Wikipedia

Voltaire

Voltaire, døpt François-Marie Arouet, (født 21. november 1694, død 30. mai 1778) var en fransk historiker og forfatter av essay og filosofiske avhandlinger i opplysningstiden, kjent for sin skarpe intelligens og for å være en tidlig og modig talsmann for menneskerettigheter, inkludert religionsfrihet og frihandel.

Voltaire
(François-Marie Arouet)
FødtFrançois-Marie Arouet
21. nov. 1694[1][2][3]Rediger på Wikidata
Paris (Kongeriket Frankrike)[4][5]
Død30. mai 1778[1][6][7][8]Rediger på Wikidata (83 år)
Paris (Kongeriket Frankrike)[4][5]
BeskjeftigelseFilosof,[9][10] lyriker,[10] historiker,[9] essayist, dramatiker, selvbiograf, dagbokskriver, dikterjurist, science fiction-forfatter, Encyclopédistes, korrespondent, statsviter, skribent[11]
Embete
  • Historiographer of France (1744–1750)
  • seat 33 of the Académie française (1746–1778) Rediger på Wikidata
Utdannet vedLycée Louis-le-Grand
Partner(e)Émilie du Châtelet
FarFrançois d'Arouet
MorMarguerite d'Aumard
NasjonalitetFrankrike[12]
GravlagtPanthéon (1791–)
Abbaye de Sellières (1778–1791)[13]
MorsmålFransk
SpråkFransk[14]
Medlem av
7 oppføringer
Royal Society (1743–)[15]
Académie française (1746–)
Det prøyssiske vitenskapsakademiet (1746–)[16]
Det russiske vitenskapsakademi[17]
Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien (1774–)[18]
frimureri (1778–)[19]
Accademia della Crusca
UtmerkelserPour le Mérite for vitenskap og kunst
Fellow of the Royal Society (1743)[15]
PseudonymVoltaire, Bénédictin
PeriodeFritenker, Opplysningstiden, deisme
SjangerRoman
Viktige verkCandide, Zadig or Destiny, Zaïre, Letters on the English, Dictionnaire philosophique, The Huron; or, Pupil of Nature, Mahomet, Correspondence of Voltaire
Påvirket avBlaise Pascal, Marcus Tullius Cicero, Lukian, Pierre Bayle, Ibn Tufail, Nicolas Malebranche, Henry St John, Zarathustra, Konfucius, Miguel de Cervantes, William Shakespeare, Jean Racine, Platon, John Locke, Isaac Newton
PåvirketVictor Hugo, Thomas Paine, Marquis de Sade, Friedrich Nietzsche, A.J. Ayer
IMDbIMDb
Signatur
Voltaires signatur
Voltaire på Commons

Voltaire var en produktiv forfatter og skrev verker i bortimot hver eneste litterære form og sjangre, inkludert skuespill, poesi, romaner, essayer, historiske og vitenskapelige verker, mer enn 20 000 brev og mer enn 2000 bøker og pamfletter. Han var frimodig talsmann for sosiale reformer, til tross for sensurlover og harde straffer for de som brøt lovene. Som en satirisk polemiker benyttet han hyppige sine skrifter og bøker for å kritisere den katolske kirkens dogmer og franske institusjoner i sin samtid. Han var en ledende representant for deisme, en tenkning som hevdet at det fins en gud som har skapt alt, men som ikke styrer verden.[20]

Voltaire var en av flere kjente forfattere i opplysningstiden, sammen med blant annet Charles Montesquieu, John Locke og Jean-Jacques Rousseau, som påvirket andre betydelige tenkere som igjen hadde innflytelse på både den franske som den amerikanske revolusjon.[21]

Biografi

rediger

Tidlig liv

rediger
 
Voltaire og en hest, maleri av Jan Huber, mellom 1750–1775, Eremitasjen, St. Petersburg)

François Marie Arouet (Voltaire) ble født i Paris som den yngste av fem barn (hvor kun tre overlevde barndommen)[22] i en middelklassefamilie. Faren var François Arouet (1650 – 1. januar 1722), en notarius som en mindre posisjon ved statskassen, og hans hustru Marie Marguerite d'Aumart (ca. 1660 – 13. juli 1701). Moren, som han mistet da han var 7 år gammel, kom fra en bedre familie i Poitou.[23] Voltaire fikk sin utdannelse ved jesuittskolen Collège Louis-le-Grand (1704–1711) hvor han lærte latin og gresk; senere i livet behersket han flytende italiensk, spansk og engelsk.[24]

François Marie var meget lærenem. Til tross for at han var et svakelig barn kunne han tre år gammel utenat dikt. Han var så svak ved fødselen at han ikke var forventet å leve, og var siden syk og hypokondrisk resten av livet. Hans biografer har antydet at som stadig sengeliggende utviklet han et livlig sinn. Selv som ung student var han kjent for sin intelligens, vittighet og impulsive vesen. Hans søster og mor, som sto ham nær, døde mens han var ung, og han skilte lag med sin bror over spørsmålet religiøs toleranse.[25]

Det var guttens fritenkelige gudfar, abbeden av Châteauneuf, som innførte ham i litteraturens verden og preget ham til å mislike overtro og fanatisme, foruten å lære gutten å skrive dikt. Han var derfor godt forberedt da han begynte på jesuittskolen hvor han begeistret tilegnet seg jesuittenes blanding av klassisisme og verdensklokskap, lærte seg retorisk stilkunst, de store poetiske sjangrene eposet og tragedien, og den resonnerende prosa som dialogen. Tolv år gammel skrev han poengtert selskapsdikt og ble introdusert for Ninon de l'Enclos, den gamle dame og tidligere kurtisane, som etterlot ham penger i sitt testamente for å kjøpe bøker.[26]

 
Voltaire satt nesten et år uskyldig fengslet i det fryktede Bastillen.

Ved den tiden hvor han forlot skolen hadde Voltaire allerede besluttet å bli forfatter, men i mot ønskene til hans far som ville at han skulle bli sakfører. Voltaire, som lot som han arbeidet for en advokat i Paris, tilbrakte det meste av sin tid med å skrive poesi. Da hans far oppdaget dette sendte han sønnen til Caen i Normandie for å studere juss. Voltaire fortsatte uansett å skrive, produserte essay og skrifter om historie som ikke alltid utmerket seg for sin nøyaktighet. Voltaires intelligens gjorde ham populær blant en del av de aristokratiske familiene som han omgikk. Hans far skaffet ham en jobb som sekretær for den franske ambassadøren i Nederlandene. Her ble Voltaire forelsket i en fransk flyktning ved navn Catherine Olympe Dunoyer; «vakker, men knapt utdannet».[27] Hans far oppdaget dette forholdet og tvang sønnen til å komme tilbake til Frankrike.

Tilbake i Paris i 1714 arbeidet Voltaire en stund for en advokat, men var i økende grad mest opptatt av litteraturen, noe også hans far etterhvert begynte å akseptere. Han bevegde seg innenfor de litterære og intellektuelle sirkler, og kom seg også innenfor aristokratiske hjem hvor han ble populær med satiriske dikt. En av de mest eksklusive adresser var det mindre hoffet til en akseptert sønn utenfor ekteskap av Ludvig XIV av Frankrike, hertugen av Maine og hans hustru Bénédicte. Ludvig XIV, som døde i 1715, hadde innsatt sin nevø, Filip II av Orléans, som regent for den unge konge Ludvig XV av Frankrike. I 1716 leste Voltaire for hertugen av Maine et satirisk dikt hvor han ga hentydninger til ryktet at Filip II hadde et incestuøs forhold til sin egen datter. Denne skandalen lekket ut, og i egenskap av være regent fikk Filip II bannlyst Voltaire fra Paris. Etter å ha tilbragt flere måneder som gjest ved slottet til den unge hertugen av Sully fikk han tillatelse til å komme tilbake om han adresserte epistel formet som en bønn og en hyllest til Filip II. Ikke før Voltaire var tilbake i Paris før han komponerte et satirisk dikt om regenten. Denne gangen ble straffen langt mer alvorlig. I mai 1717 ble han fengslet i Bastillen. Takket være innblandingen til innflytelsesrike beskyttere ble han løslatt etter elleve måneder, men ble forvist fra Paris. Først i oktober 1718, bortimot et og halvt år senere, kom han tilbake, og da med et nytt navn; Voltaire.

