Vladivostok

Vladivostok (russisk: Владивосто́к, navnet kan oversettes med «Østens hersker» ) er administrativt senter i Primorskij kraj i Russland. Den ligger ved Japanhavet lengst sørøst i Russland, rundt 6500 km øst for Moskva og 100 km fra grensa til Kina.

Vladivostok
Владивосток
Land		Russland
Føderasjonssubjekt		Primorskij kraj
Ligger ved		Peter den stores bukt
Grunnlagt		20. juni 1860 (Julian)
Tidssone		VLAT
Postnummer		690000–690999
Retningsnummer		423
Areal		600 km²
Befolkning		594 701 (2002)
Bef.tetthet		991,17 innb./km²
Høyde o.h.		8 meter
Nettside		www.vlc.ru
Politikk
Borgermester		Igor Sergejevitsj Pusjkarjov
Posisjonskart Vladivostok Vladivostok (Russland)
Vladivostok 43°06′54″N 131°53′07″Ø
Vladivostok på Commons

Vladivostok og Det gylne horns bukt.

Byen har en befolkning på 580 800 (est. 2007). Innbyggertallet har vært synkende helt siden Sovjetunionens oppløsning. Byen er også senter for en byregion (Stor-Vladivostok) med en befolkning på 1 010 000 (est. 2005).

Vladivostok er landets største havneby ved Stillehavet, og den russiske Stillehavsflåten har sin hovedbase her. Jernbanestasjonen i byen er endestasjon for den transsibirske jernbanen.

Historie

Områdets tidlige historie

Ved starten av vår tidsregning var området som nå er Vladivostok bosatt av det tungusiske mohe-folket, som var underlagt kongedømmet Koguryo, et av de tre koreanske riker på den tid. Koguryo ble beseiret og delt i 668 og Vladivostok-området ble underlagt kongedømmet Balhae (i Kina kjent som Bohai). Balhae ble beseiret av khitanene i 926. I 1125 ble det khitanske Liao-dynastiet beseiret av de tungusiske jursjenerne, grunnleggerne av Jin-dynastiet som varte til de ble beseiret av mongolene i 1234. Jursjenene var etterkommere av det tidligere mohe-folket (og forfedre til folket som fra 1600-tallet ble kjent som mandsjuer).

Ifølge datidige kinesiske kilder var kystområdene rundt dagens Vladivostok tett befolket. I henhold til kart fra Yuan-dynastiet (1271-1368) lå byen Yǒngmíngchéng (永明城, som kan oversettes som «det evige lysets by») på et sted som omtrentlig sammenfaller med Vladivostok. Dette bekreftes av mange arkeologiske funn og ifølge kinesiske krøniker ble territoriet avfolket på grunn av kriger mellom Kina og Korea.

Under Ming-dynastiet (1368–1644) ble området igjen besøkt av kinesiske ekspedisjoner. I Nertsjinsk-traktaten fra 1689 ble området definert som en del av Kina, som da var under mandsju-dynastiet Qing. Senere, da mandsjuene forviste Han-kinesere fra mesteparten av Mandsjuria inkludert Vladivostok-området, ble det bare besøkt av shēnzéi (參賊, betyr enten ginseng- eller sjøpølse-tyver) som ulovlig tok seg inn i området på jakt etter ginseng eller sjøpølser (tvetydig ettersom begge uttrykkene bruker det kinesiske 參, shēn). Herfra kommer det nåværende kinesiske navnet på byen, 海參崴 (Hǎishēnwǎi) som betyr «byen ved sjøpølseklippene».

De første europeerne man med sikkerhet vet besøkte bukta som senere ble kalt Zolotoj Rog, var to engelske fregatter, Winchester og Barrakuda, i 1855. Fregattene var i området for å lete etter en russisk skvadron under Krimkrigen. Engelskmennene kalte stedet Port May. Et fransk hvalfangstskip, som i 1852 overvintret i Posietbukta like ved grensa til Nord-Korea, skal ifølge enkelte kilder ha besøkt Zolotoj Rog-bukta allerede i 1851. Franskmennene fant flere hytter til kinesiske eller mandsjuriske fiskere i området.

Russisk kontroll

Korvetten «Amerika» i Zolotoj Rog-bukta i 1859

Området ble avstått til Russland fra Kina som følge av Aiguntraktaten av 1858 og Pekingkonvensjonen av 1860.

Sommeren 1859 besøkte generalguvernøren for Øst-Sibir, Nikolaj Muravjov-Amurskij, halvøya og den godt skjermete bukta i Peter den stores gulf, ombord i dampkorvetten Amerika. Bukta minnet ham om Det gylne horn i Konstantinopel, som han foreslo å kalle den opp etter. Halvøya ble kalt Muravjov-Amurskij til ære for ham.

20. juni 1860 stevnet det militære forsyningsskipet «Mantsjzjur» (russisk: Маньчжур), under kommando av kapteinløytnant Aleksej Sjefner, inn i Zolotoj Rog-bukta for å grunnlegge en militær utpost, som allerede hadde fått Vladivostok som offisielt navn. En styrke på 40 mann (en offiser, to korporaler og 37 menige) ble hentet med skip fra Nikolajevsk-na-Amure for å bygge de første bygningene i den fremtidige byen. De valgte ut et sted hvor innseilingen til Zolotoj Rog-bukta alltid var synlig, hvor de bygde sin leir. En måned senere ankom korvetten «Griden» (russisk: Гридень) med oppdrag å beskytte den nye utposten, og å bringe nye forsyninger til garnisonen.

