshet om sine egne krefters begrensninger. Han synes å si akkurat hva han mente og var ikke påvirket av hva han ikke følte. Som en versekunstner inntok Occleve en holdning om at han var beskjeden i sine evner. Han tilstår at «Fader Chaucer fayn wolde han me taught, But I was dul and learned lite or naught», og det er sant at hans vers synes stundom å kreve, etter fransk mønster, en aksent på en trykkløs stavelse. Likevel er hans syv-linjers (rime royale) eller åtte-linjers vers, som han begrenset seg til, kanskje mer ofte en gjenklang av Chaucers rim enn de fra Lydgate. Professor David Lawtons artikkel fra 1987 med den treffende tittelen Kjedsommeligheten på 1400-tallet (Dullness in the Fifteenth Century) er det mest sannferdige stykke lærdom om denne selvutslettende holdningen, og den var typisk for dette århundret.
Forskningen på Occleve
redigerEt dikt, Ad beatam Virginem, vanligvis kjent som Guds mor (Mother of God), og en gang tilegnet Chaucer, er kopiert blant Occleves verker i manuskript Phillipps 8151 (Cheltenham) og kan ble sett på hans arbeid. Occleve fant en beundrer på 1600-tallet i William Browne som inkluderte hans Jonathas i Shepheard's Pipe (1614). Browne la til en lovtale av den gamle poeten og ønsket å utgi hans samlede verker.[13] I 1796 utga George Mason Seks dikt av Thomas Hoccleve (Six Poems by Thomas Hoccleve) som aldri tidligere hadde vært trykket. De Regimine Principum ble utgitt for Roxburghe Club, en slags aristokratisk, litterær bokklubb, i 1860 og med verket Early English Text Society i 1897. Se også Frederick James Furnivalls introduksjon til Hoccleve's Works; I. The Minor Poems, i Phillipps manuscript 8131, og Durham manuscript III. p (Early English Text Society, 1892).
Dagens litterære forskning
redigerFurnivalls utgave av Occleves samlede verker er fortsatt målet for dagens forskning og ble gjenutgitt på 1970-tallet, skjønt Michael Seymours Selections from Hoccleve, utgitt av Clarendon Press (et underselskap til Oxford University Press) i 1981, gir et utmerket utvalg av Occleves større og mindre verker. J.A. Burrows utgave av Thomas Hoccleve's Complaint and Dialogue har etter hvert opparbeid seg en status som et utmerket utsnitt av Occleves senere verker, og det samme har Charles Blyths utgave i bokserien Middle English Text av Regiment of Princes fra samme år – delvis ettersom at språket er modernisert, noe som gjør den mer tilgjengelig for dagens lesere. Nicholas Perkins ved Oxford er forfatteren av Hoccleve's Regiment of Princes: Counsel and Constraint. Det er en kritisk diskusjon av hensikten med Occleves viktigste verk.
Referanser
rediger- ^ Autorités BnF, BNF-ID 122344563, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b CERL Thesaurus, oppført som Thomas Hoccleve, CERL-ID cnp01333696, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Poetry Online database, oppført som Thomas Hoccleve, RPO poet ID hoccleve-thomas, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b www.britannica.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator mub2016897842, besøkt 23. november 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 122344563, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Charles Dudley Warner, red. (1897) (på en), Library of the World's Best Literature, Wikidata Q19098835, https://www.bartleby.com/lit-hub/library
- ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb122344563; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 122344563.
- ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator mub2016897842, Wikidata Q13550863, http://autority.nkp.cz/
- ^ Occleve kan ha vært født i 1368 eller 1369 for i en skrift fra 1421/1422 forteller han at han er 53 år gammel, jf. Dialog, i. 246
- ^ «Magutavent» er satt sammen av Magnificent = storartet, praktfullt, og Extravagant = ekstravagant (ekstremt, overdrevet), og ordet finnes sjelden i engelske ordbøker ved at det ikke et gyldig engelsk ord. Occleve brukte det i en sarkastisk kommentar fra hovedpersonen. Ordet fikk en liten renessanse på 1920-tallet, men er lite i bruk i dag. Jf. Seattle Luxury: Magutavent Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine.
- ^ «rise up, a manly knight, out of the slough of heresy…»
- ^ Works, ed. W.C. Hazlitt, 1869, ii. f96-198
Litteratur
rediger- Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
- Knapp, Ethan (2001): The Bureaucratic Muse: Thomas Hoccleve and the Literature of Late Medieval England, Penn State Press, ISBN 0-271-02135-7
- Furnivall in Dict. Nat. Biog., IX (gjenutgitt London, 1908); Idem in Preface to E. Eng. Text Soc. Edition of Works (London, 1892-7); Saintsbury in Camb. Hist. of Eng. Literature, II (Cambridge, 1908).
Eksterne lenker
rediger
Wikiquote: Thomas Occleve – sitater- Thomas Luminarium: Hoccleve (1368-1450?) – omfattende bakgrunnsmateriale