I fengselet kunne han uforstyrret jobbe med sin ånd og kom ut av fangenskapet med en ferdig tragedie, tragedien Œdipe, sitt første skuespill, og utkast til et heltedikt. Dennes suksess ved oppsetningen den 8. november 1718 etablerte hans omdømme. Stykket gjorde ikke noe forsøk på nyvinninger av Ødipusmyten, men forsøkte å gjenoppdage den antikke greske enkelhet.[28] Allerede her gjør han seg til talsmann for en mistro til religionen og dens representanter: «Våre prester er på ingen måte det som et tåpelig folk tar dem for; det er vår godtroenhet som er grunnlaget for alt hva de vet:

Nos prêtres ne sont point ce qu’un vain peuple pense.
Notre crédulité fait toute leur science.»

Etter at han kom ut av Bastillen i april 1718 kalte han seg for Arouet de Voltaire eller bare Voltaire. Bakgrunne til dette navnet er hyppig diskutert. Den vanligste antagelsen er at det er et anagram av en variant av hans dåpsnavn, Arouet l.j., det vil si Arouet le jeune (Arouet den yngre). U er byttet ut med v og j med i, noe som var vanlig på den tiden. Det er som Monsieur de Voltaire hans navn blir kjent over hele Europa.[29]

Voltaire hadde to store ønsker; han ville bli rik og en stor forfatter. Etter farens død i 1722 arvet han noen midler. Allerede tidlig plasserte han penger ved gode venners hjelp i heldige investeringer, like dristige som dyktige, og tjente stort på leveranser til hæren og oversjøisk handel. Senere i England levde han hos en rik handelsmann som han ikke bare lærte om engelsk samfunnsliv, men også om økonomi og forretninger. Voltaire ble med tiden en umåtelig rik mann. Materiell framgang var for Voltaire en målestokk på samfunnets framskritt.[30]

Eksil og politikk

rediger
 
Lettres philosophiques sur les Anglais (Filosofiske brev om de engelske) 1733
England

Voltaire hadde en særlig begavelse for å være vittig, bitende, og ofte skarp kritisk, egenskaper som har gjort Voltaire kjent og beundret i ettertiden, men det var nettopp de samme egenskapene som gjorde ham meget upopulær hos sine franske samtidige, inkludert store deler av det franske aristokratiet. Han var like bitende muntlig som skriftlig. I et selskap i 1725 følte en ung adelsmann seg fornærmet og lot Voltaire senere bli prylt i sitt nærvær. Voltaire lot det høre at han aktet å utfordre adelsmannen til duell, men adelsmannens familie skaffet seg et kongelig lettre de cachet, et ugjenkallelig og egenmektig straffepåbud signert av den franske kongen. Et slikt straffepåbud var noe den franske adelen benyttet seg av for å kvitte seg med ubehagelige fiender. Personen som var navngitt kunne bli fengslet eller sendt i eksil, innenfor eller utenfor Frankrike. Ettersom hensikten med straffeforbudet ikke var rettssak, kunne den anklagede ikke forsvare seg i rettssal. Voltaire valgte i 1726 å gå i eksil i England framfor i fengsel.[31] Disse hendelsene markerte begynnelsen på Voltaires forsøk på å endre og forbedre det franske rettssystemet.

Voltaires eksil i Storbritannia varte i bortimot tre år, og hans engelske erfaringer påvirket mange av hans ideer. Under sitt opphold i England ble han tiltrukket av filosofien John Locke og skriftene til matematikeren Isaac Newton, og han studerte den filosofiske retningen rasjonalisme og ikke minst naturvitenskapene. Han bodde i Wandsworth utenfor London hos en rik kjøpmann ved navn Everard Falkener.[32] Han ble kjent med Alexander Pope, William Congreve og John Gay. Han kunne selv lite engelsk da han kom til England, men alle med bedre utdannelse kunne snakke fransk, og i teateret lærte han seg selv engelsk. Han utviklet en interesse for tidlig engelsk litteratur, særlig dramaene til William Shakespeare, som fortsatt var lite kjent på kontinentet på denne tiden. Til tross for at han pekte ut Shakespeares avvik fra nyklassisismens standarder, anså Voltaire at Shakespeare var et forbilde som franske forfattere burde se opp til, ettersom franske drama, til tross for de var mer polerte, manglet Shakespeares scenedrama.

I England jobbet han videre med et heltedikt han hadde påbegynt under sitt fengselsopphold i Bastillen, utgitt første gang i 1723 under tittelen La Ligue ou Henri le Grand. Denne «Henrik den store» er den folkekjære Henrik IV som avsverget sin protestantiske tro for kronen og fredens skyld. Den bearbeidede utgaven Le Henriade (Henriaden) ble utgitt i 1728, tilegnet den britiske dronning. Det var et storslått epos i versemålet aleksandriner i ti sanger, i det ytre et nyklassisistisk paradenummer i det episke apparatet til Vergil, Lucanus og Torquato Tasso. Istedenfor klassiske guder benyttes personfiseringer av striden, la Discorde, av religionen og fanatismen. Med bred retorisk pensel skildret han 1500-tallets blodige religionskriger og lovpriste toleransen. I renessansen og klassisismen var det en nasjonal prestisjesak å forfatte et høyverdig epos i klassisk ånd, men før Voltaire hadde alle forsøk vært mislykket. Henriaden oppfylte alle samtidens krav til et stort mesterverk og verkets «stilistiske og metriske eleganse kunne ikke engang Voltaires fiender fornekte».[33] Diktverket ble meget godt likt, og ble utgitt gjentatte ganger, men den franske kongen Ludvig XV og kirken var mindre begeistret ettersom Henriaden priste religionsfriheten og talte mot religiøs undertrykkelse, noe som ble betraktet som et angrep på det bestående.[34]

Tilbake i Frankrike

rediger
 
Voltaire, maleri av Catherine Lusurier, 1778.

Da Voltaire kom tilbake til Frankrike i begynnelsen av 1729 fortsatte han sin litterære karriere. Ved denne tiden utga han teaterstykker som Brutus, Zaire og Eriphyle. Hans ideal var de store franske tragedier, særlig de til Jean Racine, men han søkte en fornyelse i Shakespeares ånd, særlig i handlingen på scenen, og innførte til dels voldsomme opptrinn.

Med Zaire (1732) gjorde han en av århundrets mest elskede tragedier. Handlingen foregikk i Jerusalem i korsfarertiden. Den muslimske sultan Orosmane elsker Zaire, og hun ham. Hun er født i fangenskap og oppdratt muslimsk, men lærer at hun er født kristen og søster av den kristne ridderen Nérestan, og begge er barn av den gamle kong Lusignan. Hun erkjenner sin kristne arv og lover Nérestan å la seg døpe, enda hun elsker sultanen, men da hun vakler blir Orosmane grepet av sinnssyke og dreper henne ved en misforståelse. Orosmane begår deretter selvmord. Hos Voltaire er religiøsitet og fanatisme en tosidig sak, og når sjalusi kan drepe er kjærlighetens pasjon også suspekt. Innenfor den særegne voltairske tragedien framstiller han dramatiske scener i pittoresk miljø, men innenfor den klassiske tragedies tre enheter i tradisjonelle aleksanderiner.[35]

 
Matematikeren Émilie du Châtelet, følgesvenn av Voltaire (Maurice Quentin de la Tour, private samling)

Han utga i Rouen (uten å forelegge den for sensuren) også sitt syn på britiske holdninger i henhold til regjering, litteratur, og religion i en samling med essay i brevs form som fikk tittelen Lettres philosophiques sur les Anglais (Filosofiske brev om de engelske). Ettersom han betraktet det britiske konstitusjonelle monarki som mer utviklet og mer respektfullt for menneskerettigheter, særlig religiøs toleranse, enn den franske motpart, førte disse essayene til stor strid i Frankrike. Noe av de som tiltalte Voltaire med England var at det var flere trossamfunn: «Hvis det bare var én religion i England, kunne man frykte dens despotisme; hvis det var to, ville de skjære halsen over på hverandre. Men det er tredve av dem, og de lever i fred og forsoning.»[36]