I 1862 fikk Vladivostok offisielt endret sin status fra utpost til havn, og for å oppmuntre til utenlandshandel fikk den status som frihavn. I 1863 ble det første barnet født i byen. I 1864 ble kommandoen over De sørlige havner flyttet fra Nikolajevsk-na-Amure til Vladivostok. Et år senere ble et skipsverft etablert i Vladivostok, og de første nybyggerne fra Nikolajevsk-na-Amure kom til byen. Utlendinger begynte også å besøke Vladivostok. I 1871 ble det besluttet at marinehavna, militærguvernørens residens, og hovedbasen til Den sibirske militære flotilje skulle flyttes fra Nikolajevsk-na-Amure til Vladivostok.

Vladivostoks første gate var Amerikanskajagata (ул. Американская) i 1871, som fikk navnet til minne om den før nevnte korvetten America. To år senere ble navnet endret til Svetlanskajagata (ул. Светланская), til minne om fregatten Svetlana, som storfyrst Aleksej Aleksandrovitsj av Russland besøkte Vladivostok med. På den tid besto den av en del av dagens Svetlanskajagate, fra Amurbukta til hus nr. 85. Byens øvrige deler ble sett på som separate gater, og ble kalt Portovaja (Портовая), Afanasjevskaja (Афанасьевская), Ekipazjnaja (Экипажная), osv.

Ussuribanen fra Vladivostok i sør til Khabarovsk i nord. Banen som går øst-vest er den opprinnelige traseen til den transsibirske jernbanen gjennom Mandsjuria.

I 1878 var 40 % av de over 4 000 innbyggerne i Vladivostok utlendinger. Dette ble reflektert i gatenavnene til den unge byen, som for eksempel Korejskaja (Korea), Pekinskaja (Peking), Kitajskaja (Kineser), osv. Gatenes nåværende navn er Pogranitsjnaja (ул. Пограничная), Admirala Fokina (ул. Адмирала Фокина), og Okeanskij Prospekt (Океанский проспект).

En fast dampskipsrute ble i 1879 etablert fra Vladivostok til St. Petersburg og Odessa.

28. april 1880 ble Vladivostok offisielt gitt status som by, og som en separat administrativ enhet, uavhengig fra Primorskaja oblast. På den tiden var byens befolkning 7 300 mennesker, nesten dobbelt så mange som i 1878. Det var tre hoteller i drift i Vladivostok på den tid, Moskva, Vladivostok og Hotel de Louvre. 16. mars 1883 godkjente tsar Aleksander III Vladivostoks første byvåpen.

I 1883 ble også Omflyttingsadministrasjonen etablert i Vladivostok, og dampskip fra Den frivillige flåte begynte en massetransport av småbønder fra europeisk Russland til Russlands fjerne østen, hvor aktiv nybygging nylig hadde begynt. Vladivostok ble hovedsenter for denne skipsfarten. Dette medførte en økt betydning for byen. I 1888 ble residensen for oblastguvernøren flyttet fra Khabarovsk til Vladivostok, som ble utnevnt til senter for Primorskaja oblast. I 1889 ble Vladivostok utnevnt som festning, og to torpedobåter ble sjøsatt. Et gjennomtenkt system av festningsverker ble oppført mellom 1870- og 1890-årene.

På 1880-tallet ble kulturlivet i Vladivostok mere aktivt, og det ble startet en musikkskole ved den Sibirske flåtes depot. I 1883 utkom den første avisa, kalt Vladivostok. I 1887 ble en offentlig lesehall åpnet i byen, og et profesjonelt teater opptrådte i Vladivostok for første gang. Byen begynte etterhvert å skaffe seg alle moderne bekvemmeligheter. Trær ble plantet langs hovedgatene og 120 parafindrevne gatelamper ble installert i byens gater.

På slutten av 1880-tallet hadde Vladivostok rundt 600 trehus og mer enn 50 steinbygninger, hvorav noen var to- og treetasjes bygninger. De viktigste bygningene var samlet i området ved dagens sentrale torg og Matrosskaja Sloboda (Seilerbyen)—et territorium som strekker seg fra elva Objasnenija til trikkestoppestedet Gajdamak. Disse tallene er ikke spesielt store for en 30 år gammel by. Men med tanke på at den ligger 10 000 km fra de store kulturelle sentrene i det russiske rike, og at det tok tre til fire måneder før posten kom fram fra disse områdene, så kan en bare beundre standhaftigheten og staheten til de første nybyggerne.

På 1890-tallet ble skipsrutene Kobe–Nagasaki–Vladivostok og Shanghai–Nagasaki–Vladivostok åpnet.

I 1891 begynte byggingen av Den transsibirske jernbanen i Vladivostok. Dette er en av verdens lengste jernbaner, og har vært svært viktig for utviklingen av mange fjerntliggende russiske distrikter. Strekningen til Nikolsk (det nåværende Ussurijsk) ble åpnet i 1893, mens resten av strekningen til Khabarovsk i nord ble åpnet i 1897, samme år som det ble åpnet en ny kommersiell havn i Vladivostok. Direkte togforbindelse til Moskva, som den første tiden gikk gjennom Mandsjuria, startet i 1903.

På 1890-tallet ble Vladivostok gradvis senter for en konsentrasjon av russisk kultur og vitenskap i Det fjerne østen. Byen var organisasjonssenter for ekspedisjonene til russiske utforskere og vitenskapsmenn, som N. M. Przjevalskij, S. O. Makarov, K. Arsenjev, V. L. Komarov (senere president i Det sovjetiske vitenskapsakademi), m. fl. I 1899 ble den første institusjonen for høyere utdanning i Det fjerne østen etablert. I dag inneholder den hovedbygningen til Det fjerne østens statlige tekniske universitet (FESTU).

Vladivostoks gater rundt 1910

Fra 1899 til og med 1909 ble fire teatre åpnet i Vladivostok. Det var Tikhy Okean-teateret (Stillehavet), Det offentlige teater, som fulgte de kreative metodene til Moskva Artistiske Teater, Zolotoj Rog-teateret (Det gylne horn), og Pusjkin-teateret, hvor gjesteopptredenen av Vera Komissarzjevskaja, en berømt russisk skuespillerinne, fant sted. I 1912 utkom avisa Teateret og musikken for første gang.

Under den russisk-japanske krig i 1904–1905 angrep en japansk skvadron krigsskip byen med over hundre skudd. Kryssergruppe Vladivostok deltok i krigen, med å blokkere inngangen til den beleirede byen Port-Arthur.

Under den første russiske revolusjon var byen involvert i konflikten. Ved inngangen til 1906 var den endog styrt av opprørernes militære enheter.

I perioden mellom de to russiske revolusjonene (1907–1917) ble det bygget en jernbanestasjon i russisk 1600-tallsstil, byens kraftstasjon, to pikeskoler, handelsskolen, og Versailles Hotel. Trikker begynte å løpe i byens gater. I 1909, eksempelvis, ble havna i alt besøkt av i alt 795 dampskip, inkludert 477 utenlandske skip. Det var rundt 3 000 butikker og forretninger i Vladivostok. I 1913 utga de lokale forleggerne 61 forskjellige bøker på russisk og utenlandske språk.

Innen 1917 hadde Vladivostok blitt det største vitenskapelige, kulturelle og industrielle senter i Russlands fjerne østen og det østlige Sibir. Mange aviser og magasiner ble utgitt, og den første teaterbygningen i stein ble bygget i byen.

Etter revolusjonen

Parade av utenlandske intervensjonsstyrker i Vladivostok i 1918

En plakat fra 1919 av den japanske okkupasjonen av Vladivostok. Legg merke til det russiske flagget som er i et fransk mønster

Etter oktoberrevolusjonen i 1917 begynte et nytt kapittel i Vladivostoks historie, som det gjorde for resten av Russland. Væpnede styrker fra Trippelententen ble stasjonert i byen. 31. desember 1917 seilte japanske, britiske og amerikanske kryssere inn i Zolotoj Rog-bukta. I april 1918 ble det japanske firmaet Isido angrepet i Vladivostok. Som følge av denne hendelsen gikk de japanske og britiske styrkene i land under påskudd av å beskytte sine borgere. Bolsjevikske partisaner svarte med å gjennomføre en geriljakrig i byen.

Fra 1916 til og med 1922 økte Vladivostoks befolkning fra 97 000 til 410 000, som følge av at motstandere av det nye regimet bosatte seg i byen etter å ha flyktet østover sammen med den hvite arme. Blant dem var rundt 650 representanter for Moskvas og St. Petersburgs kreative intelligentsia. De opprettet to konservatorier, to teatre og flere symfoniorkestre i Vladivostok, og de ga også ut flere kunstmagasiner. Etter bolsjevikenes seier flyttet de fleste av disse personene til Australia, Kina, USA og andre land. I 1926 var Vladivostoks befolkning nede på 108 000 mennesker.

25. oktober 1922 forlot de siste intervensjonistenhetene byen, og Den røde armé tok full kontroll. 15. november 1922 ble Den fjernøstlige republikk, som eksisterte fra 1920 til og med 1922, innlemmet i RSFSR. Bolsjevikene som tok kontrollen over Russland forsto meget godt viktigheten av Vladivostok som en stor russisk havn ved Stillehavet og som Sovjetunionens utpost i øst. På 1920- og 1930-tallet begynte gjenoppbyggingen av havna i Vladivostok. På begynnelsen av 1930-tallet startet flyruter mellom Moskva og Vladivostok. I 1932 ble Vladivostok base for Stillehavsflåten.

Vitenskap og kultur tok til seg tidens ånd, som gjenspeilet seg i en sikksakk-utvikling for de berørte institusjonene. På begynnelsen av 1920-tallet ble Fjerne østens statlige universitet opprettet i Vladivostok. På slutten av 1930-tallet, under Stalins regime, ble det stengt i tjue år. I 1925 ble Stillehavets vitenskapelig-kommersielle stasjon opprettet i Vladivostok. Den ble omorganisert til Forskningsinstituttet for fiskeri og oseanografi i Stillehavet (TINRO) i 1930. I 1932 ble Fjerne østen-avdelingen av Det sovjetiske vitenskapsakademi opprettet i byen.