Voltaire fryktet med rette myndighetenes reaksjon ved at boken var sprengstoff ved at den utilslørt propaganderte for fritt land i religiøst og politisk henseende. Av den grunn ventet han helt til 1733 før han utga den, først i engelsk oversettelse og på fransk året etter. Den franske utgivelsen ble sett på som ytterst farlig og ble forbudt den 10. juni 1734, ble beslaglagt og dømt til å brennes: «sønderrives og brennes av bøddelen som forargerlige, stridende mot religionen, gode seder og den respekt man skylder autoritetene». En arrestasjonsordre på forfatteren ble utsendt og hans hjem gjennomsøkt. Voltaire hadde allerede flyktet og satt trygt i det selvstendige hertugdømmet Lorraine hos markien, matematikeren, fysikeren og forfatteren Émilie du Châtelet som han hadde innledet et forhold til allerede året i forvegen. Han flyttet inn i hennes slott i Cirey, på grensen mellom det franske distriktet Champagne og Lorraine. Forfølgelsen av boken gjorde den til allemannseie, da alle ville se hva som hadde ført til slik oppstandelse, og i allmennhetens øyne ble Voltaire «filosofen» framfor noen andre.[37]

Årene i Cirey

rediger

Voltaire ble i Cirey hos Émilie du Châtelet i ti år. Slottet ble renovert og ble bygget om for Voltaires penger, og ble et hjem for ham selv, madame du Châtelet og tidvis også for hennes tolerante ektemann, Louis Marie Florent du Châtelet, når han kom på besøk. Forholdet, som varte i 15 år, var et betydelig intellektuelt samarbeid. De samlet over 21 000 bøker, et enormt antall for sin tid. Sammen studerte de disse bøkene og utførte naturvitenskapelige eksperimenter. Voltaires eksperimenter inkluderte blant annet et forsøk på å avgjøre ildens elementer. Med sine tidligere erfaringer med autoritetene sørget Voltaire for å holde seg på fysisk avstand, og nekte for ethvert besværlig ansvar. Han fortsatte å skrive mange skuespill, som blant annet Mérope (eller La Mérope française) og fortsatte sine langvarige undersøkelser av vitenskap og historie.

 
Voltaire ved sitt skrivebord. Gravering av Baquoy.

Madame du Châtelet oppmuntret Voltaires interesse for naturvitenskap. De gjorde optiske eksperiment sammen og skrev et verk om Isaac Newton og hans arbeid i Eléments de la philosophie de Newton (Elementer i Newtons filosofi). Igjen var den viktigste kilden til inspirasjon hans lange opphold i England hvor han ble sterkt påvirket av Newton. Engelskmannen som hadde oppdaget at hvitt lys er komponert av alle fargene i spektrum, ble eksperimentert med på Cirey, og tyngdekraften, historien om Newton og eplet som falt fra treet er nevnt i Voltaires Essai sur la poésie épique (Essay om episk poesi). Selv om både Voltaire og Émilie du Châtelet var nysgjerrige på filosofien til Gottfried Leibniz, en samtidig og rival av Newton, forble de «newtonianere» og baserte sine teorier på Newtons verker og ideer. Hans samtidig ville tilskrive hele arbeidet til Voltaire, men nyere forskning har påvist at begge hadde del i arbeidet. Fra mars 1735 kunne Voltaire igjen vise seg i Paris, men han holdt seg mest i Cirey. Ved årsskiftet 1736/1737 havnet han igjen kontrovers på grunn av diktet Le Mondain hvor han uttrykte seg respektløst om Bibelens Adam og Eva, og han tilbrakte tre måneder i Nederlandene. Vel tilbake i Cirey henga han seg, foruten skrivearbeidet, i fysikalske eksperimenter sammen med sin elskerinne i det fysikklaboratorium som de hadde fått innredet på slottet. Samtidig skrev Voltaire Discours en vers sur l'homme, teaterstykket Aizire og L'enfant prodigue (1736). Han fullførte også La Pucelle (Jomfruen), en satire og et uanstendig komisk epos over Jeanne d’Arcs liv som hykler overfor religionen og kirken, men madame du Châtelet fungerte også som hans litterære rådgiver og sørget inntil videre at han ikke utga den i rimelig frykt for reaksjonene. Diktet ble først trykt i 1755.

 
Émilie du Châtelet, ca. 1748

Voltaire og Émilie du Châtelet studerte også historie, særlig de historiske personer som hadde bidratt til sivilisasjonen. Voltaires andre essay på engelsk var Essay upon the Civil Wars in France (Essay om borgerkrigen i Frankrike). Han skrev et biografisk essay om Karl XII av Sverige, Historie de Charles XII (1731), som også var en del av hans kritikk av etablerte religioner. For Voltaire var den svenske kongen helten som erobrer og ikke ofrer sitt folk en tanke, og opp mot dette primitive idealet stilte han et annet ideal, «den store mannen» som med fredelige midler arbeider for å høyne sitt folks materielle og kulturelle nivå. Her idealiserte han tsar Peter I av Russland. Til tross for manglende objektivitet har verket mange interessante aspekter, særlig psykologiske. Historieverket vant ham en posisjon som historiker ved kongens hoff.

 
Voltaire.

Sammen med Émilie du Châtelet studerte de også filosofi, særlig metafysikk, det som ikke kunne bli bevist, om det var eller ikke var en Gud, og de analyserte Bibelen og forsøkte å oppdage dens samtids gyldighet. Voltaires kritiske syn på religionen er reflektert i hans overbevisning om at kirken og staten burde være atskilt, og religionsfrihet, ideer som han hadde dannet seg i England.

 
Voltaire hadde en stakket stund på midten 1740-tallet gunst hos madame de Pompadour, kongens elskerinne.

På begynnelsen av 1740-tallet reiste Voltaire til flere steder i Europa. De framgangsrike teaterstykkene Profeten Mahomet fra 1742, hvor han framstilte islams grunnlegger Muhammed som en hevnlysten bedrager, og Mérope fra 1743, som han skrev i Brussel. Han levde også en tid som hoffmann. I 1745 fikk han en medalje fra pave Benedikt XIV og han dediserte stykket Profeten Mahomet til ham. Han skrev også underholdning og hylningsdikt til hoffet. I forbindelse med bryllupet til dauphin, kronprinsen, i 1745 satte han opp, sammen med komponisten Jean-Philippe Rameau ballettkomedien La Princesse de Navarre og litt senere sin operette Le Temple de la Gloire (Berømmelsens tempel), igjen med musikk av Rameau. Han ble nå protesjé av madame de Pompadour, kongens nye elskerinne, som han hadde kjent nærmere tidlig på 30-tallet, og han fikk en viss anerkjennelse ved hoffet og ble utpekt til historiographer du roi, kongelig historiograf, og ble utpekt som en kandidat for posisjon som gentilhomme la chambre, kongelig kammerherre. I 1746 mottok han posisjonen og ble offisielt framhevet til adelen. Det samme året ble, ikke minst grunnet hans langvarige suksess med tragedien Merope innvalgt som medlem av Académie française, det franske akademi. Hans posisjon ved det franske hoffet forble usikker. En hendelse med kongen, som ikke likte ham, ved dronningens bord i 1747, fikk ham til å minste gunsten. Voltaire hadde advart madam du Châtelet på engelsk, et språk de færreste franskmenn behersket, for falskspillere blant adelen. Med hoffets intriger rettet mot ham, og madam de Pompadour lei av ham, reiste Voltaire i unåde tilbake til Cirey. Den lille fortellingen Zadig ou la destinée (Zadig eller skjebnen) fra samme år er en karikatur av Voltaires korte karriere ved hoffet i Versailles.[38]

Selv om Voltaire fortsatt elsket Émilie du Châtelet fant han i 1744 livet ved slottet innskrenket. På et besøk i Paris det samme året fant han en ny forelskelse; sin egen niese. Helt fra begynnelsen av var tiltrekningen til Marie Louise Mignot åpenbart seksuell; han skrev brev til henne (som først ble oppdaget i 1957) som var av en slik privat art at de oppfattes som pornografiske av utenforstående, eksempelvis «Min sjel kysser din; mitt lem, mitt hjerte, er forelsket i deg. Jeg kysser din vakre rumpe…»[39] Senere levde de sammen som ektefeller uten at de noen ganger giftet seg, og de forble sammen til Voltaire døde i 1778.