I 1926 begynte en radiostasjon sendinger i Vladivostok. Tre teatre og tre nye kinoer ble åpnet i byen i 1931. Samlingen til Primorje Billedgalleri ble dannet mellom 1929 og 1931. Rundt 1000 kunstverker ble brakt hit fra Eremitasjen, Det russiske museum og Tretjakovskaja-galleriet. Etter revolusjonen i 1917 ble mange museer i de russiske provinsene opprettet etter dette prinsippet.

På 1930-tallet begynte masseundertrykkelsene i landet, og en transitleir for politiske fanger fra Russlands vestligste deler til Dalstrojs arbeidsleirer i Kolyma ble opprettet i Vladivostok. Fangene kom først med tog, men ble senere transportert på fangeskip, under skrekkelige forhold. Fangene var først sovjetiske, etter 1939 fra Øst-Europa og etter slutten av andre verdenskrig, japanske krigsfanger. De utgjorde en betydelig del av arbeidsstyrken som bygde fabrikker, havner og byer i Det fjerne østen fra 1930 til og med 1940-tallet. Under Josef Stalins styre ble også mange etniske grupper som virket opprørske i Stalins øyne, som kinesere, mandsjuer, jøder, ukrainere, polakker, krimtatarer, tsjetsjenere og armenere, deportert ut av området. Etter Stalins død i 1953 stanset stort sett transporten av fanger til gulag-leirene opp.

I 1954 besøkte førstesekretæren i Sovjetunionens kommunistparti, Nikita Khrusjtsjov, Vladivostok. Khrusjtsjov var den første lederen for Russland eller Sovjetunionen som besøkte byen, og han pleide å sammenligne Vladivostok med San Francisco.

Etter Khrusjtsjov besøk begynte en periode med intensiv utvikling av byen. Fjerne østens statlige universitet, det eneste klassiske universitetet i Russlands østlige deler helt til i dag, ble gjenåpnet i 1956. Bydelene Vtoraja Retsjka (Den andre elv), Morgorodok, Tsjurkin og Tikhajabukta ble intensivt utbygget på 1950- og 1960-tallet. De siste store boligblokk-områdene i byen er fra 1980-tallet. Fra 1950-tallet til 1980-tallet ble fiskeriindustrien i byen utviklet. I mange år var havna i Vladivostok på topp med hensyn til fraktmengde blant Russlands stillehavshavner, men har nylig blitt forbigått av Nakhodka. Vladivostok produserte også store mengder produkter for militær bruk under den kalde krigen.

Fra 1958 til 1991 var Vladivostok en lukket by. Det var ikke tillatt for andre enn sovjetiske borgere å bo i eller å besøke byen (og selv sovjetiske borgere måtte skaffe en offisiell tillatelse for å kunne reise inn i byen).

I 1974 ble det holdt et historisk møte mellom generalsekretæren i det sovjetiske kommunistpartiet, Leonid Bresjnev, og den amerikanske presidenten Gerald Ford i Vladivostok. Men det skulle gå ytterligere 20 år etter Fords besøk før vanlige borgere i USA og andre land kunne besøke byen, som var hovedbase for Stillehavsflåten. Først 1. januar 1992, etter Sovjetunionens fall, ble Vladivostok offisielt åpnet for besøk fra utlendinger igjen.

Etter Sovjetunionens fall havnet store deler av byens økonomiske liv i en vanskelig situasjon. Dette gjaldt i særdeleshet selskaper innen skipsbygging og -reparasjon, som tidligere hadde vært knyttet til og spesialisert innen forsvarsindustriens behov.

Pr. 1996 er det seks konsulater, korrespondentkontorer til fire japanske TV-selskaper, amerikansk informasjonskontor, mer enn 100 representantkontorer for utenlandske selskaper og rundt 600 joint venture-virksomheter i Vladivostok.

Geografi

Beliggenhet

Satellittbilde av Vladivostok, 2002

Vladivostok ligger ved Japanhavet, rundt Zolotoj Rog-bukta på sørspissen av den 30 km lange og rundt 12 km brede Muravjov-Amurskijhalvøya i Peter den stores bukt. Byen omfatter halvøya nord til Trudovoje, samt rundt 20 øyer, hvorav den største er Russkijøya like sør for byen.

Det høyeste punktet i den historiske delen av byen er «Ørneredet» med 199 m, mens det høyeste punktet innenfor dagens bygrense er Kholodilnik med 257 m. I forstedene finnes høyere fjell, hvorav det høyeste er Varginafjellet på 458 m. På Varginafjellet ligger det største fortet i Vladivostok festning – Peter den stores fort nr. 2.

Vladivostok ligger på samme breddegrad som Sapporo, Sukhumi, Almaty, Firenze, Marseille, La Coruña, Boston og Toronto.

Jernbaneavstanden til Moskva er 9 302 km, (6 430 km i rett linje). Avstanden til Bangkok er 5 600 km, til San Francisco—8 400 km, til Seoul—750 km, til Tokyo—1050 km, og til Beijing—1331 km.

Vladivostok var nærmeste større by til den massive Sikhote-Alinmeteoritten, som 12. februar 1947 falt ned i Sikhote-Alin fjellene, rundt 440 km nordøst for Vladivostok.

Navn

Navnet Vladivostok (Владивосток) kan løselig ovesettes som «hersk over Østen». Navnet er basert på Vladikavkaz, som på den tid var en russisk festning i Kaukasus. Det tradisjonelle kinesiske navnet på byen er Hǎishēnwǎi (海参崴; også uttalt Hǎishēnwēi, som betyr «sjøpølseklippene»). I Folkerepublikken Kina er den i dag oftest kjent under translitterasjonen Fúlādíwòsītuōkè (符拉迪沃斯托克) men ikke på Taiwan (Republikken Kina). Det japanske navnet på byen er Urajiosutokku (ウラジオストック; en grov translitterasjon av det russiske navnet, opprinnelig skrevet med Kanji som 浦塩斯徳 og ofte forkortet til Urajio; ウラジオ; 浦塩). På koreansk blir navnet translitterert som Beulladiboseutokeu (블라디보스토크) i Sør-Korea, Ullajibosŭttokhŭ (울라지보스또크) i Nord-Korea, og Beullajiboseu-ttokeu (블라지보스또크) av koreanere i Kina.

Demografi

Innbyggertallets utvikling (i antall tusen)

År	1897	1923	1926	1939	1956	1959	1962	1967	1970	1973	1976	1979	1982	1986	1989	1992	1996	1998	2000	2002	2005	2007
Innb.	28,9	98,9	102,5	206,5	265	291	325	397	441	481	521	549,7	576	608	633,8	648	627	618,6	606,2	594,7	586,8	580,8

Byens innbyggertall var 594 701 ved folketellingen i 2002, en nedgang fra 633 838 ved folketellingen i 1989. Etniske russere og ukrainere utgjør størsteparten av befolkningen.

Før Stalin-tiden hadde byen store koreanske og kinesiske befolkninger., men på grunn av deportasjonene på 1930-tallet var disse gruppene stort sett borte innen 1939. Enkelte av koreanerne som ble deportert fra Russlands fjerne østen under Stalins styre har senere returnert, spesielt til Vladivostok. I det siste har også nordkoreanske flyktninger begynt å bosette seg i byen.

Mange kinesiske ulovlige innvandrere har nylig flyttet til byen. De arbeider som regel i detaljhandel, catering og jordbruksindustrien. Dette anses som et så alvorlig sosialt og økonomisk problem for enkelte at regjeringen aktivt vedtar lover mot dem.

Vladivostok har et av de største armenske samfunnene i det østlige Russland. Det er mange armenske bakerier og restauranter i byen. Det er også større grupper av tsjetsjenere, azerier og tadsjiker i byen. Ifølge de siste statistikkene er det for tiden rundt 100 000 muslimer bosatt i Russlands fjerne østen.

Administrativ inndeling

Vladivostok er inndelt i fem bydistrikter:

Bydistrikt	Innbyggertall 9. oktober 2002	Innbyggertall 1. januar 2007
Frunzenskij	58 338	56 966
Leninskij	151 532	146 851
Pervomajskij	153 051	153 632
Pervoretsjenskij	138 266	132 781
Sovetskij	93 514	90 591
TOTALT	594 701	580 821

Byen administrerer også noen tettsteder og en del landsbygd utenfor selve bygrensen:

Bydistrikt	Innbyggertall 9. oktober 2002	Innbyggertall 1. januar 2007
Vladivostok	594 701	580 821
Popova	1 316	Ingen opplysning
Russkij	5 204	Ingen opplysning
Trudovoje	18 935	Ingen opplysning
Landsbygd	533	26 512
TOTALT	620 689	607 333

Klima

Gjennomsnittlig nedbør og temperatur

• Köppens klimaklassifisering: Dwb (monsun-påvirket fuktig kontinentalklima, varme sommere)
• Årlig middeltemperatur: 4,3 °C
• Middeltemperatur i august: 20,2 °C
• Høyeste målte temperatur: +34,1 °C (21. august 1921 og i juli 1939)
• Middeltemperatur i januar: -13,7 °C
• Laveste målte temperatur: -30,3 °C (10. januar 1931)
• Gjennomsnittlig årsnedbør: 722 mm (sterkt sommermaksimum)
• Høyeste målte døgnnedbør: 243,5 mm (13. juli 1990, tyfonen «Robin»)
• Høyeste målte månedsnedbør: 405 mm (juli 2005)

Om vinteren er været i Vladivostok kaldt og tørt, med lange perioder med frost og klarvær. Vinteren har i gjennomsnitt 27 dager med nedbør, hovedsakelig som snø, men av og til også som sludd og regn. Snøstormer forekommer i gjennomsnitt 8-9 dager hver vinter, ikke sjelden med vindstyrker på over 20 m/s, og med problemer for transport og næringsliv som resultat. Mildværsperioder kan forekomme gjennom hele vinteren, og varer vanligvis i en til to dager.

Våren er lang og kjølig, og kjennetegnes av hyppig veksling mellom varmt og kaldt vær, med tildels store og raske temperatursvingninger. I løpet av et døgn har det vært målt temperaturforskjeller på 10 – 15 °С.