Livet på slottet i Cirey var mindre idyllisk enn det tidligere hadde vært da Voltaire uten å bryte med sin intellektuelle venninne brakte med seg sin unge niese og følgesvenn. Da Émilie du Châtelet selv hadde funnet seg en ny elsker samtidig som ektemannen også vandret i bakgrunnen ble situasjonen tilnærmet farseaktig, men den fikk en tragisk utgang da Madame du Châtelet, 43 år gammel, døde i barselseng i 1749. Voltaire tok med takknemlighet imot en innbydelse fra Fredrik II av Preussen, som lenge hadde bedt den berømte dikteren om å besøke Berlin. Voltaire hadde i et brev til Fredrik II erklært at du Châtelet var «en stor mann hvis eneste feil var å være en kvinne».[40][41] Muligens var det barseldøden han tenkte på som hadde frarøvet verden en stor intellektuell kapasitet.

Preussen

rediger
 
Maleriet Die Tafelrunde av Adolph von Menzel: Voltaire med kong Fredrik II av Preussen og hans krets på Sanssouci i Potsdam, Alte Nationalgalerie, Berlin.

Etter Madam du Châtelets død 1749 aksepterte Voltaire en invitasjon fra kong Fredrik II av Preussen om å komme til hans hoff i Berlin. Kongen var en stor beundrer av romanforfatteren og dramatikeren. Voltaire dro kortvarig tilbake til Paris og i 1750 til Potsdam.[42] Kongen hadde gjentatte ganger invitert franskmannen til sitt palass, og ga ham i 1751 en årslønn på 20 000 franc. Voltaire ble i rundt tre år i Preussen, til tross for at han ikke hadde legning som hoffpoet, hverken i personlighet eller i det han skrev. Det er mulig at Voltaire hadde en tanke om at han spille rollen som den rådgivende filosofen ved den opplyste despotens side. Han fikk en storslått mottagelse. I kongens krets kunne han sole seg omgangen av meget begavede personligheter fra mange nasjonaliteter.

Selv om livet i begynnelsen gikk bra, i 1752 skrev han Micromégas, en tidlig form for samfunnspolitisk science fiction som handlet om ambassadører fra andre planeter som ble vitne til menneskehetens tåpeligheter. Året før hadde han skrevet Le Siècle de Louis XIV, om solkongen Ludvig XIV av Frankrikes århundre. Egentlig ble dette utledet fra verket Essai sur les Moeurs et l'Esprit des Nations (Avhandling om folkeslagenes seder og ånd, 1756), men arbeidet med det sistnevnte hadde vokst umåtelig og avslutningen var ment å være om det store århundret, franskmennenes storhet, som det fremste den menneskelige sivilisasjon noen gang hadde framskapt. Oversikten vokste til et stort selvstendig arbeid som ikke var uten problemer å få utgitt.[43] Utgivelsen ble derfor gjort i hemmelighet under et annet forfatternavn. Essai sur les Moeurs var Voltaires historiefilosofi i konkret framstilling hvor han inkluderte Asias og Amerikas historie til den tradisjonelle europeiske. I sin endelige form, fra Karl den store til Ludvig XIV, i utgivelsen fra 1769 besto verket på 197 kapitler. Dens tendens var en polemikk mot biskop Jacques-Bénigne Bossuets historiske syn som kom særlig til uttrykk i dennes senere Discours sur l'histoire universelle (1679): Verdens historie formes ikke av et guddommelig forsyn, men ved et samspill av tilfeldigheter og små årsaker, «en bråte forbrytelser, galskaper og ulykker».[44]

Forholdet til Fredrik II begynte etterhvert å surne. Som realpolitiker avviste kongen brysk alle forsøk fra Voltaire på å blande seg inn i politikken. Voltaires fiender passet godt på å spre ytringer der hvor de gjorde mest skade. Han kom også i konflikt med Pierre Louis Maupertuis, som truet Voltaire med søksmål. I den anledning skrev Voltaire satiren Diatribe du docteur Akakia (Doktor Akakias stridsskrift) som ble utgitt i 1752 og som drev gjøn med Maupertuis. Boken førte til en konflikt ikke bare med Maupertuis, som var president i Vitenskapsakademiet i Berlin, men også med den tyske keiseren selv. Boken ble forbudt og ble brent. I 1753 fant Voltaire det best å forlate Fredriks hoff, og på tilbakereisen lot kongen franskmannen bli bevisst fornedret da han lot Voltaire ble arrestert på en kro for en forseelse, og holdt igjen i noen dager.[45]

Til tross for sin økende rikdom manglet den snart 60 år gamle Voltaire et eget hjem. Da han forlot Preussen fikk han ikke tillatelse til bosette seg i Paris, heller ikke besøkte byen eller dens omgivelser, på papiret ikke en gang i Frankrike. I nærheten av Genève kjøpte han en stor eiendom som han ga navnet Les Délices (Deiligheten). Det er nå han ble den store jordeieren som etter tiden husker ham som.

Ferney

rediger
 
Voltaires slott i Ferney.
 
Statue av Voltaire i Ferneys sentrum.

Voltaire bosatte seg på godset Les Délices rett utenfor Genève hvor han blant annet opprettet et eget teater og spilte selv på scenen. Han begynte også en høflig brevveksling med byens mest berømte innbyggere, Jean-Jacques Rousseau, men Voltaires harde kritikk av kristendommen førte til at de kom til utkjempe harde debatter.

Genève hadde mottatt Voltaire åpent i begynnelsen, men deretter følte byen den berømte mannens nærvær som belastende, særlig etter utgivelsen av den uanstendige La Pucelle d'Orléans (Jomfruen fra Orléans) i 1755. Genèves lov tillot ikke teaterforestillinger overhodet, noe Voltaire også måtte finne seg i. Han søkte i derfor et annet sted å slå seg ned på hvor han kunne nyte Genèves politiske frihet og Frankrikes sosiale frihet. I slutten av 1758 kjøpte han eiendom i Ferney, en halvannen mil fra Genève, men på fransk jord. Her lot han bygge et slott hvor han bodde resten av livet, i rundt tyve år. Herfra utøvet han en utrolig innflytelse på den europeiske mening, og mange av tidens berømte og innflytelsesrike mennesker, som James Boswell, Giacomo Casanova, Edward Gibbon, og den svenske kongen Gustav III, valfartet til Ferney for å treffe Voltaire. Etter at han selv hadde opplevd vanskeligheter med å avfinne seg hofflivet i Frankrike og Preussen, kunne han selv hoff, skjønt selv kalte han seg «Europas krovert».[46]

Med seg i den landlige idyll hadde han Marie Louise Mignot. «Vi bygger rom for våre venner og høns,» skrev han i et brev. I og med at stedet lå på grensen kunne han raskt slippe unna om den politiske situasjonen endret seg for ham. Han var ikke bare filosof i ordet, men også i handling i opplysningstidens ånd. Han forbedret sitt gods, fikk grøftet myrer, plantet trær, forbedret avlen med fe og bygde den første kirken på stedet. I kirken står inskripsjonen «Deo erexit VOLTAIRE» («Reist til Gud av VOLTAIRE»), Voltaires navn var skrevet med de største bokstavene.

Ved siden av landbruk begynte han med industri, opprettet et garveri, fabrikkerte ullstrømper og satte i gang en urfabrikk. Og ikke minst, med et stikk til myndighetene i Genève, bygde han et teater som satte opp hans egne stykker, og publikum var Genèves bedre borgerskap. Det som hadde vært et sted med rundt 40 mennesker vokste til en by på rundt 1200 mennesker. Ferney het opprinnelig Fernex, men Voltaire endret «x» til en «y» grunnet det store antallet landsbyer i området med navn som endte på «x». Etter den franske revolusjonen ble byens navn endret til «Ferney-Voltaire» i hans ære.