Sommeren i Vladivostok er varm og fuktig, og varer i gjennomsnitt 142 dager. Den lengste sommeren ble målt i 1967 med 174 dager, og den korteste i 1969 med 116 dager. Sommerværet er vekslende, med mange kraftige regnbyger forårsaket av tyfoner og fronter. Første halvdel av sommeren er det ofte overskyet, med mye tåke.

Høsten fører med seg klart, tørt og relativt varmt vær. Den første frosten kommer som regel rundt 25. oktober, men det kan også forekomme frost i begynnelsen av oktober. Den første snøen kommer vanligvis i midten av november.

Tyfonen som har medført størst materiell skade i Vladivostok inntraff 7. august 2001. Mange steder ble veier og jernbanelinjer ødelagt av flom. Blant annet ble jernbanebrua fra 1897 over elva Sedanka, 11 km nord for byens sentrum, skylt vekk, og Vladivostok ble dermed isolert fra den transsibirske jernbanen.

Miljø

Industri i Vladivostok

To tredjedeler av Vladivostoks forsteder er så forurenset at det regnes som helsefarlig å bo der, ifølge de lokale økologiske spesialistene, Ecocenter. Noen områder, slik som nær trykkeriene i Pokrovskijparken og ved Fjerne østens nasjonale universitets campus, er så forurensede at de er definert som økologiske katastrofesoner. Kun noen få områder har tillatte forurensingsnivåer. Professor Boris Preobrazjenskij, en ledende økolog ved Stillehavets institutt for geografi sa at det var ingen steder i Vladivostok-området hvor det virkelig var sunt å bo.

Ecocenter-rapporten tok ti år å utarbeide, og antas å være den mest omfattende i sitt slag. Den ble basert på analyse av over 30 000 prøver av vann, snø, jord, luft og vevsprøver fra innbyggerne tatt mellom 1985 og 1993. Prøvene viste betydelig stigning over den perioden i nivåene av tungmetaller, så som kadmium, kobolt, arsen og kvikksølv, som har alvorlige virkninger på luftveis- og nervesystemene.

Forurensingen har flere årsaker, ifølge Ecocenter’s geokjemiske ekspert Sergej Sjlykov. Vladivostok har rundt 80 industrivirksomheter, som ikke er spesielt mye sammenlignet med Russlands mest industrialiserte områder, men de rundt byen er spesielt miljøskadelige, slik som kraftverk, trykkerier, skipsbygging og reparasjon, pelsfarmer og gruvedrift. I tillegg har Vladivostok en spesielt sårbar geografi, som forsterker effektene av forurensing. Vinden kan ikke fjerne forurensingen fra noen av de mest tettbefolkede områdene rundt Pervaja og Vtoraja Retsjka, ettersom de ligger i senkninger som vinden blåser over. I tillegg er det lite snø om vinteren og ingen blader eller gress som kan fange og binde opp støvet.

Den 10. august 1985 skjedde en eksplosjon i kjernereaktoren på en sovjetisk undervannsbåt i Tsjazjmabukta like øst for Vladivostok. Ti soldater døde i eksplosjonen. Ulykken medførte et betydelig radioaktivt utslipp til bukta og et skogsområde på rundt 2 km² øst for basen.

Økonomi og næringsliv

Handel og industri

Havna i Vladivostok

Vladivostok er Russlands viktigste stillehavshavn, og byens økonomiske fundament er skipsfart, kommersielt fiske og basen til den russiske Stillehavsflåten.

Russlands flåte av fiskefartøyer og kjøleskip i Stillehavet er basert i Vladivostok, og fiskeriene står for nesten fire femtedeler av byens kommersielle produksjon. Byen har også en betydelig næringsmiddelindustri, herunder fiskefabrikker, bakerier, slakterier, et meieri, en fabrikk for søtsaker, og en fabrikk for drikkevarer (likør, vodka, øl og alkoholfrie drikker).

Byens mekaniske industri omfatter i hovedsak skipsbygging og -reparasjon, samt produksjon av utstyr til fiskeflåten (redskaper, instrumenter og radioutstyr). Innen lettindustri finnes tekstilfabrikken «Zarja» (Daggry), samt bygningsindustri, med fabrikker for byggematerialer, elementer i armert betong, og selskaper innen storskala husbygging.

I 2002 utgjorde Vladivostoks årlige internasjonale handel rundt 780 millioner USD, fordelt med 350 millioner USD på eksportvarer, og 480 millioner USD på import. De viktigste eksportvarene var fisk, tømmerprodukter, metaller, og skip. De viktigste importproduktene var matvarer, medisiner, klær, fottøy, biler, og forbruksvarer.

Næringslivsmessig har Vladivostok stor betydning gjennom sin nærhet til Kina, og gjennom fergeforbindelsen til Japan. Etter oppløsningen av Sovjetunionen har mange selskaper startet avdelinger i Vladivostok, for å nyttiggjøre seg byens gunstige beliggenhet.

Byen ligger rundt 100 km fra den kinesiske grense, så kineserne spiller en betydningsfull rolle i byens næringsliv. Dette gjelder for eksempel innen gambling, som er forbudt i Folkerepublikken Kina, men hvor Vladivostok representerer en overvåkningsfri sone.

Transport

Vladivostok jernbanestasjon

Den transsibirske jernbanen ble bygget for å knytte det europeiske Russland til Vladivostok, landets viktigste stillehavshavn. Jernbanen ble fullført i 1905, og gikk fra Moskva til Vladivostok via flere av Russlands viktigste byer. En del av jernbanen, den såkalte kinesiske østjernbanen, gikk på den tid gjennom Mandsjuria i Kina, og passerte gjennom Harbin, en stor by i Mandsjuria.

I Zolotoj Rog-bukta ligger Vladivostoks havn, med skipsverft og fiskeforedlingsindustri. Havna representerer det sentrale omlastingspunktet mellom den transsibirske jernbanen og skipsfarten på Stillehavet. Byen har også andre havneområder, blant annet i Diomidbukta øst for Zolotoj Rog.

Den føderale hovedveien M60 har sitt sørlige endepunkt i byen. Den begynner i Khabarovsk, 760 km lengre nord, og følger Ussuridalen sørover til Vladivostok.

Vladivostok internasjonale lufthavn ligger ved Artjom, 44 km nord for Vladivostok, med vei- og jernbaneforbindelse inn til bysentrum. Fra Vladivostok går det flyruter til de fleste store byer i Russland, og også til Japan, Folkerepublikken Kina, Nord-Korea (uregelmessig), Sør-Korea og Vietnam. På 1990-tallet gikk det også rutefly til Anchorage og Seattle, men disse rutene ble senere nedlagt. Imidlertid vil Vladivostok Air fra juli 2008 igjen starte flyvninger til Anchorage.

28. juni 1908 startet Vladivostoks første trikkelinje langs Svetlanskajagata fra jernbanestasjonen i Lugovajagata. I dag består Vladivostoks offentlige transportnett av trolleybusser, busser, rutetaxi, trikker, tog, Russlands eneste kabelbane, samt ferger og båter mellom de to sidene av bukta, og øyene i Peter den stores bukt. De viktigste trafikklinjene er bysentrum—Vtoraja Retsjka, bysentrum —Baljajeva, og bysentrum —Lugovajagata. I de siste årene av Sovjetunionens eksistens ble det planlagt en tunnelbane i Vladivostok, men disse planene er lagt på is, og det er for tiden ingen planer om å bygge en undergrunnsbane i byen.

Byen er delt i to av Zolotoj Rog-bukta, med påfølgende transportproblemer mellom bydelene. Det har lenge eksistert planer for ei bru over bukta, men de er så langt ikke blitt gjennomført.

Mange besøkende til byen er overrasket over hvor få russiskproduserte biler det er i Vladivostok. De fleste bilene er produsert i Japan eller Sør-Korea, og det foregår en betydelig import av bruktbiler fra disse landene til Vladivostok. Ettersom Japan har venstrekjøring har mange av disse bilene rattet på høyre side.

Telekommunikasjoner

11. oktober 1869 ble det innvilget konsesjon for legging av telegrafkabler til Japan og Kina, og i 1871 ble Vladivostok knyttet til Nagasaki og Shanghai via en undervannskabel lagt av Det Store Nordiske Telegraf-Selskab.

Den første telefonsentralen ble opprettet i Vladivostok 29. oktober 1884. Den var beregnet for 8 nummer og knyttet politistasjonen til brannvakttårnet. I februar 1926 fikk Vladivostok telefonforbindelse til Khabarovsk, og i 1938 ble en 12-linjers telefonkabel Moskva — Khabarovsk — Vladivostok satt i drift.

Innen byen brukes sekssifrede telefonnumre. Den totale kapasiteten på telfonsystemet var pr. 2004 på 238 000 numre, mens antall abonnenter var 201 500. Hovedoperatør er Primorje-grenen av aksjeselskapet «Dalsvjaz» (russisk: ОАО Дальсвязь).

Det er for tiden 10 operatører for innenlandske og internasjonale kommunikasjontjenester i Vladivostok. (Vostoktelekom, Vladinterlink, VMTS, DTK, Informatsionnye tekhnologii, InKKomp Limited, NTK, Spetstekhnika, SiTel, Golden telekom), 4 operatører for mobiltelefoni (MTS-Primtelefon, Akos, NTK, Megafon) og 13 internettilbydere (Dalsvjaz, Vostoktelekom, DVO RAN (Det russiske vitenskapsakademi), ROL, SiTel, NTK, OOO «RTK transit», OOO «Internet», Ekvant, Enforta, Vladivostok Telekom, Vladlink, AljansTelekom).

Media

Over femti aviser og regionale tillegg til Moskva-publikasjoner blir utgitt i Vladivostok. Den største avisa i Primorskij kraj og hele det østlige Russland er Vladivostok, med et opplag i 1996 på 124 000. Avisas eierselskap, aksjeselskapet Vladivostok-News, utgir også en ukentlig engelskspråklig nettavis Vladivostok News Arkivert 11. august 2005 hos Wayback Machine.. En annen informasjonskilde om byen er den daglige Vladivostok Times. Avisa Zolotoy Rog (Gylne horn) omhandler økonomiske nyheter. Materiale om underholdning og kulturnyheter utgjør en stor del av avisa Novosti (Nyheter), som er den mest populære blant Primorjes yngre mennesker.