 
Tittelsiden til Candide

Her begynte Voltaire å skrive Candide, ou l'Optimisme (Candide, eller optimismen) i 1759. Det var en satire blant annet på Gottfried Leibniz' filosofi, dennes optimistiske determinisme, og boken er kanskje det verk som Voltaire er best kjent for. Inspirasjonen var delvis påvirket av Voltaires reaksjon på hvordan hans samtid reagerte og tolket det store jordskjelvet i Lisboa noen år tidligere. Voltaire skrev øyeblikkelig et dikt om naturkatastrofen som kostet 30 000 mennesker livet, La Destruction de Lisbonne (Lisboas ødeleggelse, 1756), og reviderte diktet og uttrykte seg krassere samme år under tittelen Le Désastre de Lisbonne (Lisboas katastrofe). Tragedien i Portugal ga Voltaires tro på en verdensorden en knekk, og forholdet til Gud ble problematisk, noe han forsøkte å uttrykke i romanen Candide. Hovedperson, hvis navn Candide kan bety «åpen» eller «troskyldig» opplever burleske opplevelser nær verden over, og det meste går ham imot; krig, slaveri og naturkatastrofer. Til sist er den filosofi hovedperson kan trekkes ut er å arbeide uten å filosofere, når enhver yter sitt er det mulig å holde ut tilværelsen.

 
Manuskript av Voltaires håndskrift angående saken Jean Calas. Den berømte frasen écrasez l'infâme, finnes nederst. Han benyttet denne frasen hyppig som avslutning på sine brev.

Hans hovedverk de siste årene var likevel hans Dictionnaire Philosophique portatif ou la Raison par alphabet (Filosofisk lommeleksikon eller Fornuften i alfabetisk orden, 1764), en Wikipedia-lignende bok som ble større for hver utgave. Den besto av korte og lange filosofiske essay som dekket alle slags problemer, politisk, sosiale, økonomiske, filosofiske, religiøse, estetiske og lignende. Utgaven fra 1764 inneholdt rundt hundre artikler mens nyere opplag fra 1772 hadde antallet seksdoblet seg. Hans utallige skrivende gjester fikk utdelt oppgaver alle slag, en hektisk oppgave i opplysningens tjeneste.[31] Intensiteten i hans arbeid kan også karakteriseres at han egenhendig besvarte seks tusen brev bare mens han bodde på Ferney. Han hadde en slik posisjon i Europas åndsliv at myndighetene måtte betrakte ham som en reell maktfaktor. Det kom til syne da Voltaire med hell grep inn i en rekke rettssaker som besto av opplagte justismord.

1760-tallet ble han en forkjemper for urettmessig forfulgte mennesker, saken om Jean Calas er den mest kjente. Denne protestantiske hugenotten, en handelsmann fra Toulouse, ble torturert til døde i 1762 med begrunnelsen at han hadde drept sin sønn for at sønnen hadde konvertert til katolisismen. Hans eiendeler ble konfiskert og hans døtre ble tatt fra hans enke og tvunget inn i et kloster. Voltaire så dette som et opplagt sak av religiøs forfølgelse og intoleranse, og greide å tvinge fram en ny rettssak som førte til full frifinnelse og erstatning for familien Calas i 1765.[31] Andre saker som Voltaire engasjerte seg i var Pierre-Paul Sirven, som lignet Calas’, og François-Jean de la Barre og dennes venn Gaillard d'Etalonde, som i motsetningen til la Barre kunne flykte til Sveits mens la Barre ble torturert og brent på bålet i 1766 for at han ikke tok av seg hatten overfor en religiøs prosesjon.

Død og begravelse

rediger
 
Voltaires grav i Paris' Panthéon.

I februar 1778 kom Voltaire tilbake til Paris for første gang på tyve år. En årsak var for å være til stede ved premieren av hans siste tragedie, Irène. Med den nye kongen, Ludvig XVI var det igjen blitt mulig å være i Paris. Han ble mottatt som en fyrste, feiret i Akademiet og på Théâtre Français, og hans byste ble avduket på scenen. Den fem dagers reisen var dog anstrengende for den 83 år gamle dikteren. Han hadde lidd av blødninger og hadde besvær med vannlatningen. I gledesrusen var han sikker på å dø, og den 28. februar skrev han: «Jeg dør i tilbedelse av Gud, elsker mine venner, hater ikke mine fiender, og avskyr overtro.» Imidlertid kom han seg igjen og overvar premieren av Irène i mars hvor han ble tatt imot av publikum som en hjemvendt helt.[31] Imidlertid ble han snart syk igjen, og døde den 30. mai 1778. Prester maste på ham for å få ham til gi fra seg rettroende erklæringer, og da han på dødssengen ble krevd av en prest til å fornekte djevelen og vende seg til Gud, skal han ha sagt: «For Guds skyld, la meg dø i fred!»[47]

På grunn av hans velkjente kritikk av kirken – en kritikk han ikke ville trekke tilbake før han døde – ble Voltaire nektet en kristen begravelse. Venner av ham greide å få ham begravd i hemmelighet i klosteret i Scellières i Champagne før dette forbudet ble kjent. Hans hjerte og hjerne ble balsamert hver for seg. I juli 1791 fikk Nasjonalrådet, som så på Voltaire som en forløper til den franske revolusjonen, bragt hans jordiske levninger tilbake til Paris for å bli oppbevart ved siden av Rousseau i Panthéon. Det er beregnet at rundt en million mennesker deltok i prosesjonen som strakte seg gjennom hele Paris. Det var en omfattende seremoni, komplett med orkester, og musikken inkluderte et stykke som André Grétry hadde komponert spesielt for anledningen og som omfattet en del for «tuba curva». Dette var et instrument som hadde sin opprinnelse i romersk tid som cornu, men nylig gitt en renessanse under et nytt navn.[48]

En anekdote som hevder at levningene av Voltaire ble stjålet av religiøse fanatikere i 1814 eller 1821 da Panthéon ble restaurert, og kastet i en søppelkasse, ikke medfører riktighet. Ryktene førte imidlertid til at kisten ble åpnet for nærmere undersøkelser i 1897, og det ble bekreftet at hans levninger fortsatt var intakte.[49]

Voltaires ettermæle og arv

rediger
 
Voltaire som 70-åring. Gravering fra 1843-utgaven av hans Philosophical Dictionary.

I løpet av sin levetid var Voltaire først og fremst kjent som en dramatiker, men i dag er han kanskje mer kjent for romanen Candide, hans satire over Gottfried Leibniz' filosofi, og for et stort antall aforismer. Han er også kjent for sitt skarpe intellekt, sine skrifter innenfor filosofi og som en markant forsvarer av menneskerettigheter som retten til en rettferdig rettsgang og religionsfrihet. Som satirisk polemiker anvendte han flittig sin penn for å kritisere de franske institusjoner i sin tid, religiøse dogmer i alminnelighet og den katolske kirkens maktovergrep i særdeleshet. Hans opposisjonelle stil og frimodighet førte både til fengselsstraff og landflyktighet. Spesielt i Frankrike er han husket som en modig debattør som utrettelig arbeidet for menneskerettigheter og angrep det rådende regimets hykleri og urettferdigheter. En del av hans kritikere, som skotske viktorianske forfatteren Thomas Carlyle (som hadde større beundring for tysk kultur enn den fransk motpart), har hevdet at selv om Voltaire var uovertruffen i litterær form har selv ikke de mest gjennomarbeidede av hans verker større substans og at han aldri uttrykte en vesentlig idé som helt og holdent var hans egen.[50]

 
Voltaire var ikke demokrat, men var en beundrer av Ludvig XIV, Frankrikes Solkonge, den eneveldige og opplyste konge

Voltaire mistrodde demokrati og så på det demokratiske system som en måte å la massenes dumhet få råde. Han mente at den franske borgerklassen var for liten og for ineffektiv til at den kunne bidra til endringer av samfunnet, at aristokratiet var en parasitt og for korrumpert, at de vanlige medborgerne og flest var uvitende og at kirken var en statisk kraft som kun var nyttig som en balanserende motkraft til monarkiet. For Voltaire var det bare en opplyst monark som med råd fra filosofer, en som ham selv, som kunne bidra til endringer, ettersom det lå i den franske kongens egen interesse i å forbedre Frankrikes makt og rikdom.

Voltaire var sterkt imot den kristne troen. Han mente at evangeliene var oppdiktet og preget av selvmotsigelser og at Jesus ikke hadde eksistert, men at begge var et produkt av dem som ville skape Gud i sitt eget bilde. De som forsvarte kristendommen på Voltaires tid lot seg dog ikke overbevise, og unnlot å lese hans verker enn å gå i polemikk med ham. Voltaire var dog ikke ateist, men som mange andre opplysningsfilosfer en deist. Han trodde på en høyere makt som hadde skapt universet, men som mennesker ikke kan ha noen kunnskap om og som heller ikke griper inn eller styrer verdensforløpet (se Teodicéproblemet).

Voltaires tekster, og særlig hans private brev, inneholdt stadig ordet l'infâme (det «beryktede», «nedrige», «infame» eller «fryktelige») og uttrykket écrasez l'infâme («knus det fryktelige»).[51] Enkelte har hevdet at med dette har Voltaire henvist til Jesus Kristus, men det er trolig en misforståelse. «Det fryktelige» i Voltaires vokabular behøver ikke tolkes som Gud, Kristus eller kristendommen. Han rettet derimot sin kritikk mot samtidens katolske kirkes maktapparat og dens privilegerte gruppe av «rettenkende» som hadde både makt og myndighet til å forfølge og true de som mente eller trodde på noe annet. Representanter for denne privilegerte gruppen opplevde Voltaire selv både i kirken som i andre maktsfærer, og han fikk selv føle deres makt da han ble tvunget i eksil og når hans bøker ble konfiskert og brent. Den religiøse undertrykkelsen i Voltaires Frankrike rammet enkeltpersoner som Jean Calas og François-Jean de la Barre på den mest bestialske måte, noe som engasjerte Voltaire dypt.

Mens Voltaire ofte benyttet seg av Kina, Siam og Japan som eksempler på framstående ikke-europeiske sivilisasjoner og kritiserte slaveri strengt, om enn nedsettende mot svarte,[52] var han ekstremt fordomsfull mot oldtidens jøder som han hevdet var «et uvitende og barbarisk folk», skjønt han sa lignende om andre oldtidsfolk. Likevel var hans stadige angrep mot jødedommen generelt og jøder spesielt svært negativt og fordomsfull ladet, særlig med de pågående jødeforfølgelser i Europa i Voltaires samtid.[53] Det har blitt hevdet at Voltaires angrep på jødene må ses i lys av hans generelle angrep på også andre religioner, som islam og katolisismen, og at han generelt anses for å være en foregangsmann for å fremme et tolerant syn på folk og kulturer.[54] Voltaire var framtidsrettet i kreve toleranse for det religiøse mindretall, men kunne ikke selv fri seg fra religiøse fordommer. Av de 118 filosofiske artiklene i hans Philosophical Dictionary Dictionaire er det omtrent 30 artikler hvor jøder blir forklart som «det mest forferdelige folk på jorden». Den lengste artikkelen er den om jøder og utslagsgivende antisemittiske beskrivelsen er dens første del:

«…uvitende og barbariske folk, som har lenge vært det mest groveste griskhet med det mest motbydelige overtro, og kombinerer uovervinnelig hat mot alle andre folk som tolererer dem og som gjør dem rike…»[55]
«Jeg snakker med beklagelse om jødene: Denne nasjonen er i mange henseende det mest foraktelige som noen gang har tilsmusset jorden.»[56]
 
Byste av Voltaire ved Houdon.

Det var fra dette rike antisemittiske kildematerialet som det nazistiske regime i Frankrike under den andre verdenskrig var i stand til å sette sammen en bok på 250 sider kalt Voltaire Antijuif (Voltaire Antijøde).[57]

Ferney, den lille byen hvor Voltaire bodde de siste 20 årene av sitt liv, ble i 1878 til hans ære omdøpt til Ferney-Voltaire og hans hjem har blitt museum. Hans eget bibliotek finnes bevart i Det russiske nasjonalbiblioteket i St. Petersburg. Det var Russlands herskerinne, Katarina II av Russland, som viste sin beundring for Voltaire ved å kjøpe hans store bibliotek. Hun korresponderte med Voltaire i femten år, fra hennes tronbestigelse til hans død.

Voltaire er kjent for mange minneverdige aforismer, som «Si Dieu n'existait pas, il faudrait l'inventer» («Om Gud ikke hadde eksistert, måtte vi ha oppfunnet ham»), som ble fremmet i en epistel på vers i 1768, Épître à l'Auteur du Livre des Trois Imposteurs (Brev til forfatteren av De tre bedragere), adressert til en anonym forfatter av et kontroversielt verk, Avhandlingen om de tre bedragere. Men langt fra å være en kynisk bemerkning som den ofte blir oppfattet som var den ment som et svar på tiltale til en rekke ateistiske forfattere som baron d'Holbach, baron Grimm, og andre.

Det sitatet som hyppigst siteres med referanse til Voltaire, «Jeg deler ikke dine meninger, men jeg er beredt til å dø for din rett til å hevde dem», er dog ikke opprinnelig hans. Sitatet ble skrevet av Evelyn Beatrice Hall 128 år etter Voltaires død i hennes bok Voltaires venner fra 1906. Halls hensikt med sitatet var å sammenfatte Voltaires holdning mot Claude Adrien Helvétius og hans kontroversielle bok De l'esprit. Ettersom sitatet ble skrevet i første person entall har det blitt misforstått som et faktisk sitat av Voltaire selv.[58]

Voltaire var kjent som en forkjemper for kaffe; han skal etter sigende ha drukket minst 30 kopper om dagen. Det er blitt antatt at den store mengden koffein han fikk i seg, fungerte som en mental stimulans for hans voldsomme kreativitet.[59]

Voltaire ble innviet i Frimurerordenen en måned før sin død. Den 4. april 1778 ble Voltaire ledsaget av Benjamin Franklin til Loge des Neuf Soeurs i Paris og ble en lærling, muligens kun for å tilfredsstille Franklin.[60]

Forfatterskap

rediger
 
Voltaire og religionen. Grevering av Lante som viser Voltaires disputt med den katolske kirken.

Voltaire var en særdeles produktiv forfatter som skrev i nesten alle litterære former: dramatikk, poesi, romaner, essay, historiske og vitenskapelige verk, politiske pamfletter og over 20 000 brev.

Poesi

rediger

Fra tidlig alder viste Voltaire et talent for å skrive vers, og noe det første han utga var poesi. Han skrev to lange diktverk, La Henriade (Henriaden) og La Pucelle d'Orléans (Jomfruen fra Orleans), som hver for seg er svært forskjellige. Det første var et høyverdig epos, det siste en grov satire. I tillegg skrev han flere kortere dikt som en del kritikere har framhevet som kvalitetsmessig bedre enn de to titlene over.[61]

Henriaden var skrevet som en etterligning av Vergil, som i verseformen aleksandriner kan virke monotont for moderne lesere, men var en enorm suksess på 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet, utgitt 65 utgaver og oversatt til flere språk. Det episke diktet omformet den franske kong Henrik IV av Frankrike til en nasjonalhelt for hans forsøk på å innstifte toleranse med Ediktet i Nantes i 1598, en ordning som var ment å beskytte franske hugenotter fra overgrep. Jomfruen fra Orleans var på den andre siden et burlesk dikt om overmenneskelige krefter tilskrevet møydom til legenden om Jeanne d’Arc. Diktet har blitt beskrevet som både «slibrig» og «uanstendig»[62] Diktet ble brent og forbudt over hele Europa inntil Voltaire selv ble beskjemmet og utga en renslig utgave 30 år etter som manglet det meste av den opprinnelige spottingen og satiriske kommentarene.

Romaner

rediger

Det meste av Voltaires prosaverker og romanser, vanligvis komponert som pamfletter, ble skrevet som polemikker. Candide angrep passiviteten som ble inspirert av Leibniz' optimismefilosofi; L'Homme aux quarante ecus, bestemte sosiale og politiske syn i samtiden; romanen Zadig ou la Destinée, og andre skrifter, bestemte former for moral og metafysiske ortodoksi; og en del ble skrevet for å gjøre narr av Bibelen. I disse verkene er Voltaires ironiske stil, fri for overdrivelser, tydelig, særlig den selvbeherskelse og enkelhet i den verbale behandlingen. Candide er det beste eksempelet på hans stil. Voltaire har også, på samme måte som Jonathan Swift, blitt regnet for en forløper for science fictionsjangerens filosofiske ironi, særlig i Micromégas.