Pr. 2006 var det fjorten TV-kanaler som sendte i byen, samt sju radiostasjoner.

Utdanning og kultur

Vitenskap og høyere utdanning

I Vladivostok ligger Presidiet i Fjerne østen-avdelingen av Det russiske vitenskapsakademi (ДВО РАН), så vel som ti av dets forskningsinstitutter, samt Forskningsinstituttet for fiskeri og oseanografi i Stillehavet (Тихоокеанский научно-исследовательский рыбохозяйственный центр eller ТИНРО).

I Vladivostok ligger også tallrike utdanningsinstitusjoner, inkludert seks universiteter:

• Fjerne østens nasjonale universitet (Дальневосточный государственный университет, eller ДВГУ),
• Fjerne østens statlige tekniske universitet (Дальневосточный государственный технический университет имени Куйбышева er ДВГТУ),
• Det statlige Marineuniversitet (Морской государственный университет имени адмирала Г.И. Невельского),
• Vladivostoks statlige universitet for økonomi og tjenester (Владивостокский государственный университет экономики и сервиса eller ВГУЭС),
• Vladivostoks statlige medisinske universitet (Владивостокский государственный медицинский университет), og
• Det statlige økonomiske universitet for Stillehavet (Тихоокеанский государственный экономический университет).

Kulturliv

Som senter i Primorje-regionen har Vladivostok et rikt kulturliv. Det finnes flere museer, herunder et arkeologisk og etnografisk museum, et bokmuseum, et krigshistorisk museum, et vitenskapsmuseum samt flere kunstgallerier og utstillingssentra.

Byen har flere teatre, en filharmoni, en opera og flere kultursentre. Hver høst organiseres to internasjonale festivaler i byen, den internasjonale filmfestivalen for den asiatiske stillehavsregionen og den internasjonale jazzfestivalen i Vladivostok.

Russlands kanskje mest kjente rockeband, Mumij Troll (russisk: Мумий Тролль) kommer fra Vladivostok og opptrer ofte i byen. Vladivostok var også vertsby for den nå legendariske internasjonale musikkfestivalen «VladiROCKstok» i september 1996.

Idrett

Vladivostok er hjemby for fotballklubben FC Lutsj-Energija Vladivostok, som spiller i russisk eliteserie, og basketballklubben Spartak-Primorje.

Religion

I multinasjonale Vladivostok er praktisk talt alle verdens religioner, og mange nasjonale og synkretiske trosretninger representert. Kristne trosretninger, spesielt russisk-ortodokse, er de mest utbredte.

Kjente personer fra Vladivostok

• Igor Ansoff, matematiker
• Vladimir Arsenjev, utforsker
• Yul Brynner, skuespiller
• Boris Gryzlov, politiker
• Igor Tamm, fysiker og nobelprisvinner
• Mumij Troll, russisk rockegruppe

Internasjonale forbindelser

Fokingata sentralt i Vladivostok i mars 2004

Det russiske utenriksdepartementet har en representasjon i Vladivostok.

Konsulater

Stater med konsulater i Vladivostok:

Generalkonsulater:

•  Vietnam
•  India
•  Folkerepublikken Kina (avdeling av generalkonsulatet som ligger i Khabarovsk)
•  Nord-Korea (ligger i Nakhodka, Vladivostok ligger i konsulatdistriktet)
•  Sør-Korea
•  USA
•  Ukraina
•  Japan

Honorære konsulater:

•  Australia
•  Armenia
•  Bangladesh
•  Storbritannia
•  Tyskland
•  Canada
•  New Zealand
•  Thailand
•  Filippinene
•  Chile

Vennskapsbyer

Vladivostok er vennskapsby til:

• Niigata (Japan)
• Akita (Japan)
• Hakodate (Japan)
• Busan (Sør-Korea)
• Dalian (Kina)
• San Diego (USA)
• Juneau (USA)
• Tacoma (USA)

Litteratur

• Trofimov, Vladimir et al, 1992, Old Vladivostok. Utro Rossii Vladivostok, ISBN 5-87080-004-8
• Poznyak, Tatyana Z. 2004. Foreign Citizens in the Cities of the Russian Far East (the second half of the XIX – XX centuries). Vladivostok: Dalnauka, 2004. 316 s. (ISBN 5-8044-0461-X).
• Stephan, John. 1994. The Far East a History. Stanford: Stanford University Press, 1994. 481 p.

Eksterne lenker

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Vladivostok – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Владивосток – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Vladivostok hos Wikivoyage (engelsk)
• Nyheter fra Vladivostok (russisk)
• Vladivostok-portal Arkivert 14. februar 2007 hos Wayback Machine. (russisk)
• Kart over Vladivostok (engelsk)
• Reiseguide til Vladivostok (engelsk)
• Flyfoto-galleri over Vladivostok (engelsk)
• Photovladivostok – lenker til fotogallerier (russisk)
• Gamle Vladivostok (russisk)
• Webkamera fra Vladivostok (russisk)
• Museer i Vladivostok (museum.ru) (russisk)
• Vladivostok postnummer (russisk)