Historie

rediger
 
Tittelbildet og første side av første kapittel av en tidlig engelsk oversettelse Voltaires Candide, trykket av J. Newbery, 1762

Blant Voltaires historiske verk finnes de to bindene om den svenske krigerkongen, Karl XII, og dessuten hans store bok om Ludvig XIVs århundre, Le Siècle de Louis XIV, et lignende verk om Ludvig XV, et verk om den russiske tsaren Peter den store (i Voltaires framstilling den positiv utgaven av svenske Karl XII), og et større antall mindre verk. Som historiker var Voltaire til dels fordomsfull og hadde en klar farget agenda i sin framstilling. Hans gjennomslagskraft var dog stor og hans bok om eksempelvis Karl XII preget bildet av den svenske kongen i lang tid framover. Voltaire var til dels nyskapende for sin tid ved å ta opp sosiale og økonomiske aspekter. Voltaire hadde et bevisst historiesyn, og hadde metodologiske og filosofiske grunn for et bevist fokus på moderne historie i motsetning til oldtidens historie.[63]

Filosofi

rediger

Det fremste verket av Voltaires egentlige filosofiske arbeid er Dictionnaire philosophique (Filosofisk oppslagsverk) som inneholder de artikler som Voltaire skrev til den store franske encyklopedien, pluss flere mindre stykker. Verket inneholder kritikk av de franske politiske institusjoner likeledes som polemikk mot Voltaires personlige fiender, men det meste er rettet mot Bibelen og den katolske kirken. Arbeidet er for mangfoldig og overflatisk til å kategoriseres som filosofi på samme nivå som Immanuel Kant eller John Rawls, men inneholder skarpe og innsiktsfulle observasjoner av konkrete problem. Det lille formatet og den vittige og samtidig aggressive stilen hadde gjennomslagskraft til forme opinionen i hele Europa.

Andre skrifter

rediger

I hans generelle kritikk og løse skrifter var det han skrev sammenlignbar til det han ellers skrev. Bortimot det meste av hans mer vesentlige verker, om et var poesi eller prosa, er presentert med et forord av en eller annen type som er preget av hans bitende dog sosial tone. I et stort mangfold av alle mulige former for pamfletter og skrifter har framvist sin dyktighet i journalistikk og i behandlingen av det dagsaktuelle. I det som var ren litterær kritikk var hans hovedverk Commentaire sur Corneille, skjønt han skrev flere tilsvarende verker – noen ganger (som i hans verk om livet og kritikken av Molière) uavhengig og tidvis som en del av hans Siècles. I disse typene av tekster kan Voltaire dog framstå som ikke spesielt kunnskapsrik om sitt eget språk eller litteratur. I sin litteraturkritikk kan han framvise både begrensninger og konvensjoner i teologiske, etiske og politiske spørsmål, noe som til dels kan skyldes den utrolige energi som han skrev.

Korrespondanse

rediger

Voltaires brevskriving var enorm, som kom toppen av alt det andre han skrev. Denne store tekstmasse er nødvendigvis den som best gir tilgang til Voltaires personlighet. Gjennom hele brevmengden viser han stor energi og mangfold, dyktig til å smigre når han velger å smigre, skånselløs sarkastisk når han velger å være sarkastisk, og med stor besluttsomhet til å ta i bruk alle midler for å ramme sine fiender. Rundt 20 000 brev etterlot han seg. Theodore Besterman samlede utgave av disse brevene, fullført i 1964, fyller 102 bind.[64] En historiker har karakterisert brevene som «et gjestebud ikke bare i intelligens og taleferdighet, men også av varmt vennskap, menneskelig medfølelse og skarp tenkeevne.»[65]

Litteratur

rediger

Om Voltaire

rediger

Av Voltaire

rediger
  • Œdipe, drama, 1718
  • La Henriade, 1728
  • Histoire de Charles XII, roi de Suède, 1730 – norsk oversettelse 1943: Karl den tolvte oversatt av A. Trampe Bødtker.
  • Brutus, 1730
  • Zaïre, drama, 1732
  • Le temple du goût, 1733
  • Lettres anglaises ou Lettres philosophiques, 1734 – norsk oversettelse 1990: Filosofiske brev ISBN 82-03-16317-3
  • Adélaïde du Guesclin, 1734
  • Mahomet, drama, 1736
  • Mondain, 1736
  • La Mort de César, drama, 1736
  • Epître sur Newton, 1736
  • Traité de métaphysique, 1736
  • L’Enfant prodigue, 1736
  • Essai sur la nature du feu, 1738
  • Eléments de la philosophie de Newton, 1738
  • Zulime, 1740
  • Le fanatisme ou Mahomet le prophète, 1741
  • Mérope, 1743
  • Zadig (La Destinée), 1748 – norsk oversettelse 1861
  • Le monde comme il va, 1748
  • Nanine, ou le Péjugé vaincu, 1749
  • Le Siècle de Louis XIV, 1751
  • Micromégas, 1752
  • Poème sur le désastre de Lisbonne, 1756
  • Essai sur les mœurs et l'esprit des Nations, 1756
  • Histoire des voyages de Scarmentado écrite par lui-même, 1756
  • Candide ou l'Optimisme, 1759 – norsk oversettelse 1930, og ny oversatt av Paul René Gauguin i 1946/75 Candide, eller Optimismen
  • Tancrède, 1760
  • Histoire d'un bon bramin, 1761
  • La Pucelle d'Orléans, 1762
  • Traité sur la tolérance, à l'occasion de la mort de Jean Calas, 1763 – norsk oversettelse 2005: Traktat om toleransen oversatt og med forord av Birger Huse ISBN 82-03-19018-9
  • Ce qui plait aux dames, 1764
  • Dictionnaire philosophique portatif , 1764
  • Jeannot et Colin, 1764
  • De l'horrible danger de la lecture, 1765
  • Petite digression, 1766
  • Le Philosophe ignorant, 1766
  • L'ingénu, 1767
  • La Princesse de Babylone, 1768
  • Canonisation de saint Cucufin, 1769
  • Questions sur l'Encyclopédie, 1770
  • Les lettres de Memmius, 1771
  • Il faut prendre un parti, 1772
  • Le Cri du Sang Innocent, 1775
  • De l’âme, 1776
  • Dialogues d’Euhémère, 1777
  • Correspondance avec Vauvenargues, 2006

Referanser

rediger
  1. ^ a b annuaire prosopographique: la France savante, «François Marie dit VOLTAIRE Arouet», CTHS person-ID 100468[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ RKDartists, «Voltaire», RKD kunstner-ID 256309[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 35933, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Вольтер, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Kratkaja literaturnaja entsiklopedija[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0071565[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id voltaire[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Enciclopédia Itaú Cultural, Itaú Cultural ID pessoa360244/voltaire, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 1427, Wikidata Q77541206, https://beweb.chiesacattolica.it 
  10. ^ a b https://cs.isabart.org/person/35933; Archive of Fine Arts; besøksdato: 1. april 2021; abART person-ID: 35933.
  11. ^ Charles Dudley Warner, red. (1897) (på en), Library of the World's Best Literature, Wikidata Q19098835, https://www.bartleby.com/lit-hub/library 
  12. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 8. juni 2017, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ www.pariszigzag.fr[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 6677859, Wikidata Q16744133 
  15. ^ a b Past Fellows of the Royal Society database, past Fellow of the Royal Society ID NA8020[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ www.bbaw.de[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ Persée, Persée article ID slave_0080-2557_2009_num_80_4_7935[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ vitterhetsakademien.se[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ www.mvmm.org[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ Pearson, Roger Arkivert 9. juni 2009 hos Wayback Machine. (2005): Voltaire Almighty: A Life in Pursuit of Freedom. ISBN 9781582346304.
  21. ^ Se Francois Marie Arouet de Voltaire Arkivert 8. januar 2010 hos Wayback Machine., kort biografi
  22. ^ Wright, s. 505
  23. ^ Tallentyre, S.G. (2008): The Life of Voltaire: Volume I. s. 23. ISBN 9781443715584.
  24. ^ Liukkonen, Petri: «Voltaire (1694-1778) - pseudonym of François-Marie Arouet» Arkivert 17. februar 2015 hos Wayback Machine.
  25. ^ eNotes: Voltaire – Introduction
  26. ^ Beyer, Edvard et al.: Verdens litteraturhistorie, bind 5: Opplysningstiden (1700–1750). Oslo 1972. Side 244-245.
  27. ^ Voltaire: «Emerging poet»
  28. ^ McNeill, William H.; Bentley, Jerry H.; Christian, David red (2005): Berkshire Encyclopedia of World History. Berkshire Publishing Group.. ISBN ISBN 978-0974309101.
  29. ^ Anagramteorien er den mest sannsynlige. En annen teori er at Voltaire er en forkortelse av et kallenavn fra barndommen, «le petit volontaire». Navnet gir også ekko i baklengs orden til stavelsen av familiens château i Poitou: «Airvault». Biografen Richard Holmes, jf. Holmes, Richard (2000): Sidetracks: explorations of a romantic biographer. HarperCollins. ss. 345–366. og «Voltaire's Grin» i New York Review of Books, 30. november 1995, ss. 49-55, støtter denne avledningen av navnet Voltaire, men legger til at en forfatter som Voltaire ville ha hatt til hensikt å gi det konnotasjoner til hurtighet og mot. Disse kom ved assosiasjoner til ord som «voltige» (akrobatikk på en trapes eller en hest), «volte-face» (en vending for å møte ens fiender), og «volatile» (opprinnelig et bevinget vesen). «Arouet» var ikke et adelig navn som passet for hans voksende omdømme, særlig gitt at hans navn ga resonans til «à rouer» («for juling») og «roué» (en «débauché» = overdreven bruk og / eller forstyrrelse av alle nytelsessansene). Det er kjent at Voltaire har benyttet opp til 178 ulike forfatternavn i løpet av sin karriere, Jf. «The appendixes offer even more: a listing of Voltaire's and Daniel Defoe's numerous pseudonyms (178 and 198, respectively)…» (norsk: «Appendiksene tilbyr selv flere: en liste av Voltaires og Daniel Defoes tallrike pseudonymer (178 og 198, henholdsvis»)
  30. ^ Breitholtz, Lennart; Heggelund, Kjell (red.): Epoker og diktere. Verdens litteraturhistorie. Oslo 1979. Side 44
  31. ^ a b c d «The Life of Voltaire». Thegreatdebate.org.uk.
  32. ^ «Voltaire and England», utdrag fra Lytton Stracheys Books & Characters (1922)
  33. ^ Breitholtz, Lennart; Heggelund, Kjell (red.): Epoker og diktere. Verdens litteraturhistorie. Oslo 1979. Side 45
  34. ^ Beyer, Edvard et al.: Verdens litteraturhistorie, bind 5: Opplysningstiden (1700–1750). Oslo 1972. Side 247.
  35. ^ Beyer, Edvard et al.: Verdens litteraturhistorie, bind 5: Opplysningstiden (1700–1750). Oslo 1972. Side 250.
  36. ^ Beyer, Edvard et al.: Verdens litteraturhistorie, bind 5: Opplysningstiden (1700–1750). Oslo 1972. Side 251.
  37. ^ Breitholtz, Lennart; Heggelund, Kjell (red.): Epoker og diktere. Verdens litteraturhistorie. Oslo 1979. Side 46
  38. ^ Breitholtz, Lennart; Heggelund, Kjell (red.): Epoker og diktere. Verdens litteraturhistorie. Oslo 1979. Side 48
  39. ^ Davidson, Ian: Voltaire in Exile, Grove Press 2006. Se også Durant, Will & Ariel: The Age of Voltaire, Simon & Schuster (196 ), side 392
  40. ^ Bodanis, David (2006): Passionate Minds: The Great Love Affair of the Enlightenment. New York: Crown. ISBN 0-307-23720-0.
  41. ^ Hamel, Frank (1910): An Eighteenth Century Marquise: A Study of Émilie Du Châtelet and Her Times. London: Stanley Paul and Company. OCLC 37220247. Side 370
  42. ^ I henhold til den amerikanske poeten Richard Armour oppsto Voltaires vennskap med den tyske kongen ettersom «Fredrik betraktet Voltaire for å være umåtelig flink, og det samme mente Voltaire.»
  43. ^ Breitholtz, Lennart; Heggelund, Kjell (red.): Epoker og diktere. Verdens litteraturhistorie. Oslo 1979. Side 48
  44. ^ Beyer, Edvard et al.: Verdens litteraturhistorie, bind 5: Opplysningstiden (1700–1750). Oslo 1972. Side 257.
  45. ^ The Voltaire Foundation: Voltaire's Early Life and Works Arkivert 13. januar 2010 hos Wayback Machine., University of Oxford. Sitat: «Hans (Voltaire) korrespondanse med Fredrik, som hadde begynt i 1736 da den sistnevnte fortsatt var kronprins, har overlevd, og, etter en hiatus, fortsatte den fram til Voltaires død; de brevvekslet om litterære og filosofiske emner, og Voltaire sendte mange av sine verker i manuskript til Fredrik. Deres utveksling av mer enn syvhundre brev har forblitt en ekstraordinær litterær prestasjon i sin egen rett.» Oversettelse ved Wikipedia.
  46. ^ Den skotske dagbokskriveren James Boswell nedtegnet deres samtale i 1764 og som er utgitt i boken Boswell and the Grand Tour.
  47. ^ Davies, Norman: Europe: A history, Oxford University Press, 1996. Side 687
  48. ^ Grove's Dictionary of Music and Musicians, 5. utg., 1954; artikkelen om «Cornu».
  49. ^ «Voltaire and Rousseau, Their Tombs in the Pantheon Opened and Their Bones Exposed», New York Times, 8. januar 1898. Artikkelen i Beyer, Edvard et al.: Verdens litteraturhistorie, bind 5, side 277, er altså feil på dette punktet ved å hevde at kisten ble tømt i 1814 og overhelt med lesket kalk, noe som etter sigende først ble oppdaget etter femti år.
  50. ^ «Voltaire»[død lenke], Classisc Book Collection; se også Hochstrasser, T. J.: Carlyle and the French Enlightenment: Transitional Readings of Voltaire and Diderot (PDF), LSE Research Online: Oktober 2008
  51. ^ Écrasez l'infâme!:The Triumph of Science and the Heavenly City of the 18th Century Philosophe, The History Guide. Lectures on Moedrn European Intellectual History
  52. ^ Voltaire: Candide (kapittel 19).
  53. ^ Voltaire and the Jews
  54. ^ Ethics and History in Voltaire's Attitudes toward the Jews
  55. ^ Le Dictionnaire philosophique: «Juifs» Arkivert 9. juli 2011 hos Wayback Machine..
  56. ^ Le Dictionnaire philosophique: «Tolérance». Kapitel 1. Oversettelse ved Wikipedia
  57. ^ Labroue, Prof. Henri: Voltaire Antijuif. Paris. 1942.
  58. ^ Boller, Jr., Paul F. & George, Johna: They Never Said It: A Book of Fake Quotes, Misquotes, and Misleading Attributions, Oxford University Press, New York 1989, ss. 124-126. ISBN 0-19-505541-1.
  59. ^ Koerner, Brendan I.: Brain Brew Arkivert 10. august 2011 hos Wayback Machine.. How coffee fueled Voltaire's Candide Newton's theory of gravity and Juan Valdez's modern woes.]
  60. ^ «Benjamin Franklin... urged Voltaire to become a freemason; and Voltaire agreed, perhaps only to please Franklin.» Ridley, Jasper (2002): The Freemasons: A History of the World's Most Powerful Secret Society. ss. 112. Se også: «I did not know that: Mason Facts» Arkivert 12. januar 2007 hos Wayback Machine. og «Voltaire on British Columbia Grand Lodge Site».
  61. ^ Grimm, Herman Friedrich: Literature: Ralph Waldo Emerson. France and Voltaire... New York. 1885, opptrykk 1972. Side 70
  62. ^ Heimann, Nora M. (2005): Joan of Arc in French Art and Culture (1700–1855). Ashgate Publishing, Ltd. ISBN 0754650855. Side 13.
  63. ^ Force, Pierre: Voltaire and the Necessity of Modern History, Modern Intellectual History (2009), 6:457-484 Cambridge University Press. doi:10.1017/S147924430999014X
  64. ^ Artikkel i Forum for Modern Language Studies. Fmls.oxfordjournals.org. doi: 10.1093/fmls/I.3.230
  65. ^ Durant, Will & Ariel: Rousseau and Revolution (1967), side 138

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Voltaire&oldid=24786192»
  NODES
Idea 4
idea 4
INTERN 2
Note 1
todo 2